Argumenter

Kom i gang

De fleste pedofile er ikke åpne om hvem de er. Noen er ikke en gang åpne med seg selv. Den første argumentasjonen er den du har med deg selv.

• Er jeg pedofil?

Spørsmålene du stiller og svarene du finner er grunnlaget for all argumentasjon. Du kan ikke argumentere med andre med mindre du først har argumentert med deg selv. Du må konfrontere deg selv og finne dine svar.

I utgangspunktet finnes det bare følelser som utløses av hendelser. Følelsene er "spørsmålene". "Svarene" er måten du bearbeider og godtar disse følelsene, hvordan du kommer overens med dem og lærer å leve med dem.

Det finnes ingen generelle spørsmål eller svar. Alle pedofile er forskjellige og lærer å leve med seg selv på sin måte. Gode svar er de som gjør at du kan leve i harmoni med deg selv og andre.

Gitt holdningen til pedofili og sex med såkalt mindreårige, vil svar alltid være et kompromiss. Det er grunnen til at du må strebe etter en argumentasjon med andre. Bare på den måten kan du gjøre noe med holdningene i samfunnet. Det innebærer et skifte av perspektiv. Svarene på din pedofili må uttrykkes i ord og være svar på spørsmålet andre stiller til deg:

• Er du pedofil?

Denne delen skal hjelpe til med å finne svar. Men den skal også gjøre deg i stand til å stille kritiske spørsmål. Pedofili fremstilles gjerne som et problem hos pedofile men kan like mye være et problem hos ikke-pedofile.

Kan jeg snakke om det?

Forstill deg en samtale om din pedofili med noen. Den kan forløpe seg noe slikt som dette:

– Jasså, er du pedofil? Er ikke pedofile sånne som flyr på små barn?

– Jeg flyr ikke på små barn like lite som du flyr på voksne kvinner.

– Barn sier dæ-dæ. Hvordan kan du finne det tiltrekkende?

– Jeg er ikke tiltrukket noen i dæ-dæ-alderen like lite som du er tiltrukket kvinner tyve år eldre enn deg selv.

– Men du vil ha sex med noen som ikke er ferdig utviklet?

– Jeg vil ikke "ha sex" slik du har sex. Det fungerer ikke. Og "utvikling" har ingenting med seksuelle behov å gjøre.

– Et barn vet ikke sitt eget beste. Hvis barn var fritt tilgjengelige, ville de bli misbrukt.

– Mener du at kvinner er "fritt tilgjengelige"? Hvis barn fikk støtte, informasjon og følte seg trygge, ville det ikke vært et problem.

– Mener du at jeg skulle involvere meg i min datters seksualitet? At jeg skulle oppmuntre henne til å ha sex med voksne menn? At jeg skulle bli en hallik?

– Du behøver ikke oppmuntre til noe som helst. Kommer det, kommer det av seg selv. Hvis du hadde hatt et åpent og avslappet forhold til din datters seksualitet, ville du ikke ha oppfattet den som et problem.

– Hvordan kan du være sikker på at barn vil ha sex med voksne?

– Flertallet barn vil ikke ha sex med voksne. Tro meg, jeg vet.

– Er det dere pedofile som bestemmer hvilke barn som vil ha sex med voksne?

– Nei, like lite som du bestemmer hvilke kvinner som vil ha sex med deg.

– Men hvis du har lyst på et barn, kan ikke du bestemme at barnet skal ha sex med deg?

– Jeg bestemmer ikke over barn. Bestemmer du over barn?

– Hvordan kan et barn stå i mot en stor og sterk mann som deg? Det er jo voldtekt.

– Hva hindrer deg fra å voldta? At du ikke kan slippe unna konsekvensene? Eller ligger hindringen helt og holdent i deg selv?

– Men hvordan kan et barn vite hva det vil og hva det ikke vil?

– Hvordan kan du vite hva alle barn vet og ikke vet?

– Barn er ikke likestilte med voksne. Barn må beskyttes.

– Vi er glad i barn. Vi vil dem vel.

– Jeg er også glad i barn men jeg vil ikke ha sex med dem. Det skader dem.

– Du er bare glad i dine egne barn. Andres barn er du likegyldige til. Da bør du ikke ha sterke oppfatninger om hvordan alle barn er. Du er ikke pedofil. Da bør du ikke ha sterke oppfatninger om hvordan vi er og hva slags skade vi gjør.

En slik samtale vil fort ende med påstander om hvordan vi er, hvordan barn er og hvor mye "skade" vi gjør. Påstandene er enten basert på anekdoter ("jeg kjenner noen som ble misbrukt i barndommen og lider veldig") eller er tatt helt ut av det blå.

Det er ikke lett å argumentere med noen som har hele samfunnet i ryggen med alle dets lover og sanksjoner, dets pseudo-vitenskap og tabuer, dets fordommer, frykt og sensur. En argumentasjon om pedofili vil fort ende med hva man kan kalle flertallets tyranni, at du og din pedofili er galt fordi "alle" synes det er galt.

Derfor er det ikke så rart at pedofile flest ikke vil begi seg inn i en slik diskusjon. Mange mener at diskusjonen i utgangspunktet er dømt til å mislykkes, så hvorfor bry seg?

Denne delen skal gi deg en rekke verktøy og argumenter for å gå inn i en slik diskusjon. Du må være kunnskapsrik for å svare godt på spørsmål. En stor grunn til motstanden mot pedofili er ren uvitenhet. Du må kunne forutse hvilke spørsmål som kommer og ha svar klare. Du må kunne takle usakligheter og alle de tanke-feilene som anti-pedofile kommer med når de slipper opp for argumenter. Du må lære å unngå å diskutere på de anti-pedofiles premisser.

Å begynne å snakke om pedofili er hva denne delen skal handle om.

Om delen

Delen kan brukes på mange måter. Den kan brukes til å få klarhet i egne følelser og identitet. Den kan brukes til å ta opp temaet med andre og gjøre deg i stand til å svare på deres spørsmål. Og den kan brukes av dem som ikke er pedofile til å forstå pedofili. Det er viktig å sette barn og seksualitet på dagsordenen. Siden 70-tallet har temaet blitt sensurert og fornektet og overlatt til sensasjons-journalistikken.

Delen vil inneholde færre lenker enn de andre delene på dette nettstedet. Den vil ha en mer konverserende og diskuterende form. Den er et slags sammendrag av tidligere deler. Den vil bygge på den kunnskapen og erfaringen jeg har fått med temaet i løpet av tjue år.

Med konverserende og diskuterende menes at delen ikke vil presentere noen endelige svar. Det er generelt ikke mulig, spesielt ikke for et tema som dette. Ofte vil svarene bare være et utgangspunkt for å søke etter de svarene som er riktige for deg selv. Delen skal inspirere til en slik søken, få den i gang.

Delen vil både presentere svar på spørsmål fra ikke-pedofile og ha spørsmål du som pedofil kan stille til ikke-pedofile. Den vil gi diskusjonsteknikk. Den vil gjøre deg oppmerksom på hva du kan møte når du snakker om pedofili. Delen vil belyse noen temaer som kan hjelpe deg til å svare på spørsmål.

Det er mulig å lese igjennom delen sekvensielt men det anbefales ikke. Den er lang. Den er utformet slik at det er mulig å hoppe til de temaene som er relevante. Hvert tema kan stort sett leses uavhengig av de andre.

Delen vil inneholde få lenker. Det er gjort for å gjøre den mer lettlest. Enkelte begreper kan derfor virke ukjente. Delen forutsetter kjennskap til hva som er skrevet før på dette nettstedet. Det anbefales at leseren er kjent med hva som står på disse sidene:

Den seksuelle lavalderen
De unges ve og vel
Barnesyn
Barnesyn: en liten oppdatering
Barns seksualitet
Tror du at du er pedofil ?
Forhold mellom barn og voksne
Pedofobi

Spesielt delen om pedofobi er viktig.

Delen er delvis inspirert av debattguiden på Newgon. Newgon har eksistert siden 2007, først som newgon.com, i dag som newgon.net. Les om Newgon her. Foruten debattguiden er andre deler av Newgon også interessante, spesielt vitnesbyrdene.

De andre

Delen er skrevet av en mann-jente pedofil med en alderstiltrekning på ca. 8 til 13 år. Noe av det som skrives vil være farget av det. Det betyr ikke på noen som helst måte at det ikke går an å argumentere for de andre kategoriene pedofili (mann-gutt, kvinne-jente, kvinne-gutt) eller en annen alderstiltrekning. Det er bare at her følges prinsippet om at man uttaler seg om det man har greie på.

For mann-gutt og kvinne-jente finnes i tillegg komplekset med homoseksualitet. Denne delen vil ikke gå inn på temaet barn og homoseksualitet. Kvinne-gutt er et eget området. Her kommer komplekset med den rollen kvinner er ment å spille. Hun betraktes som en omsorgsperson og morsfigur som ikke skal ha egne lyster. Dette vil ikke bli gått inn på.

Det er et håp om at argumentene i delen i utgangspunktet skal gjelde for alle pedofile og alle typer pedofili. Det har vært ambisjonen. Det er å håpe at "de andre" kan finne mye nyttig her. Men det ville vært feil å late som om det er mulig å snakke for alle pedofile. Vi er ikke og har aldri vært en ensartet gruppe.

For kvinne-jente finnes det mye å hente fra Paidika og kvinnelig pedofili. Det vises også til Butterfly Kisses. For kvinne-gutt, les om Mary Kay Letourneau. For mann-gutt finnes blant annet Historien om NAFP og NAFP Bulletin 1981.

Alle er velkomne til å utfylle delen. Ta kontakt.

Anliggende

Samfunnet forbyr seksuelle handlinger med alle under en viss alder. Samfunnet oppfatter pedofili som sykt, kriminelt og skadelig. Pedofile blir trakassert, diskriminert, hatet og utstøtt. Seksuelle barn blir mistenkeliggjort, sykeliggjort, fryktet, behandlet som ofre eller bare ignorert.

Likevel vet du som pedofil at dette er feil. Mange vet at det er feil. De aller fleste har minner fra barndommen der deres seksualitet ble sensurert og forkastet. De første seksuelle erfaringene skjedde i en atmosfære av frykt og usikkerhet. Du husker din uvitenhet om grunnleggende fakta fordi det aldri var noen der til å gi deg informasjon, støtte og godkjennelse.

I Norge er den seksuelle lavalderen 16 år. Du kan bli straffet for å ha hatt sex med noen under den seksuelle lavalderen. I dag kalles dette voldtekt av barn under 14 år og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år.

Den offisielle begrunnelsen for seksuell lavalder kan oppsummeres slik.

Om seksuell lavalder på danske Wikipedia:

Den seksuelle lavalder er en aldersgrænse, som er indført for at beskytte børn og unge mod voksnes misbrug. På engelsk hedder begrebet age of consent. Heri ligger, at der er tale om den alder, hvor den unge regnes for at være i stand til at give samtykke til sex.

Rent umiddelbart høres dette bra ut. Ingen vil at barn skal utsettes for vold og misbruk. Pedofile er de første til å omfavne dette. Vi er jo glad i barn og vil ikke at de skal lide. Vi vil ikke at noen skal utsette barn for lidelse. Om de gjør så, må de straffes.

Men noe skurrer ....

Leser man lovteksten forstår man fort at voldtekt og alder kobles sammen. Den seksuelle lavalderen er en alder som gjelder for alle. Om du er under alderen utsettes du automatisk for voldtekt.

Det gjøres forskjell på sex med noen over eller under 14 år, men dette har bare med navnet på handlingen å gjøre og med straffeutmålingen. Automatikken i alder gjelder like mye.

Begrunnelsen for automatikken er at alle under alderen ikke kan samtykke eller ikke regnes for å være i stand til å gi samtykke.

Det er opplagt at det finnes en alder der barn ikke kan samtykke, i forstand av å ikke kunne oppfatte, forstå og si ja til handlinger. Spedbarn har ikke en gang en bevisst oppfattelse av et jeg. Men evnen til å oppfatte og forstå endrer seg gradvis og er ulik for ulike barn. Evnen er ikke relatert til noen bestemt alder.

Noen hevder at automatikken er laget for at de fleste barn etter denne alderen kan samtykke. Merkelig da at alderen nærmest virker tilfeldig og ikke er begrunnet med fakta omkring barns kognitive utvikling. Alderen er da også forskjellig fra land til land.

Det finnes andre lover med aldersautomatikk, som f.eks. kriminell lavalder eller alder for å kjøre bil. Aldrene er forskjellige og de fremstår som vilkårlige. De er å regne som en forenkling av virkeligheten slik at voksne ikke trenger å ta et personlig ansvar og gjøre en individuell vurdering.

Ingen voksne ville ha funnet seg i å bli vurdert ut i fra hvilken gruppe de tilhørte, det være seg rase, etnisitet, sosial klasse, alder, kjønn eller en hvilken som helst annen kategori man kan gruppere mennesker i.

Man kan selvsagt mene at barn ikke er mennesker, men det skurrer. Vi liker å tenke på samfunnet som likestilt med grunnleggende rettigheter til alle og en respekt for menneskeverdet uansett hvem du er, ikke et samfunn styrt av vold og vilkårlighet. Men hvis en lov er utformet slik at voldtekt automatisk og vilkårlig finner sted, har man en berettiget grunn til å tvile på om man lever i et slikt samfunn. Man kan selvsagt påberope seg behovet for å "beskytte", men har ikke det alltid blitt brukt til å undertrykke?

Straff "kan falle bort eller settes under minstestraffen" hvis "de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling". Barns rettssikkerhet blir ikke ivaretatt av en slik rund og upresis formulering.

At barns seksualitet og seksuelle handlinger er straffbare med mindre retten mener det motsatte, viser hva loven om seksuell lavalder egentlig handler om. Det er frykt, fordommer og fiendtlighet til pedofili og barneseksualitet. Alle lover på dette området handler i grunnen om at barn ikke skal "seksualiseres". Seksualitet er i utgangspunktet galt for barn. Alle uttrykk for den kriminaliseres. Hvis loven hadde handlet om å beskytte barn, ville lovteksten ha sett anderledes ut. Da hadde det vært fokus på en manglende forståelse og for bruk av tvang og vold, og hvert enkelt tilfelle ville ha blitt vurdert for seg. Alder i seg selv ville ikke vært relevant.

Seksuell lavalder er et relativt nytt begrep. I Norge ble lavalder først introdusert i 1842 og i begynnelsen gjaldt den bare for jenter. Så lenge vi har hatt lavalder har tendensen vært å øke og utvide den. Dette har skjedd i takt med en tilsidesettelse, bagatellisering og umyndiggjøring av unge mennesker. Utviklingen har funnet sted i alle vestlige land, særlig i de senere årene.

Seksuell lavalder handler om mye mer enn bare å hindre noen voksne i å ta seg friheter overfor barn. Seksuell lavalder er et uttrykk for fundamentalt fiendtlige holdninger til barn og seksualitet. Holdningene er i sitt vesen moralistiske og har ingenting med barn å gjøre, men styres av interessene til voksne som ikke vil ha barneseksualitet.

Seksuell lavalder bryter med alle prinsipper vi har om menneskerettigheter og lik behandling under loven. Det er en lov som diskriminerer. Seksuell lavalder uttrykker negative holdninger til seksualitet.

Alle som er oppriktig glad i barn, som ser på dem som individer og mennesker, har god grunn til å argumentere mot loven om seksuell lavalder.

Metode

Delen vil presentere argumenter mot seksuell lavalder. Argumentene er saklige og vel begrunnede. Utgangspunktet er at mennesker må behandles individuelt og ikke som en gruppe.

Det vil være argumenter mot en fiendtliggjøring av gruppen pedofile. Frykt for pedofili handler primært om en karikert, umenneskelig og uriktig oppfatning av oss som det er mulig å argumentere imot.

Det vil være argumenter for en bedre og mer individuell forståelse av barn. Synet på barn og deres seksualitet er i hovedsak årsaken til seksuell lavalder. Mennesker under en viss alder vurderes ikke som individer.

Det vil bli gitt argumenter for seksualitetens rolle i utviklingen av en identitet og i utviklingen til å bli et sosialt individ. Menneskelig seksualitet handler ikke om formering men om sosialisering. Seksuell lavalder hindrer seksuell sosialisering. Den hindrer utviklingen av en seksuell identitet. Den hindrer åpenhet om seksualitet. Den skaper seksuell dysfunksjonalitet. Barn alene, uten kunnskap og identitet, uten evne til å fungere seksuelt, blir lettere utsatt for overgrep.

Det er viktig å slå fast hva delen ikke skal gjøre.

Den skal ikke argumentere for at barn må ha sex. Den skal ikke argumentere for at voksne skal ha rett til å ha sex med barn. Vi tillater alle muligheten til å ha sex men vil tillater ikke alle retten til å ha sex. Dette er ikke hva sosialisering av seksualitet er.

Delen vil argumentere for et bedre syn på barn og deres seksualitet samt et bedre syn på pedofile. Således vil seksuell lavalder fremstå som urimelig og uvesentlig.

Definisjoner

For å gjøre begrepene og argumentene i denne delen klarere er det nødvendig med noen definisjoner.

 Barn er her definert som alle under den seksuelle lavalderen.
 Pedofile er de som er seksuelt tiltrukket barn.
 Pedofobe har en angst og sterk uvilje til seksualitet hos barn.
 Anti-pedofile har en dyp antipati og hat mot pedofile.
 Ikke-pedofile trenger ikke være pedofobe eller anti-pedofile.

Definisjonen av barn er selvfølgelig rettet inn mot betydningen av lavalder. Det finnes andre og bedre definisjoner av barn, som blant annet tar hensyn til hvor ulike mennesker er under en viss alder.

Det er selvfølgelig for enkelt å innskrenke pedofili til seksuell tiltrekning. Mange pedofile vil mene at den emosjonelle og romantiske tiltrekningen er minst like viktig.

Pedofobe kan godt være glade i barn. De er bare lært opp til at barneseksualitet ikke skal eksistere. Således vil et viktig del av et barns eksistens og identitet bli møtt med frykt og avvisning.

Anti-pedofile kan være pedofobe ved at de fornekter barns seksualitet.

Ikke-pedofile trenger ikke være anti-pedofile eller pedofobe. Det er ingen god ide å være for konfronterende når du skal argumentere. Å mene at alle ikke-pedofile er fiendtlig innstilte til pedofile og barneseksualitet er bare dumt. Ikke møt din motpart med dine egne fordommer.

Pedofobi er et mye bredere og dypere fenomén enn anti-pedofili. Pedofobi og anti-pedofili henger sammen og vil til en viss grad betinge hverandre, men pedofili er ikke årsaken til pedofobi. Frykt for barneseksualitet er langt vanligere og mer utbredt enn anti-pedofili.

Det er viktig å være oppmerksom på hva definisjonen av barn sier. Barn er alt fra spedbarn, førskolebarn, barn i tiden før tenårene og ungdom. Når ordet barn brukes i denne delen, vil det som oftest være i betydningen barn. Hele poenget med lavalder er nettopp å gruppere mennesker så tett sammen at individet ikke synes.

Rasjonalitetens begrensninger

Før delen starter på alvor er det nødvendig si litt om dens begrensninger.

Delen vil gi en rekke rasjonelle argumenter mot lavalder. Det endelige målet med slike argumenter kan diskuteres, men i første omgang handler det bare om å gjøre samfunnet mer anstendig. Det kan være så enkelt som at ingen må miste jobben bare fordi at de er pedofile.

Det er viktig å innse at rasjonelle argumenter bare delvis styrer holdningen til lavalder. Leseren må ikke tro at argumentene i denne delen – selv om de er velfunderte og fornuftige – nødvendigvis har noen betydning for hvordan de fleste oppfatter barneseksualitet og pedofili.

• Ikke tro at holdningen til lavalder er styrt av rasjonalitet.

Jo mer jeg har arbeidet med dette temaet over årene, jo klarere har jeg forstått sannheten i dette. Det er nok å henvende leseren til QAnon-teorien eller – mer relevant for Norge – til Bjugn-saken.

Det følger at man kan sette spørsmålstegn ved i hvilken grad det er mulig å endre de negative holdningene.

• Ingen rasjonelle argumenter kan endre holdningen til lavalder.

Glem ikke dette hvis du skal forsøke å argumentere. All diskusjon er bare mulig med et minimum av gjensidig forståelse og respekt. I dette ligger selvsagt også at vi må forstå ikke-pedofile og deres mer eller mindre velbegrunnede frykt og antipati. Dette vil bli gjennomgått i et eget avsnitt lengre frem.

Selv om holdningen til pedofili og lavalder ikke er styrt av rasjonalitet og ikke kan endres med rasjonelle argumenter, er argumentene i denne delen likefullt nødvendige, om ikke annet for pedofile selv, for at vi skal lære å leve med oss selv, godta oss selv og ha et bedre liv.

Argumenteringens begrensninger

Å argumentere har i seg selv begrensninger. Man må se nytten av en argumentasjon, nytten av å vurdere synspunkter. Man må kunne vurdere om et argument er korrekt eller ikke. Man må kunne bli overbevist – eller i det minste influert – av et korrekt argument.

• Det er ikke gitt at alle ser verdien av ulike synspunkter.

En argumentasjon er avhengig av at andres synspunkter fremstår som nyttige. En argumentasjon kan verifisere, supplere eller korrigere egne synspunkter.

Det er ikke gitt at argumentasjonen oppfattes som verdifull. Man frykter at egne synspunkter er skjøre. Man kan tro at andres synspunkter ikke angår ens selv. Og man kan selvsagt ikke tolerere andres synspunkter.

I vestlige samfunn er vi vant med argumentasjon. Et demokrati er på mange måter en eneste lang argumentasjon. I vitenskap vil argumentasjon være med på å luke ut feil. Brytningen mellom ulike synspunkter er en berikelse. Det har tatt menneskeheten lang tid å forstå dette. Det er ingen selvfølge.

• Det er ikke nødvendigvis mulig å argumentere mot autoritet og tro.

Ulike synspunkter betinger toleranse. Autoritet og tro er i sin natur intolerant. Bare ett synspunkt er mulig, det "korrekte" utifra hva autoriteten eller troen sier. Det stilles ingen krav til objektivitet eller rasjonalitet.

Den kanskje viktigste nytten av argumentasjon (det frie ordet) er å skape en vei ut av den tvangstrøyen som autoritet og tro er. Bare ved argumentasjon kan nye synspunkter nå frem og skape et alternativ. Det ligger i sakens natur at dette er en prosess som aldri tar slutt. Ellers ville bare en autoritet erstattes av en annen autoritet.

• Korrektheten av et argument er basert på egne evner og erfaringer.

All argumentasjon forutsetter en åpenhet for andres synspunkter, en evne til å se nytt. Dette er ikke det samme som å godta alle argumenter. Det er en evne til å vurdere om et argument er korrekt eller ikke, og gjøre rede for hvorfor.

Et argument kan være fremmed, uvant og abstrakt i den forstand at den ikke virker å ha være fundamentert i egne erfaringer og virkelighet. Et argument kan bryte med et inngrodd tankesett. Jo fjernere argumentet er fra en egen virkelighetsoppfattelse, jo vanskeligere blir det å diskuterer det og ta det på alvor. Ukonkrete eller hypotetiske diskusjoner gjør mennesker usikre.

Enkelte har mindre selvstendighet enn andre. Noen har kanskje større tro på autoriteter enn andre. De er ikke i stand til å godta synspunkter eller høre på argumenter som bryter med hva andre sier eller hva de selv ikke har erfart eller kan forestille seg. Da er det vanskelig å ha en argumentasjon.

I dag er det få som hevder at jorden er flat. Den virker å være flat men vi vet at den ikke er det. Det vil si, vi vet det ikke, vi bare lytter til de som sier at den er rund. Riktignok kan man til en viss grad erfare at jorden er rund, f.eks. oppe i et fly hvor vi ser at horisonten har en svak krumning (dette er ikke likefremt og vi kan forsåvidt se hva vi vil) eller ute på havet der masten på en båt først dukker opp over horisonten før hele båten. Men da må vi bruke kikkert og hvem speider etter båter på havet? Egentlig kan vi aldri være sikre på at jorden er rund fordi vi selv aldri har erfart det. Vi må stole blindt på hva andre sier, eller sagt på en annen måte, hvis autoritetene forteller oss at jorden er rund eller mange nok sier at den er rund, så er den rund.

Jorden har vært flat i største parten av menneskehetens historie ... i lang tid var jorden både rund og flat, det kom bare an på hvem man spurte ...

Eratosthenes gjorde en berømt beregning av jordens omkrets. Den var basert på en skarp iakttagelse av skygger. Midt på dagen nord og sør i Egypt hadde han sett at en påle på samme lengde hadde kastet ulik skygge.

Han var såpass intelligent at han forsto at dette bare kunne forklares med at jorden var rund. Han forsto også at han kunne kvantifisere dette faktumet med et tall.

Han fikk målt avstanden A mellom pålene og fikk målt vinkelen α til skyggen som ble kastet fra den nordlige pålen (den sørlige hadde ingen skygge). A og α på en kule henger sammen. A er en bit av diameteren til kulen og α tilsvarer hvor mange grader av diameteren denne biten er (hele diameteren er 360°). Ved å multiplisere 360/α med A kunne han finne diameteren på jordens kule.

Diameteren til Eratosthenes var mindre enn 2% feil fra den virkelige diameteren. Dette kom han frem til 200 år før vår tidsregning.

Merk at Eratosthenes aldri brydde seg om konsekvensene av at jorden var rund. Hva skjedde når man nærmet seg sidene? Falt man da av? Hva var under kulen? Eratosthenes hadde ingen måte å vite hva svarene på disse spørsmålene var. Tyngdekraft, det faktum at vi lever i et akselerasjonsfelt og at den overalt peker mot samme punkt, må ha vært like ubegripelig for han som det er for oss. Men det hindret han ikke i å forstå og godta at jorden var rund og at han kunne måle dens omkrets.

Beregningen til Eratosthenes er en triumf for det menneskelige intellektet, for vår uendelige evne til å overkomme våre egne begrensninger. Mennesket har en lei tendens til å forkaste det det selv ikke kan oppfatte eller det som tilsynelatende har absurde konsekvenser og truer dets verdensbilde.

• Det finnes argumenter som ikke kan vurderes på en objektiv måte.

Når det gjelder fysiske forhold (som formen på jorden), er det relativt lett å fremme synspunkter og argumentere for dem. De finnes tross alt til utenfor mennesket. De kan måles og bekreftes av alle. Det betyr ikke at fysiske forhold som er vanskelige å oppfatte er lette å argumentere for.

Det er langt vanskeligere å argumentere for sannheter som er subjektive, som er grunnlagt i mennesket selv, som bare er av mental karakter. Pedofili er et godt eksempel. Sannheten eller forståelsen av pedofili er avhengig av hvorvidt du selv har disse følelsene eller ikke. Det ligger bare i enkeltindividet.

Å argumentere for pedofili er i grunnen hensiktsløst. Da har det mer for seg å argumentere mot anti-pedofili og pedofobi. Det er nettopp hva denne delen skal gjøre. Ikke bli fristet til å forsøke å forsvare pedofili, for argumentene i en slik diskusjon kan aldri vurderes på en objektiv måte.

Det er fullt mulig å finne objektive argumenter mot anti-pedofili og pedofobi. Det er som å finne argumenter mot rasisme, kvinneundertrykkelse og homofobi. Frykt og hat er basert på fordommer og uvitenhet, og kan motarbeides.

• Å endre synspunkt etter en argumentasjon skjer ikke nødvendigvis lett.

I og for seg er dette en god ting. Veien til bedre forståelse og sannhet er lang. Det tar tid å luke vekk feil og det finnes mange blindveier.

Pessimisten vil hevde at mennesket er såpass selvsentrert, såpass tilbøyelig til å bare å ta hensyn til egne interesser, at det er umulig å få det til å endre synspunkt.

Man kan diskutere hvorvidt målet med en argumentasjon er å endre synspunkt. Like viktig er å få en vurdering av egne synspunkter, i hvilken grad de holder i en diskusjon. Det finnes en vekselvirkning mellom egne og andres synspunkter som alle har nytte av. Det er på sett og vis hele hensikten med argumentasjonen. Optimisten vil si at det korrekte alltid vil vinne frem, om ikke annet fordi det motsatte er en kamp mot virkeligheten.

Forstå din motpart

En fundamental forutsetning for alle argumentasjoner er å forstå din motpart. Da vil du lettere forstå vedkommendes argumenter og lettere kunne svare på dem.

Ikke-pedofile kan godt ha gode argumenter. For eksempel vil de si at ikke alle barn kan samtykke. Det er helt riktig. Utfordringen ligger i å overbevise dem om at du forstår dette og at argumentet impliserer at noen barn kan samtykke.

Alminnelige mennesker vil som regel ha svært lite kunnskap om pedofili. Dette bør ikke være vanskelig å forstå. Du har selv sannsynligvis vært i en fase der du bare kjente pedofili gjennom klisjeene i offentligheten.

Vi formes av det samfunnet vi vokser opp i. Mange vil ikke bli konfrontert med barns seksualitet. Det er et tabu. Aldri undervurder dette tabuet.

Tabuer er vanskeligere å håndtere enn uvitenhet. Et tabu er sin egen forklaring. Hvis din motpart føler at et barns seksualitet er "sykt", så vil en slik følelse være forklaring god nok på "sykdommen". Å forsøke å påpeke urimeligheten av en slik oppfatning vil bare vekke aggresjon.

Det er bedre å alminneliggjøre det tabubelagte enn å konfrontere tabuer. Ingen liker å bli fortalt at de er uopplyste og fordomsfulle.

Barns seksualitet vil for de flest bare angå dem i den grad de blir konfrontert med den gjennom egne barn. Mange voksne ville ikke anerkjenne seksualiteten hos egne barn fordi deres egen seksualitet ikke ble anerkjent når de selv var barn. Å forstå ikke-pedofile er å forstå hvilken innflytelse vår kultur og historie har på dette området.

Emosjonell tilknytning til barn vil for de fleste være av en ikke-seksuell natur. Derfor har de ingen interesse av å oppfatte barn som seksuelle. Tvert i mot kan en slik oppfattelse skape konflikter. Et barns seksualitet kan oppleves som en trussel mot det emosjonelle monopolet voksne mener de har over sine barn. Mye motstand mot pedofili bunner i egennytte og egoisme, men tenk på dette: ville du likt at den du var glad i ble glad i en annen?

Å forstå din motpart er på mange måter å forstå hvorfor anti-pedofili og pedofobi finnes. I dette avsnittet skal en rekke forhold belyses som kan motivere eksistensen av anti-pedofili og pedofobi. Det er viktig å være klar over disse motivene hvis du ikke vil fremstå som uvitende og uempatisk.

• Barn i ung alder har ikke noe bevisst forhold til seg selv, kan ikke vurdere konsekvensene av sine handlinger og kan ikke se etter sine egne interesser.

Det er innlysende at dette er riktig.

Barn vil gradvis modne seg vekk fra en slik tilstand men foreldrene trenger ikke være med på ferden. De vil ikke nødvendigvis se anderledes på sine barn etterhvert som de blir eldre. Barnet vil alltid være veslejenta eller smågutten.

Det nytter ikke å påpeke urimeligheten av dette. Meningen med å være far/mor er på mange måter bundet opp med at barna er "små". Når de blir eldre, vil fars- og morsrollen gradvis miste sin betydning. I den grad barn er meningen med livet vil foreldre ha en tendens til å motsette seg dette.

Når de sier at "barn må få lov til å være barn" eller "la barn være barn", er det nettopp dette de mener, at de ikke vil at deres barn skal fjerne seg fra dem. Dette skjer selvsagt før eller senere uansett, men det er aldri lett. Forstå det.

• Barn er umodne.

Dette argumentet ligner det forrige men er ikke like innlysende.

Det er innlysende at norske barn er mer umodne, mindre voksne, enn barn fra andre kulturer. Det er et faktum. Det erfarer man etter å ha reist. Du trenger ikke reise lengre enn til Øst-Europa for å se at barn der er mer modne og har mer ansvar enn norske barn.

Det er kulturelt betinget hvor opplyste, modne og "voksne" barn er. Å være barn er ingen gitt tilstand.

Din motpart vil si at det er bedre at barn er på den norske måten. De sier at barn skal få lov til å være barn. De tillegger umodenheten en moralsk kvalitet. De vil "beskytte" barna. De vil skjerme dem. På denne måten er de "gode mot barna".

Det følger at om barn er umodne kan de ikke samtykke. Barns umodenhet er både en betingelse for og en konsekvens av at de er umodne. Har klart for deg hvor lett det er å leve med en slik sirkulær argumentasjon. Din motpart kan (sikkert med rette) hevde at norske barn er umodne og dermed avskrive en evne til å samtykke. Samtidig har vedkommende ingen interesse av (eller mener at temaet ikke er relevant) å gjøre norske barn mer modne, i stand til å ta ansvar og samtykke.

• Ekteskapet er målet for alle samlivsformer.

Seksualitet ble inntil nylig likestilt med forplantning. Ekteskapet var og er en institusjon for den regulerte forplantningen. Derfor har ekteskapet mellom mann og kvinne alltid vært knyttet til seksualiteten slik vi kjenner den. Ekteskapet definerer hva den lovlige seksualiteten er og under hvilke premisser den kan finne sted.

Aldri undervurder måten de fleste oppfatter lovlig seksualitet på. Om den ikke har forplantning som mål og ikke finner sted i ekteskapet, er den i ulik grad upassende, umoralsk, prostituerende, pervers, ulovlig eller et overgrep.

I den senere tid har det funnet sted en utvidelse av hva seksualitet får lov til å være. Men når det kommer til barn og pedofili har en slik utvidelse ikke funnet sted. Mye av forklaringen på anti-pedofili og pedofobi ligger her: at seksualiteten til barn og pedofile ikke oppfattes å ha det rette målet eller det korrekte premisset.

Glem aldri hvor viktig ekteskapet er for de aller fleste. Det setter alle premisser. For mange er ekteskapet deres liv. Et liv uten ekteskapet er utenkelig. Det er like utenkelig som å ha sex med barn.

• Voksne er bare glad i egne barn.

Hvis bare en grunn til anti-pedofili skulle trekkes frem, er det dette: at det fremstår som utenkelig at man kan bli følelsesmessig involvert med andre barn enn sine egne.

Hele den alminnelige forestillingen om barn roterer rundt fødsel og oppfostring. Voksne er glad i barn fordi de er glad i egne barn. De er deres kjøtt og blod. De er en del av dem selv. Å være glad i andres barn er ulogisk og meningsløst.

Du kan argumentere med at evnen til å bry seg om og se etter andres barn var en evolusjonær fordel i menneskehetens tidlige historie, at gruppen hadde en større sjanse for å overleve hvis gruppens medlemmer tok ansvar for og brydde seg om alle barn, ikke bare egne. Mennesket var et gruppedyr og vi overlevde ved å handle i gruppens interesser.

For mange er dette et altfor abstrakt argument, spesielt når vi ikke lenger lever i grupper men i ekteskap. Aldri undervurder det egoistiske motivet i det å ha barn. I en moderne tid kan staten ta seg av barn som ikke har foreldre. Voksne flest ser svært liten grunn til å bruke tid og ressurser på andres barn. Det finnes ingen grunn til å bli involvert med andres barn. En slik involvering kunne oppfattes som en trussel mot foreldrene til barnet, mot foreldrenes rett til barnets oppmerksomhet og omtanke. Hvis barnet fritt kunne engasjere seg med andre voksne, ville det undergrave de biologiske foreldrenes rett til å bestemme over det.

Vær oppmerksom på dette. Foreldre vil ofte hevde at de er de eneste som kan se etter interessene til sine barn. Andre voksne vil bare ha ulike egoistiske motiver for å gjøre det, omtrent som om foreldrenes motiver aldri var egoistiske.

• Barns seksualitet er fremmed.

Barn oppfattes ikke som seksuelle. Barn har hverken en seksualitet eller vekker seksuell interesse.

Dette er ikke så rart. Vi lever i en kultur med en lang fornektelse av barns seksuelle manifestasjoner, jfr. holdningen til onani. Det seksuelle uttrykket skal være rettet inn mot forplantningen.

Voksne kan oppfatte at seksualitet hos barn finnes men den virker uutviklet og unyttig. Barneseksualitet virker upassende og støtende. Den er tegn på at noe er galt. Seksualiteten er en fare, jfr. at barn ikke kan se etter sine egne interesser. Barnet blir en fare. Barnet utsetter seg for fare. Det er slik de flest oppfatter det.

Man skulle tro at fordi vi alle en gang selv har vært barn skulle det finnes mer reflekterte holdninger til barneseksualitet, men slik er det ikke. For de fleste har det falt et ugjennomtrengelig slør over barndommen. Man vil ikke huske eller kan ikke huske. Minner fortrenges. Seksualiteten hos barn er derfor fremmed.

Pedofile er vant til at barn er seksuelle og vekker seksuell interesse. Glem aldri hvor uvant og rart dette er for folk flest.

• Voksne tar utgangspunkt i at barn gjør det de voksne sier.

Tenk deg hvordan voksne flest oppfatter seksuelle forhold med barn. De ser på slike forhold ut i fra hvordan de selv behandler barn. Fordi de bestemmer over barn, vil barn i slike forhold bare gjøre det den voksne sier. Dette er opphavet til alle forestillinger om overgrep: den voksne befaler og barnet adlyder.

Det finnes er rekke varianter av en slik tankegang. Det trenger ikke være at den voksne befaler. Det er bare at barnet vil blidgjøre den voksne. Barnet vet at det må være lydig, ellers kan det bli straffet. Det kan ha å gjøre med at barn alltid søker å rette seg etter voksne fordi de er avhengige av dem. Og det er temaet om de store forskjellene i evner og makt som gjør at barnet alltid presses, tvinges eller lures til noe det ikke vil.

Mange voksne er ikke i stand til å relatere seg til barn. De har ingen forståelse for dem. De har ingen evne til å sette seg inn i hvordan barn oppfatter verden. De kan ha en manglende respekt for barn. Voksne føler kanskje at et barn skylder dem noe. De forventer at barn skal være lydige, om ikke annet fordi de ser på dem som umodne, selvsentrerte og nytelsessyke. Barn skriker og vil ha mer. Barn blir bortskjemte hvis de får viljen sin.

Det er ironisk dette, at jo mer de hevder at barn bare gjør det de voksne sier, jo mindre respekt har de for barn. Jo mindre respekt de har for barn, jo mer tilbøyelige er de til å oppfatte barn som noen voksne må bestemme over.

Du kan argumentere med at hvis man elsker barn er man ikke særlig innstilt på å tvinge dem til noe som helst, at man med sine voksne "evner" med en gang oppfatter manglende interesse hos barn, og at en enhver "makt" derfor blir irrelevant. Generelt skal barneoppdragelse handle om å være et forbilde og man skal begrunne avgjørelser med fornuft. Man skal appellere til rasjonalitet. Men glem ikke at mange voksne ikke kan eller vil oppfatte barn som rasjonelle og har liten tillit til dem.

• Alle er redde for noe de ikke kjenner og bare har hørt negativt om.

I mellomkrigstiden var det mye rasisme. I dag ser vi tilbake på dette med skrekk og gru. Det handlet blant annet om såkalt rasehygiene. Den gikk ut på at ulike menneskeraser hadde forskjellige indre og ytre egenskaper. Det gjaldt å bevare raser med overlegne egenskaper. I Norge gikk dette blant annet ut over samene.

En fundamental grunn for rasismen var den store uvitenheten om mennesker fra andre kulturer og med en annen hudfarge. Hvis du hele ditt liv bare har omgitt deg med dem som ligner deg selv, kan du lett tro at det er det eneste rette, det eneste normale, det beste.

Pedofile ikke er synlige i samfunnet. Om det da i tillegg finnes "forskning" som tillegger oss spesielle "egenskaper" samt legger ut om hvor mye "skade" vi gjør, et media som bare er opptatt av å gjengi enhver fordom om oss, der enhver diskusjon om lavalder og pedofili sensureres, er det ikke så rart at det finnes så mye anti-pedofili. For de fleste er pedofile en vag og almen trussel slik fremmede raser en gang var.

Vi kan ikke bare skylde på ikke-pedofile for en slik tilstand. Som pedofile, har vi også et ansvar. Er du synlig? Hva gjør du for å minske uvitenheten?

• Alder er ingen spøk for kvinner.

Alder er for så vidt ingen spøk for menn heller, men seksuell tiltrekning til menn flyter på flere faktorer enn et ungdommelig ytre. Vi føler ikke det samme presset.

For en kvinne kan det å konkurrere med en ung jente være dypt krenkende. Hun kan (sikkert med rette) hevde at hun i kraft av sin modenhet og erfaring er en bedre partner for en mann enn en jente på tolv. Men dette er et argument som dypest sett er irrelevant. En kvinne kan godt være en god livspartner i et ekteskap men det er noe annet.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor unge generelt er seksuelt tiltrekkende. De har fin hud, klare øyne og glansfullt hår. De har et fysisk ytre som gjør dem svært tiltrekkende.

Forstå hvorfor kvinner reagerer negativt på din tiltrekning. Det er forståelig og kanskje også ufravikelig. Det handler om kampen for å overleve. Med en gang hun mister sin tiltrekning (og evne til å føde barn) blir hun sårbar.

Kvinner er minst like flinke til å passe på sine interesser som menn er, og de er generelt ikke interessert i å konkurrere med unge jenter. Dette er ikke det spor merkelig.

• Den spinkle kroppen og overgrepet.

Ikke-pedofile vil finne tiltrekning til små kropper frastøtende. Dette handler om en ren fysisk aversjon mot å ha sex med en liten kropp.

Det er typisk at denne aversjonen ikke oppfattes som et problem hos dem selv men som et problem hos dem som vil ha sex med en kropp som ikke er stor og "ikke kan forsvare seg". Fra å uttrykke ømhet og kjærlighet, går sex over til å bli en måte å påføre noen skade og smerte. Aversjonen flyttes over på andre, fra noe som ligger i ens selv over på hva andre kan gjøre. Du kan sammenligne dette med rasisme, der ditt eget problem med andre raser flyttes over til hva andre raser er, kan gjøre og hvilken trussel de utgjør.

Pedofile kan til en viss grad kjenne igjen aversjonen hvis barnet blir veldig lite. Tenk å sex med en kropp som er en halv meter lang. Det er ikke spesielt hyggelig å tenke på. Derfor har vi i alminnelighet en minste alder for å finne barn tiltrekkende.

Forestill deg da hvordan voksne flest ser på sex med noen under – la oss for eksempel si – 150 cm. Det er aversjon. Mennesker under en viss fysisk størrelse kan ikke generere noen form for seksuell interesse. Tvertom vil det vekke ubehag.

Forstå hvorfor sex med en liten kropp under bestemte betingelser kan vekke aggresjon. "Skade" finner på sett og vis automatisk sted fordi kroppen er liten.

• Noen ble seksuelt misbrukt i barndommen.

Det finnes de som faktisk ble utsatt for seksuelt misbruk i barndommen. Du må aldri tvile på at de finnes. Hvis du tviler på det, begår du en stor feil.

Jeg har blitt kontaktet av noen slike. Det inntrykket jeg fikk av dem var at de ikke syntes at mitt nettsted var et problem, snarere tvertom. Det er fordi at seksuelt misbruk skjer i en atmosfære av fortielse og hemmelighet. De traumene de opplevde kom ikke bare av hva de gjennomgikk men også fra skam og skyldfølelse. Dette nettstedet gav dem en åpenhet og faktabasert tilnærming som de aldri før hadde sett. På den måten ble nettstedet en slags terapi.

Det er mulig å ha en argumensjon med seksuelt misbrukte hvis de er interessert i å finne ut hva pedofili ikke er. Pedofili er seksualitet, ikke tvang, press, fortielse, utrygghet og hykleri. En argumensjon kan ha den effekt å få dem til å forstå under hvilke betingelser seksuelt misbruk finner sted. Pedofili er like lite relatert til misbruk som heterofili er relatert til konemishandling.

Du kan kanskje hjelpe dem, men ikke tro at de kan hjelpe oss. Konsekvenene av seksuelt misbruk arter seg på den måten. Det forderver og ødelegger.

Argumentasjonsteknikk

Når du skal argumentere med ikke-pedofile, er det viktig å ha en del teknikk på plass. Du må kunne formulere et argument, du må kunne forsvare det og du må kunne møte motargumenter på en saklig måte.

Det er ikke nødvendigvis lett å argumentere for pedofili. Temaet er forbundet med subjektivitet og følelser. Det kan være vanskelig å være objektiv. Det er et tema som mange har sterke og ubegrunnede oppfatninger om. Pedofili omtales negativt i offentligheten. Anti-pedofile dominerer ordskifte. Det har aldri funnet sted noen offentlig debatt om pedofili. Ethvert forsøk på å debattere blir sensurert, osv. Du må være forberedt på dette og ha en del kunnskap og teknikk på plass for å kunne argumentere.

Argumentasjon (engelsk Argument og Argumentation theory) har en historie som går tilbake til antikkens Hellas. Å kunne argumentere for et standpunkt på en logisk, saklig og overbevisende måte er i høyeste grad viktig i et demokrati. Logisk argumentasjon er av stor betydning i et samfunn styrt av rasjonalitet. Det er et fagfelt som politikere, talspersoner og aktivister må beherske.

Det er viktig å vite hvilke feller som finnes i argumentasjonen. Dette er hva som kalles tankefeil (logiske feil, på engelsk fallacy). Pedofili er et følelsesladet tema og det er lett å bevege seg vekk fra logiske argumenter og over på retorikk, dvs. en argumentasjon basert på følelser og mangel på logikk. Anti-pedofile bruker retoriske argumenter. Du må kunne oppdage dem, påpeke dem og unngå dem. På denne måten får du et overtak i argumentasjonen.

Noen får vite at du er pedofil og spør oppskaket:

Du vil ha lille Ellinor!?

Jeg vil ikke "ha" Ellinor. Mennesker er ikke varer på en hylle som man kan "ha" eller "ta". Barn er mennesker. Er Ellinor interessert i meg?

Tror du lille Ellinor vil ha deg!?

Ellinor bør nok lære å ikke tenke på andre som noen man kan "ha" eller "ta". Er Ellinor interessert i meg? Sannsynligvis ikke.

Men pedofile tar små barn!?

Hvor i all verden har du det fra? Jeg er ikke interessert i "små barn". Jeg kaster meg ikke over "små barn". Informasjonen du har fått er feil.

Så handler det om frykt.

Dere pedofile forstår ikke hvor redde vi er for barna våre.

Ta det bare med ro. Det finnes mange pedofile men hvor ofte hører du om bortføringer og drap?

Det spiller ingen rolle hvor ofte det skjer, bare at det skjer.

Tror du bortføringer og drap er motivert av sterke seksuelle interesser? Eller er slike handlinger motivert av manglende empati, manglende respekt, manglende interesse for barns velbefinnende?

Å begå seksuelle handlinger med et barn er en manglende interesse for et barns velbefinnende.

Du får det til å fremstå som om seksuelle handlinger bare er noe den ene part er med på.

Barn vil ikke ha sex med voksne.

Hvordan vet du hva barn vil og ikke vil ha? Er en slik påstand basert på fakta eller ønsketenkning? Handler det om barn eller handler det om hva du som voksen mener? Vi kan ikke ha ansvar for ikke-pedofiles fordommer. Ikke-pedofile må finne ut av frykten og ta ansvar for den. Problemet med rasisme ligger ikke hos andre raser men hos rasisten.

Så er det problemet med at alle ikke er lik meg selv.

Hvordan kan du tro at det er mulig å ha sex med barn?

Det er mulig å ha sex med barn på barns premisser.

Men hva vil du som voksen ha?

Spørsmålet er ikke hva jeg vil ha men hva vi vil ha. Glem ikke det. Vi vil ha en intimitet som er tilpasset oss. Det er hva pedofili er, å ville ha intimitet med barn.

Betyr ikke det at du er mangelfullt utviklet?

La meg forsøke å illustrere det. Når du vil ha sex med en kvinne, må du tilpasse det du vil ha med det hun vil ha. Ellers blir det ikke noe på deg, eller hva? Tilpasning er ikke et tegn på mangelfull utvikling. Tvert om, den er et helt nødvendig egenskap man må ha.

Jeg er også glad i barn men jeg vil ikke ha sex med dem.

Det er greit. Det er ingen som har sagt at du skal ha sex med barn. Du er glad i dine barn. Du er en omsorgsfigur for dem. Du ser en konflikt mellom det å gi omsorg og ha sex. Jeg får håpe at du er litt fysisk med dem, at du klemmer dem, kysser og stryker dem, at din frykt for hva andre kan si ikke hindrer deg i det.

Det kan da ikke være normalt å ha sex med barn? Det er derfor vi har lover mot det.

Ikke bland normalitet med vanlighet. Det er uvanlig å være keivhendt men det er ikke unormalt. Lover sier bare hva vi forbyr i dag. Det har vært lover mot kjønnslig omgang utenfor ekteskapet og lover mot homoseksualitet.

Tror du at sex med barn noen gang blir tillatt?

Det som er tillatt kan ikke vi (eller barn) avgjøre. Det er opp til samfunnet i stort å avgjøre. Det er avhengig av hvor opplyst samfunnet er, hvor informert og utviklet det er. Holdningen til pedofili henger nøye sammen med synet på barn og lavalder. Lavalder er et relativt nytt begrep. I begynnelsen fantes det bare lavalder for jenter. I fremtiden kan vi få en glidende lavalder der samtykke fra de foresatte og den unge er avgjørende.

Tilslutt premisset for seksualitet.

Hvordan går det an å ha et forhold med noen som er så mye mindre utviklet enn deg selv?

Jeg vet ikke hva du snakker om. Barn er fornuftige, ærlige og har en stor sosial intelligens. De er likefremme og moro å være sammen med. Hvis du med utvikling mener at de ikke har den samme livserfaringen, spør jeg hva så? Hvilken bruk har jeg for livserfaring?

Det er så mye barn ikke forstår ...

Kan du gi et eksempel på hva de ikke forstår. De forstår det vesentligste. De forstår intensjoner. De forstår at du er snill og vil dem vel.

Men hva når du som voksen trenger hjelp og støtte?

Samvær med barn er hjelp og støtte nok men ansvar kan jeg aldri overlate til dem. Det ansvaret har jeg alene som voksen. Dine behov er kanskje forskjellige? Gifter du deg med en voksen kvinne for å overlate ansvaret til henne?

Hva skjer nå barnet ikke mer er et barn?

Ingenting spesielt. Det er å håpe at vi forblir venner selv om det seksuelle er forbi. Å binde et barn til et livslangt ekteskap ville vært fullstendig ansvarsløst. Barn endrer seg og har ulike behov gjennom livet.

Men er da pedofili bare et spørsmål om sex?

Nei. Vi er veldig glad i barn, alle barn, ikke bare egne barn. Som du sikkert vet, vil 99% av tiden med en partner handle om annet enn sex. Og hva er galt med sex? Det gale er å lure og bedra noen for å få sex. Når det kommer til ekteskap, kan det fungere for noen, for andre fungerer det ikke. Vi forandrer oss gjennom livet og hva som passer i dag trenger ikke passe i morgen.

Vil ikke barn være sammen med de som er på samme nivå som dem selv?

Hvis barn bare var sammen med andre barn, ville de aldri lære noe. De ville aldri modnes og bli voksne.

Barn trenger forutsigbarhet og trygghet i sin oppvekst.

Det gjør de sikkert. Foreldre og identitet er viktig. Foreldre bør holde sammen i barns oppvekst. Pedofile kan aldri erstatte rollen foreldre har. Men pedofile har en annen viktig rolle. Det er å gradvis gjøre barn modne og uavhengige. Du vet, et stort problem i vår tid er umodne barn.

Dette er noen av spørsmålene du møter når du snakker om pedofili. Pedofili og seksuelle barn bryter med en lang rad premisser i samfunnet. Infantiliseringen og kontrollen med barn, etableringen av en enorm avstand mellom barn og voksne i utvikling og evner, fiendtliggjøringen og voldliggjøringen av alle som skulle være seksuelt interessert i barn, den moralske fordømmelsen av sex som ikke har med ekteskapet å gjøre, den store betydningen misbruk og overgrep har fått i seksualiteten, er med på å gjøre pedofili og barneseksualitet til et av de største tabuene i moderne tid. Det er ikke lett å takle de feil og misforståelser du møter.

I det følgende skal noen slike feil belyses.

Logiske feil

I argumentasjonsteori finnes det en rekke såkalte tankefeil eller logiske feil. De kan være rene feilslutninger, som når premisset ikke støtter konklusjonen, eller det er argumenter som er manipulerende eller bedragerske.

Det er viktig å være klar over dem. Du må kunne kjenne dem igjen og påpeke hva som er galt ved dem. Tankefeil brukes overraskende ofte i diskusjoner om pedofili.

• Appell til sannsynlighet.

Å ta noe for en sannhet fordi det sannsynligvis er sant.

- Barn kan sannsynligvis ikke samtykke. Derfor kan ikke barn samtykke.
- Pedofile har en sannsynlighet for å begå overgrep. Derfor er pedofile overgripere.

• Appell til konvensjon (argumentum ad antiquitatem).

Slik har det alltid vært. Derfor er påstanden sann.

- Vi har alltid hatt lavalder [dette er ikke sant]. Derfor vil vi alltid ha lavalder.
- Samfunnet har aldri godtatt pedofili. Derfor er pedofili galt.

• Personangrep (argumentum ad hominem).

Å argumentere ved å angripe person, angripe personens motiver, karakter eller integritet heller enn å angripe personens argumenter.

- Vi vet godt at du bare er ute etter å tilfredsstille dine egne lyster.
- Barn blir bortskjemte og umulige å ha med å gjøre hvis vi tillater noe slikt.

• Appell til flertallet (argumentum ad populum).

Å hevde at noe er galt fordi flertallet mener det er galt.

- Si meg hvem som mener at pedofili ikke er galt.
- De fleste barn vil ikke ha sex med voksne.

• Appell til følelser (argumentum ad misericordiam).

Å ta i bruk emosjonelle argumenter.

- Barna er så små, uskyldige og sårbare. Forstår du ikke det?
- Hvorfor tror du pedofile vekker så mye frykt? Det kan ikke være en tilfeldighet.

• Stråmann.

Å bruke vikarierende argumenter eller tillegge din motpart meninger motparten ikke har og som er lette å angripe.

- Du vil pule tre år gamle unger. Tror du vi vil godta det?
- Barn bruker sin tid og energi på skolearbeid og skal bli til noe her i livet.

• Avledning (ignoratio elenchi).

Å bruke en påstand som er sann men som ikke har noe med saken å gjøre.

- X ble dømt for å ha voldtatt et barn. Derfor er pedofile overgripere.
- Y ble misbrukt av sin far i barndommen. Derfor kan barn ikke samtykke.

• Sirkulære argumenter (circulus in demonstrando).

Å si at X er riktig fordi Y og at Y er riktig fordi X.

- Pedofili er ulovlig fordi det er galt. Pedofili er galt. Hvis ikke, hadde det vært lovlig.
- Vi vet at sex med barn er feil fordi det ble gjort ulovlig fordi det er feil.

• Repetisjon (argumentum ad nauseam).

Å repetere et standpunkt inntil ingen motsier det.

- I hundre og femti år har vitenskapen slått fast at pedofili er sykt.
- Jeg har sagt igjen og igjen at barn ikke kan samtykke.

• Ledende spørsmål.

Å lede motparten til å gi det svaret man forventer.

- Du vil da ikke skade et lite barn?
- Hva mener du om behandlingstilbudet for pedofile?

• Det subjektive ståstedet som blir gjort objektivt.

Å tro at din virkelighet deles av alle andre.

- Jeg ble misbrukt i barndommen. Derfor er sex med barn misbruk.
- Jeg hadde ingen glede av sex i barndommen. Derfor har ingen barn glede av sex.

• Å argumentere fra et ståsted med privilegier.

Å utgå fra at alle er like priviligerte eller lik ens selv.

- Jeg forstår ikke hvorfor du bare ikke kan finne deg en dame.
- Hvis du hadde hatt barn, ville du forstått hvor galt pedofili er.

Det er ikke lett å påpeke tankefeil. Ofte vil man bare sitte igjen med en generell følelse av at andre farer med usakligheter. Det ble ingen diskusjon.

Å gjøre andre oppmerksomme på argumentasjonsfeil forutsetter at motparten forstår verdien av rasjonelle argumenter og vil at argumentene skal baserer seg på logikk. At det ofte ikke er tilfellet har to viktig årsaker: Ofte befinner du deg i en diskusjon hvor premisset er satt, hvor motparten egentlig ikke er interessert i meningsutveksling men bare i å bekrefte egne synspunkter. I en argumentasjon er de ikke ute etter en dialog, etter å forsøke å argumentere for noe de mener er rett, men å tyrannisere deg med retorikk og maktspråk. Den andre årsaken er mer banal. Det handler simpelthen om at mange ikke er vant til å diskutere temaet. De er ikke vant til å uttrykke hva de mener i ord. Temaet er et stort tabu. De kan ikke relatere seg til tabuet på en objektiv måte med logiske resonnementer.

Ofte blir du utsatt for lettvinte, emosjonelle eller abstrakte argumenter. F.eks. er det argumentet om "alle barn". Du vil igjen og igjen møte voksne som uttaler seg om alle barn. De gjør det uten å reflektere over det som den største selvfølge. Barn blir gjort om til en ensartet gruppe man kan si noe generelt om, som kan diskuteres abstrakt, som om det ikke handlet om personer. Det er lett å argumentere på denne måten for da trenger man ikke ta hensyn til unntakene. Eller du blir utsatt for emosjonelle argumenter som din motpart tyr til når vedkommende ikke vil ha en diskusjon om realiteter. Det er lett å si at barn er "sårbare" uten å angi hvorfor de er sårbare og hva man kan gjøre for bøte på sårbarheten. Emosjonelle argumenter er sin egen forklaring og trenger ikke begrunnes eller konfronteres.

Veldig ofte vil ønske om sex i seg selv være et argument som brukes mot deg. Når du sier at du er glad i barn, at du elsker dem, vil de si at kjærlighet ikke handler om å tilfredsstille egne lyster, dvs. ha sex. Når du spør hvordan det kan ha seg at de har sex med kona som de vel også elsker, vil de si at dette er mellom voksne. Hvis du undrer på om ikke kjærlighet og sex henger sammen, vil de si at barn ikke trenger sex, bare trygghet. Hvis du spør om de overhode er fysiske med sine barn, vil de si ja men at det ikke er sex. Hvis du spør om barn overhode er seksuelle, vil de enten si nei eller si at deres barns seksualitet ikke angår dem. Hvis de nekter for at barn er seksuelle, kan du spørre når barn går fra å være ikke-seksuelle til å bli seksuelle. Hvis deres barns seksualitet ikke angår dem, kan du spørre hvorfor de da mener at deres barn ikke trenger sex?

Seksualiteten til deres barn vil som regel ikke angå foreldrene. Den angår dem ikke fordi de ikke er seksuelt interessert i barn. Sex og seksualitet er noe barn må finne ut av på egen hånd. Foreldre kan ikke eller vil ikke bli involvert. Samtidig skaper dette en stor usikkerhet. Det skaper en mengde "sårbarhet" og et tilhørende stort behov for "trygghet". Når du argumenterer, må du alltid ha klart for deg dette paradokset. Du må forsøke å belyse paradokset. Du kan si at det er helt greit og forståelig at foreldre ikke er seksuelt interesserte i sine barn, men at det ikke betyr at barn må finne ut av seksualiteten på egen hånd. De trenger støtte og opplæring på dette området som på alle andre områder. Det har også den effekt å gjøre barn mindre sårbare og foreldre mindre redde.

Sirkulære argumenter

Det er nødvendig å si mer om den logiske feilen sirkulære argumenter. I et blogg-innlegg ble det gjort rede for en komplisert og lang sirkulær argumentasjon.

Den sirkulære argumentasjonen angående barn og sex.

De fleste barn vil ikke ha sex med voksne. La det være klinkende klart. Pedofile vet det utmerket vel. Vi vet det på samme måte som menn vet at kvinner flest ikke vil ha sex med dem.

Poenget med sirkelen er å illustrere hvordan det er mulig å hevde at ingen barn kan ha sex med voksne.

Merk ordet kan. Poenget med argumentasjonen er å argumentere for at alle barn ikke kan ha sex med voksne. Pedofile vet at de fleste barn ikke vil ha sex med voksne men vi vet også at noen vil. Hva barn vil er uinteressant for anti-pedofile. De argumenterer for at alle barn ikke kan ha sex med voksne.

Sirkelen består av fem premisser og fem konklusjoner (pilene). Hvert premiss er konklusjonen på et annet premiss. Premissene og konklusjonene har ingen start eller slutt men begrunner hverandre i en sirkel.

Man kan starte hvor man vil på hjulet. For eksempel kan man med hele sitt hjerte føle at det er galt for barn og voksne å ha sex. Det er uriktig, unaturlig og umoralsk. Det er simpelthen galt. Dette leder med en gang til en overbevisning om at barn må beskyttes mot sex. I praksis betyr dette at det må føres strengt oppsyn med barn fordi de jo ikke nødvendigvis gjør det man sier de skal gjøre eller er på den måten man vil de skal være. Man antar at dette er en suksess eller man utgår fra at det er en suksess, at barn beskyttes. Dette leder til at barn får mindre frihet og at de derfor nødvendigvis får mindre kunnskap om sex. Det er også mulig å starte sirkelen her og si at alle mennesker under en viss alder er umodne, uvitende og aseksuelle. Disse manglene leder til en absolutt overbevisning om at barn ikke kan samtykke. De mangler forutsetningen for å samtykke. Fordi barn aldri kan samtykke er sex med barn voldtekt. Sex med barn er derfor galt, og vi er tilbake til utgangspunktet

Sirkulære argumenter beviser seg selv. Det kan vises ved å løpe rundt sirkelen på to måter.

Din motpart kan hevde at barn ikke kan samtykke. Du kan spørre hva det er basert på. De vil si at barn er umodne og kunnskapsløse. Du kan spørre hvorfor de er sånn. Din motpart vil si at voksne må ha oppsyn med barn og begrense deres frihet. Hvorfor det? Fordi barn trenger beskyttelse. Beskyttelse mot hva? Det gale i barn-voksen sex. Hvorfor er det galt? Fordi barn ikke kan samtykke.

Eller vi kan løpe rundt sirkelen motsatt vei. Det er sikkert riktig at sex mellom barn og voksne kan være galt. Det er derfor riktig at barn kan ha behov av beskyttelse. Således kan det godt være tilfeller der voksne må ha oppsyn med barn og begrense hva de vet og kan gjøre. Det er sikkert riktig at det finnes mange umodne barn. Derfor finnes det også barn som ikke kan samtykke. Således er sex mellom barn og voksne galt.

Ofte vil den du argumentere med ikke se hele sirkelen. Sagt på en annen måte: vedkommende vil ikke gå med på en eller flere av premissene og konklusjonene. De kan f.eks. si at barn, alle barn, er umodne, kunnskapsløse og uvitende, og at dette ikke kommer av hvordan voksen ser på dem eller behandler dem. De bare er slik. Da kan du kjapt si at dette med at alle barn er umodne, kunnskapsløse og uvitende er akkurat hva din oppfatning av barn er, hvordan du ser på dem og resultatet av hvordan du behandler dem. Barn er like umodne, kunnskapsløse og uvitende som vi gjør dem til.

Generelt har sirkulære argumenter den effekt å skjule motiver. Sirkulære argumenter virker til å tåkelegge årsak og virkning. Sirkelen bekrefter neste premiss hvis du bare ser på forrige premiss. Den kan f.eks. verifisere at barn-voksen sex er galt fordi barn ikke kan samtykke. Det skjulte motivet (eller tåkeleggingen av årsak og virkning) kommer frem hvis vi gjør sirkelen enklere.

Den forenklede sirkulære argumentasjonen angående barn og sex.

Nå er det bare fordi at man synes at barn-voksen sex er galt at barn utsettes for formynderi, blir kunnskapsløse og umodne og ikke får frihet. Derfor er barn-voksen sex galt.

Motivet trer frem. Det er frykt og intoleranse for barneseksualitet. Det er pedofobi. Det har ingenting med barn selv å gjøre, bare med hvordan voksne vil at barn skal være. Det har ingenting med hvordan pedofile er, bare at vi er uønsket fordi vi vil ha sex med barn.

Det er for enkelt å si at foreldre ikke ønsker at deres barn skal være seksuelle. Foreldre vil som regel deres barn vel. Formynderiet det er snakk om er et aspekt ved hele vårt samfunn. Barn skal leve i en isolert barneverden. Tendensen er å heve alderen for å være barn, samt at barn ikke skal "seksualiseres". Det er ingenting nytt ved en slik anti-seksualitet, bare at den i vår tid er fokusert på barn der den før var fokusert på "løsaktige" kvinner eller homoseksuelle. Barn er på en og samme tid mer beskyttet og mer utsatt i dag. Utsattheten brukes for å motivere beskyttelsen og beskyttelsen øker bevisstheten om barns utsatthet. Premisset bekrefter konklusjonen på en sirkulær måte. Fordi argumentet er sirkulært kan den ikke begrunnes. Den er ikke rasjonell. Barns utsatthet er en konstruksjon laget av dem som ikke ønsker barneseksualitet og pedofili.

Appell til medynk

Du vil ofte møte argumenter som kan kalles for appell til medynk. Du skal ha medynk med de misbrukte som ble utsatt for overgrep i barndommen selv om du overhode ikke har skylden eller ansvaret for noen av deres problemer. Fordi barn påståes å være så sårbare, vil du høre et stort antall argumenter som appellerer til medynk med barn, en medynk som du som pedofil på en eller annen måte ikke har.

- Du er så stor, du.

Det er som om størrelse i seg selv gjør deg til et monster. I realiteten er nettopp størrelse hva barn kan finne tiltrekkende. Jenter kan like en stor kropp, på samme måte som kvinner kan like høye menn.

Men argumentet handler ikke bare om fysisk størrelse. Å være stor truer med å overkjøre det lille. Storhet står i konflikt med litenhet. Det lille, å fremstille seg som liten og sårbar, er en overlevelsesstrategi, en måte å oppnå fordeler. Å få medynk er å oppnå en fordel. Det kan vinne en diskusjon.

Barn selv er sjelden opptatt av "litenhet" og deres status som "barn". De ser ikke på seg selv som "barn". Mange husker at når man selv var barn gikk man ikke rundt og så på seg selv som barn. Når barn refererer til seg selv som "barn", skjer det på en fraværende og nesten ironisk måte. Det er bare voksne som bruker litenhet til å oppnå fordeler. Det kan bare den som ikke er liten gjøre. Voksne projiserer litenhet på barn. Ved å gjøre barn til "barn" vinner voksne en fordel.

Det er vanskelig å kjempe mot denne litenheten i et samfunn som bare så altfor ofte føyer seg etter den. Vi lever i et krenkesamfunn. Et slikt samfunn med mange små og sårbare er farlig fordi det gjør det moralske premisset korrupt. Vi vil jo at de som trenger beskyttelse får beskyttelse. Vi vil ikke ha overgrep. Nettopp derfor er det så viktig at litenhet er ekte og ikke skapes eller utnyttes.

- Barn er så små og sårbare. Forstår du ikke det?

Argumenter om barns litenhet og sårbarhet går igjen. Det nytter ikke å si at barn ikke er slik. Om man har hatt noen som helst erfaring med barn, vet man at sårbarhet sjelden er hva som karakteriserer dem. Dette er mennesker med en stor innsikt i hva de vil ha og hva de ikke vil ha, alt fra spedbarnet som skriker til tenåringen som vil ha penger. Det er regelen, ikke unntaket. Voksne som sier noe annet har enten ingen forståelse for barn eller de projiserer en litenhet på dem. Om du virkelig er glad i barn vil du ikke gjøre dem små og dumme.

- Du tar fra barna deres sjel. Du forfører dem. Du stjeler deres uskyld.

Pedofile stjeler, tar, presser, tvinger, skader, ødelegger ... dette vil du høre igjen og igjen. Slike argumenter fremsettes for å appellere til vår samvittighet, og vi blir influert av dem inntil vi forstår at de er et bedrageri. Barn er bare små og sårbare når det passer voksne. Barn er ikke sårbare når foreldrene skiller seg og krangler om samværsretten. Bare er ikke sårbare når de skal prestere på skolen og på idrettsbanen.

Moralisme

Seksualmoral tilhører ikke historien. Seksualmoral har fått en renessanse de senere årene. Den har fått en ny form. Der det før var Guds ord og usedelighet er det nå skade. Skade har blitt like selvfølgelig og har fått en like stor autoritet som Guds ord en gang hadde.

Man skulle tro at skade oppstå når den ene part mente seg utsatt for skade fra en annen part. Skade skulle således være et anliggende mellom to parter. I den nye moralismen er ikke lenger skade et anliggende mellom to parter. Et eksempel er den skaden som de som kjøper sex påfører de som selger sex. Skaden angår ikke partene. Partene mener seg ikke skadet. Skade er bare en betegnelse en tredjepart setter på handlingen. Derfor har sexkjøp blitt straffbart. Et annet eksempel er sex med dyr der handlingen betegnes som dyreplageri. Og selvsagt gjelder det sex med mindreårige, der skade per definisjon finner sted uten at partene selv har noe de skulle ha sagt.

I en argumentasjon kan du alltid spørre hvorfor en tredjepart (den du argumenterer med) er så opptatt av den seksulle aktiviteten til andre.

- Hva angår det deg hva andre gjør seksuelt?

Du vil få mange svar men en ting er sikkert. Du vil aldri høre "- Fordi jeg er en moralist".

Du vil ofte høre argumenter om hvor skadelig sex med barn er. Dette er ikke en skade som faktisk finnes, der den ene part blir skadet av den andre part, men er måten moralisten flytter egen oppfattelse av umoral over på deg.

- Vil du et barn vondt?

Moralistiske argumenter ligner appell til medynk med den forskjell at du nå er den, i kraft av å være stor og voksen, som farer med umoral, at du vil at barn skal ha det vondt, at du påfører dem skade.

Du svarer på dette ved å minne om at skade er et fenomén mellom to parter. Ingen tredjepart har rett til å betegne noe som skade. At en tredjepart gjør det er akkurat hva moralisme er.

- Du vil bare ha sex.

Et annet argument du ofte vil høre er at pedofile "bare vil ha sex". Dette er puritanisme. Argumentet er basert på det moralsk høyverdige i sex innenfor ekteskapet. Målet med sex skal være forplantning. Sex i seg selv, selve driften, er verdiløs, fortjener forakt og er umoralsk. Sex uten forplantning er skadelig.

Fordi pedofile bare vil ha sex følger det at pedofile ikke vet hva kjærlighet er. Vi er ikke glad i barn. Mye moralsk overlegenhet er basert på slike resonnementer. Kjærlighet finnes bare til i ekteskapet mellom voksne. Derfor er ekteskapet moralsk. Bare etter et livslangt ekteskap vet man hva ekte kjærlighet er.

Du kan minne dem på at ekteskapet inntil nylig hadde fint lite med kjærlighet å gjøre. Bare i vår tid og i vår kultur er ekteskapet noe partene går inn i av fri vilje. Ekteskapet har alltid vært en institusjon for overføring av makt og privilegier. De fleste ekteskap har dreid seg om alt annet enn god moral.

I dag er det mange som oppdager at ekteskapet ikke er noe livslangt paradis. Ekteskapet har ikke noe monopol på god moral. Kjærlighet finnes også i samliv og forhold uansett hvor lenge de varer. Hvorfor felle en moralsk dom over sex? Er din sex så mye mer moralsk enn min sex?

Pedofili og kjærlighet? Hvem andre er det å elske enn barn? Vi pedofile vet dette bedre enn noen annen og vi ofrer alt for denne kjærligheten. Barn inngir så mye ømhet ... så mye ømhet. De sier de er glad i barn men hva består deres kjærlighet av? Kjærligheten er fysisk, visste du ikke det ...

Makt

Det finnes teorier om at seksualitet er en måte å utøve makt. Seksualiteten som til enhver tid finnes i samfunnet er laget for å etablere og vedlikeholde maktstrukturer. F.eks. er mannens seksualitet med på å undertrykke kvinnen ved å gjøre henne til et objekt. På samme måte vil sex med en jente underbygge patriarkalske strukturer.

- Et barn kan da ikke stå imot en stor og sterk mann?

Når vi pedofile argumentere for pedofili argumenterer vi imot maktutøvelse overfor barn. Vi vil at barn i mye større grad skal bemyndiggjøres og ha innflytelse. Mange ikke-pedofile tar maktutøvelsen overfor barn som en selvfølge. Å få dem til å endre holdning er ikke lett. De fleste voksne tar det for gitt at de har makt og bestemmer over barn. De oppfatter relasjonen mellom barn og voksne på den måten, som et spørsmål om å få barn til å gjøre hva de selv vil. Det trenger ikke en gang være meningen. Samfunnet pålegger foreldrene å utøve makt. Ellers kan de miste foreldreretten.

Mennesker med makt har en interesse av å opprettholde makten. Foreldre har en interesse av å sikre seg et monopol over sine barns følelser og være de som dekker deres behov. Foreldre vil at deres barn skal være avhengige av dem. På den måten kan retten til å bestemme over barn rettferdiggjøres.

- Hvordan kan du tro at det er jevnbyrdige forhold mellom barn og voksne?

Det er ikke lett å argumentere mot sentrale maktstrukturer som samfunnet er bygget opp av. Det har med det grunnleggende synet på barn. Oppfatter du dem som under deg eller ser du på dem som jevnbyrdige?

Jeg tør påstå (og jeg vet, jeg har erfart det) at foreldre ser på sine barn på en god måte, som individer og venner. Jo mer man fjerner seg det konkrete barnet, jo mer tenkningen om barn blir abstrakt, jo mindre jevnbyrdighet er det mellom barn og voksne. På det nivået politikere og byråkrater befinner seg på er det bare abstrakt tenkning.

Mangel på jevnbyrdighet er noe vi kan gjøre noe med. Mangel på jevnbyrdighet er ikke en nødvendig, evig og uunngåelig betingelse i relasjonen til barn.

Sykelighet

Noen av de verste argumentene du kan høre er de som handler om din egen sykelighet eller tilregnelighet.

- Det er jo sykt.

Dette er ytterpunktet for usaklig argumentasjon. Dette er ikke argumentasjon men retorikk blottet for enhver logikk.

I bloggen ble det belyst hvordan kognitive forstyrrelser brukes for å tilbakevise ethvert argument. Slike forstyrrelser er et standard svar på alle antydninger om at barn tok initiativet til eller ville ha sex, eller at barnet ikke tok skade. Er man ikke enig i overgrepet lider man under en mental forvrengning. Personlige og seksualpolitiske meninger blir gjort om til mentale forstyrrelser.

Vær sikker på en ting: din motpart har ikke mye å fare med når vedkommende tar i bruk slike argumenter. Da har de virkelig sluppet opp for gode argumenter.

Mye anti-pedofili er ren galskap. Les om Bjugn-saken. Les om QAnon. Dette er gjengen som skal fortelle oss hvor syke vi er.

Heldigvis vil de fleste ikke-pedofile ta avstand fra slike argumenter. Om du blir beskyldt for sykelighet, kan du si at homoseksualitet en gang også ble oppfattet som en sykdom. Seksualitet er aldri sykdom. Mangel på impulskontroll, mangel på konsekvensforståelse og lite empati kan være en forstyrrelse. Seksualitet i seg selv er aldri en forstyrrelse.

Ikke diskuter på de anti-pedofiles premisser

Anti-pedofile har gjerne forutinntatte forestillinger om pedofili som har svært lite med virkeligheten å gjøre. Deres kunnskap om pedofili kommer fra det lille antall mennesker (pedofile eller ikke) som har begått grove forbrytelser og har blitt tatt hånd om av rettsvesenet.

- Du vil altså ha sex med barn?

Ikke svar på spørsmålet. Ta heller initiativet og spør "Hva mener du med barn? Hvem er barn? Gi meg en definisjon på barn." Dette dreier diskusjonen vekk fra "hva jeg vil ha" og over på det diskriminerende begrepet barn.

- Er du fornøyd med behandlingen som tilbys pedofile?

Trenger jeg behandling? Det viste jeg ikke. Er jeg under et behandlingsopplegg? Nei. Premisset er feil og derfor blir diskusjonen feil. Hvordan vi kan diskutere pedofili om du er så feilinformert?

- Skal du fortelle meg hvordan pedofile er?

De har sin egen fortelling om pedofile og har liten eller ingen interesse av å forandre på den. De kan ikke forandre den fordi fortellingen er en del av deres pedofobi. Du kan spørre tilbake "Skal du fortelle meg hvordan heteroseksuelle er?"

- Forstår du ikke hvor galt det er å ha seksuelle følelser for barn?

Det er premisset om at det er galt å ha følelser for barn. Snu på premisset og spør tilbake:
- Forstår du ikke hvor galt det er å ha seksuelle følelser for voksne?
- Det er ikke galt.
- Det er galt fordi jeg sier at det er galt. Fikk du med deg poenget?

Ikke gå inn i en diskusjon med vilkårlige påstander. De vil appellere til flertallet. Da kan du minne dem på at flertallet i Tyskland på 1930-tallet ikke syntes at nazisme var galt.

- Å ha sex med barn er jo sykt.

Det finnes en lang rad med påstander som anti-pedofile kan komme med. De har det til felles at de er bygget på premisset om at de selv har rett. De er ikke interessert i en diskusjon om hvorvidt de har rett eller ikke. Du kan svare med å si "Å ha sex med 40-åringer er sykt, for er ikke forplantning det som skiller det syke fra det friske?"

- Hvordan kan du forsvare en praksis som skader barn?

Skader jeg barn? Fra hvilken høystakk ble denne stråmannen trukket ut? Premisset er at sex skader. Sex med noen under en viss alder tolkes og forstås på deres måte. Premisset er at barn ikke er interessert i sex. De kan bare tvinges til det. Barn er aldri seksuelle. Premisset trenger ingen bevis og trenger ikke begrunnes. Moteksempler blir avfeid som irrelevante. Sex med barn vil per definisjon være skade. De har alltid rett.

En av de mer bisarre konsekvensene av anti-pedofili er at overgrep er noe samfunnet vil ha. Hvert tilfelle av overgrep blir ønsket velkommen fordi det underbygger deres egen virkelighetsoppfattelse. Og om det ikke er et overgrep, skaper de et overgrep. Det er bedre at barn skades, for da slipper vi å ta tak i det vanskelige temaet barneseksualitet. Å ha et ikke-forhold til barneseksualitet er hva vestlige samfunn er bygget på.

En argumentasjon er avhengig av rimelige premisser og logiske slutninger. Premissene må eksistere på en objektiv og uavhengig måte. Premissene til anti-pedofile kan ikke begrunnes. Dette vet de godt selv. Derfor tyr de til retorikk. De vil heller appellere til skyld, skam, følelser og konvensjoner i sin argumentasjon.

I en argumentasjon må du ha en klar forståelse for dens begrensninger. Det er bedre å dreie argumentasjonen vekk fra deg selv og over på synet på barn. Intoleranse og frykt for barneseksualitet er en bedre inngangsport til en fruktbar diskusjon for det avdekker angst, i motsetning til pedofili som bare avdekker hat og motvilje.

Pedofobi

Mange har aldri hørt ordet pedofobi. Ordet betyr redsel for barn, se f.eks. her. Jeg definerte ordet mer spesifikt til å være redsel for eller sterk uvilje mot barns seksualitet. Det er angst, uro og frykt for barneseksualitet og barns seksuelle ytringer.

Det fantes ikke et ord for denne motviljen og frykten. Det er kanskje ikke så rart. Barneseksualitet i vår tid og kultur skal ikke eksistere. Hvem kan være redd for noe som ikke finnes? Definisjonen av et slikt ord var en viktig måte å forstå et tabu. Det etablerte et begrep som trenger mer anerkjennelse.

Når du argumenterer, er det nyttig å ha et ord for denne uroen og angsten. Mye motstand mot pedofili bunner i at barneseksualitet fornektes, at barn ikke har seksuelle interesser og derfor bare kan utsettes for tvang. Barn påstås å aldri ta initiativ til seksuelle handlinger. Mye av tankegangen bak lavalder ligger i en slik påstand. Barn vil aldri ha sex og derfor begår pedofile overgrep.

Hvordan merkes pedofobi?

Det er viktig å understreke at pedofobi ikke er betinget av oss pedofile. Pedofobi er et mye større begrep og finnes til uavhengig av oss. Motstanden mot pedofili kan tildels forklares med pedofobi, men pedofili er ikke årsaken til pedofobi.

- Barneseksualitet er ikke riktig. Det er unaturlig at barn er seksuelle.

Pedofobi kommer til syne hver gang barn ned til spedbarnsalderen er bevisst sine kjønnsorganer, blotter dem, berører dem, viser lyst, viser nytelse, er flørtende, hentyder til seksuelle handlinger og er seksuelt utagerende.

Voksne kan reagere på ulike måter. Noen blir usikre. Andre blir redde. Det er de som blir aggressive. Få er tolerante. Når en voksen reagerer negativt, er dette en manifestasjon av pedofobi.

Den negative reaksjonen kan bli forstått på mange måter. Vanligvis vil barnet få skylden. Barneseksualitet blir forstått til å være unormalt eller sykt. Og om det ikke er sykt, vil voksne i alle fall mene at barn ikke har lært hvordan de skal oppføre seg (brudd på sosiale normer). En annen vanlig forståelse er at barn ikke vet hvilke farer de utsetter seg for. I alle tilfeller blir seksualiteten deres forstått til ikke å være korrekt.

Det oppstår et problem når barneseksualitet ikke er riktig eller ikke eksisterer. Hvis jeg oppfatter at et barn er seksuelt, har jeg da skylden? Har jeg oppmuntret til det? Ser jeg seksualitet hos barn fordi barn virker seksuelt appellerende på meg? Denne forståelsen av barneseksualitet kan gi en stor negativ reaksjon.

Endelig har vi forståelsen der hverken barnet eller ens selv har skylden, men at noen (samfunnet, pedofile) har seksualisert barnet. Motvilje rettes mot de som har gjort dette.

Barns seksualitet vekker som oftest usikkerhet eller frykt. Dette er pedofobi.

Konsekvensene av pedofobi

Pedofobi er en aversjon for barneseksualitet. Aversjonen er ekte. Angst, frykt og uro for barneseksualitet finnes og er utbredt.

Barn oppfatter fort hvordan voksne reagerer. De er i en læringsfase. Seksualitet er sosialt betinget. Ens egen seksualitet blir til i et utvekslingsforhold med andre mennesker og deres seksualitet. Så fort barn ser at voksne reagerer negativt vil de lære å skjule sin seksualitet. Ikke bare det, de kan lære at seksualiteten i seg selv ikke skal eksistere. På en fundamental måte gjør dette at seksualiteten ikke blir sosialisert.

Det er ikke vanskelig å forstå hva slags konsekvenser det får.

Mange seksuelle problemer i voksenlivet, alt fra angst for intimitet og angst for ikke å prestere til de groveste seksualforbrytelser, har sitt opphav i at barn ikke fikk sosialisert seksualiteten. Den ble ikke skapt i et fellesskap. Derfor kan den bare virke på en asosial måte.

- Pedofile seksualiserer barn.

Det er ironisk at vi på den ene side ikke vil ha overgrep og på den annen side gjør barn til seksuelle analfabeter. Kulturer med flest seksualforbrytere er også kulturer med de mest sensurerende holdningene til barneseksualitet.

Incest

For de fleste vil pedofobi komme til syne i familien av den enkle grunn at det er der de fleste har kontakt med barn. Dette er fars og mors reaksjoner på deres barns seksualitet. I tillegg til de vanlige forståelsene av barneseksualitet kommer i tillegg frykten for incest. Det er nødvendig å si mer om dette.

Det har ikke mye for seg å avgjøre hvorvidt incest er "normalt" eller "unormalt". Seksualitet mellom slektninger er vanligere enn vi tror. Incest er et tabu. Det er også kriminalisert. Teorier om innavl sier at det er uønsket at nærstående slektninger får barn. Det anmerkes at i førhistorisk tid, da folketallet var langt lavere, var alle man kjente i slekt med hverandre. I Norge var det opp til nyere tid vanlig at så og si alle i en dal var i slekt.

Faktum er at de fleste ikke er seksuelt tiltrukket sine nærmeste slektninger. Det kan være at man simpelthen kjenner hverandre for godt. Seksuell tiltrekning forutsetter en fremmedhet, en slags eksotisk-erotisk motivator. Dette kan også forklare at ektefeller etter et langt ekteskap mister lysten.

Hvorfor kan foreldre som på ingen måte er pedofile være redd for incest når deres barn er seksuelle? Jeg kan ikke forklare det. Det blir spekulasjoner. En grunn kan være at hvis man ikke anerkjenner seksualitet i barn så vil man heller ikke kunne takle den på en rasjonell måte. Forklaringen på frykten for incest har ikke så mye med at man er incestuøs men at man ikke forstår at følelser for og med barn også har en fysisk side.

Finnes det en naturlig motivasjon for incest? Den moderne kjernefamilien er en lukket sfære der seksualitet både finnes og ikke finnes. I en slik selvmotsigelse finnes det mye forknytt erotikk. Barnas behov for stell, pleie og omsorg har nærmest ubegrensede erotiske muligheter, samtidig som enhver slik mulighet fornektes.

Seksualiteten i familien er et speilbilde på seksualiteten i samfunnet, full av selvmotsigelser, med en erotisk-nevrotiske spenningen som skaper en konstant konflikt. Vi pedofile er ikke så mye motsatsen til familien som dets usminkede ansikt, dets sanne vesen. Derfor vekker vår ærlighet også så mye aggresjon.

Er barn seksuelt tiltrukket sine foreldre? I ung alder kan det godt være tilfellet. Sønner kan finne sine mødre tiltrekkende. Det sies at den første mannen i en jentes liv er hennes far.

Årsaker til pedofobi

Årsakene til pedofobi er mange og vil tildels gli over i hverandre. Pedofobi har ingen enkel årsak. Det er en kombinasjon av årsaker.

Det er unaturlig. Dette er den vanligste forklaringen på hvorfor voksne blir støtte/engstelige/redde når barn på noen som helst måte gir uttrykk for seksuelle interesser eller begår handlinger av en seksuell art. Jo yngre barnet er, jo mer fremtredende er effekten. Barnets seksualitet er "unaturlig" fordi den ikke er rettet inn mot forplantningen. Seksualiteten vekker antipati fordi den av ulike årsaker fremstår som grotesk eller bisarr.

Hva vil andre tro? Barnets seksuelle uttrykk i offentligheten kan utløse en bekymring for hvordan andre vil reagere. Hvis mitt barn ter seg seksuelt, hva vil andre tro? Har jeg "seksualisert" barnet eller begått overgrep mot det? Seksuelle barn vil automatisk utløse en undring hos andre voksne om hvorvidt foreldrene har oppdratt barnet riktig. Barnevernet kan kobles inn. Tendensen er derfor å være negativ til barneseksualitet. Pedofobi har en selvregulerende effekt.

Oppdragelse. Barneoppdragelse består ofte i å rette barnets oppmerksomhet mot det som er nyttig og produktivt i livet. Det skal lære å passe inn i samfunnet og bli vellykket. Dets seksualitet er av sekundær betydning. Foreldre kan føle at seksualitet tar vekk tid og energi fra det barnet egentlig skal være opptatt av. Det er viktig å fokusere oppmerksomheten til barnet mot det som er tjenlig. Barnet må lære hva som fremmer dets interesser.

Kontroll. Seksualitet hos barn gjør barn uforutsigbare. Den gjør at man ikke mer føler at barnet er "mitt". Seksualiteten gjør barnet fremmed og uavhengig. Det introduserer et element som forstyrrer og vanskeliggjør forholdet til det. Som voksen, kan du ikke relatere deg til denne seksualiteten. Den har ingen relevans for forholdet til ditt barn og er derfor uønsket. Barn oppfattes som vanskeligere å kontrollere fordi seksualiteten finner sted uavhengig av den voksnes vilje.

Det uakseptable. Barneseksualitet skal ikke finnes. Barneseksualitet er ikke akseptert av samfunnet. Manifestasjoner av barneseksualitet er kriminalisert. Bilder og filmer som viser barn i en seksuell kontekst er forbudt. Barn kan ikke være nakne i offentligheten uten at det med en gang tolkes seksuelt. Sex med barn regnes som grove forbrytelser.

En invitasjon til overgrep. Et seksuelt barn kan utløse frykt for at det gjør seg tilgjengelig. Seksuelle barn kan aktivt søke seksuelle handlinger. Disse handlingene er å regne som overgrep. Seksuelle barn blir utsatte. De inviterer til og utsetter seg for overgrep.

Det jeg ikke forstår. Man kan ikke huske eller har fortrengt egen seksualitet som barn. Derfor er seksualitet hos barn ubegripelig. Ens evne til å forstå, grensene for hva man kan fatte, kommer til syne i møtet med barnets seksualitet. Fordi de fleste har høye oppfatninger om egen forståelse, vil mange ikke se dens begrensninger. Da finner de heller feil og mangler hos andre. Hvis man som voksen har problemer med å hanskes med sin seksualitet, er det ikke så rart at man mener at barn i alle fall ikke kan hanskes med sin seksualitet.

Hva man ble utsatt for. Enkelte har ubehagelige minner om seksualitet i ung alder. Dette skaper negative holdninger. Man vil ikke at egne barn skal utsettes for det man selv ble utsatt for. Det er derfor nærliggende å sensurere og undertrykke seksualiteten hos egne barn ut i fra hva man mener er det beste for dem. Det finnes de som mener at all seksualitet er traumatisk fordi de selv aldri har opplevd noe annet.

Den aseksuelle familien. Familien er stedet for den regulerte seksualiteten mellom voksne, men også stedet der barn fødes og vokser og som derfor (paradoksalt nok) ikke er stedet for seksualitet. Familien er derfor utad aseksuell. Sex mellom foreldre skjer i dypeste hemmelighet. Det følger at foreldre vil si til sine barn: "Hvis du kan finne ut av dette med seksualitet, er det fint for deg men jeg kan ikke hjelpe".

Det vi ikke snakker om. Seksualitet er bare noe som kommer av seg selv. Den har en "naturlig" form som blir til på en "naturlig" måte. Den er ikke noe som læres. Den er ikke avhengig av kultur, identitet og miljø. Den skapes ikke. Den styres ikke. Den kommer bare "naturlig". Av den grunn vil det å snakke om seksualitet med barn virke unaturlig. Man vet ikke hva man skal snakke om. Det hele fremstår som brysomt, om ikke også som pinlig og plagsomt.

Incest-spøkelset. Hver gang barn ter seg seksuelt i familien kan de frembringe assosiasjoner hos voksne som vekker frykt. Voksne frykter å komme i seksuelle situasjoner med sine barn fordi barn (særlig små barn) har få eller ingen hemninger på dette området. Et barns seksualitet er i prinsippet rettet mot alle. Seksuelle barn kan lokke frem situasjoner som forbindes med incest, mye fordi barns kontakt med voksne er begrenset til kjernefamilien.

Sjalusi. Seksuell bevissthet hos barn kan oppfattes som en trussel. Jenter finner fort ut at de uansett alder kan være av seksuell interesse for menn. Dette kan de utnytte til sin fordel. Mødre vil ikke konkurrere med sine døtre. De vil ikke at datteren skal tiltrekke menn de selv er tiltrukket av.

Umoral. Det er fortsatt slik at seksuell aktivitet regnes som umoralsk. Det er ikke umoralsk i forstand av å være "syndig" men umoralsk i forstand av å gi etter for lyster. Det er en mangel på disiplin. Barn er impulsive, hemningsløse, selvsentrerte, udisiplinerte og lystsøkende. Derfor hviler det alltid en grad av umoral i barns seksualitet. Barn er umoralske fordi de er lystsøkende.

Frykten for å være pedofil. Med en gang man oppfatter at et barn gir uttrykk for seksuelle interesser eller begår handlinger av en seksuell art vil man undre på om det ikke er ens selv det er noe galt med. Ser man seksualitet hos barn fordi man har en interesse av det? Tolker man handlinger som seksuelle fordi man er seksuelt tiltrukket barn? Det er opplagt at en slik mulighet kan vekke frykt. De forestillingene man har om barn utelukker at de kan være seksuelle og ta initiativet til seksuelle handlinger. Det eneste alternativet er at det er ens selv det er noe galt med.

Hvordan forholde seg til pedofobi

Du må gjøre din motpart oppmerksom på at problemet med barneseksualitet ligger i vedkommende selv. Barns seksualitet er ikke unaturlig eller sykt. Ingen har seksualisert barnet. Pedofile har ikke skylden. Barn har ikke skylden. Skylden for problemet med barneseksualitet ligger utelukkende i dem selv.

Spør dem om de oppfatter barn som seksuelle. Hvis ja, spør dem hvordan de reagerer på denne seksualiteten. Det er et vanskelig område for de aller fleste. Ikke regn med å få likefremme svar. Temaet er et stort tabu, et tabu som bare kan måle seg med tabuet omkring pedofili. Du vil ofte bli møtt med fornektelse.

- Hvordan kan barn være seksuelle?

Eller du blir møtt med aggresjon.

- Et barns seksualitet angår ikke voksne!

Det viktige er å spore til perspektiv. Spør dem: Har du noen gang tenkt på hvorfor du blir støtt av seksualitet hos dine egne eller andre barn? Hva er det som virker så støtende? Hvorfor blir du redd? Hvorfor kjenner du aversjon?

Å bli konfrontert med et slikt spørsmål kan godt være den aller første gangen en voksen må tenke igjennom sine følelser på dette området. Vanligvis blir de stilletiende feid til side.

Du gjør dem en stor tjeneste ved å stille slike spørsmål. Gitt tabuet får du kanskje ikke svar men i det minste kan de spore til refleksjon. Pedofobi er ikke uunngåelig. Det er noe vi kan gjøre noe med. Det er noe vi bør gjøre noe med. Hvorfor kan vi ikke snakke om barneseksualitet?

Anti-pedofili

Når du møter uttalt anti-pedofile, de som opplagt har en sterk antipati til deg og pedofili, er det nødvendig å ha en del kunnskap om hvordan du takler dem.

Mange anti-pedofile hevder å ha opplevd overgrep i barndommen. Deres syn på pedofili vil være influert av det. En annen gruppe er de som føler seg svake og sårbare. En tredje gruppe er de pragmatiske, de som ser seg tjent med å beskylde og forfølge pedofile av politiske og økonomiske årsaker. En fjerde gruppe er hyklerne, de som fornekter at de er pedofile. En femte gruppe vil være uforstående til all seksualitet, ikke minst pedofili.

Det er nyttig å finne årsaken til anti-pedofili, hva som motiverer anti-pedofile. Da kan du lettere imøtegå dem. Anti-pedofile vil i hovedsak være blant de fem gruppene som ble skissert.

Du finner årsaken ved å stille spørsmål. Det er ikke gitt du får svar. Spørsmålene vil sannsynligvis vekke aggresjon men av reaksjonene vil du uansett få et inntrykk av motiver og årsaker. Det kan være svært vanskelig å argumentere med anti-pedofile fordi anti-pedofili ikke er basert på rasjonalitet.

De misbrukte.

De som opplevde overgrep i barndommen vil appellere til deg som et offer. De vil at du skal ha medynk med dem. De vil at du skal synes synd på dem. De vil at du skal innse det gale i det å være seksuelt tiltrukket barn fordi de selv ble utsatt for overgrep.

En del misbrukte er hevngjerrige. De holder deg ansvarlig for sin elendighet. I kraft av å være overgriperen skal du betale en pris for det de gjennomgikk. Dette legitimeres ved å hevde at de skal redde barn.

Husk en ting: slike mennesker har alltid psykiske problemer. Det er det som er deres problem: deres psykiske problemer. Hva problemene skyldes er et åpent spørsmål. Problemene kan skyldes utrygghet, omsorgssvikt og vanskjøtsel i ung alder. De kan skyldes hendelser av en seksuell art i en utrygg barndom. Det er mulig, men en ting er sikkert: du har ikke skylden for det. De pedofile har ikke skylden for det like lite som jødene har skylden for andre verdenskrig. Det er ikke mulig å lage en kausalitet som sier at A leder til B når det kommer til psykiske problemer. De misbrukte vil at du skal ha ansvaret for deres mentale helseproblemer. De vil ha en syndebukk. De vil overføre sin elendighet på deg.

Tvang og press kan lede til psykiske problemer. Seksualitet leder aldri til psykiske problemer. Måten samfunnet ser på og bedømmer barnseksualitet kan skape psykiske problemer. Seksualiteten i seg selv skaper aldri psykiske problemer. Glem ikke dette når de sier at de lider. De lider av en utrygg barndom, ikke av seksualitet. De har ene og alene ansvaret for å takle disse lidelsene. De må konfrontere sine psykiske problemer. De kan ikke legge skylden på deg.

Vi har alle prøvelser i livet men det er hvordan vi takler dem som avgjør hva slags konsekvenser de får. Vi kan ikke løpe fra det personlige ansvaret vi alle har.

• Oppfatter du at din barndom var utrygg?

Dette er hovedspørsmålet. I ni av ti tilfeller ble overgrepet begått av en person som barnet kjente godt, da først og fremst en far eller stefar. En viktig årsak til at overgrep blir traumatiske er at de skjer over flere år. I hovedsak kan dette bare skje i familien der omstendighetene gjør at overgrepet kan vare lenge.

Spørsmålet er et hovedspørsmål fordi det baner vei for en saklig diskusjon om årsaker. Hvis vedkommende sier at barndommen var trygg, eller oppfatter spørsmålet som irrelevant, er det sjeldent mulig å komme videre.

• Hadde du noen å snakke med?

Svaret er som oftest nei. Det henger sammen med at barndommen var utrygg. I tilfellet der overgrepet ikke skjedde i familien burde det vært mulig å snakke med foreldrene. Om det ikke skjedde er grunnen en manglende åpenhet om seksualitet.

Man kan argumentere med at det finnes mye åpenhet om overgrep. Men dette er irrelevant for barn. Barn kan ikke relatere seg til overgrep slik voksne kan. Dels er dette fordi overgrep er noe farlige fremmede menn gjør. Når overgrepet skjer i familien (som det gjerne gjør), vil overgrepet per definisjon ikke være et overgrep. Dels har det med en begrepsforvirring. Voksne innbiller seg at barn er akkurat som dem selv, dvs. at barn har et klart sett med begreper. Begrepet overgrep er klart skilt fra begrepet seksualitet. For barn er overgrep og seksualitet det samme. Derfor kan barn fremme påstander om overgrep når de i realiteten er opptatt av seksualitet. Og omvendt, de kan tro at det er seksualitet når det er et overgrep.

Ironisk nok har voksne også problemer med å skille mellom overgrep og seksualitet når det kommer til barn. Barneseksualitet er et stort tabu, et tabu som har blitt større de senere årene på grunn av overgrepshysteriet. Hvis voksne er forvirret, er da det så rart at barn er forvirret?

• Var det viktig for deg å bli likt av alle?

Dette er et spørsmål som er med på å få klarhet i årsaker og konsekvenser. De fleste av oss ble ikke utsatt for overgrep. Vi var barn, vi kan minnes ubehagelige seksuelle tilnærmelser, men vi unngikk dem og ble ikke utsatt for overgrep. Hva er årsaken til at enkelte tilsynelatende ikke kan vike unna overgrep?

Barn kan søke etter å bli likt. Noen barn er langt mer avhengig av å bli likt enn andre. Det er sannsynlig at om barndommen er utrygg vil barnet i større grad ha et behov for å bli likt. Det er sjeldent at et overgrep skjedde med fysisk tvang. Det er heller slik at barnet ikke kunne si nei. Barnet sa ikke nei fordi det ville behage og bli likt. Behovet for å bli likt kan fortsette langt inn i voksen alder. Enkelte er slik. Det er en form for forfengelighet. Men det er ikke mulig å bli likt av alle. Jo fortere man forstår det, jo mindre utsatt blir man for all verdens overgripere.

• Holder du pedofili for å være årsaken til at du ble misbrukt?

Det finnes en myte som sier at det å være seksuelt tiltrukket barn i seg selv leder til overgrep. Myten sier at alle pedofile er overgripere og at alle overgripere er pedofile.

I de fleste tilfeller er dette et spørsmål om hvorvidt far eller stefar var pedofil da ni av ti overgrep skjer i familien. Men hvordan kan en mann som er gift og som opplagt er seksuelt interessert i kvinner være pedofil? Dette er ikke pedofili. Årsaken til at noen begår overgrep i familien kan være mange men pedofili som seksuell preferanse er ikke en av dem.

Pedofile springer ikke på barn like lite som ikke-pedofile springer på voksne. Det er ikke på slike premisser at forhold mellom mennesker finner sted. Pedofili er en emosjonell, romantisk og fysisk tiltrekning til barn. Vi bryr oss i høyeste grad om deres ve og vel.

• Har du et positivt syn på seksualiteten? Er noen glad i deg? Er du glad i noen?

Veien ut av en barndom med overgrep er å arbeide med seg selv. Det er å finne positive løsninger, finne motkrefter til det destruktive. Å angripe pedofile er ingen slik positiv løsning.

Hvis noe karakteriserer overgrepet, er det ensomheten. Overgriperen foretar riktignok sine overgrep på et annet menneske men er likefullt helt alene. Det er bare overgriperen som eksisterer, bare egne lyster. Den som ble utsatt for overgrepet er selvsagt også helt alene.

Uten et positivt syn på seksualiteten har man ikke de sosiale egenskapene som skal til for å bli glad i andre og som gjør at andre kan bli glad i deg. Du er alene med din seksualitet. Når man hevder at misbrukte selv har en tendens til å bli misbrukere, er dette forklaringen. Bryt ut av ensomheten. Et sexpositivt syn på tilværelsen, der også barneseksualitet har plass, er det motsatte av ensomhet.

De sårbare.

- Ungene våre. De aller minste. Du bare tar dem !!?

Noen ser på barn som svake og sårbare. De har et utpreget sentimentalt syn på barn som er karakterisert av en overdreven følelse for deres svakhet og en stor frykt for hva som kan skje med dem.

Hos de sårbare er oppfattelsen av barn subjektiv. Problemet er ikke hvorvidt barn rent objektivt er svake og utsatte men i hvilken grad de selv føler at barn er så. Oppfattelsen av barn hos de sårbare er et bilde på oppfattelsen av dem selv. Fordi de føler seg svake, utsatte og avmektige, projiserer de de samme følelsene på barn. De oppfatter barn slik de oppfatter seg selv.

Hvis du forsøker å påpeke at barn ikke er svake og utsatte, vil de sårbare være ute av stand til å godta det fordi kilden til overbevisningen ligger i dem selv. De vil på en og samme tid oppleve svakheten som høyst reell og være ute av stand til å avhjelpe den eller motvirke den.

• Har du daglig kontakt med barn?

Dette er et fint og generelt spørsmål du egentlig kan stille til alle anti-pedofile. Kontakt med barn gir et bredere og mer nyansert syn på barns virkelige vesen og væremåte, ikke minst hvor forskjellige de er. Kravstore og aggressive barn, barn som mobber, barn som kan pine dyr, vil fjerne et utpreget sentimentalt syn på barn.

Den sårbare har gjerne lite kontakt med barn. De er ikke småbarnsforeldre. De har et teoretisk og sentimentalt barnesyn.

• Hva slags holdning har du til barns seksualitet?

Dette er også et generelt spørsmål som kan stilles til alle anti-pedofile.

Du vil få alle mulige svar. Det er de som sier at barn ikke er seksuelle. De mener at spørsmålet er irrelevant. Det er de som spør hva et slikt spørsmål har med pedofili å gjøre. Barn lever i sin egen verden og voksne har ingenting med den å gjøre. Barn skal få lov til å være barn. Og det er de som blir aggressive eller flaue. Du vil få mange reaksjoner og høre mye rart.

De sårbare opplever angst og usikkerhet i møte med barns seksualitet. Dette er ikke ulik frykten og avmakten de har i møte med pedofile, men det er forskjell. Det er mye lettere å vedkjenne seg en frykt og fordømmelse av pedofili. Det er tross alt hva samfunnet gjør hele tiden. Det er vanskeligere å anerkjenne en angst for barneseksualitet. De fleste kan ikke forestille seg at barn kan vekke angst. De kan bli engstelige for hva barn kan bli utsatt for, men at barn selv skulle vekke angst og utgjøre en vag trussel kan ikke anerkjennes.

I realiteten er det alltid en sammenheng mellom pedofili og barneseksualitet. Pedofili kunne ikke ha eksistert uten seksuelle barn – like lite som menns tiltrekning til kvinner kunne ha eksistert uten kvinners tiltrekning til menn. Seksualitet er et sosialt fenomén. Den blir til i en gjensidighet.

Du vil høre at pedofile ikke har sex men bare begår overgrep. Dette er som å si at menn ikke har sex med kvinner men bare voldtar dem. Det er sikkert de som tror på det ut i fra personlige grunner eller politiske standpunkter men det er ingen objektiv sannhet. Det er de som tror at kvinner ikke frivillig selger sex men bare er utsatt for "menneskehandel". Dette er politikk. Men det er også en tragedie. De ser på verden med mistenksomhet, bitterhet og avmakt. De sårbare ser på barn som svake, utsatte, aseksuelle og avmektige. Hvis du forsøker å forklare for dem at barn er seksuelle og kan være tiltrukket voksne, vil de blokkerer muligheten. Et sentimentalt syn på barn utelukker bevisste og handlende barn.

• Finnes det store pedofile ringer?

I gruppen sårbare finnes det de som tror på konspirasjonsteorier. Pedofile ringer er ofte med i slike teorier. Per nå finnes f.eks. QAnon. Pedofile ringer følger et kjent mønster. De er store og hemmelige med mye makt. De kontrollerer verden i det skjulte.

Konspirasjonsteorier er med på å gi egne tanker et skinn av legitimitet. Teoriene systematiserer og bekrefter overbevisninger.

Det er karakteristisk for de sårbare at de føler at det finnes sterke krefter som de ikke rår over. Disse kreftene virker på dem selv og på barn. Kreftene er skjulte og derfor allestedsnærværene. De er hemmelige og det gjør at de ikke trenger å konfronteres. Det er ikke nødvendig å innse at de i realiteten ikke finnes. Konsekvensen av dette er passivitet. Det forklarer på sin måte sårbarheten og hvorfor barn er ofre. Det synlige er kulisser og bedrageri. Bak det tilsynelatende finnes krefter som styrer og misbruker, dreper og spiser barn.

Du vil ha store problemer med å argumentere med noen som til de grader har forlatt en objektiv virkelighet. Men slik er anti-pedofili. Det er basert på tro og teori. Det er samtykketeori og skadeteori. Det er teorier om pedofile rovdyr.

• Føler du at du har kontroll over deg selv og ditt liv?

En stor kilde til mental uhelse kommer av å ikke kunne kontrollere sitt eget liv. Krefter av ulike slag styrer ens liv og man kan ikke gjøre noe med dem. Man kastes hit og dit av kreftene.

Seksualiteten er en slik kraft. Den er tross alt en av de viktigste driftene vi har. Den virker bevisst og ubevisst på oss og tar mye plass i vårt sinn. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at enkelte ser på seksualiteten som en kraft de ikke rår med.

Du vil ofte innse at den sårbare har lite kontroll over sitt liv. Angst og usikkerhet i møte med seksualiteten er en del av dette. Hva kan du gjøre med det? Det eneste du kan håpe på er å gi dem et lite hint om at sårbarheten ligger i dem selv og ikke i barn.

De pragmatiske.

Det er mange i dag som ser seg tjent med å være anti-pedofile. Dette er en anti-pedofili som er basert på politiske og økonomiske interesser eller der man oppnår noe ved å være politisk korrekt. De pragmatisk anti-pedofile kan være politikere, byråkrater, mediafolk, terapeuter eller internasjonale organisasjoner.

De pragmatiske har ingen indre personlig fiendtlighet til pedofili, er ikke drevet frem av frykt eller hat, har ikke psykiske problemer, men ser på anti-pedofili som en måte å fremme egne interesser.

• Hvordan kan du uttale deg på vegne av alle barn?

Dette er et helt sentralt spørsmål. Alle lover om lavalder, alle lover som på en eller annen måte bruker alder i relasjon til seksualitet (eller for den saks skyld i relasjon til hva som helst) er basert på at ulike samfunnsaktører kan uttale seg på vegne av samtlige mennesker under en viss alder.

Tenk hvor absurd dette egentlig er. Tenk om en mann skulle uttale seg på vegne av alle kvinner. Han kunne si hva kvinner var, hva de dugde til og hva de fikk lov til å gjøre. Ville ikke det vært hårreisende? Ville det ikke vært sjåvinistisk, fordomsfullt og kvinnefiendtlig? Ville ikke slike menn fremkalle spott og spe, om ikke også fremstå som komiske?

Hvordan er det mulig for noen å si noe generelt om alle under en viss alder, ikke bare i Norge men i hele verden? Hvordan går det an? Hvordan går an i et samfunn som vi kaller moderne og opplyst? Det er like absurd, urimelig og menneskefiendtlig som å uttale seg om alle kvinner.

Spør du, får du det svaret alle til enhver tid har brukt når de skal forsvare sine fordommer og privilegier. De vil "beskytte".

Det finnes steder i verden der menn kan bestemme over alle kvinner fordi kvinnene skal "beskyttes". Forskjellen mellom å beskytte og underkue, utøve makt og diskriminere er svært liten. Kjøp aldri et slikt argument. De som sier at de "beskytter" er bedragere. Du beskytter ved å gi – ikke ta fra – mennesker rettigheter, kunnskap og status.

Noen vestlige land hadde til for kort tid siden en glidende lavalder der barn mellom 12 og 16 år kunne ha sex med hvem de ville under bestemte betingelser. Dette er nå tatt vekk.

• Gir media et riktig bilde av pedofili?

Media liker å tale på vegne av den lille mann, dvs. den alminnelige delen av befolkningen. Media har et produkt de skal selge og det er den lille mann som kjøper produktet. Mannen er "liten", dvs. at han er et offer for "makta". Media vil ofte fremstille seg selv som på den lille manns side mot "makta". Pedofili er på mange måter en del av "makta". Hvis den lille mann er imot pedofili, er media også imot pedofili.

Det betyr på ingen som helst måte at media er imot det appellerende ved barn. I det dukketeateret som media kan være (på sitt verste) finnes det skurker og uskyldige som spiller ut sine roller for et betalende publikum. Barn spiller rollen som de rene og uskyldige, som i møte med skurken får sin ynde og appell fremhevet. Dukketeateret gjør barn til appellerende objekter. Dette kan godtas så lenge skurken også finnes der.

Media kan lyve ved ikke å fortelle hele sannheten. Media kan selektere de fakta de trenger for å vinkle saker dit de vil. Media kan forvrenge perspektiver ved å gjøre det uvesentlig vesentlig. De gjør enkelttilfeller om til almengyldige sannheter.

Du vil høre argumentet om at det står jo i avisen, derfor må det være sant. Du må gjøre det klart hvordan media forvrenger sannheten. Media gir ikke det hele og fulle bilde av pedofili. Det finnes en enkel måte å vise det på. Si at du selv er pedofil og spør: synes du at bildet du har fått i media stemmer med meg?

• Tror du noen ser seg tjent med overgrep?

Nei, hvordan i all verden kan noen se seg tjent med overgrep!? Det er ingen som vil ha overgrep! Overgrep er jo akkurat det vi kjemper imot!

Det er hva du vil høre når du spør et slikt spørsmål.

Snakk litt om antall overgrep. Dette kan dokumenteres. Incestsakene på 1980-tallet var starten på en sterk økning i antall anmeldelser og domfellelser på dette området. Siden da har antallet aldri gått ned. Tendensen har heller vært en svak økning. Hvis overgrep er det vi kjemper imot, hvorfor faller ikke antall saker?

Våre politikerne har brukt mye tid og ressurser de senere tiårene på å lage nye lover og øke straffer. Er dette årsaken til at antall saker ikke går ned?

Det finnes i dag mange som arbeider med overgrep. De har overgrep som sin inntektskilde og karriere. Politiet prioriterer saker om overgrep og har fått økte budsjetter og flere stillinger. Nye barnevernslover prioriterer og fremhever overgrep. Barnevernet har blitt en politisk aktør i samfunnet. Mange offentlig ansatte arbeider med overgrep, f.eks. Barnas Hus. Internasjonale organisasjoner som EPCA har overgrep som eneste mål og inspirasjon, og lever av donasjoner fra privatpersoner og foretak. En bugnende terapi- og behandlingsindustri, som IKST, lever av mennesker som ble utsatte for overgrep. Er dette grunnen til at antall overgrep ikke går ned?

Ingen er for overgrep. Det er bare at overgrep er her for å bli. Uten overgrep ville mange ikke hatt et arbeid. De ville ikke hatt en inntekt og en karriere. Vi har utviklet et lovverk som nødvendiggjør allokeringen av store ressurser til overgrep. Vi har utviklet en industri som tjener penger på å oppfatte enhver seksuell hendelse i barndommen som et problem som trenger behandling. Vi har utviklet et politisk klima der alle mulige overgrep gir politisk gevinst. Politikere vinner stemmer ved å komme med tomme løfter, flere lover og mer straff. Det finnes ingen grense for hva de kan love hvis de oppfatter at dette er hva folk vil ha. De spiller på utryggheten i samfunnet som de selv har vært med på å skape. Mange "husker noe" fra barndommen og reiser sak mot kjendiser som kan gi dem en innbringende erstatning.

Overgrepet har blitt et selvmotiverende og selvdrevent monster.

• Har ditt arbeid innvirkning på din personlige oppfatning av pedofili?

Du spør dette for å få klarhet i hvorvidt vedkommende "tar arbeidet med seg hjem".

De som arbeider med overgrep i politi, barnevern og helsetjeneste vil ofte konfronteres med de verste tilfellene av overgrep, der svært små barn er involvert eller der vold og drap er involvert. Disse enkelthendelsene vil ha en disproporsjonal stor innflytelse på oppfatningen av pedofili. Det er uinteressant å diskutere hvorvidt de som begår slike handlinger er pedofile. Det er irrelevant for de som jobber med slike saker. Dessverre er konsekvensen den at de ikke kan skille mellom sin antipati for hva de ser i sitt arbeid og en generell antipati mot pedofile og deg. De lar jobben definere deres liv og holdninger.

Dette kan sammenlignes med legen som i sitt arbeid ser en mengde lidelse og død, der forskjellen mellom liv og død er så liten, der mennesket reduseres til et kjøttstykke, med den konsekvens at vedkommende kan ha store problemer med å ha det lille mysteriet i seg som er nødvendig for å se verdien av liv. Selvmord er mer vanlig hos leger.

Prøv å argumenter med at pedofili handler om kjærlighet og at kjærlighets-mysteriet er det som skiller det levende fra det døde.

De hykleriske.

Seksualitet og seksuell identitet er et stort og viktig tema for alle mennesker. Når noe går galt med utviklingen av en seksuell identitet, kan det fort bli problemer. Den hykleriske anti-pedofile har som regel hatt problemer med utviklingen av et trygt seksuelt jeg. Trygghet er kjernen i all identitetsdannelse. Den hykleriske anti-pedofile har sjelden en positiv innstilling til seksualiteten, langt mindre til pedofili selv om de selv er pedofile. De lever ikke i harmoni med seg selv.

• Hvorfor er du så opptatt av pedofili?

Av en eller annen grunn er noen langt mer opptatt av pedofili enn andre. Hvis du merker en overdreven opptatthet og stadige offentlige angrep på pedofile (og forsåvidt også homofile), så kan vedkommende være en hyklerisk pedofil, dvs. én som ikke vedgår at vedkommende er pedofil. Ofte har vedkommende ikke en gang vedgått dette for seg selv. Resultatet er en aggressivitet uten motivasjon. Slike personer kan fremstå som komiske men ta ikke lett på aggresjonen. Den er ekte nok.

Du vil høre hvor fæle vi er, hva vi gjør mot barn, osv. og at dette er årsaken til at de er så engasjerte. Faktum er at de fleste ikke-pedofile er likegyldige. De engasjerer seg ikke i noe de finner meningsløst eller frastøtende. Dette er måten de aller fleste ikke-pedofile er på. Ikke tro noe annet. De har andre ting å tenke på enn pedofili. Hvis du ser mye engasjement uten noen tilsynelatende grunn, være på vakt.

Det er svært karakteristisk at de hykleriske er opptatt av pedofili hele tiden. De sier at de pedofile er årsaken – og det er forsåvidt riktig for de er selv pedofile. Andre pedofile minner dem om hvordan de selv er, om hvordan de bevisst eller ubevisst bedrar seg selv. Dette er ikke en behagelig påminnelse.

Denne type anti-pedofili består av selvforakt. Selvforakten kan være for noe de forsøker å undertrykke eller for noe de ikke en gang vet hva er. Det er nå anti-pedofili får et tydelig patologisk trekk. Det er ikke vanskelig å forstå at det kan være fullstendig umulig å argumentere rasjonelt med slike personer.

Forsøk med dette: Hvis du for et øyeblikk ser bort i fra hva pedofile gjør, kan du forklare for meg hvorfor du er så opptatt av pedofili? Hvis pedofili vekker så mye negativt i deg, hvorfor er du da så opptatt av det? Vil ikke de fleste vike unna det de finner frastøtende? Ville det ikke vært bedre å glemme alt sammen?

• Har du en avklart seksuell identitet?

Årsaken til at noen ikke har et bevisst forhold til egne følelser kan være at man mangler identitet. Man vet simpelthen ikke hvem man er og hvor man hører til.

Identitet er avhengig av positive forbilder. Det er ikke vanskelig å forstå at hvis pedofili bare forbindes med noe negativt så kan det være vanskelig å finne positive forbilder, noen man kan se opp til og bli lik. Da er det lett å mangle en identitet. Ens identitet blir et negativ, en slags anti-identitet, der man definerer seg selv ut i fra hva man ikke er. Jeg er ikke pedofil fordi jeg ikke er slem mot barn. Jeg er ikke pedofil fordi jeg hetser pedofile. Jeg er ikke pedofil fordi jeg hele tiden er opptatt av å bekjempe pedofili.

I tillegg vil menn som er tiltrukket gutter kunne ha en anti-identitet til homofili. Denne typen vil aldri vedgå at de er homoseksuelle. De har ingen homoseksuell identitet og derfor kan de heller ikke være pedofile og like gutter.

Seksuell identitet er i høyeste grad avhengig av samfunn og miljø. Den blir til i en interaksjon med andre. Hvis seksualiteten ikke sosialiseres men sensureres, vil seksuell identitet ikke utvikles. Den blir heller en anti-identitet som kjennetegnes ved fornektelse, sensur, fiendtlighet og aggresjon.

• Kan du relatere deg til dine egne følelser?

Du har sikkert møtt mennesker som alltid er redde og mistenksomme, som lett blir krenket, som tar alt personlig, som ofte reagerer med ukvemsord osv. Dette blir spesielt merkbart når temaet beveger seg inn på følelser. Enkelte har ikke noe forhold til egne følelser. Følelser er uvesentlige eller er sentimentalitet. De er redde for følelser. Hver gang følelser blir involvert kan de begynne å spy ut hat og ukvemsord. Det finnes de som går rundt konstant på denne måten. De kaster ukvemsord etter fremmede helt umotivert.

Å kunne relatere seg til følelser, både hos ens selv og andre, er ikke noe alle er i stand til. Det krever en form for ærlighet. Det krever empati og ydmykhet. Det krever en oppfattelse av egen sårbarhet.

Å relatere seg til pedofili er i høyeste grad et spørsmål om å kunne relatere seg til følelser. Man trenger ikke dele følelsene pedofile har men man må kunne forstå at de finnes. Man kan relatere seg til dem fordi man kan relatere seg til sine egne følelser. Man kjenner igjen følelsene. Man kan forestille seg og leve seg inn i andres følelser. Således går man ikke rundt konstant med undring og frykt.

• Utløser en seksualpartner ømhetsfølelser?

I våre vestlige samfunn har hovedregelen vært at vi ser ned på seksualiteten som noe syndig og umoralsk. Vi har bare forakt til overs for driften og finner unnskyldninger for den bare igjennom kvalitetene til objektet. Seksualiteten blir bare tolerert hvis den tjener forplantningen.

Ut ifra et slikt perspektiv er det ikke rart at en seksualpartner ikke nødvendigvis oppfattes på en god måte, spesielt ikke når akten ikke har noe med forplantning å gjøre. Menn kan f.eks. ha lite tilovers for kvinner som tar seg betalt for sex. Å se ned på en betalt seksualpartner kan oppfattes som moralsk, fordi det flytter en umoral hos ens selv over på en annen. All kvinneforakt hos heteroseksuelle menn har i seg en form for manglende ømhetsfølelse for en seksualpartner.

Fra et slikt perspektiv er det lett å forestille seg hvordan barn vurderes i seksuelle forhold med voksne. På mange måter er umuligheten av ømhet i slike forhold bakt inn i hele vår forestilling om lavalder, for når voksne har sex med barn kalles det voldtekt. Pedofile har derfor per definisjon aldri ømhetsfølelser for sin partner.

Hvis en anti-pedofil mangler ømhetsfølelser, er det sannsynlig at vedkommende har store problemer med å forstå ømhetsfølelsene pedofile har for barn. Det har med hele deres syn på barn å gjøre. Derfor henger pedofobi og anti-pedofili sammen. Derfor kan den hykleriske lett begå virkelige overgrep mot barn. Hykleriske anti-pedofile har den kombinasjonen av forakt for barn, mental ubalanse og manglende innsikt i seg selv som gjør at de begår overgrep. De sier: hvordan kan jeg begå overgrep som ikke er pedofil? De sier: barna må straffes fordi de utløser aggresjon i meg!

Spørsmålet om hvorvidt en anti-pedofil har ømhetsfølelser for en seksualpartner er derfor absolutt relevant. Det er et spørsmål du kan stille alle anti-pedofile.

• Tror du samfunnets holdning til pedofili har en innvirkning på det å være pedofil?

Dette spørsmålet er et forsøk på å få frem en selvrefleksjon som gjør at man kan akseptere seg selv.

Det er opplagt at evnen til å vedkjenne seg sin pedofili har med samfunnets holdning til pedofili å gjøre. Pedofile som nekter for at de er pedofile kan meget vel være under påvirkning av den negative holdningen. De som lever i et selvbedrageri trenger ikke være inneforstått med akkurat hva slags innvirkning de utsettes for. De kan selvsagt nekte for noen innvirkning men i det minste kan ditt spørsmål være en første start til erkjennelse.

På en måte har alle pedofile levd i hykleri før de innså hvem de var. Hvorvidt dette resulterte i angrep på pedofile er en annen sak. Det skjer i så fall sjeldent og er overgående. Du skal være ganske ureflektert og ubalansert for å ende opp som en sinna og utagerende anti-pedofil.

Den hykleriske er ubevisst, ureflektert og i fornektelse. Fortsetter tilstanden lenge nok vil alle vite hvem du er bortsett fra deg selv. Da blir du en komisk figur.

De dysfunksjonelle.

Seksualitet er noe vi lærer. Vi må lære å fungere som et seksuelt individ i relasjon til andre. Hvis ikke, kan man bli seksuelt dysfunksjonell. Det kan arte seg som aseksualitet. Da har man ingen påviselige seksuelle interesser. Mer vanlig er en fiendtlighet til kropp og seksualitet. Den dysfunksjonelle kan være fiendtlig innstilt til barneseksualitet og pedofili.

• Hva slags relasjon har du til din egen kropp?

Det er en stor tragedie at så mange sliter med sitt selvbilde angående kropp og utseende i vår tid. Det er et stort fokus på kropp. Den skal vises frem. Den skal prestere. Den skal fungere. Vi er kroppsfikserte.

Seksualiteten i vesten er objektivisert, dvs. at vi tolker seksualiteten som noe utenfor oss selv, som egenskaper ved en kropp, ikke som noe subjektivt knyttet til driften, instinktet og opplevelsen.

Å ha en god relasjon til ens kropp er en stor del av det å fungere seksuelt. Hvis du ikke har en slik relasjon, vil du som et seksuelt individ ikke nødvendigvis fungere særlig vel.

Kroppsfikseringen kan arte seg som spiseforstyrrelser. Mange, særlig jenter, lider at spiseforstyrrelser. Enkelte, igjen særlig jenter, driver med selvskading. For både spiseforstyrrelser og selvskading er det ingen som spør hva slags seksualitet, om noen, disse personene har. Fikk de et avslappet forhold til sin kropp og dens funksjoner når de var små? Ble deres seksualitet tolerert? Fikk de lov til å være seksuelle?

• Er du i stand til å være intim med et annet menneske?

En oppfølging av foregående spørsmål. Kroppangst og intimitetsangst henger sammen. Den som har angst for intimitet kan ikke forlate en slags komfortsone. De kan ikke begi seg inn i intimiteten som i sin natur er uforutsigbar og risikabel og mangler kontroll. Intimitet og sex kan være en stor utfordring for mange. Det har blitt slik fordi man ikke er trygg på egen kropp og egne følelser.

Intimitet må starte i barneårene og den må vedlikeholdes. Intimitet trenger på sett og vis stadig bekreftelse. Hvis ikke, bygger man en mur rundt seg som til slutt blir umulig å klatre over.

Mye anti-pedofili er en generell fiendtlighet til seksualitet og intimitet.

• Anerkjenner du seksualiteten som viktig for andre?

Anti-pedofili handler om å ikke kunne anerkjenne at behovene til pedofile er akkurat som behovene til andre. Intimitet og seksualitet er like viktig for alle. Dette gjelder selvsagt også barn.

Riktignok er seksualdriften ikke like viktig eller like sterk for alle. Seksualdriften hos barn trenger ikke være like sterk som for voksne. Og jo eldre man blir, jo mer fortrenges seksualiteten for intimitet. Men det er farlig å generalisere. Barn kan ha en sterk drift. Uansett hvor gammel du blir vil du være seksuelt tiltrukket andre, lenge etter evnen til å føde barn. Seksualiteten var alltid der og den vil alltid være der.

Ofte vil anti-pedofile mene at seksualiteten hos barn ikke er viktig. Kanskje den ikke var viktig for dem når de selv var barn, men hele poenget er å anerkjenne at seksualiteten er viktig for andre.

• Hvordan får du dekket dine seksuelle behov?

Det finnes nærmest en uendelig måte å uttrykke seksualitet på. Den trenger ikke ha noe med kjønnsorganene å gjøre. Hvis vi ser abstrakt på sex som emosjonelle behov hos mennesket, kan den ta nærmest hvilken som helst form bare formen involverer begjær og en måte å tilfredsstille begjæret. Det er begjær for penger, begjær for makt, begjæret for å arbeide (arbeidsnarkomane), begjær for kunnskap, begjæret for å skape osv. De har alle i seg et potensial for lyst og utløsning. Seksualitet trenger ikke nødvendigvis å involvere mennesker. Den trenger ikke en gang være rettet mot noe levende. Den trenger ikke være rettet mot noe fysisk. Den menneskelige seksualiteten har en enorm formbarhet. At mange av disse formene kalles perverse er bare et resultat av ideen om seksualitet som forplantning.

Ofte går dette under betegnelsen sublimering. Noen typer sublimering kan være akseptable i den forstand at også andre har utbytte av dem. Men som oftest vil en seksualitet som ikke handler om kropp og menneske være asosial. De som har en slik seksualitet vil se med undring på at andre trenger partnere for å dekke sine seksuelle behov. Undringen kan gjelde både for barn og for pedofile.

Den dysfunksjonelle har alle disse sidene, både den manglende seksuelle sosialiseringen, angst for kropp og intimitet, en undring over andres seksuelle behov og en alternativ måte å være seksuell på. Hvis du kan få en klarhet i disse forholdene, vil du også få en oppfattelse av hva som motiverer anti-pedofile av denne typen. Det finnes ingen annen klasse anti-pedofile det er vanskeligere å argumentere med, simpelthen fordi vi ikke snakker samme språk. Forutsetning for noen form for felles forståelse er ikke der.

Barn og moral

Ofte vil du møte en moralsk overlegenhet hos anti-pedofile. Det er de som er moralske, ikke du. De har god moral, ikke du.

- Jeg er moralsk fordi jeg beskytter barn.

De er barnas beskyttere. De beskytter barn i motsetnigen til deg som bare vil utsette barn for fare. De er moralske.

- Det er god moral å redde barn.

Barna skal reddes. Barn er hele tiden i fare og må reddes. Barn skal reddes fra sånne som deg. Å redde barn er god moral.

- Min moral er bedre enn din moral, for barn er små og sårbare.

Deres gode moral er basert på hvor sårbare barn er. De er så små. Eller er de det? Hvem er barn? Hvordan er barn? Går det an å svare på slike spørsmål uavhengig av hvordan voksne vil at barn skal være? Men det er god moral å oppfatte barn som små og sårbare.

- Jeg gjør barn så små og har så god moral.

Jo mindre barna er, jo bedre moral har de. Jo flere barn som finnes, jo bedre er moralen. Utvider vi antall barn gjør vi nemlig barna en tjeneste. Det er god moral at mange barn finnes.

- Jeg er så moralsk fordi jeg gjør barn små og forsvarløse.

Det er en slags grotesk logikk i det. Jo mer moralske de er, jo mindre er barna. Og jo mindre barna er, jo mer moralske blir de. Den gode moralen, det moralskt overlegne, ligger i å se på barn som små og forsvarsløse. Dette er hva moralen deres består av, å ha en hel del med små barn.

For alle andre grupper er det umoralsk å gruppere sammen, se ned på, umyndiggjøre, undertrykke og diskriminere. For alle andre grupper bortsett fra barn. Når du møter deres gode moral, glem ikke dette.

Tilbud om såkalt hjelp

Du vil støte på såkalte tilbud om hjelp for pedofile. Et godt eksempel akkurat nå (2022) omtales her.

Enligt en amerikansk studie spreds 85 miljoner filer på barnövergrepp under 2021 – en ökning med 30 procent från 2020. Men Christoffer Rahm berättar att det kan ta årtionden innan personer med sexuellt intresse för barn, eller pedofil störning, begår brott eller upptäcks av samhället på annat vis.

85 millioner filer barneovergrep? Det er en god vits. En økning på 30 prosent? Det eneste som øker er svadaen. Økninger berettiger eksistensen og budsjettene til disse hjelperne. Det hevdes at det kan ta flere tiår før personer med seksuell interesse for barn oppdages av samfunnet på annen måte. Det er kjent at politiet i USA sprer overgrepsbilder nettopp for å finne personer med seksuell interesse for barn. Det er nesten som om de innrømmer det rett ut. Snakk om å misbruke barn.

I Norge finnes det hjelp.

Viktige terapeutiske tema er stressmestring, følelsesregulering, og strategier for å håndtere uønskede seksuelle følelser og impulser. Langt ifra alle som kommer til oss rapporterer om eksklusiv seksuell tiltrekning til mindreårige, og et naturlig fokus er da styrkingen av "voksen"  seksualitet. Dette kan også handle om å jobbe med sosial angst, lav selvfølelse og så videre,  for å bedre evnen til å ha intime relasjoner med andre voksne.

Vi forholder oss til seksualitet som noe dynamisk, som kan moduleres, samtidig som vi må anta at tiltrekning kan være medfødt og noe som ikke lar seg endre. Da er det desto viktigere at livet på andre områder er meningsfylt og godt.

Mange spør om de er "pedofile", og om man kan bli "frisk" av pedofili. Dette er en diagnose som vi av og til stiller, men ikke alle får en slik diagnose.

Vi er klare på at når det gjelder seksualitet, er det er mye vi ikke vet. Vi håper at behandlingstilbudet kan gi oss ny og viktig kunnskap fremover.

Det er mye de ikke vet. Det kan du være sikker på. Det hindrer dem ikke i å ha oppfatninger om "uønskede seksuelle følelser og impulser". Vi kjenner igjen retorikken til de anti-pedofile. Du har lest om den her. Hele "problemet" med pedofili er at det er "uønsket". De sier det rett ut. Det eneste anti-pedofile er opptatt av er å lage et skille mellom dem og oss. Er det noe rart at noen med seksuell tiltrekning til barn kan ha sosial angst og lav selvfølelse.

De som gir slike tilbud om "hjelp" er en gjeng med ressurssterke opportunister som ser seg tjent med å spille på frykt og skam.

Hvordan takler du slike tilbud? Det finnes to måter.

Du kan minne dem på at det ikke var så mange år siden at homofile ble tilbydd hjelp. Slik hjelp hadde også smarte forkortelser som KBT-behandling og var like vitenskapelig.

Snu på det og si at du har et hjelpetilbud du kan tilby dem. Det er hjelp for menn som slår, mishandler og tar livet av sine koner. Hvis de sier at de ikke trenger slik hjelp, si at det sier alle. Kvinner er svakere enn menn og trenger beskyttelse. Når hørte du sist om en pedofil som tok livet av et barn? Hvor ofte hører vi ikke om menn som mishandler og tar livet av sine koner. Lenge siden? Så lenge siden.

Grunner til anti-pedofili

Anti-pedofili har mange grunner. Mangfoldet av grunner er årsaken til at de pedofile har blitt de store syndebukkene i moderne tid.

Kvinnekamp. Kampen mot incest på 1980-tallet var en del av kvinnekampen den gang. Incest inngikk i raden med urettferdigheter som kvinner mente seg utsatte for. Mannen og hans seksualitet undertrykket kvinnen. Myten om at bare menn er pedofile kom til. Mannen var overgriperen mens kvinnen/jenta var offeret. Incest og voldtekt inngikk i det institusjonaliserte overgrepet som menn utsatte kvinner for. Det direkte resultatet av dette er at voldtekt og sex men noen under en viss alder er blandet sammen, noe som blant annet kommer til uttrykk i dagens lovtekster.

Frykt for homoseksualitet. I takt med at homoseksualitet har blitt mer akseptert har den blitt mer synlig. Det som før fantes i fortielse og hemmelighet må nå konfronteres direkte. Dette gjelder ikke minst barn og homoseksualitet. Det store flertallet foreldre vil ikke at deres barn (da først og fremst deres sønner) skal bli homoseksuelle. Den direkte konsekvensen av dette er å mene at barn "seksualiseres". Det er de pedofile som gjør dette.

Sensasjoner i media. Media har utviklet seg til å bli en industri, der rollen som en fjerde statsmakt har veket plass for lønnsomhetsvurderinger. Media fylles opp av det som selger. Dette er i hovedsak sport, krim, ulykker og kjendis-stoff. Pedofili er "krim", barn utsatte for pedofile er "ulykker", og om det i tillegg finnes en kjent person involvert er det ikke vanskelig å forstå at det selger. I offentligheten skaper media konflikter, et skille mellom dem og oss, mellom pedofile og ikke-pedofile. De driver en form for moralsk dukketeater.

Omsorgssvikt i barndommen. Det er en utbredt myte at seksualitet med barn i seg selv er skadelig og leder til traumer og forstyrrelser. I virkeligheten er årsaken til traumer en utrygg oppvekst. Seksuelle handlinger fant sted i et miljø med vanskjøtsel og omsorgssvikt. De ble således traumatiske. Typisk hadde barnet ingen å støtte seg til i dets møte med seksualiteten. Med mindre man forstår at ens problemer handler om en utrygg barndom, vil man ha en tendens til å legge skylden på de pedofile.

Mental uhelse. I et moderne samfunn dreier helse seg mer om psykiske enn fysiske problemer. Psykiske problemer har blitt den nye folkesykdommen. Psykisk uhelse kan blant annet ta seg uttrykk i angst for intimitet og seksualitet. Dette kan lede til angst for pedofile. Pedofile oppfattes som truende og man er redd for hva de har gjort eller kan gjøre.

Offerindustrien. I takt med at psykiske lidelser har vokst i vestlige samfunn (fysiske lidelser har avtatt som følge av et forbedret helsevesen) har det grodd frem en terapi- og behandlingsindustri. Denne industrien har sin egen agenda og sine egne interesser. De har en interesse i å få flest mulig til å betrakte seg selv som pasienter. De har en interesse av å utvide type og antall lidelser og tilby et betalt behandlingsopplegg for disse. De vil hevde at om noen under en viss alder var seksuelle så leder det til livslange traumer som trenger innordning og behandling i deres industri. Pedofili blir en sykdom som trenger behandling.

Pedofili. Ironisk nok kan pedofili selv være årsaken til anti-pedofili. I en tid der pedofili mye mer er et tema i offentligheten er pedofile tvunget til å forholde seg til det faktum at de er pedofile. Ikke ta lett på det. For mange vil en gryende bevissthet om at de selv tilhører en utskjelt gruppe skape usikkerhet og angst. Få pedofile kan leve komfortabelt med å tilhøre en paria-kaste. Da er det lettere å skyve det vekk, late som om det ikke eksisterer. Som en konsekvens kan man bli aggressiv og hatefull mot dem som er åpne om hvem de er eller som på annen måte avslører sin pedofili.

Pedofobi. Pedofobi er et mye dypere og bredere fenomén enn anti-pedofili. Det er ikke mulig å hate barn som sådan men manifestasjoner av et barns seksuelle natur kan skape angst og frykt. De fleste voksne vil ikke konfronteres med det. Det skapes et behov for å finne en alternativ forklaring på barns seksualitet. Fordi man mener at barn ikke er seksuelle, og i alle tilfelle ikke kan være seksuelle med voksne, er det lett å hevde at de pedofile er forklaringen på at barn er seksuelle. Både pedofili og barneseksualitet er "sykt". Motstanden mot det ene kan lett forklare motstanden mot det andre.

Omvurderingen av barn. Det har skjedd en stor endring de siste 150 år i hvordan vestlige samfunn oppfatter barn. De har gått fra å være produktive og nyttige medlemmer av samfunnet til å bli en særegen klasse. Barndommen utvides til langt opp i tenårene. Hvis man definerer voksen alder til å være tiden man lever av eget arbeid, finnes det de som er "barn" til langt opp i 20-årene. Konsekvensen av dette er å hevde at flere og flere ikke kan samtykke. Unge mennesker umyndiggjøres.

Tragedier. Av og til blir det begått overgrep mot barn. Det kan til og med involvere drap. Slike saker er populære i media. En håndfull voksne skaper anti-pedofili som overhode ikke står i proporsjon til deres antall og som på ingen måte er representative for pedofile. Likefullt vil disse tilfellene være med på å forme hva pedofili er for folk flest. At det skjer flere overgrep og drap begått av menn mot kvinner har ingen konsekvens på måten vi oppfatter heterofili og forholdet mellom mann og kvinne.

Konspirasjonsteorier. Enkelte liker å fremstå som bærere av den store sannheten. De har sett sammenhenger og sannheter som vi andre ikke har sett. De fleste baserer sin virkelighetsoppfatning på fakta, om ikke annet fordi det motsatte leder til kaos. Men for enkelte er konspirasjonsteorier virkelighet. Et eksempel er QAnon. De mener at det finnes et stort nettverk av pedofile med mye makt og sataniske hensikter. Den direkte konsekvensen er forestillingen om "pedofile ringer", en forestilling som i høyeste grad er (eller i det minst var) vanlig hos statsbærende organer. Les om Bjugn-saken.

Politikk. Økonomiske interesser har gjort samfunnet apolitisk i den forstand at politikere ikke setter spørsmålstegn ved økonomiens lover og makt. Politikk i dag handler ikke så mye om å nå mål på tvers av økonomi men om såkalte verdier. Disse verdiene fremmes med penger. Politikk har blitt redusert til et spørsmål om å fordele penger. Blant slike verdier er beskyttelse av barn. Anti-pedofili har blitt en måte å fremme en karriere i politiske partier, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner.

Det som samler. De mange veiene til anti-pedofili kan i seg selv være en årsak til anti-pedofili. Fordi så mange ser seg tjent med anti-pedofili og kan omfavne begrepet, kan det brukes til å føre mennesker sammen, ikke ulik nasjonalisme: – Vi kan være uenig om mangt men vi tilhører alle samme nasjon. La oss da samle oss mot den ytre fienden. – Vi kan være uenig om mangt men vi vil alle redde barna. La oss da samle oss mot de pedofile. Anti-pedofili kan virke samlende. Det kan brukes politisk. Det er lett å få sympati og vinne en stemme ved å spille på anti-pedofili.

Ikke avfei anti-pedofile som umulige, som det ikke går an å ha en dialog med. Ironisk nok har vi mye til felles. Vi er begge ofre for holdningen til seksualitet. Vi er begge ofre for manglende åpenhet, for all den skam, fortielse og hykleri som finnes i relasjon til seksualitet. Pedofili og barneseksualitet forsvinner ikke. De kan bare gjøres om til de verste forbrytelsene og avle de største skadene i en illusjon om at de ikke eksisterer. Pedofile og anti-pedofile er tilsynelatende motpoler, men i realiteten har vi akkurat de samme målene: et samfunn fri for forbrytelser og skade.

Barn

Det er unødvendig å si at barn er viktige for pedofile. Det er de vi er opptatt av. Det er de vi er emosjonelt, romantisk og seksuelt tiltrukket av. Hvordan de er, hvordan de har det, måten de behandles på, deres ve og vel, er sentralt for oss.

Som pedofil, er det en god idé å ha tenkt igjennom din forståelse av barn. Det er lett å være tiltrukket deres ytre men hva slags syn har du egentlig på dem? Hva vet du om dem? Hva er det vi har til felles og hva skiller oss? Om du kan svare på slike spørsmål, kan du lettere argumentere for din tiltrekning.

Foreldre har ikke noe monopol på forståelse av barn. Vi er minst like flinke. Det er fordi at vår tiltrekning gjør barn likestilte med oss. Vi ser på dem som individer når andre ser på dem som en gruppe. Du kan ikke betrakte de du er glad i som en ensartet gruppe du bestemmer over.

Her skal noen temaer omkring barn og barndom belyses. Du kan bruke disse temaene i din argumentasjon. Da viser du en forståelse for barn, som i seg selv er viktig for at andre skal forstå pedofili. Temaene her er på ingen måte uttømmende. Bruk temaene som en inspirasjon til å tenke på andre sider ved barn og barndom.

Barnesyn

Barnesyn som begrep ble behandlet i en egen del og på bloggen. Begrepet bevisstgjør at måten barn oppfattes på er politisk og kulturelt betinget. Det er vanskelig å overvurdere betydningen av en slik bevisstgjøring. Alt for mange har en tendens til å betrakte måten vi behandler barn på som en uforanderlig og innlysende selvfølge som det ikke trengs å settes spørsmålstegn ved.

Her er noen spørsmål du kan rette til din motpart.

• Har du et syn på barn?

Noen forstår ikke spørsmålet. For dem er det like meningsløst å ha et syn på barn som det er å ha et syn på kjæledyr. Barn og kjæledyr bare er. Du trenger ikke relatere deg til dem. Du gir dem mat, husly og stell. Ellers bare er de der.

Andre forstår spørsmålet ved at de vet at måten barn blir behandlet på har innvirkning på hvordan de etterhvert blir. Det betyr ikke at de har et syn på barn i forstand av å se behandlingen av barn som politisk og kulturelt betinget.

Få forstår hva barnesyn er. Det er nyttig å trekke en parallell til kvinnesyn. Et kvinnesyn gjør at kvinner oppfattes relativt til menn. Et kvinnesyn gjør at menn problematiserer en stereotyp oppfatning av kvinner. Vi sier at kvinnesynet er godt eller dårlig avhengig av i hvilken grad kvinner har rettigheter og muligheter.

Å ha et barnsyn er å problematisere en stereotyp oppfatning av barn. Et barnesyn er med på å gjøre dem til subjekter. Et godt barnesyn gir barn rettigheter og muligheter i harmoni med deres individuelle utvikling og ferdigheter.

Merk at barnesyn ikke er et spørsmål om å se på barn som voksne. Dette er et poeng som ofte misforstås. Barn og voksne er ikke like. Barn vil ikke eller kan ikke bli lik voksne, like lite som kvinner vil eller kan bli lik menn. De skal bare oppfattes som autonome vesener uavhengig av menn/voksne. Å innse at synet på kvinner/barn er politisk, kulturelt og historisk betinget er med på å nyansere oppfatningen av dem.

• Blir barn diskriminerte?

For de aller fleste er det uvant å tenke seg at barn diskrimineres. Hvordan kan barn diskrimineres som har det så godt?

Å diskriminere noen vil si å forskjellsbehandle dem. Mange vil mene at barn må behandles ulik voksne og at det ikke er diskriminering.

Hvis man har et barnesyn, vil spørsmålet om hvorvidt barn er lik voksne være irrelevant. Barn diskrimineres ved at de oppfattes som en ensartet gruppe, ikke hvorvidt de er mer eller mindre lik voksne.

Noen sier at barn må beskyttes og at det derfor ikke er mulig å diskriminere dem. Barna må skjermes mot alt som er "farlig" og det er derfor meningsløst å si at de diskrimineres. Å hevde at barn diskrimineres er å ta vekk beskyttelsen de har. Men dette er akkurat hva som ble sagt om kvinner. Kvinner skulle beskyttes mot livets harde realiteter og mot menn.

Barn diskrimineres hver gang de ikke behandles som individer. Så enkelt er det.

• Har du en relasjon til egen barndom?

Dette er et interessant spørsmål. Svarene du får vil si mye om hvordan voksne oppfatter barn. Det er nemlig slik at det ikke er mulig å relatere seg til barn og barndom med mindre man har en oppfattelse av egen barndom. Det er bare gjennom egen barndom at man som voksen har en innlevelse i hvordan barn oppfatter verden.

Det er ikke gitt at voksne har en relasjon til egen barndom. Det finnes mange forklaringer på det. En opplagt forklaring er at vi forandrer oss gjennom livet. Fjerne livsfaser kan være vanskelige å relatere seg til. Vi er ikke den vi en gang var. Spørsmålet er heller dette: hva har du igjen av den du var? Ikke ta lett på dette spørsmålet. Har du ingenting igjen kan det godt være en indikasjon på at du bevisst eller ubevisst har skjøvet noe vekk.

Noen har ikke en relasjon til barndommen fordi de fortrenger minner. De vil av ulike årsaker ikke ha noe med seg selv å gjøre som barn. Det kan være fordi man hadde dårlige opplevelser. Kanskje man opplevde vanskjøtsel og avmakt. Det kan være fordi man gjorde ting man angrer på. Noen føler skam for barndommen, for hva man gjorde, hvordan man så ut, for usikkerheten, for alt som var dumt og "barnslig".

Å ha en relasjon til egen barndom er ikke det samme som å fortsatt være barn. Det er å ha noen av de samme interessene og preferansene. Det er å ha samme personlighet. Det er å kjenne seg igjen. Det er å kunne ha følelesen av et kontinuerlig jeg. Du kjenner igjen deg selv som syvåring, tiåring, trettenåring og femtenåring. Alle disse personene er ikke fremmede. De finnes til og står der. De eksisterer som en del av deg.

• Hva skiller barn og voksne?

Et spørsmål som er med på å få frem den fundamentale holdningen til barn.

Du vil høre at voksne kan mye mer enn barn. Voksne vet mye mer enn barn gjør. Barn har ikke evnen til å passe på seg selv. Barn har bare halvparten av det voksne har.

Eller omvendt. Barn kan på noen områder like mye som voksne kan. Barn kan vite ting som voksne har glemt. Barn er i en læringsfase og trenger støtte for å se etter sine interesser. Barn har allerede halvparten av det voksne har. Barn er ikke lik voksne men det som forener oss er viktigere enn det som skiller oss. Det er i de voksnes interesse å tone ned det som skiller oss.

Ingen av disse to tilnærmelsene vil påstå at det ikke er skiller mellom barn og voksne. Men det som skiller oss bør være mindre viktig enn det vi har til felles.

• Hvordan skal barn oppdras?

Rent praktisk er måten barn oppdras på det viktigste ved et barnesyn. Det siteres fra hva som ble skrevet for seksten år siden:

Barn er født sosiale individer. For å oppmuntre denne egenskapen kreves det et miljø hvor de blir møtt med respekt og anerkjennelse, at voksne lytter og tar seg tid. Voksne og barn er ikke like. Da blir det enda viktigere å være respektfull. Barn skal ha gode forbilder i voksne, også for hvordan voksne behandler barn. Derfor er det viktig hvordan barn møtes og oppfattes. Oppfattes barnet primært ut i fra dets mangler, eller oppfattes det ut i fra dets evner og kompetanse? Dette er to grunnleggende forskjellige barnesyn, og de innvirker på hvordan man ser på utviklings- og læringsprosessen hos de unge, som igjen innvirker på hvilken holdning man har til dem. Hvis mangelsynet dominerer, vil lærerrollen være autoritær, korrigerende og styrende; hvis kompetansesynet dominerer vil lærerrollen være veiledende, støttende og anerkjennende. Dette siste synet vil ikke bare fremme kreativiteten og innlæringen hos de unge, men også være med på å gjøre dem til hele og fulle individer i samfunnet.

Jeg er klar over at ikke alle barn har like lett for å lære. Fristelsen til å henfalle til en autoritær oppdragelse blir da større. Likevel, det bør alltid være i de voksnes interesser å ha et veiledende, støttende og anerkjennende syn på barn og deres oppdragelse.

Hvorfor? Fordi det er viktig å oppdra barn rasjonelt. Hvis du begrunner dine valg og avgjørelser, vil barn ha mindre grunn til å motsette seg dem. Det har den heldige effekt at du etterhvert ikke trenger å begrunne valg. Rasjonell oppdragelse utvikler en rasjonell forståelse av verden og livet. Det vil finnes en sammenheng i den virkeligheten som omgir barn. Ikke undervurder betydningen av dette. Barn mangler en hel og full virkelighetsforståelse. Da er det så viktig at den virkeligheten som barn lever i er så sammenhengende som mulig. Du kan aldri bruke for mye tid til å forklare ting og svare på spørsmål.

Det gjelder å være ærlig med barn. Valg skal begrunnes på en ærlig måte. Hvis grunnen for et valg ikke er annet enn at den voksne føler seg trett og usikker, så si det som det er. Det er ingenting flaut i det. Voksne må kunne vise følelser overfor barn. Vi kan ikke være opplagte og sikre hele tiden. Begrunnelser basert på følelser gjør at barn lettere ser på voksne som lik dem selv.

Ofte vil voksne henfalle til en autoritær oppdragelse fordi de ikke vil begrunne valg. Voksne mener at "det er mye barn ikke kan forstå". En annen variant er "det er mye barn ikke bør forstå". Aldri undervurder barns evne til å forstå. Aldri undervurder nødvendigheten av at barn forstår. Hvis du som voksen mener at det er grenser for hva barn kan/bør forstå, bør du tenke igjennom ditt barnesyn. Barn vil uansett finne svar, bare med den forskjell at det blir en grobunn for manglende tillit. Det kan få alvorlige konsekvenser når barn virkelig trenger voksne.

Barn er i ferd med å bli voksne. Det må ikke finnes et stort skille mellom barn og voksne for da blir ferden mot voksen alder lengre. Et stort skille skaper uutviklede og umodne barn. Hvem har interesse av det? Mangel på rasjonalitet gjør barn sårbare for religion og demagoger i voksen alder.

• Lever barn og voksne adskilt?

Jeg skrev om aldershomogenitet. Dette var konklusjonen:

Samfunnets organisering etter alder og samfunnets barnesyn henger nøye sammen. Jo mindre generasjonene omgåes hverandre og tar ansvar, jo mer blir barn utskilt som en egen sårbar gruppe. Da blir det mer påkrevd for samfunnet å beskytte barn, som igjen betyr at barn isoleres, mister medbestemmelse, blir maktesløse og infantiliserte. Dette danner grunnlaget for hvordan man senere i livet oppfatter seg selv og den store gruppen med barn.

I en argumentasjon er det en god idé å få frem synspunkter på hvordan samfunnet er organisert med hensyn til alder. Vil din motpart være enig i at unge mennesker har en tendens til å bli isolert i en egen gruppe og at dette har blitt mer utpreget i moderne tid?

Hvis barn isoleres vekk fra det alminnelige livet, gjør ikke det at de blir mer sårbare og utsatte enn de trenger å være? Vil ikke synet på dem som individer bli svekket jo mindre vi har med dem å gjøre?

Barn og empati

Barn er ikke født med innlevelse, sympati og ømhetsfølelse. Det må læres.

Ved fødselen har ikke barn en oppfattelse av et Jeg. Utviklingen av et Jeg er nøye knyttet sammen med å kunne oppfatte at det finnes andre som ikke er Jeg. Normale barn utvikler et Jeg parallelt med at de oppfatter at andre er til. Uten en ordentlig oppfattelse av et Jeg og Deg vil ikke innlevelse, sympati og ømhetsfølelse bli til, det vi kaller empati.

De fleste har sikkert erfart at spedbarn er "egoister" og "hensynsløse". Det er selvfølgelig urimelig og urettferdig å bruke slike ord om spedbarn fordi vi vet at de enda ikke har utviklet et Jeg/Deg som begrenser deres "egoisme" og "hensynsløshet".

Veien mot empati kan hindres av en medfødt kognitiv forstyrrelse kalt autisme. Det er sykelig selvopptatthet. Tenk på autisme som en slags blindhet som hindrer deg i å se andre. Det er også mulig å tenke på autisme som en slags lamhet som gjør den mentale bevegelsesfriheten begrenset. Interesserte kan finne mer informasjon ved å søke på barn og autisme. Autisme oppdages hos barn når de er to-tre år gamle.

Det snakkes om et autismespekter med ulike grader av sykelig selvopptatthet. Det er rimelig å anta at alvorlig autisme (der barnet aldri vil være i stand til å klare seg selv) er genetisk betinget mens lettere former for autisme er et resultat av miljø.

En studie viser at "autisme og autismespekterforstyrrelser har en arvbarhet på omkring 90%", en annen studie at "arvelige faktorer forklarer halvparten av forekomsten". Vi leser at ny forskning "viser at 20–40 prosent av alle med autisme kan ha en sjelden mutasjon" og at "hos mange skyldes sykdommen såkalt polygen arv". Men så blir det trukket i tvil om autisme er så arvelig og det sies at "en ny studie tyder på at miljøfaktorer kan ha større betydning enn tidligere antatt".

Det er mye mote i hva vitenskapen til enhver tid mener er arv eller miljø. Det har vært populært å peke på arv. Har vi i dag en større tendens til å peke på miljø? Man skal være forsiktig med å begrunne alt med arv for det er en form for ansvarsfraskrivelse. Dette er spesielt relevant når det kommer til sosial adferd. Menneskets læringstid er lang. Våre hjerner er svært formbare.

Ser vi bort i fra alvorlig autisme, må utviklingen av empati hos barn være sosialt betinget og bli oppmuntret (eller hindret) av det miljøet barnet vokser opp i. Empati er en sosial evne som utelukkende får mening i en sosial kontekst og er i all hovedsak betinget av miljø. Akkurat som soldater i krig som kan bli uten medfølelse, kan barn som opplever hensynsløshet, utrygghet og irrasjonalitet få manglende empati, spesielt fordi barn er så mye mer formbare.

Jeg skal ikke gå inn på hvordan vi oppmuntrer til empati hos barn. Det finnes mange gode råd laget av profesjonelle. Søk på barn og empati. Men en viktig faktor må nevnes. Et spedbarn må oppfatte at det er en sammenheng mellom ansiktsmimikken til en voksen og følelsene-intensjonene til den voksne.

Tenk deg at en voksen smiler til et barn men at smilet ikke er ekte. Den voksne trekker ansiktet ut i en grimase som ligner et smil men øynene smiler ikke. Den voksne er glad men er ikke glad. Den voksne smiler men smiler ikke. Jeg er liker deg men har lite til overs for deg. Jeg er glad i deg men forakter deg.

Barn som vokser opp med slike voksne blir forvirrede. Det utvikles et misforhold mellom overflate og innhold. Noen barn vil innse falskheten men de fleste vil simpelthen bli ute av stand til å skille det falske fra det ekte. De ser ikke hva ekte følelse er. Derfor vil de ha en manglende forståelse og sympati for andres følelser, som er kjennemerket på manglende empati.

Den ikke-verbale kommunikasjonen er ikke der. Det språket uten ord som vi bruker for å formidle og oppfatte følelser har ikke blitt lært. Kommunikasjonen blir uforståelig eller misvisende. Det har alvorlig konsekvenser for hvordan mennesket klarer seg i samspillet med andre.

Som voksen, finnes det situasjoner der vi ikke kan være ærlige om hva vi mener og føler. F.eks. vil hensynet til høflighet gjøre at vi ikke kan si eller uttrykke hva vi virkelig mener. Dette er et bevisst valg vi gjør og få liker å være "høflige" hele tiden. Vi går på akkord med oss selv. Vi vil holde graden av falskhet vi må leve med på et minimum.

Falskhet i et samfunn er kulturavhengig. La oss ta et eksempel. I den senere tid har det blitt vanlig å høre at du skal "ha en fin dag". Uttrykket kommer fra USA der det heter "have a nice day". Hva betyr det? Snakker vi om været? Hva vil det si å ha en "fin dag"? Hvordan kan en fremmed vite noe om min dag? Jeg mistet nettopp jobben. "Ha en fin dag". En god venn døde nettopp. "Ha en fin dag".

Problemet er falskhet. Det må finnes en sammenheng mellom hva du sier og hva du føler. Det må finnes en sammenheng mellom hva du ønsker for en person og hvor engasjert du er i personen. Vi reagerer på "ha en fin dag" fordi vedkommende ikke vet noe om vår dag og er uengasjert i oss.

Falskhet og empati henger sammen. Aldri vær falsk med barn uansett hva unnskyldningen måtte være. Barn kan ikke som voksne velge bort sannheten når det passer seg. Fra deres perspektiv er falskhet sannhet. Det leder til en dyp usikkerhet. Det leder til en manglende evne til å formidle og oppfatte følelser.

Barn og fantasi

Det er ikke uten grunn at det finnes aldersgrenser for fremstillinger av vold og for verdener som radikalt skiller seg fra den vi kjenner. Barn har enda ikke utviklet en klar virkelighetsoppfattelse. De er lett påvirkelige. De kan ikke så lett skille mellom fiksjon og virkelighet.

Vi har minner om bilder, filmer og musikk som skremte oss. De hadde en påvirkning som vi ikke kunne behandle. Den dag i dag kan enkelte ting virke ubehagelig fordi vi har beholdt noe av det irrasjonelle innholdet i dem fra barndommen.

I hvilken grad noe er skremmende avhenger av barnets modenhet og i hvor stor grad noe er skilt fra den virkeligheten som barnet kjenner.

Det er viktig at unge mennesker blir utfordret i sin virkelighetsoppfatning. Det er en tendens til å tro at barn må skjermes mot alt som er krevende, vanskelig og uhyggelig. Det er feil. Vi lærer å skille mellom fantasi og virkelighet ved å bli eksponert til grensen som finnes mellom dem.

Fantasi er en god ting, for den kan skape. Barn må få kunne fantasere. Om fantasi og virkelighet er for mye skilt, sitter vi bare igjen med en grå virkelighet.

Barns perspektiv på seg selv

En av de merkeligste sidene ved begrepet barn er at ingen oppfatter seg selv som barn.

Ordet "barn" brukes ofte i denne delen. Med ordet mener jeg unge mennesker. Jeg mener selvsagt ingenting negativt med ordet. Men det er et faktum at ordet "barn", slik voksne flest forstår og bruker begrepet, har noe grunnleggende nedlatende og negativt ved seg. Dette må være grunnen til at unge mennesker selv ikke vil assosiere seg med begrepet. De tenker ikke på seg selv som "barn".

Når jeg var ung, tenkte jeg aldri på meg selv som et barn. Når jeg var 6-7 år var barn spedbarn. Når jeg var 7-12 år var barn barnehagebarn. Når jeg var ungdom var barn barneskolebarn. Senere oppfatte jeg russen som barn. Barn var alltid de som var yngre enn meg. Jeg forsto tidlig at "barn" ble sett ned på. At noe var "barnslig" var i høyeste grad nedsettende.

Det finnes et stort gap mellom hvordan en fjorten år gammel jente ser på seg selv og hvordan hun ser på sitt elleve-årige jeg. Jeg er sikker på at elleve-åringer føler seg overlegne åtte-åringer og de igjen ikke vil sammenligne seg med barnehagebarn. Fra perspektivet til de voksne er de allikevel alle "barn".

Hvis du hører barn omtale seg selv som "barn", vet du at de bare repeterer det voksne har sagt.

Barn vil aldri tenke på seg selv som "barn". Det har sammenheng med en grunnleggende side ved selvbevisstheten. Vi oppfatter alltid oss selv som komplette og totale personer. "Barn" mangler noe. Derfor er jeg ikke et barn. Det tenker alle, uansett alder. Det er et grunnleggende psykologisk fenomén.

Selv om barn ikke oppfatter seg selv som barn, vet de meget vel at de blir sett ned på grunnet deres alder. Derfor vil unge mennesker ha et behov for å vise at de er eldre enn det de er.

På internett finnes det nettsider som bestemmer din mentale alder ut i fra hvordan du svarer på diverse spørsmål. Et slikt nettsted er arealme.

Mental alder kan ofte si mer om deg som person enn din fysiske alder. På TikTok har flere unge jenter publisert sin mentale alder på bakgrunn av slike tester. Nedenfor er et eksempel. Hennes identitet er av innlysende grunner anonymisert men hun er svensk.

Hun er 11 år men hennes mentale alder er 21 (Gjennomsnittlig person). Det virker som det finnes et behov hos jenter for å fortelle at de er mer modne enn det alderen deres skulle tilsi. Merker vi et aldri så lite opprør mot måten de behandles på? Er de lei av å bli sett på som små barn?

Min mentale alder er forøvrig 32 år og overbekymret (?) på den norske versjonen av arealme og 29 (Very Mature) på den engelske versjonen. Greit nok.

Utviklingen av en personlighet

Hvorfor skriker spedbarnet? Fordi grepet på jeget er så skjørt. Det er kort vei fra glede til sorg.

Å få en bevissthet om et jeg er det første steget i utviklingen av en personlighet. Rundt ni år har vi fått en ferdig utviklet personlighet. Det kjennetegnes av en individualitet som blir med oss for resten av livet. Visse personlighetstrekk vil fra da av aldri endre seg.

Neste steg er den ytre verdenen. Den starter liten og er begrenset til rommet du sover i, etterhvert huset du bor i. Den utvides til skoleveien og nabolaget, så til byen du bor i, så til naboland etter ferieopphold og til slutt hele planeten. I tillegg utvides oppfattelsen av tid, fra bare her i dag til hele historien og all fortid og fremtid.

Hvis det hadde vært mulig å reise tilbake i tid til ens selv, ville man først og fremst blitt slått av hvor liten verden var, både i tid og rom. Det er en av de store skillelinjene mellom det å være barn og voksen.

Tid

Tid og alder henger sammen. Barn har ikke opplevd så mye tid som voksne har. Barn har lite fortid og fremtiden bryr de seg ikke om. De trenger ikke bry seg om fremtiden fordi det er så mye av den. Med alderen begynner du å veie tiden. Den blir målt og får form. Den blir endelig. Du stiller betingelser til fremtiden og du formes av fortiden. Jo større og tyngre fortiden blir, jo mindre er man i stand til å unnslippe den. Jo fastere fremtiden blir, desto viktigere blir det å styre den ditt du vil. Du begynner mer og mer å leve livet basert på fortiden. Til slutt lever du bare på minnene fra fortiden.

Altfor mange voksne lever enten i fremtiden eller i fortiden. De lever ikke i nuet. Det gjør at de ofte kan være utilfredsstilte og ulykkelige. Det er egentlig ikke mulig å være lykkelig så lenge tid eksisterer. Tid eksisterer så lenge du ikke er i nuet. Denne sannheten blir altfor ofte glemt.

Voksne flest forstår dette. Og om de ikke forstår det, vil de i det miste oppleve det hver gang de lar sorger og bekymringer fare og bare lever her og nå. En av forklaringene på hvorfor barn er lykkeligere enn voksne er nettopp at de ikke lever i fremtiden eller i fortiden, men er glade og sorgløse og lever akkurat nå.

Det finnes en tragedie her. Bare når du selv har blitt voksen forstår du verdien av det å være barn. Vi har ironisk nok en større lengsel etter å være ung enn hva de unge selv har. Vi har en tendens til å verdsette vårt unge selv i ettertid.

På den annen side, hvis man gikk rundt og "verdsatte" seg selv som ung, ville ikke det i seg selv involvert en grad av selvbevissthet som er det sikreste tegnet på at man ikke var lykkelig?

Alder og forståelsen av barndommen

Det er alltid viktig å finne ut hva voksne forstår av barndommen. Jeg har en mistanke om at mye pedofobi og anti-pedofili kommer av at voksne ikke forstår barn. De har disse forestillingene om barn som ikke stemmer med virkeligheten.

En årsak til forestillingene er at voksne får barn senere og senere i livet. Mennesker lever lengre i vår tid. Livslengden strekkes ut og personer av ulike aldre fjerner seg fra hverandre. Det er forskjell mellom å få barn som som 19-åring og som 39-åring. Som nitten-åring har du fortsatt din barndom friskt i minne. Som trettini-åring er den blitt et fjernt begrep som du må rekonstruere for å ha noe med barn å gjøre.

Poenget er dette. Jo fjernere barndommen er, jo større er tendensen til å se på barn med vidvinkel. Barn som individer blir i mindre grad sett. Det legger til rette for en gruppetenkning omkring barn.

Små barn kan være vanskelige å ha med å gjøre. Voksne må ikke underslå et slikt faktum. Små barn krever tid og tålmodighet. De krever at du hopper ut av voksenrollen og er naturlige og likefremme med dem. Omgang med små barn er svært forskjellig fra omgang med voksne. Hvis du allerede har levd største parten av ditt liv i en voksen verden, kan det å leve i en barneverden være mye vanskeligere.

Det finnes kurs for vordende foreldre. Det er litt komisk. Barn og barndom har blitt så fjernt at voksne trenger å veiledes i hvordan de behandler barn. Er de fleste voksne etter en viss alder i det hele tatt i stand til å ha noe med barn å gjøre?

Det er en god idé å grave litt i dette. Spør den du argumenterer med om hvor velegnet 40- og 50-åringer i alminnelighet er til å oppdra små barn. Pedofile blir ofte beskyldt for å være umodne og ikke riktig voksne. Da kan alder og egnetheten for omgang med barn være interessant å ta opp.

Barn av i dag

På 1970-tallet hadde barn en frihet som barn i dag ikke kan forestille seg.

Den regulerte barndommen fantes ikke. Det var ikke heldagsbarnehager. Barn kunne ikke overnatte i barnehagen. Det var ikke lovregulerte lekeplasser. Vi lekte i skolegårder, bakgårder og parker. Det var ikke sykkelhjelmer. Den gang brukte de sand til å strø gatene med om vinteren og på vårparten kunne vi bråbremse på sanden med sykkelen og spinne rundt. Redde voksne? De visste ingenting. I skolegården gikk ikke voksne rundt i refleksvester og holdt øye med oss. Barn hadde ikke følelsen av å bli overvåket hele tiden. På skolen ble vi ikke foret med vald og seksuelle overgrep. Det fantes ikke skolefritidsordninger der barn ble lukket inne etter skoletid. Barn ble ikke kjørt til og fra aktiviteter. Jeg husker jeg spaserte fritt omkring som syvåring og som tiåring tok jeg trikk og buss som noen voksen. Jeg hadde jobb som 12-13-åring (avisbud) og tjente mine egne penger.

Massehysteriet omkring overgrep fantes ikke. Vi slapp å bli minnet på hvor utsatte vi var. Det skapte mye mental frihet. "De pedofile" fantes ikke. Det fantes godteri-menn som hang utenfor barnehagen men de var harmløse. Det fantes ikke statlige barnehus. Hele underskogen med "tilbud", organisasjoner og stiftelser som levde av overgrep fantes ikke. Derfor var det også færre som mente seg utsatt for overgrep. Færre følte seg krenket fordi det ikke fantes et ekko-kammer som oppmuntret dem. Barn influeres av omgivelser. Det er like mye overgrep som vi ønsker å ha. Det er et enkelt psykologisk fenomén.

På 70-tallet var det ikke slik at overgrep og "slemme menn" ikke fantes. Jeg husker det ble fortalt hvordan at en gutt hadde blitt "overfalt". Den gang virket han som en idiot. I dag ville jeg sagt at han var nervøs og lettere psykisk utviklingshemmet. Det er ikke godt å si om hans personlighet var et resultat av "overfallet" eller om hans personlighet gjorde at han ble utsatt for "overfallet". Han var en dem som forsvant, sannsynligvis fordi han ikke mer kunne gå på en vanlig skole.

Når du argumenterer, ikke nekt for at det finnes pedofile som er hensynsløse egoister. Det har ingenting med pedofili å gjøre. Menn som liker kvinner kan også være hensynsløse egoister. Det er ikke fordi at de er heteroseksuelle.

I dag blir barn fortalt at all kontakt mellom barn og voksne er mistenkelig om ikke farlig. Voksne trenger ingenting fra barn, sies det. Men hva om barn trenger noe fra voksne? Friheten til selv å vurdere hvem som er farlig (og lære av det) har blitt tatt fra barn. Denne friheten hadde vi på 70-tallet.

Frihet innebærer en risiko. Det virker som om barn i dag ikke skal utsettes for risiko. Voksne gjør barn en stor bjørnetjeneste ved å ta fra dem risiko. Det er på den måten vi lærer. Dagens holdning til barn kan sammenlignes med holdningen gnieren har til sine penger. Hver krone gnis og gnukkes på. Han tar aldri risiko, bare sparer og beskytter. Kronen er stadig utsatt. Derfor er han aldri tilfreds, har aldri nok.

Det var lite allergi på 70-tallet. Jeg har ikke noe klart minne om at noen i min klasse var allergiske. Det var lite overvekt. En gutt i parallellklassen ble kalt "tjukken". En grunn til at det var lite overvekt var at kjapp mat ikke var tilgjengelig. Det var ikke en butikk på hvert hjørne som solgte pizza-stykker. Det fantes ikke svære anlegg med nedkjølte brusflasker til øyeblikkelig konsumpsjon. Det fantes ikke utsalgssteder som bare solgte løs-godteri. Vi hadde også mindre penger. Vi pantet flasker for å få noen øre til lakris. I dag har barn egne bankkort.

Det var mobbing på skolen. Jeg ble også mobbet. Det forsvant. Jeg ble godtatt som en av gutta. Å tillegge barn "uskyld" hindrer voksne i å ha en realistisk oppfatning av dem.

Vi hadde en kroppsfrihet som barn i dag ikke kan fatte finnes. Det var ikke kroppspress. Vi dusjet sammen. Ønsket om å være et ideal fantes ikke fordi det ikke var noen idealer. Hele det moderne mediasamfunnet fantes ikke. Mobiltelefonen var uvirkelig. Vi var ikke redde for å bli tatt bilde av. Den tilbøyeligheten til konformitet som barn har i klesstil ble ikke blåst opp og satt ut av proporsjon. Det vanvittige jåleriet som finnes i dag, der alle må gjøre seg til og overflate betyr alt, som betinger at vi må være "likt", var ikke.

Og så fantes det ikke "psykiske problemer" på 1970-tallet. Det var riktignok barn og unge som hadde problemer av en mental art. Det var bare at disse problemene ikke var like akutte som de er i dag. Jenter som skader seg selv, jenter med spiseforstyrrelser, er i sitt omfang noe helt nytt. Medisinering av barn fantes ikke. I dag er det mulig å gi hvert eneste levende vesen en diagnose hvis man vil. Barn tok ikke smertestillende tabletter. Småbarn fikk ikke sovetabletter.

I det hele fremstår barndommen i dag som langt mer problematisk enn den som fantes på 70-tallet – ironisk nok tiltross for all beskyttelsen, eller er det nettopp beskyttelsen som er problemet? Til dette kommer at fremtidsutsiktene er dårligere. Jeg fikk jobb rett etter videregående. Jeg fikk et sted å bo. Jeg kom raskt inn på et studium. Jeg hadde langt flere muligheter enn de unge har i dag. Vi har fått et prestasjonssamfunn med kamp om godene. Ikke få psykiske problemer skyldes nettopp dette samfunnet med dets vinnere og tapere. Media sprer urealistiske forventninger.

En positiv ting ved å være barn i dag er at de er mye mer informerte. Til tross for hva voksensamfunnet gjør med dem – og den ødelagte planeten de gir dem – har barn kunnskapen som skal til for å lage en bedre verden.

Seksualitet

Det er bare å si det. Når du snakker om seksualitet, snakker du i realiteten bare om deg selv. Det finnes ikke en eksistens utenfor seksualiteten. Det finnes ikke et objektiv ståsted der du kan stå og resonnere om den. Når vi snakker om seksualitet, snakker vi bare om oss selv.

Dette faktumet er lett å glemme. Vi lever i et kunnskapsbasert samfunn der den objektive sannheten har mye plass. Mange mener at de kan overføre den eksakte naturvitenskapen til en vitenskap om mennesket. Det finnes tykke bøker som forteller oss hva seksualitet er ut i fra et vitenskapelig-objektivt ståsted. Men deres teorier er spekulasjoner. Teoriene sier mer om hvem som har laget dem enn de sier noe om seksualiteten. Sannheten i teoriene er bare et resultat av hvilket ekko de får. Det er etablissement-teori maskert som fakta.

Når du skal argumentere om pedofili, vil du før eller senere støte på teorier om hva seksualitet er. De har det til felles at de gir føringer på hva som er naturlig og hva som er unaturlig. Din motpart vil bruke en seksualvitenskap som har som mål å skille det normale fra det avvikende, det sunne og riktige fra det farlige og gale. Sentralt er teorier om barneseksualitet og pedofili samt teorier hvor mye "skade" barn får av sex. De kan alltid begrunne sine teorier med noen tragiske eksempler som de løfter frem og gjør almengyldige.

Når du møter slike argumenter, må du for det første aldri lage dine egne teorier om hva som er rett og galt. Du må f.eks. aldri fremsette en teori om at alle barn må ha sex. Du må aldri generalisere omkring seksuell adferd. I stedet må du betone hvor ulik seksualiteten arter seg hos mennesker. Det er formbarheten til seksualiteten som er dens vesen. Det følger at teorier om seksualitet er fånyttes eller direkte misvisende.

Teorier er misvisende. Behov er det ikke. Neste gang du er i en stor folkemengde, som i en handlegate eller kjøpesenter, på en konsert eller under en fotballkamp, på en strand eller i en restaurant, tenk på dette: alle der, tykke og tynne, unge og gamle, små og store, rike og fattige, menn og kvinner, gutter og jenter, alle der må ha snuss på nussen sin.

Denne plutselige erkjennelsen kan være redselsfull, spesielt når bare en fraksjon av mengden er noen du kunne tenke deg å ha sex med. Andre ganger er en slik innsikt med på å minne oss på hva som binder oss sammen. Det er nok som skiller oss men dette har vi i det minste til felles. Det setter menneskelig seksualitet i sitt rette perspektiv.

Seksualitetens vesen

Seksualitetens vesen er dens formbarhet. Den skapes i en sosial, kulturell og individuell kontekst. Det er formbarheten som gjør at mennesket har noe vi kaller seksualitet, det som skiller seg fra ren forplatningsadferd.

Denne formbarheten er noe vi har til felles med arter som står oss nær (som sjimpanser) men det er bare i mennesket at kjønnslig omgang er fullstendig løsrevet fra forplatningsadferd. Derfor kan vi si at seksualiteten er en karakteristikk av oss som art.

Seksualiteten skapes i en sosial kontekst, dvs. at den influeres av menneskene omkring oss. Den skapes i en kulturell kontekst, dvs. at den influeres av samfunnets kultur og historie. Og den skapes i en individuell kontekst, dvs. at den er betinget av person, av vedkommendes identitet og personlighet.

Seksualitet er ingenting gitt. Den finnes ikke ferdig fra fødselen. Den er ikke en gitt størrelse som må temmes eller oppdages. Seksualiteten skapes. Alt hva vi kaller "legning", alle seksuelle preferanser, alt begjær, alle våre fantasier finnes ikke der i utgangspunktet. De blir skapt. Seksualiteten skapes mest i de første årene men den får aldri noen endelig form. Den er betinget av sosiale, kulturelle og individuelle faktorer som er i stadig endring.

Du vil høre folk si at de er "født sånn". Det er en illusjon. Svar på dette ved å si at seksualitet således måtte være genetisk betinget. Hvordan kunne den da være noe annet enn forplatningsadferd?

Du vil høre at "alle" har en monogam, samme-alder, heteroseksuell preferanse for ekteskapet. Derfor må vi være født sånn. Alt annet er unaturlig. Si at årsaken til at så mange har (eller hevder å ha) en slik preferanse er enkel. De fleste er født inn i akkurat denne typen seksualitet og vil selvfølgelig ha en tendens til å bli formet av den.

Tenk på dette. Vi er alle enige om at seksualitet er sosial interaksjon. Det er innlysende at seksualitet handler om forhold mellom mennesker. Den er sosialt betinget. Hvis det er slik at seksualitet betinges av sosiale forhold, hvordan i verden kan den da være noe vi er født med? Seksualitet ligger i hjernen. Den er mental av sin natur. Derfor er den også noe som skapes.

Det er i barndommen at vi er mest mottagelige for alle de sosiale og kulturelle impulsene som finnes. Det er i barndommen at vi utvikler en personlighet og en identitet. Seksualitet skapes i barndommen.

Seksualitetens vesen er nøye knyttet sammen med seksualiteten til barn. Det er i barndommen at vi er mest formbare. Seksualiteten formes også senere i livet men på langt nær i samme grad som i barndommen.

Det at vi ikke er født med en av de mest personlige sidene vi har, som tar så mye plass i vår psyke og har så stor betydning, kan virke uvant. Det kan virke skremmende. Men tenk på dette: hva ville vi vært uten andre omkring oss? Er ikke alt det vi kaller oss selv blitt påvirket av mennesker og samfunnet omkring oss? Gjelder ikke dette i særdeleshet for seksualiteten, som jo ikke handler om annet enn intimt samvær med andre?

At noen synes at seksualitetens vesen er skremmende er sannsynligvis fordi vi misliker å bli minnet på hvor formbare vi er. Vi liker å tenke på oss selv som frie, ikke som tankeløse produkter av vår oppvekst og kultur. Vi toner ned påvirkning og fremhever natur og frihet, slik vi ble født.

Jeg synes ikke at det er noen nedgradering av vår menneskelighet at vi formes og er avhengig av andre. Det umenneskelige starter når vi blir likegyldige til andre.

Seksualiteten er formbar men det er nødvendig å avklare noen misforståelser av dette virkelig betyr.

Selv om seksualitetens vesen er formbar, er det ikke slik at seksuelle preferanser ikke finnes. Hos en voksen vil seksualiteten som regel ha nådd en endelig form. Det er en misforståelse å tro at vi som voksne lett kan bytte seksuell preferanse. Som regel er det umulig. De som vil "konvertere" voksne til en bestemt seksuell preferanse kan kanskje tro at det er mulig gitt seksualitetens formbarhet, men det er å misforstå seksualitetens vesen. Den formes, men når den først er formet kan den vanskelig endres. Man kan spørre hva grunnen til å endre seksualitet er. Problemet er ikke seksualiteten men grunnen.

Det er også en misforståelse å tro at seksualitet formes på en deterministisk (årsaksbasert) måte. Det er ikke slik at lik påvirkning leder til lik preferanse. Det er ikke en gang mulig å lage et sett med påvirkninger som kan sies å være "årsaken" til en seksuell preferanse. De fleste vil i barndommen være utsatte for alle mulige påvirkninger og vil for en tid oppvise en rad med preferanser. Etterhvert blir en preferanse mer fremtredende enn andre. Barneseksualitet er ofte polymorf (mangeformet).

Identitet

Identitet er en viktig føring på utviklingen av en seksualitet. Hvem har man mest tilhørighet med? Hvor føler man seg hjemme? Hvem vil man ta etter? Hvem er man?

Identitet er opplagt et mentalt fenomén. Den er ikke noe vi er født med. Identitet sier noe om hvor vi kommer fra, hvem vi er lik. Derfor sier identitet også noe om oss selv.

Typer på identitet er familieidentitet, aldersidentitet og kjønnsidentitet.

Identitet kan avgjøre hvem man er seksuelt tiltrukket av. Enten er man er tiltrukket de man ikke identifiserer seg med, eller tvert om, man er tiltrukket de man identifiserer seg med. Enten er det forskjellene som gjør noen tiltrekkende eller så er det nettopp likheten som er tiltrekkende. Identitet er bare en føring på preferanse. Den er ingen årsak til preferanse.

På en sirkulær og ikke-deterministisk måte kan det også være slik at seksualitet skaper identitet. Identitet sier ikke noe om seksuell preferanse, den sier bare hvor vi hører hjemme, hvem vi er lik.

De som har en dårlig eller manglende identitet kan ha problemer med å bli et fungerende seksuelt individ. En sikker identitet og en fungerende seksualitet henger sammen.

Seksuell preferanse

Seksuell preferanse sier bare noe om hvem vi er tiltrukket av.

Det er opplagt at det i samfunnet finnes et hierarki av seksuelle preferanser. Noen seksuelle preferanser er mer aksepterte enn andre. Noen har mer "nytte". Noen er mer "korrekte". Gitt seksualitetens formbarhet, er det ikke så rart at det finnes et sosialt trykk etter å ha de preferansene som ligger øverst i hierarkiet.

Mange vil at seksualiteten skal være slik de selv ønsker den. De vet på mange måter meget vel at seksualiteten er formbar. De vil forme den slik det passer dem selv. Dette handler fremst om å forme barns seksualitet, da jo barn er de mest formbare. Når du har blitt voksen, er det mye vanskeligere (umulig) å gjøre noe. Derfor rettes så mye oppmerksomhet mot barn og deres seksualitet. Derfor må barna "beskyttes". Barns seksualitet sensureres. Seksuelle handlinger med barn kriminaliseres.

Når du argumenterer, si at hvis bare en grunn skulle nevnes for hvorfor vi har all den fornektelsen og alle de tiltakene vi har mot barneseksualitet, hvorfor vi har lavalder, hvorfor barn ikke skal "seksualiseres" men "beskyttes", så er det dette. Foreldre vil at deres barns seksualitet skal formes slik de selv ønsker den. I vår tid har dette blitt mer prekært i takt med at mange tross alt vet at preferanse ikke er noe vi er født med.

Gitt menneskelig oppfinnsomhet, blir det kanskje mulig å finne den kombinasjonen av påvirkninger man må unngå for at barn skal få den "rette" seksuelle preferansen. Det er selvfølgelig uetisk, men hva som allerede i dag gjøres mot barn er uetisk. Men så lenge vi har et hierarki av seksuelle preferanser, vil slike etiske hensyn telle lite.

På den annen side, gitt mangelen på determinisme i seksualitetens formbarhet, er det bare å ønske dem som vil forsøke å forme den lykke til.

Kroppssult

Kroppssult er måten en seksuell preferanse gir seg tilkjenne på.

Kroppssult har ingenting med en spesifikk seksuell akt å gjøre. Den er mer en reaksjon i nærheten av en bestemt fysisk kropp. Du vil berøre og kysse. Kroppssult er begjæret etter en kropp.

Alle har kjent kroppssult. Eller rettere sagt, de som aldri har kjent kroppssult er enten aseksuelle eller har en asosial seksualitet. Det finnes faktisk de som har en aversjon for menneskekroppen.

Kroppssult er det eneste som teller. Uten kroppssult fungerer ikke seksualiteten. Uten kroppsssult er det ikke seksualitet. Ikke ha sex uten at du føler kroppssult.

Forbruk

Vi lever i et forbrukersamfunn. Det er nærliggende å tro at seksuell preferanse også kan "forbrukes" i form av at man kan "handle" seksuelle preferanser. Alt skal prøves. Vi tror vi kan prøve alt. Ofte handler dette om jakten på kikk (engelsk "kick"), den nye greia som skal revitalisere vårt sexliv. I forbrukersamfunnet blir alt fort kjedelig. Som med annen forbruk, handler forbruk av seksualitet om å skape forventninger og behov som aldri riktig kan dekkes fordi premisset er at vi alltid skal prøve noe nytt. Det er grunnen til at enkelte prøver alt mulig på seksualitetens område som ulike rusmidler, lakk, lær, fetisjer, sadomasochisme, kroppsvæsker, bisex, gruppesex, dyresex ... listen er lang og inkluderer det å se på barnepornografi uten å være pedofil.

Hvis vi samtidig tar i betraktning at mange har en vag identitet i det moderne samfunnet og aldri har hatt et tilfredsstillende sexliv, er det ikke så rart at sexlivet blir et evig jag etter nye kikk.

Det finnes en sexindustri som tjener gode penger på mennesker som vil teste alt mulig.

Det finnes også en sexterapi-industri som skal hjelpe mennesker med sexlivet, et slags komplement til sexindustrien. Seksualitet er prestasjon. Seksualitet er å være vellykket. Mange faller av.

Alt dette er bare et uttrykk for at seksualitet skapes. Den influeres av samfunnet og kulturen som vi lever i til enhver tid. Om vi forbruker seksualitet, er det bare fordi at vi lever i et forbrukersamfunn.

Pornografi

Det er et lite paradoks at i en tid med slike liberale holdninger til seksualitet (da snakker jeg selvsagt ikke om pedofili) så finnes det så mye pornografi. Er ikke det å delta i seksuelle handlinger mye bedre og mer meningsfylt enn det å se på andre utføre seksuelle handlinger?

Det er en myte at bare de uten en sexpartner ser på pornografi. Par ser på porno, av grunner som er uklare. Kanskje er det en reaksjon på at par er isolerte, at de er tvunget til å leve i et ekteskap. Er porno en substitutt for gruppesex, et ønske om å komme ut av skapet vi kaller ekteskapet?

Mye pornografi lages av amatører og spres uten profittmotiv. Den primære drivkraften bak pornografi virker å være at man vil synes. Man vil se og bli sett. Internett og sosiale media må opplagt være en pådriver, jfr. at seksualitet influeres av samfunnet og kulturen som vi til enhver tid lever i.

Alle ser på pornografi. Ikke nekt for at du ser på pornografi. Ikke fremstå som en moralist som sier at pornografi ikke har noen innvirkning på deg. Når det er sagt, finnes det opplagt forskjeller i behovet for pornografi. Noen er storforbrukere av pornografi. For dem er porno nærmest en seksuell preferanse. De er pornofile. Det kan gå så langt at de heller vil se på sex enn å ha sex.

Et høyt forbruk av pornografi kan komme av angst for intimitet. Det kan komme av en følelse av å ikke kunne prestere. Det kan også komme av en mangel på fantasi. Det kan komme av et kontrollbehov. Det kan komme av objektivisering. Pornografi tingliggjør en sexpartner. Det kan komme av virkelighetsflukt. Tiden foran en skjerm eller mobiltelefon er større enn tiden med mennesker. I pornografi er du alltid en tilskuer og trenger aldri ta ansvar.

Objektiviseringen av seksualiteten

I en kronikk på nrk.no for ikke lenge siden var en kvinne kritisk til hvordan andre kvinner var opptatt av utseende.

Kvinner pynter seg ikke for menn, men vi pynter oss ikke for oss selv heller. Vi pynter oss for den lille stemmen i hodet vårt som sier at vi ikke er verdt noe hvis vi ikke er pene. Den stemmen er plassert der av markedskrefter og patriarkatet.

... eller kvinner pynter seg fordi det er deres identitet. En kvinne sa en gang at hun brukte kvinneklær og sminke fordi det var hva hun var komfortabel i. Hun ville ha følt seg uvel om hun gikk rundt som en transvestitt.

Jeg antar at kronikkforfatteren forstår det. Kronikken handler mer om premisset for hva kvinner føler seg vel med. Forfatteren mener antageligvis at hva som gir velvære påtrykkes kvinner, at kvinner må forholde seg til kroppen som et objekt det stilles krav til, og at disse kravene er forskjellig fra hva hun som subjekt vil ha.

Det kan noteres at i en tidsalder der kvinner har fått rettigheter og muligheter som menn, er det enda viktigere for dem å vise at de ikke er menn. Denne enkle sannheten forklarer hvorfor kvinner fokuserer på kropp og utseende. Å kritisere dette bare øker kvinners usikkerhet.

Uansett, det er et faktum at i vår kultur finnes det en utstrakt objektivisering av seksualiteten. I delen om pedofobi skrev jeg:

Objektiviseringen av seksualiteten lærer oss å tolke seksualitet som noe utenfor oss selv. Det er ikke subjektet (jeget) som er seksuelt. Seksualiteten sitter i eller er en kvalitet ved objektet (ikke-jeget). Seksualiteten er ikke en subjektiv tilstand av følelser og væren, men et bevisst forhold til et seksuelt objekt. Det seksuelle objektet er kroppen, både i rent fysisk forstand som en annen kropp og mentalt som et selvbilde (en selvbevissthet) om den egne kroppen.

Skillet mellom objekt og subjekt har en tendens til å nedvurdere den seksuelle driften til fordel for kvalitetene til et objekt. Dette fenoménet utgjør en stor del av vår vestlige seksualpsykologi.

Når det gjelder barn, er objektivisering av seksualiteten med på å aseksualisere dem. Barns seksuelle drifter blir nedvurdert til de blir usynlige. Holdningen vi har til driften i barn fjerner alle seksuelle behov hos dem. Istedenfor å være aktive subjekter er de passive objekter. Barn har en rekke ytre kvaliteter som gjør dem søte og opphøyde.

Du vil høre at, jo, barn er søte men at deres ynde ikke har noe seksuelt innhold. Du vil høre at barn godt kan verdsettes og elskes, bare at denne kjærligheten er opphøyd og ikke har noe med kroppen deres å gjøre. Og du vil naturligvis høre at dine pedofile drifter nedverdiger barn, griser dem til og fortjener forakt.

Fordi objektiviseringen av seksualiteten er et så grunnleggende fenomén i vår kultur er det ofte vanskelig å påpeke dens effekt. Ikke regn med at dette er lett, spesielt ikke når det kommer til barn.

Du kan trekke en parallell til kvinner og det useende- og kroppspresset som mange kvinner lever under. Hvorfor er vi så fokuserte på kropp og utseende, på objektet? Hvorfor har vi så lite til overs for driften?

Hvorfor er barn så rene og opphøyde? Hvorfor kan ikke barn behandles som personer og subjekter? Hvorfor har voksne så lite til overs for barns seksualitet? Hvorfor se ned på barns seksuelle drifter? Dette er gode spørsmål men spørsmålenes relevans vil ofte ikke begripes. Det fleste oppfatter objektiviseringen av seksualiteten som et gitt premiss. Bare det å nevne ordet "drift" kan være nok til at du blir oppfattet som en slags ukontrollert monster.

Anti-pedofile vil si at hvem andre enn pedofile behandler barn som objekter, som "ting som kan brukes". Barn er ikke objektiviserte vesener som bare verdsettes ut i fra deres ytre og hvor yndige de er. De er mennesker av kjøtt og blod med mange av de samme behovene som voksne har. Vi pedofile ser på barn som mennesker og subjekter. Vi vil ikke "bruke barn" fordi vi ikke ser på dem som objekter. De som ser ned på driften vil se opp til objektet. Det er ikke driften som leder til overgrep. Det er objektiviseringen, tingliggjøringen som leder til overgrep.

Å kunne si nei til sex

Det er akseptert at kvinner kan si nei til sex. Det er ikke akseptert at menn kan si nei til sex.

Det har den pussige effekt at menn oftere havner i situasjoner der de skulle ha sagt nei men sier ja. Jeg er ikke sikker på hvor vanlig dette er, men det er uten tvil slik at menn har vanskeligere for å si nei til sex. Menn skal alltid være innstilte på sex. Det forventes av oss. Om vi sier nei, må det være noe galt med oss.

Vi ønsker ikke alltid å ha sex, selv om de er aldri så villige. På mange måter er årsaken den samme som når kvinner ikke vil ha sex, men som sagt, det forventes at menn i mindre grad sier nei.

Hvem vil vi ikke ha sex med? De som ikke er vår type. Det er det enkle svaret.

Dette har en viktig konsekvens. Akkurat som det forventes at kvinner skal si nei, forventes det at barn sier nei. På den annen side forventes det at pedofile alltid sier ja. I realiteten vet alle pedofile meget vel at det finnes mange barn vi ikke vil ha sex med. Hvis du sier at det eller det barnet ikke interesserer meg, vil anti-pedofile ikke tro deg.

Er seksualitet samlende eller splittende?

Dette er et nærmest filosofisk spørsmål men det er ganske interessant og egentlig veldig viktig. Virker seksualitet samlende på mennesker eller virker den splittende? Seksualitet er noe alle har, men virker den til å binde mennesker sammen eller virker den i grunnen motsatt? Ikke ta lett på dette spørsmålet.

Det finnes aspekter ved seksualitet som er splittende. Først og fremst handler dette om seksuell preferanse. Som voksne, har vi utviklet en preferanse som definerer de vi er tiltrukket av (det som binder mennesker sammen) men også de som vi ikke er tiltrukket av og seksuelle praksiser som vi finner frastøtende (det som splitter oss). Et annet aspekt ved seksualitet som virker splittende er sjalusi. Er vi glad i noen, har det en slags asosial konsekvens. Vi blir såret og lei oss hvis den vi er glad i har sex med en annen. Da kan seksualitet utløse depressive eller aggressive krefter som virker splittende. Det synes ikke mulig å kunne glede seg over andres glede på seksualitetens område.

Handler seksualitet bare om egoet? Er seksualitet i grunnen eller for det meste splittende og asosial? Som jeg sa, ikke ta lett på dette spørsmålet.

Fra perspektivet til pedofile er det opplagt at vår seksualitet virker splittende. Hvordan ellers forklare den antipatien til pedofili som finnes. Vi blir isolerte og utstøtte fra den almene menneskelige seksualiteten gjennom skrevne og uskrevne lover. Vår seksualitet har ingen plass. Det pedofile miljøet preges av vår særstilling. Vi barrikaderer oss. I miljøet er du enten inne eller ute. Det finnes ikke noen middelvei. Det er en gigantisk kløft mellom oss og dem.

Trenger det være slik?

Spørsmålet handler om interessene til egoet kontra interessene til fellesskapet. Sjalusi er egoet. Det nytter ikke å late som om sjalusi ikke eksisterer. Seksuelle preferanser eksisterer også. Det er ikke opp til oss å ønske dem vekk.

Er ikke det grunnen til at ekteskapet finnes? Der kan ego, preferanse og eiebegjær finne sin hellige treenighet og vare livet ut, på sine selvgode og splittende premisser ...?

Og like fullt, vi holder det ikke ut. Men en gang muligheten er der, rømmer vi. Vi får nok av egoismen i oss selv og andre. Vi har en drøm om noe bedre.

Drømmen om nærhet og fellesskap er evig. Den kan fremmedgjøres av angst og ensomhet. Den kan forrådes av vold og hensynsløshet. Den kan amputeres av bitterhet og hat. Men den er alltid der. Og vi vet når drømmen er oppfylt. Det er når vi uredde er blant våre medmennesker med glede.

Det filosofisk spørsmålet har et filosofisk svar.

Asosial seksualitet

Hva er asosial seksualitet ?

I utgangspunktet er ordet "asosial" forbundet med noe negativt. Det betyr å ikke ha noe ønske om selskap og mislike andre mennesker. Eller det betyr at man mangler en interesse eller evne til å innordne seg samfunnet normer.

Asosial seksualitet er enten en seksualitet som ikke er rettet mot mennesker eller en seksualitet som bryter med mellom-menneskelige normer.

Det at seksualiteten ikke er rettet mot mennesker trenger ikke være negativt. Alle må få lov til å ha sin måte å være seksuell på bare den ikke går på bekostning av andre. Noen betrakter seg som aseksuelle, dvs. at de opplever å mangle seksuelle behov. Å være aseksuell er ikke negativt.

Seksualitet som ikke er rettet mot mennesker kan ta mange former. Generelt kan alt som på en eller annen måte vekker lyst og begjær, og der det finnes en måte å tilfredsstille lysten og begjæret, kalles seksualitet. Et eksempel er de som har en affinitet til dyr. Men det trenger ikke involvere kjønnsorganene. Et eksempel er begjær etter penger, ikke det daglige behovet vi alle har for penger, men et begjær som blir til griskhet og gjerrighet og som preger hele personligheten. Menneskelig seksualitet er mental. Det forklarer hvorfor den kan ta så mange former. Seksualitet uten et annet menneske er uvant men ikke negativt. Vi kan ikke fordømme det faktum at våre hjerner har en slik dominans over vår seksualitet, for det er å fordømme oss som art.

Det negative med asosial seksualitet tar til når den begynner å gå utover andre. Det er en manglende interesse eller evne til å innordne seg samfunnet normer på seksualitetens område. Dette må utdypes, for det er mye ved seksualiteten som en tredje-part kan oppfatte som brudd på samfunnet normer. Mange vil f.eks. oppfatte homofili som et brudd på samfunnets normer. Dette gjelder selvsagt også for pedofili. Poenget er dette: asosial seksualitet har ingenting med vurderingen en tredje-part gjør av ulike seksuelle praksiser.

Asosial seksualitet uttrykker, i den grad den er rettet mot mennesker, en manglende evne eller interesse til å forstå at seksualitet er noe som deles med andre.

I et blogginnlegg forsøkte jeg å argumentere for at dette er hva pervers seksualitet egentlig er. Du vil alltid høre at pedofili er perverst fordi pedofili ikke følger samfunnet normer. Svar da med å si at det eneste perverse ved pedofili er voksne som har en manglende interesse eller evne til å forstå at seksuelle handlinger med barn skjer på barns premisser.

Så lenge seksualiteten deles med andre, finnes den ingen grense for hvordan den kan uttrykke seg. Selv det å påføre andre smerte (sadomasochisme) er seksualitet så lenge de involverte deler opplevelsen. Sex med dyr er seksualitet så lenge de involverte ikke skades.

I vår tid snakkes det mye om samtykke. I praksis betyr det at en tredje-part kan bestemme hvorvidt en seksualitet kan deles med andre. Samtykke er selvsagt essensielt men den har ingenting med hva en tredje-part måtte mene om en seksuell praksis. I realiteten er måten samtykke misbrukes på et uttrykk for tredje-parts manglende interesse eller evne til å forstå at seksualitet er noe som deles med andre.

Det snakkes også mye om skade. Det er ingen grense for hvor lett mennesker (og dyr) kan krenkes og skades. Dette er den nye seksualmoraliseringen, en moralisering som har eksistert på ulike måter i alle tider. Før handlet det mest om Guds ord. I dag handler det om "skade". Det er tredje-parts moralske oppfatning om seksuell praksis.

Det finnes en rekke former for asosial seksualitet som ikke trenger å gå ut over andre. Det er rimelig å anta at mange (de fleste) har en eller annen form for asosial seksualitet, bare at den ikke har forrang i forhold til seksualitet rettet mot mennesker. Å nyte mat kan være en form for seksualitet. Det er lyst på mat og tilfredsstillelsen i å spise. Denne lysten er noe vi alle har, men hos noen blir den en overordnet besettelse som leder til ekstrem overvekt og hindrer dem i å ha sex med mennesker. Å se på porno kan være en form for seksualitet. De fleste har sett litt på porno, men hos noen fortrenger porno selve behovet for sex med mennesker.

Alle har vokst opp med Donald Duck & Co. Vi fikk et forhold til Donald og de andre i Andeby. Vi husker Ole, Dole og Doffen. Vi husker Onkel Skrue og hans pengebinge, B-gjengen i sine fangedrakter, fetter Anton, Dolly Duck, Petter Smart, Guffen m.m.

På 70-tallet samlet jeg på Donald Duck. I egen-lagde samlere merket 1971, 1972, 1973 og 1974 samlet jeg på ukebladene. Min samling ble aldri stor og min interesse for Donald forsvant snart. Nå var vel interessen aldri stor men jeg satte pris på klassikerne til Carl Barks. Han la ned mye arbeid på historien og tegningene.

I voksen alder forundrer det meg hvilken bisarr verden Andeby var.

Det første som slår én er hvor merkelig aseksuell Andeby er. Alle er onkler, nevøer og fettere til hverandre. Det finnes ingen familier med mor og far og barn.

Det er ingen nakenhet i Andeby selv om alle går rundt med stor, bar rumpe. Du ser sjelden (aldri?) Donald uten hans sjømanns-topp.

Donald kom alltid til kort. Han var den evige taperen du fikk sympati for. Av og til var det hans egen skyld. Han hadde et temperament. Men som oftest var han offer for sine utspekulerte nevøer, heldiggrisen fetter Anton eller griskheten til sin onkel Skrue. I sin kurtise av Dolly Duck merker vi en evig frustrasjon.

Onkel Skrue er et kapittel for seg. Han var alltid opptatt av seg selv og sine penger. Han var ikke gift. Han var grisk og gjerrig. Han var gretten. Hans lyst på penger manifesterte seg i pengebingen. Han hadde et erotisk forhold til sine penger som ble utløst ved å bokstavelig talt bade i dem. Bare da var han lykkelig.

Det fantes en kompromissløs hensynsløshet i Onkel Skrue som ikke hører hjemme i en tegneserie for barn. Det er premisset om at alt som har verdi kan måles i penger og premisset om de evige vinnerne og taperne. Onkel Skrue hadde lite til overs for mennesker og dette inkluderte (slik jeg forstår det i dag) seksualiteten. Allerede som ung hadde jeg en antipati til Skrue McDuck. Bak en naiv tegneserie-fasade var premissene i Andeby harde og hensynsløse.

B-gjengen var vaneforbryterne, skapt av et samfunn av Onkel Skruer. De så med misunnelse på Skrues pengebinge som de aldri hadde noen mulighet til å få eller fordele bedre.

I dag vet jeg at Disney var et multinasjonalt konsern som gjorde produkter til barn om til en industri. Disney er et amerikansk konsern med amerikanske vurderinger når det kommer til nakenhet, seksualitet, pengenes makt og det privates plass i samfunnet. En pengebinge er en måte å undra seg skatt, om pengene så befinner seg i et fysisk bygg eller i et skatteparadis. Samfunnet er bygget opp av vinnere og tapere. Du er enten rik og priviligert eller fattig og kommer alltid til kort. Det er moralen (eller mangelen på moral) i Donald Duck. Det er mye seksualmoral i det amerikanske samfunnet men lite moral når det kommer til fordeling og sosiale forskjeller.

Det er kanskje typisk at Donald Ducks usosiale og aseksuelle Andeby er hva barn får servert. Fra Donald Duck får barn sine første inntrykk av hva som styrer verden. Seksualitet usynliggjøres og omformes til en kjærlighet for penger. Kapitalisten har alltid rett. Solidaritet finnes ikke. Frustrasjon er ditt liv.

Pedofili

Det er en kjensgjerning at det finnes lite kunnskap om pedofili i samfunnet. Dette er sant både for dem som vi lettvint kaller for "folk flest" men også hos dem som burde vite bedre som sexologer, leger, terapeuter, forskere, journalister, lovgivere og ordensmakten. Det finnes lite litteratur om pedofili. Det drives ingen forskning på pedofili. Pedofile når ikke frem i media. Vi synes ikke i offentligheten.

Når du møter ikke-pedofile, vil de som oftest ha lite kunnskap om oss. Mangelen på kunnskap leder til usikkerhet. Denne usikkerheten vil ofte farge en diskusjon med dem.

Her skal det gjøres et forsøk på å gi mer kunnskap. Fra pedofile jeg har møtt over årene og fra egne erfaringer skal jeg forsøke å kaste lys over denne seksuelle preferansen.

Her skal noen aspekter ved pedofili belyses på en måte som aldri har vært gjort før. Hva er pedofili? Hva skiller oss fra andre? Hvordan arter vår preferanse seg? Hvilken relasjon har vi til voksne? Hvordan lever man som pedofil?

Hva er pedofili

Pedofili er satt sammen av en fysisk og mental tiltrekning. Et fysisk begjær er koblet sammen med emosjonelle og romantisk følelser. Noen ganger er det mest fysisk tiltrekning. Andre ganger vil de romantiske følelsene dominere.

Mange sier at man må være voksen for å være pedofil. Barn med en tiltrekning til andre barn er ikke pedofile.

Barn er en sammensatt gruppe. Tiltrekning til små barn (0-3) kalles for nepiofili. Tiltrekning til eldre barn (tenåringer) kalles for hebefili. Midt i mellom er de alminnelige pedofile, gjerne tiltrukket de mellom ni og tolv år (pretenåringer). Det sier seg selv at aldersgrensene er flytende. Ofte er det personen mer enn alderen som teller.

Pedofili er ikke forskjellig fra annen seksuell tiltrekning til mennesker, bare at den er rettet mot en annen aldersgruppe. Den enkleste måten å forklare pedofili på er å si at hva vi føler for barn er hva andre føler for voksne. Hva vi ser i barn er hva ikke-pedofile ser i voksne.

Pedofile vil betone at vår tiltrekning til barn ikke bare er fysisk. Det er dette som skiller oss fra dem som – på en situasjonsbestemt måte – bare ser på barn som seksuelle objekter. Pedofili er satt sammen av en fysisk og romantisk tiltrekning.

Det er mulig å argumentere med at tiltrekning til tenårsjenter er noe alle menn oppviser. Det betyr ikke at menn flest er pedofile. Begrepet pedofili er avhengig av hvem samfunnet til enhver tid definerer som barn. Få menn har en eksklusiv tiltrekning til tenåringer og er hebefile.

Pedofili vil fortrenge seksuell tiltrekning til jevnaldrende. Jo eldre man blir, jo mer utpreget blir denne effekten. Etterhvert som man aldersmessig fjerner seg fra de man er tiltrukket av, vil ens pedofili komme klarere frem.

Det er eksklusiviteten, sammen med en tiltrekning som ikke bare er fysisk, som er pedofili.

Hvordan blir man pedofil

Ingen er født pedofil. Ingen er født med noen seksuell preferanse overhode.

Noen sier at de er født slik eller slik. De er født med den eller den seksuelle legningen. Ikke tro på dem. Det finnes ikke noe grunnlag i fakta for å hevde noe slikt. Det er lett å forstå hvorfor de sier det, for det er en måte å legitimere hvem de er. "Seksuell legning" er en sosial konstruksjon. Konstruksjonen er laget for å sette mennesker i bås og legitimere en naturlighet av en slik bås.

I virkeligheten er menneskelig seksualitet polymorf og formbar. Seksualitet utvikles i en sosial kontekst. Den er avhengig av miljø, identitet og person. Det er en utvikling man ikke forstår og ikke kan kontrollere. Utviklingen skjer i unge år når man er formbar og mottagelig for inntrykk. Det er når man ikke lenger forandrer seg at man har fått en seksuelle preferanse.

Det er interessant å merke seg at barn ikke har disse boksene eller stengslene der seksualitet skal finne sted. Barn har en generell erotisme som i prinsippet er rettet mot alt. Mange husker fra barndommen at man på en situasjonsbestemt måte kunne finne mye som var av seksuell interesse. Man begikk handlinger som man i dag ikke kunne forestille seg å gjøre.

Voksenlivet handler mye om ansvar og kontroll. Det er kontrollen med seg selv og kontrollen med sine omgivelser. Man må virke tilregnelig og forutsigbar. På denne måten er voksen seksualitet forskjellig fra barneseksualitet. Ikke bare forskjellig, voksne kan innbille seg at barneseksualitet ikke finnes. Motivet for den finnes ikke mer. Premissene for den blir ikke godtatt. Da er det ikke så rart at barneseksualitet er "unormalt" og at barn må "beskyttes".

Barneseksualitet er ikke legning. Den er handling. Den er å prøve seg frem. Den arter seg som en utforskning av muligheter. Den er personlig. Den formes og blir til underveis. Fra et voksent perspektiv er det mye ved barneseksualitet som ikke er ønskelig.

Tragedien i å ha utviklet en bestemt seksuell preferanse er at man ikke mer føler seksualitetens sosiale betingelse, at den er formbar og skapes. "Seksuell legning" og dens påståtte medfødthet er på mange måter et uttrykk for denne tragedien.

I en diskusjon må du aldri forsøke å forklare hvorfor du er pedofil eller hvorfor noen blir pedofile. Det blir bare spekulasjoner og anekdoter. Å si at du er født pedofil er tull. Da forsøker du å forsvare deg på en måte som ikke er holdbar.

Det er bedre å være ærlig og si det som det er. Du husker hendelser fra din barndom og ungdom som gjorde inntrykk uten at du dermed anså deg selv til å være "pedofil". Etterhvert begynte du å tolke disse hendelsene og handlingene i et nytt lys. De gikk fra å være hverdagsligheter og bagateller til å bli en viktig del av dine fantasier og følelser. Samtidig fikk andre hendelser og handlinger mindre betydning.

Det er en prosess som tar tid. Personlig hadde jeg ingen forståelse for at jeg var pedofil før rundt tretti. Å være "pedofil" er egentlig to ting. Det er å ha følelser for barn og det er å kalle disse følelsene for "pedofili". Jeg vet i dag at jeg hadde følelser for jenter (ca. 10 år) allerede når jeg var tretten. Men å kalle det pedofili ville aldri ha falt meg inn. Det var bare når følelsene ble dominerende og jeg ble eldre at det ble pedofili.

Bevissthet om seksuell preferanse avhenger av sosial aksept. Seksualitet utvikles i en kontekst. Pedofili har ingen akseptert sosial kontekst. Fordi seksualitet er et sosialt fenomén, viss utvikling er basert på person og miljø, vil de som har uaksepterte preferanser sent få en forståelse for hvem de er. Noen får det aldri.

Bevissthet om seksuelle preferanse er også avhengig av noen å identifisere seg med. Ingen vil offentlig identifisere seg som pedofil. Stigmaet er for stort. Det gjør identifiseringen av ens selv vanskeligere.

Hva er tiltrekkende ved barn

Jeg har alltid hatt problemer med å svare på denne type spørsmål. Jeg tror det er tilfellet med de fleste pedofile. Enten må man dvele ved deres fysiske ytre, som står i fare for å objektivisere dem. Eller så man må legge ut om deres væremåte og personlige egenskaper, som for ikke-pedofile må virke banalt eller fremstå som lite forskjellig fra annen tiltrekning.

Det er riktig. Pedofil tiltrekning er ikke stort forskjellig fra annen tiltrekning.

Rent fysisk har barn alle de kvalitetene vi tradisjonelt forbinder med det seksuelt appellerende. Dette inkluderer god helse. De har få plager og sykdommer. De har god lukt. De har et symmetrisk og harmonisk ansikt. Nesen er i harmoni med resten av ansiktet. Nesen er ofte det mest tiltalende i et jenteansikt. De har fin hud. Den er jevn, silkebløt og har lett dun. Øyene er klare. Det hvite i øyet er hvitt. De har langt og glansfullt hår, lenge før de finner det nødvendig å klippe det. De har en myk og vital kropp. Jenter i puberteten har alle de sekundære kjønnstrekkene vi er så glad i, og kjønnstrekkene er i harmoni med resten av kroppen. Barn er frie. De utstråler en livsglede. De tar verdien av seg selv for gitt. Som eksemplarer av arten menneske, er de uten sidestykke.

Hvis noen spør hva som er tiltrekkende ved barn, kan du svare ved å spørre hva som ikke er tiltrekkende ved barn.

Den fysiske fremtoning til barn, det at de tildels er en god del mindre enn oss, frembringer en enorm ømhetsfølelse. Tenk deg ømhetsfølelsen du har for en kvinne et hode kortere enn deg og gang den med ti, det er hva vi føler for barn.

Når det kommer til det mentale, er det karakteristisk at barns hode i puberteten er litt større enn resten av kroppen. Det er fordi at hjernen vokser raskere. All energi går med til å la hjernen vokse. Bare senere kommer kroppen i kapp. Dette er grunnen til at barn er mer modne enn deres fysiske fremtoning skulle tilsi. De er mer voksne enn de fremstår ved første øyekast.

Du kan bli overrasket over hva barn forstår og hva de kan, hvis du vinner deres tillit.

Du vil høre fra ikke-pedofile at barn er umodne og uvitende. Vi finner ikke umodenhet og uvitenhet tiltrekkende slik mange tror. Det er viktig å poengtere dette. Barn som har påbegynt puberteten er ikke umodne og uvitende. Dette er også grunnen til at vi i alminnelighet har en minste-alder for tiltrekning. Nå er alder i seg selv ikke vesentlig. Det er personen som teller. Barn er forskjellige.

Barn kan være alt mulig. De kan være lekne, nysgjerrige, usofistikerte, ærlige, generøse og likefremme. Eller de kan være upolerte, beregnende, selvsentrerte og bortskjemte. De kan være empatiske eller hensynsløse. De kan være kjærlige eller ha et mobbe- og plageinstinkt. Barn er hverken ditt eller datt.

Det er ikke mulig å si noe generelt om barn, og derfor er det også vanskelig å si noe generelt om hva som er tiltrekkende ved dem. Voksne kvinner kan ha fysiske og mentale trekk som ligner de jenter har, men nøyaktig hva dette går ut på er ikke lett å si. Uansett, for pedofile vil barn ha en primær tiltrekningskraft som gjør at vi alltid foretrekker dem. Det er en kombinasjon av deres fysiske ytre, deres alder, deres væremåte og personlighet.

Hvorfor er jenter tiltrekkende? De er søtnoser! Det er grunnen!

Ikke-pedofile vil si til deg at det er utviklingen av sekundære kjønnstrekk som gjør mennesket seksuelt tiltrekkende, slik som bryster og rumpe hos kvinner. Vi er ikke uenig i det. Pedofile er like opptatt av slike trekk som ikke-pedofile, bare med en viktig forskjell: størrelse.

Fysisk størrelse er nøkkelordet. Vi er tiltrukket det som ikke er stort. Vi har ikke noe størrelsesfetisj der f.eks. store bryster er opphissende. Vi tennes ikke av stor størrelse. Størrelsen på de sekundære kjønnstrekkene har ingen betydning.

Personlig vet jeg at fysisk tiltrekning egentlig ikke har med alder å gjøre. Det er ikke slik at jenter etter en magisk alder ikke mer er fysisk tiltrekkende. Jeg har vært fysisk tiltrukket kvinner. Jeg har opplevd kroppssult.

Jeg understreker "fysisk tiltrukket". Jeg har aldri vært mentalt tiltrukket kvinner. Jeg finner ikke voksenhet tiltrekkende. Mine emosjonelle og romantiske følelser, min kjærlighet, har alltid vært reservert unge jenter. Alltid.

Jeg tør påstå at dette er en viktig forskjell mellom pedofile og ikke-pedofile. Så lenge du er heteroseksuell kan du finne det motsatte kjønnet fysisk tiltrekkende. Bare når du er pedofil vil du utelukkende finne barn mentalt tiltrekkende.

Alle pedofile vet hva jeg snakker om når det kommer til barns indre. Rundt fjorten år mister de dette indre. Det handler ikke bare om at de forandrer seg. De blir en totalt fremmed. Den du var glad i har forsvunnet. Det er en tragedie vi må oppleve igjen og igjen.

Det er ikke lett å forsøke å forklare hvorfor dette "indre" ved barn er tiltrekkende og vekker slike sterke følelser. Det er kanskje enda vanskeligere å gjøre rede for hvorfor de ikke mer har dette "indre" og mister sin tiltrekningskraft. Livsglede ble nevnt. Behovet barn har for ømhet og oppmerksomhet må nevnes. Deres ærlighet, nysgjerrighet og åpne sinn kan nevnes. Etter tretten år kan jenter bli innadvendte, selvbevisste og oppvise humørsvingninger. Det er ikke merkelig, det kalles å bli voksen, men pedofile er tiltrukket barn, ikke voksne.

Jeg skal være forsiktig med å generalisere om hva slags "indre" barn har og hvorvidt og når dette mistes. I bunn og grunn er hele komplekset subjektivt. Det avhenger av person og omstendigheter. Det finnes forhold som har vart fra unge år og inn i voksen alder, bare se hva som ble skrevet her.

Det finnes sider ved tiltrekning til barn som skiller seg fra tiltrekning til voksne. Det har med den utpreget omsorgsfølelsen du føler for dem, å ta vare på dem og gi dem oppmerksomhet. De er ikke lik deg. Du føler behovene de har. Barn er så vante med å bli oversett. Når du gir dem oppmerksomhet, lyser de opp.

Barn tar verdien av seg selv for gitt. Deres skjønnhet ligger i deres indre. Det gjør dem veldig tiltrekkende. De har enda ikke begynt å bli så opptatt av sitt ytre. De tviler ikke på verdien av seg selv. Den store tragedien i å bli voksen er at skjønnheten ikke mer ligger i ens indre.

En voksen har levd lenger, vet mer, men har mistet mye på veien. Barn er en påminnelse om hva vi en gang hadde. Deres vesen smitter over på oss. Vi voksne har ingenting å lære dem. Det er de som gir og vi som får. Bestandig.

Hva er det vi ikke liker ved barn

Det er en tendens hos oss pedofile å ikke kunne innrømme at det er sider ved barn vi ikke liker. Hvis vi legger ut om dette til ikke-pedofile, vil de kanskje tro at vi ikke elsker barn. Det er heller ikke lett å innrømme dette for ens selv.

Temaet er subjektivt. Hvis du må snakke om det, er det viktig å understreke at synspunkter på hva vi liker og ikke liker ved barn kan være veldig forskjellige mellom pedofile.

Ofte er hva vi ikke liker ved barn avhengig av barnets alder og modenhet. Det er vel også en av grunnene til at det finnes en lavere aldersgrense for hvem vi er tiltrukket av.

For min del er jeg ikke glad i skrikestemmen. Kanskje er jeg ekstra sensitiv for lyd.

Unge barn kan skrike. Spedbarn skriker hele tiden. Hvordan foreldre holder det ut fatter jeg ikke. Fedre må ta inn på hotell for å få litt nattesøvn. Barn fra ett til fire år skriker med jevne mellomrom. Det er en spesiell høy, skjærende lyd som går på nervene løs. Foreldre lever i praksis med en åndssvak de første årene. Barn skriker når de vil ha noe, når de ikke ha noe, når de er misfornøyde eller når de er fornøyde, eller de bare skriker.

Barn slutter ikke nødvendigvis å skrike etter fire år. Hvis du har vært på idolkonsert, vil jenter i publikumet skrike som et jetfly som er i ferd med å ta av ...

Et annet aspekt ved barn som ikke er spesielt tiltalende er deres selv-sentrerthet. Hele verden roterer omkring dem selv. Barn er forskjellige og noen modner seg fortere vekk fra dette, men det er faktum at de er mer selv-sentrerte enn voksne. Det kan gjøre samvær med dem anstrengende.

Som voksen, er du vant til å ta hensyn til andre. Du vet at det er tider der du må sette egne interesser og ønsker tilside. Du vet at verden er større enn deg selv og at din verden ikke nødvendigvis deles av andre.

Barn vet ikke nødvendigvis at et problem ligger i dem selv. Problemet skyldes alle andre, ikke dem selv. De har ikke lært å arbeide med sine problemer og finne løsninger. Dette er i og for seg ikke spesielt for barn. Overraskende mange voksne tror at hvis de har et problem så er det alltid noen andre som har skylden.

I det hele er barn hverken bedre eller verre å ha med å gjøre enn voksne. Hvis barn har lyter, vil du som regel finne lytene hos voksne også.

Selv om det er sider ved barn vi ikke liker, finner vi oss i en hel del for å være sammen med de vi er glad i.

Ville dere helst vært barn

Du vil alltid bli møtt med ideer om at vi er barn fordi vi er tiltrukket barn.

Ikke-pedofile er – eller i det minste forventes å være – tiltrukket mennesker på samme alder hele livet. Ikke-pedofiles aldersinteresse flytter seg oppover hele tiden i takt med egen alder. Det skal ikke store aldersforskjellen til før man blir kalt "pedofil". En mann på førti kan lett fordømmes hvis han har en partner på tjue selv om dette ikke har noe med pedofili å gjøre.

Årsakene til denne intoleransen for aldersforskjell vil ikke bli gått inn på her. Det er nok å si at en grunn er oppfatningen om at mennesker av ulike aldre ikke er jevnbyrdige. Da er det to muligheter. Enten er den eldre part tilbakestående eller så "utnytter" den eldre part den yngre part.

Du kan spørre den du argumenterer med om du fremstår som et barn. Det gjør du selvsagt ikke.

Jeg har aldri følt at min tiltrekning til jenter gjør at jeg føler et behov for å være på samme alder som dem. Min voksenhet er tross alt det som gjør at de eventuelt finner meg tiltrekkende.

At jeg som voksen skulle spille barn virker absurd. Det virker også umoralsk fordi det har i seg et teater for å lure og bedra.

Hele spørsmålet er i grunnen irrelevant. Hvem man finner tiltrekkende vil som regel være de som ikke er lik ens selv. En heteroseksuell mann finner en kvinne tiltrekkende men det betyr da ikke at han vil være en kvinne.

Som pedofil, er man selvsagt opptatt av barn og deres væren, hvordan de er og hva de gjør. Man ønsker samvær med dem. Man ønsker å bli godtatt av dem, at de synes det er hyggelig å være sammen med deg. Pedofile vil være på bølgelengde med barn og vise omtanke. Denne opptattheten gjør at man kan ha en personlighet og fremtoning som virker rar på ikke-pedofile. I det minste vil vår oppfatning og behandling av barn være uvant.

For ikke-pedofile kan vi godt fremstå med evner og interesser som ikke virker "voksne". Men hvor rart er egentlig dette? Hvis menn vil tekkes kvinner, må ikke de oppvise en minimum av forståelse og omtanke for kvinner? Vil ikke menns behov for samvær med kvinner ha en innflytelse på hvordan de oppfører seg overfor dem? Alt samvær mellom mennesker har i seg et aspekt av empati.

Pedofile har en annen tilnærming til barn. Det betyr ikke at vi selv er barn. Selv om vi er opptatt av barn betyr ikke det at vi er lik barn.

Skulle dere ønske at barn forble barn

Nei. Det er urimelig. Det er umulig. Vi er glad i noe som lever og alt levende forandrer seg.

Temaet er smertefullt. Det finnes ikke en pedofil som ikke har opplevd sorgen i at den du var glad i har "forsvunnet". Personen er der men personligheten er borte. Kombinasjonen av det ytre og indre som du var så glad i finnes ikke mer.

På den måten kunne man kanskje ønske at personen forble den samme. Det er selvsagt noe svært egoistisk over et slikt ønske ...

Vi kjemper med våre ønsker om uforanderlighet. Det gjør den unge part også. Hvis en jente er glad i en voksen mann, vil hun kanskje ha et ønske om å forbli en jente. Det klarer hun også hvis hun ikke begynner å se ned på sitt yngre jeg.

Livet handler om forandring. Å takle forandring er en del av livet. Det er aldri smertefritt. Privilegiet ved å være barn er at man enda ikke har opplevd mye forandring og derfor vet lite om smerte.

Ikke-pedofile kan oppleve noe lignende. Den du giftet deg med for ti eller tyve år siden er ikke den samme i dag. Da kan du enten se tyveåringen i femtiåringen eller du finner femtiåringen tiltrekkende som femtiåring. Enten ble den du giftet deg med aldri eldre eller så er du i stand til å finne en jevnaldrende alltid tiltrekkende.

Jeg bør være forsiktig med å si mye om hvordan ikke-pedofile takler endringer i alder. For alt jeg vet kan det ikke være et problem. I mange ekteskap er ikke fysisk tiltrekning viktig. Det viktige er at man fortsatt er glad i hverandre og går godt sammen. Det indre i personen du ble glad i finnes fortsatt.

Dette er hva som skiller oss fra ikke-pedofile. Barn endrer seg rask i løpet av få år. Dette handler ikke bare om det ytre men også om det indre. Derfor har vi et intervall for tiltrekning. I grove trekk er dette et aldersintervall men det er bedre å kalle det et personlighetsintervall. I en bestemt tid av livet har en person akkurat den kombinasjonen av ytre og indre kvaliteter som vi elsker. Dette er vårt privilegium men også vår forbannelse.

I et samfunn der ekteskapet er normen for alt samliv, der dette ekteskapet helst skal vare livet ut, er det ikke så rart at aldersintervaller for tiltrekning ikke blir sett på med blide øyne. Du kan fort bli beskyldt for en rekke feil.

I en diskusjon må du aldri nekte for at den du er glad i kan forsvinne. Det er et faktum. Ekteskap er ikke et alternativ, for fra et barns synspunkt kan det tiltrekkende i en voksen forsvinne i enda større grad enn vår tiltrekning til dem. Men det trenger ikke nødvendigvis være slik. Begge parter kan forsatt finne hverandre tiltrekkende etter en bestemt magisk alder. Men som regel er det slik. Det er en av de viktige forskjellene mellom pedofili og ikke-pedofili.

Kan barn samtykke (lavalder)

Alle med den minste erfaring med barn vet at de godt kan tilkjennegi hva de liker og hva de ikke liker. Få vil si at barn ikke er flinke til å si i fra hva de vil ha og hva de ikke vil ha. Ingen kan på ramme alvor mene at barn er ute av stand til å uttrykke ønsker. Evnen finnes allerede fra fødselen. Spedbarnet skriker med en gang det er ukomfortabelt eller vil ha mat. Å tro at barn ikke kan gi uttrykk for meninger er tull. Da har man ikke noen realistisk oppfatning av barn.

Jeg tror ikke at din motpart vil være uenig i dette. De fleste vet meget vel at barn kan uttrykke meninger, om ikke annet fra erfaringer med egne barn.

Loven om seksuell lavalder handler egentlig ikke om at barn er ute av stand til å uttrykke meninger. Du vil høre at loven om seksuell lavalder handler om at alle under X år ikke kan gi et såkalt kvalifisert samtykke. Barn har ikke kompetanse, modenhet og erfaring for sex. Derfor kan de ikke samtykke på noen meningsfull måte. Typisk vil du høre at barn alltid samtykker fordi de ikke vet bedre. Loven om seksuell lavalder handler om at alle under X år ikke er kvalifiserte for sex, i alle fall ikke med noen som er Y år eldre.

Det finnes tre premisser her. For det første handler det om voksnes rett til å bestemme over alle under X år. Du vil høre at loven om seksuell lavalder er til for barn men i realiteten er loven ikke opptatt av barn og deres meninger. Loven er opptatt av meningene til voksne.

Det andre premisset er barns mangel på kompetanse. Få tviler på at barn ikke kan gi uttrykk for meninger men mange mener at de ikke har den kompetansen og forståelsen som skal til for å kunne samtykke. Det er sikkert riktig at noen barn ikke har kompetanse. Det er f.eks. opplagt at spedbarn, som ikke en gang har en oppfattelse av et jeg, ikke har en slik kompetanse. Spørsmålet er når barn får denne kompetansen. Hvis loven om seksuell lavalder hadde vært til for barn, hadde dette vært et viktig poeng. Men loven behandler alle under X år likt. Barn blir ikke behandlet som individer. Loven er ikke opptatt av barn, jfr. det første premisset.

Det tredje premisset er at noen under X år aldri kan gi samtykke til noen som er Y år eldre. I Norge er dette den primære hensikten med loven, ikke å forby sex mellom barn som sådan. Du kan spørre hvordan det er mulig å ha kvalifiserte meninger og kompetanse om sex med noen under X + Y år men ikke med noen over X + Y år? Du vil sannsynligvis høre at den eldre part er i besittelse av en "makt". "Makten" gjør at den unge part plutselig ikke har kompetanse. Har en slik "makt" sammenheng med at voksne mener de har rett til å bestemme over alle under X år?

Når du diskuterer lavalder, husk dette. Det er feil å ikke oppfatte barn som individer. Det er feil at alle under X år ikke har kompetanse og evner. Det er feil å tilskrive alle som er Y år eldre enn slags demonisk makt.

Seksuell lavalder springer ut av måten voksne oppfatter seksualiteten på. Loven er tross alt laget av voksne og den utøves av voksne. Den uttrykker at voksen seksualitet er risikofylt, farlig og destruktiv (skadelig). Eller i det minste kan den være det. Fordi seksualitet kan være farlig er det bedre å forby all seksualitet hos barn, eller i det minste forby at barn er seksuelle med noen som er Y år eldre.

Loven om seksuell lavalder sies å følge føre-var-prinsippet. Det er bedre å forby all seksualitet med barn for å hindre skade enn å tillate den i enkelttilfeller. Det er bedre å hindre seksualitet enn å risikere skade. Det er et klart premiss at jo større alderforskjellen er, jo større er risikoen for skade.

Nå vil mange mene (spesielt i vår tid) at skade oppstår automatisk bare du er under X år. Dette forklarer hvorfor lavalder er koblet sammen med begrepet voldtekt (såkalt obligatorisk voldtekt). Det har derfor ingen mening å tillate seksualitet med noen under X år. Ha klart for deg at et slikt resonnement gjør at begrunnelse og konsekvens bytter plass. Har vi en lov om lavalder fordi sex kan være skadelig? Eller gjør det faktum at sex er skadelig at vi har en lov om lavalder? Tenk på det. Uttrykker loven et hensyn til barn ved å hindre tilfeller av skade. Eller er loven om seksuell lavalder bare et uttrykk hva voksne mener om barn og seksualitet, at det er skadelig.

På mange måter vil resonnementet om at seksualitet alltid er skadelig være et resultat av å ikke se på barn som individer. Det er egentlig ganske innlysende. Da følger ikke loven om lavalder et føre-var-prinsipp. Loven vil i enda mindre grad ta hensyn til barn og deres meninger og kompetanse. Loven handler bare om voksnes synspunkter på barn og seksualitet.

Når du diskuterer lavalder, si at loven om seksuell lavalder aldri har hindret skade. Hvis den hadde gjort det, hvorfor går ikke antall straffesaker ned? Lov om seksuell lavalder handler ikke om å beskytte barn. Den er et politisk og juridisk uttrykk for antipati til barneseksualitet.

Du vil ofte høre noe slikt som dette. Seksualitet og forhold er vanskelige nok for voksne. Hvordan kan du tro at barn skal finne ut av det?

Premisset er at seksualiteten er vanskelig. Den er for vanskelig å takle for barn. I seksualiteten er vi overlatt til oss selv. Du må være selvstendig og moden for å være seksuell. Barn er ikke selvstendige og modne. Barn kan ikke vurdere om det blir skade. Derfor er det nødvendig å forby barneseksualitet.

Ofte vil voksne si (eller implisere) til sine barn: "Det er fint om du finner ut av dette med seksualiteten men jeg kan ikke hjelpe deg."

Hvor kommer denne idéen om at seksualitet er noe vi gjør alene? Er ikke riktig seksuell adferd noe vi lærer? Trenger ikke barn støtte i sin prøving og læring? Er det virkelig slik at utvikling mot kompetanse skjer av seg selv?

Et premiss i voksen-seksualiteten er at du er alene. Fordi du er alene er du avhengig av et sett med kunnskaper, erfaringer og kompetanse for å styre unna det som potensielt kan være risikofylt, farlig og skadelig. Fordi barn ikke er selvstendige og modne, er loven om seksuell lavalder til for at barn skal bli selvstendige og modne før de får lov til å ha sex.

Vil ikke seksuell lavalder hindrer barn i å bli kompetente og kunne samtykke? Er ikke lavalder bare et uttrykk for en dyp motvilje hos voksne i vår kultur for å ta ansvar for barns seksualitet? Leder ikke dette til inkompetanse? Hvis voksne mener at seksualitet og forhold er så vanskelig, er ikke det fordi de selv fortsatt er ganske inkompetente?

Mangel på kompetanse og en manglende evne til å samtykke benytter seg av et sirkulært argument. Barn har ikke kompetanse, derfor kan de ikke samtykke. Fordi barn ikke kan samtykke kan de ikke ha kompetanse. Uansett ender vi opp med at barn ikke kan samtykke. Argument uttrykker bare at mange ikke vil at barn skal ha kompetanse og kunne samtykke.

De fleste lærer om sex og forhold fra jevnaldrende. Jenter har ubehagelige minner fra klønete, umodne og hensynsløse gutter.

Når du snakker om lavalder, si at kompetanse ikke blir til i et vakuum. Seksualitet er noe vi lærer. Vi trenger noen å lære av. Da får vi kompetanse. Barn kan samtykke om de har kompetanse. De har like mye kompetanse som vi gir dem.

Pedofile og barns samtykke

Det er ironisk at for oss betyr barns samtykke alt. For anti-pedofile og alle som støtter loven om seksuell lavalder betyr barns samtykke ingenting.

En av de store mytene om pedofili er at det er vi som tvinger oss på barn. Det er vi som er den aktive parten. Vi forsøker å få barn til å gjøre hva vi vil. Det er feil. Det fungerer ikke slik. Det har aldri fungert slik. Det er bare at for de fleste betyr barns samtykke ingenting.

Det er ikke vi som oppsøker barn. Det er de som oppsøker oss.

For ikke lenge siden spiste jeg på en uterestaurant. Pandemien av 2020-21 var i ferd med å ta slutt og det ble igjen mulig for mange å sitte sammen og spise, slik menneskeheten har gjort siden tidenes morgen, først rundt et bål, i dag på mer siviliserte måter. Det sosiale behovet som dekkes ved å spise sammen, selv med helt fremmede, blir bare åpenbart når det i en periode ikke er mulig. Vi er og blir et gruppedyr.

Jeg ventet på å få tildelt plass. Min oppmerksomhet var rettet mot inngangen på restauranten, hovmesteren og bordet jeg fikk tildelt.

I det jeg satte meg så jeg for første gang noen voksne og barn rundt et bord foran meg litt til høyre. Det var to menn, en kvinne og tre jenter. En av jentene så på meg med et direkte blikk som ikke kunne misforståes. Hun hadde lagt merke til meg før jeg la merke til henne.

Hun var ca. 9 år. Min første innskytelse var at hun virket for ung. Jeg skulle snart oppdage hvor feil jeg tok. Slik er det. Barn er forskjellige. De er individer.

Jeg så på henne og hun så på meg. Jeg unnlot å glo på henne (som man aldri må gjøre) men hun så godt at jeg ble oppmerksom på henne.

Det var vanskelig å fastslå den nøyaktige relasjonen mellom mennene, kvinnen og jentene ved bordet. De tre jentene hadde for lik alder til å være søstre. De må ha vært venninner. En av mennene kunne være far til en av jentene. Kvinnen var vel hennes mor. Den andre mannen var kanskje en venn. De voksne ved bordet enset aldri meg.

Så begynte en kompleks interaksjon med jenta det er vanskelig å beskrive. Det er et samspill av blikk og gester. Det kalles flørting. Samtidig må det skje uten at andre blir oppmerksomme på hva som foregår.

Hun reiste seg halvt opp i stolen, tilsynelatende uten grunn, for å vise baken.

Hun drakk av en brusflaske. Et kort øyeblikk tok hun hele flaskehalsen i munnen til der hvor flasken begynner å vie seg ut.

Hun visste at jeg så på henne. Hun visste hva denne gesten betydde. Hun visste hvilken betydning den hadde for meg. Hun visste hvordan hun skulle fange min oppmerksomhet. Hun visste nødvendigheten av diskresjon. Hun visste alt. For utenforstående fremsto hun bare som en livlig jente. Jeg har ofte opplevd dette, at jenter vet de kan gjøre hva de vil, men at den voksne må beskyttes. Hun visste at dette innebar en risiko for meg.

Jentene reiste seg fra bordet og ba de voksne om noe. Så løp hun forbi mitt bord. Hun kunne ha løpt andre veier men hun løp akkurat forbi meg. Jeg satt der helt paff. Kroppen hennes var kompakt men feminin, akkurat den kroppen jenter har når de har påbegynt puberteten.

Hva kunne jeg gjøre? Jeg hadde en middag å spise og en regning å betale.

Senere så jeg henne utenfor restauranten. Hun løp og lekte på jentemanér med en venninne men så fortsatt på meg. Jeg oppfattet signaler, men å sette ord på dem blir feil. Så reiste de voksne seg og alle ble borte. Jeg så henne aldri igjen. Jeg satt tilbake med den vanlige følelsen av takknemlighet og frustrasjon.

*

Alle pedofile har historier som dette å fortelle. Noen av dem glemmes ganske fort. Andre har du med deg for resten av livet. De gir vår seksualitet mening og legitimitet.

Når vi opplever hvor flørtende og seksuelle barn kan være, ler vi av alle dem som ikke forstår. Vi ler av deres fordommer, deres påståtte overgrep, deres nedlatende holdning, den diskriminerende og totalt kunnskapsløse oppfatningen av barn.

Barn vet og er bevisst mye mer enn de fleste voksne kan forestille seg.

En kvinne sa en gang at hun som jente kunne se "på hundre meters avstand" hvilke menn som var "sånn". Hun sa at det antagelig kom av at det var en aura av ensomhet omkring dem.

Jeg får håpe at oppmerksomheten omkring menn "på hundre meters avstand" også kom av at slike menn virket utfordrende på henne.

Barn kan gi uttrykk for hva de ønsker. Alle som er glad i barn burde vite det. Det har ikke noe spesielt med pedofili å gjøre. Barn er ikke nødvendigvis flinke til å gi verbalt uttrykk for hva de ønsker. Til gjengjeld vil øynene deres uttrykke hvordan de er og hva de vil ha. I jenteøyne ligger hele hennes selvbevissthet, modenhet og oppfattelse av deg. De uttrykker alt fra uvitenhet og likegyldighet til kunnskap og interesse. Øynene er alltid ærlige. De uttrykker alltid sannheten.

Er barn tiltrukket voksne

De aller fleste barn er ikke seksuelt tiltrukket voksne. Det kan være fordi de ikke har fått en ekstrovert seksualitet, dvs. at den enda ikke har blitt rettet mot andre. Det kan være fordi de ikke finner voksne tiltrekkende. Eller det kan være fordi de ikke liker deg.

Hovedregelen er at barn flest ikke er seksuelt tiltrukket voksne. Dette er noe alle pedofile med en nogenlunde intakt virkelighetssans vet.

Det er viktig å få frem dette. Den store karikaturen av den pedofile er mannen som hensynsløst tar for seg uten å bry seg om hva barn mener. I en diskusjon må du aldri nekte for at barn flest ikke er tiltrukket voksne. Å forsøke å argumentere for noe annet forer bare klisjeen om pedofilen som er ute etter å mele sin egen kake. Barn flest er likegyldige til voksne.

Barn er på mange måter like pedofile som vi er. De liker det ungdommelige og tiltalende. Jeg har lest beretninger om barns første møte med den nakne voksne kroppen og hvor motbydelig de synes den var med dens valker, porer og hår.

Barn flest er ikke tiltrukket voksne, men det finnes også de som er.

Et premiss er at et barns seksualitet har blitt ekstrovert (utadvendt).

Et annet premiss er at den voksne må fremstå som seksuelt appellerende.

Hva jenter måtte finne tiltrekkende ved menn kan ikke være så forskjellig fra hva kvinner finner tiltrekkende ved menn. Dette er et godt poeng. Jenter kan være tiltrukket menn av samme grunn som kvinner er. Faktorer som helse, vitalitet, sunnhet og harmoniske ansiktstrekk, i tillegg til sekundære kjønnstrekk, må være like viktige for jenter som for kvinner.

Det seksuelt appellerende for barn har også sammenheng med i hvilken grad en gitt voksen er på bølgelengde med dem. Barn vil i mindre grad se på voksne som seksuelle objekter. Jeg tror ikke at kvinner heller bare ser på menn som seksuelle objekter men er opptatt av i hvilken grad de virker å ta hensyn og vise ømhet. For meg virker det som om kvinner og jenter i mindre grad enn gutter/menn er i stand til å isolere det seksuelt appellerende fra personen for øvrig. Jenter er tiltrukket menn fordi menn er mer modne.

Et interessant spørsmål er hvor eksklusiv barns tiltrekning til voksne kan være. La oss si det sånn. Hvis barn flest ikke finner voksne tiltrekkende, må det bety at de har en eksklusiv tiltrekning til jevnaldrende. Da er det ikke urimelig at barn som er tiltrukket voksne har en relativt eksklusiv tiltrekning til voksne. Det finnes også et ord for en slik tiltrekning, teleiofili.

Ikke all seksuell interesse hos barn for voksne er motivert av noen eksklusiv tiltrekning. Å "erobre" en voksen kan gi status hos jevnaldrende. Ikke all eksklusiv tiltrekning hos barn for voksne er motivert av en seksuell tiltrekning. Voksne kan ha ressurser og muligheter som jevnaldrende ikke har. Det er hva som er tiltrekkende ved voksne.

En kategori av denne typen er jenter som er tiltrukket menn fordi de ikke har en far. Her må du være svært forsiktig. Denne typen kan bruke sex for å få oppmerksomhet og trygghet. De vil ha en farsfigur. Dette er behov du bare delvis kan dekke. Til syvende og sist vil hun ha noe av deg som du ikke kan gi henne. Da blir det farlig. Hun kan føle seg sveket. Hun kan føle seg misbrukt selv om hun var med på alt frivillig. En indikasjon på denne type jente er at hun oppsøker deg alene, ikke med venninner. Lær å styr unna denne type interesse for voksne. Barn som ikke får det de vil ha kan fort vende seg mot deg.

Hvordan kan barn være partnere

Dette er et spørsmål du ofte vil få. Det tar form av en undring over hvordan det går an å ha et forhold til et barn. Hvordan kan du som voksen betrakte et barn som en partner? Hva har barn å gi deg? Hvordan kan et barn dekke dine behov? Spørsmålet kan også uttrykkes på denne måten: Hvordan kan du som voksen være tiltrukket noen som ikke er på ditt nivå? Hvordan kan du som er utviklet være tiltrukket noen som er uutviklet? Hvordan kan du finne noen tiltrekkende som ikke er likestilt med deg?

Vær klar over at spørsmålet har to aspekter. Først vil spørsmålet ha en tendens til å nedvurdere, bagatellisere og fordumme barn. Premisset er at barn ikke er riktige mennesker. For det andre vil spørsmålet ha en tendens til å trekke i tvil pedofiles mentale utvikling og sette spørsmålstegn ved om vi virkelig er voksne. Hvis vi betrakter barn som seriøse partnere, må ikke det bety at vi er på samme nivå som dem? Hvis barn kan dekke våre behov, er ikke det et tegn på at vi er tilbakestående? Må vi ty til barn fordi vi ikke kan ty til voksne?

Ikke-pedofile har et annet perspektiv på barn. Barnet er den nyfødte, babyen som må få dekket alle sine behov. Barnet er hjelpeløst og fullstendig avhengig. Det utbytte ikke-pedofile har av barn er konsentrert rundt omsorgsfølelsen for den nyfødte. Personlig har den nyfødte ingenting å gi dem, selvsagt bortsett fra de gode følelsene man får av å gi omsorg og ta vare på noen som ikke kan se etter seg selv. Disse følelsene er nøye knyttet sammen med det faktum at barnet er ditt eget. Omsorg og kjærlighet for andre barn er bare en skygge av hva ikke-pedofile føler for egne barn.

Det utbytte ikke-pedofile har av barn er avhengig av barnets hjelpeløshet. Det er det som skiller deres forhold til barn fra deres forhold til voksne. Voksne er ikke hjelpeløse. For dem er kjærlighet til barn fundamentalt forskjellig fra kjærlighet til voksne.

Det er ikke kvalitetene hos det nyfødte barnet i seg selv som gjør at den voksne finner mening og utbytte i å være sammen med det. Ofte kan barnet fremstå som mer irriterende enn behagelig. Kjærlighet til eget barn gjør at ikke-pedofile kan leve med det irriterende. Det er også grunnen til at de har liten tålmodighet med andres barn. Man kan diskutere hvorvidt følelsene de har for barn bare er en form for narsissisme, men du må aldri være i tvil om at deres kjærlighet er ekte. Ellers begår du en stor feil.

Voksne skal dekke behovene til barn. Barn skal ikke dekke behovene til voksne. Dette vil du høre igjen og igjen. Det oppsummerer hele holdningen de har til barn. Hvis barn trenger hudkontakt og fysiske kjærtegn, er det en betingelse at den voksne ikke har glede av det. Barn skal ikke dekke voksnes behov. Med en gang barnet begynner å dekke behovene til voksne blir det feil. Mye frykt for barneseksualitet ligger her. Det er frykten for hvilke behov barn har og frykten for at den voksne får (eller står i fare for å få) behov dekket av barn.

Du må forstå dette hvis du skal forsøke å forklare holdningen pedofile har til barn. Ikke-pedofile vil alltid føle seg moralsk overlegne oss fordi de – i motsetning til oss – ikke får noen av sine behov dekket av barn. Hvorvidt dette stemmer med virkeligheten er en annen sak. Det er i alle fall den politisk korrekte måten å tenke på.

Etterhvert som barnet blir eldre blir behovene for omsorg fra foreldrene mindre. Dette er ikke nødvendigvis positivt. Foreldre vil ikke uten videre oppgi barnets avhengighet til dem selv. Det undergraver rollen de har og idéen om at behovene til barn bare dekkes av dem selv. Hvis du enkelt skal forklare hvorfor barn kan være potensielle partnere for voksne, må du si at barn etterhvert får mindre behov for foreldrene og må søke etter andre for å få dekket sine behov.

Prøv å argumenter med at pedofile kan være like glad i barn som foreldrene er. Pedofil kjærlighet er ikke så forskjellige fra foreldre-kjærlighet. Vi vil vise kjærlighet og omtanke akkurat som de vil. Si at det finnes behov hos barn som ikke så lett lar seg dekke av foreldrene. Et barns seksuelle behov kan være et eksempel på det.

Det andre aspektet ved barn som partnere er forestillingen om at barn er mindre utviklede enn voksne. De forstår så lite. De kan ikke mye. De kan ikke delta i samfunnet som voksne kan. De har ikke de intellektuelle evnene som voksne har. Du kan ikke ta dem med inn i din voksenverden. Derfor kan barn umulig være av interesse for voksne.

Husk at det voksne samlivet er ikke bare en relasjon mellom to mennesker. Det er også en relasjon til samfunnet. Et ekteskap er på mange måter samfunnets byggesten. Ekteskapet er den økonomiske og sosiale enheten som samfunnet er laget av. Når ikke-pedofile snakker om valg av partnere, ligger det en implisitt forutsetning om at ekteskapet ikke bare angår to personer men også et større samfunn. Sammen med din partner skal du være en produktiv og deltagende enhet i dette samfunnet. Barn kan ikke produsere avkom. Barn disponerer ikke eiendom. Barn kan ikke bidra til økonomien.

Pedofile forhold tjener ingen samfunnsoppgave. De er bare en relasjon mellom mennesker. Dette må du gjøre helt klart. Egentlig skulle alle relasjoner mellom mennesker vært på denne måten. Da hadde vi sluppet mye hykleri og mange uærlige ekteskap.

Barn har i høyeste grad interesse for voksne som partnere hvis man slutter å se på forhold mellom mennesker som en slags sosioøkonomisk byggesten.

Også når det kommer til selve relasjonen kan ikke-pedofile si at dine behov som voksen umulig kan dekkes av barn.

Det er riktig at barn ikke har den livserfaringen vi har. Til gjengjeld har de mye av det vi – med vår voksne livserfaring – har mistet. De har et frisk syn på livet. De ser ting på en enkel og ukomplisert måte. De er idealister.

Barn lever mer i nuet. De lever ikke for fremtiden. De lever ikke av fortiden. De lever nå. Det i seg selv er appellerende. Barn virker lykkeligere. Voksne som lever for fremtiden eller av fortiden virker ikke nødvendigvis lykkelige. Voksne har selvfølgelig mer ansvar og kan ofte ikke leve i nuet, men det forandrer ikke på det faktum at de ikke nødvendigvis er lykkelige.

Barn bærer ikke på mye bagasje. De har enda ikke samlet opp mange negative erfaringer. Det skal de være glade for. Det gjør at de beveger seg lettere.

Barn har en livsoptimisme som smitter. Det forklarer hvorfor de er tiltrekkende. De er moro å være sammen med. De har mye å gi.

Barn har stor sosial intelligens. De oppfatter fort intensjoner. Ofte kan de se karakteren i et menneske der voksne blir distrahert av overflate og forventning. De har god menneskekunnskap.

Barn er ærlige og vil på godt og ondt si sannheten der voksne har lært å si hva som er formålstjenlig.

Barn har en rekke kvaliteter som voksne ikke har. Hvorvidt voksne verdsetter disse kvalitetene er et annet spørsmål. Det kommer an på hva du ser etter. Hva vil du ha fra en partner? En økonomisk og sosial byggesten? Noen som er lik deg selv? En partner som skal være med på å nedbetale lånet? Da er det klart at du velger en voksen.

Problemstillingen omkring barns uutviklethet, mangel på likestilthet og "lavere nivå" er gal. Ikke bare er det galt med tanke på hvordan voksne undervurderer barn. Det er også galt fordi det virkelige spørsmålet er hva vi ser etter. Det handler ikke om hva barn ikke kan dekke ut i fra hva ikke-pedofile vil ha. Det handler om hva vi verdsetter. Noen kan ikke verdsette kvalitetene til barn. Det er deres tragedie.

Til syvende og sist vil en diskusjon som dette koke ned til våre mentale evner. Vi blir fortalt at vi ikke kan relatere oss til voksne. Vi må ty til barn fordi vi ikke kan ty til voksne.

Du kan alltid spørre den du argumenterer med om du virker å ha svakere mentale evner. Det er et paradoks at vi likefullt kan argumentere som voksne.

Selv om vi ikke er tilbakestående kan vår karakter bli trukket i tvil. Vi kan være umoralske, fremstå som ukapable eller rett og slett ha vikarierende motiver for vår interesse for barn.

Den beste måten å svare på dette er å fremstå med selvinnsikt, evne til refleksjon og hensynsfullhet.

Det er ingenting umoralsk i å dekke behov, bare det er gjensidig. Som et sosialt individ, er du avhengig av å dekke og få dekket behov. Hvor er det umoralske i det? Ikke alle barn har fått seksuelle behov. Enda færre er seksuelt interessert i voksne. Det vet vi meget vel. Vi er like flinke til å se dette som voksne er til å se om andre voksne er interesserte i dem.

Barn kan være mentalt mindre utviklete enn voksne. Jo yngre de er, jo mer utpreget er dette. Det kan gå utover evnen til å kommunisere. Jeg kunne aldri tenke meg å ha et forhold til noen som ikke kunne kommunisere. Det er også grunnen til at pedofile flest har en laveste alder der vi ikke mer finner barn tiltrekkende. Det har forresten mer med person enn med alder å gjøre. Evne til kommunikasjon har i grunnen lite med alder å gjøre.

Et godt barnesyn gir oss en god oppfatning av barn. Hvis noen sier at barn ikke er på ditt nivå, kan du spørre vedkommende hva han vet om barn og hvor mye respekt han har for dem. Et godt barnesyn handler ikke om å gjøre barn små og uvitende.

Er det oss det er noe galt med? Må vi ty til barn fordi vi ikke evner å finne verdi og mening med voksne? Eller er det bare at vi foretrekker barn fremfor voksne? Hvorfor må det være mer komplisert enn dette?

Når det kommer til likestilling, er det riktig at barn og voksne ikke er likestilte. Er menn og kvinner likestilte? De er i alle fall ikke like. Men hva spiller det for noen rolle. Menn og kvinner er likefullt glad i hverandre. Det er aldri likhet som gjør at vi finner mennesker tiltrekkende. Man kan argumentere for det motsatte, for vi søker alltid etter det som ikke er oss selv.

Det er ikke ekte kjærlighet

Ikke-pedofile anser seg selv til å ha et monopol på kjærlighet til barn. Det henger sammen med rollen som omsorgsperson. I rollen som omsorgsperson gir du barnet rollen som avhengig av deg. Barnet skal være fysisk og emosjonelt bundet til deg. Ut i fra dette springer idéen om monopolet, at omsorgspersonen er den eneste som kan elske et barn og at barnet på sin side bare kan elske omsorgspersonen. Barnet har kun behov for omsorg. Derfor kan det ikke elske andre enn omsorgspersonen.

Monopolet har ikke bare en innvirking på egne barn men på hvordan barn oppfattes generelt. Det er ikke mulig å være riktig glad i barn med mindre du er en omsorgsperson. Å være en omsorgsperson utelukker seksualitet. Enhver hentydning til seksualitet fyller omsorgspersonen med angst og redsel. Ekte kjærlighet er ikke-seksuell og springer ut av den overlegne stillingen voksne har overfor barn.

Det finnes selvsagt en rekke urimeligheter ved dette. Jeg er sikker på at foreldre flest vet dette meget vel.

Ekte kjærlighet handler mye om å sette egne interesser til side. Foreldre vil som regel forstå at deres barn ikke er til for dem selv. Foreldre som virkelig elsker sine barn forstår det. Barn på sin side må ta omsorgen og tryggheten de får som en selvfølge. Den skal bare være der. Barn skal ikke til stadighet trenge å uttrykke takknemlighet for den.

Foreldre som elsker sine barn vil ikke være overlegne dem. Barns seksualitet skaper ikke angst fordi de ikke oppfatter barnet som fundamentalt forskjellig fra dem selv.

Jeg har truffet mødre som på ingen som helst måte tror at de selv kan dekke alle behovene deres døtre har. Jeg har sett hvor mye slike mødre elsker sine døtre.

Det virkelige spørsmålet er hvorvidt seksualitet uttrykker kjærlighet. Seksualitet kan uttrykke kjærlighet men trenger ikke gjøre det. Seksualitet uttrykker lyst. Bare når lysten deles vil lyst uttrykke kjærlighet. Hvis du ikke finner dine barn seksuelt tiltrekkende (og de ikke finner deg seksuelt tiltrekkende), ikke tro at andre voksne ikke kan finne dine barn tiltrekkende eller tro at barn aldri finner voksne tiltrekkende.

Ikke se ned på lyst. Ikke isoler lyst. Ikke føl deg overlegen lyst. All kjærlighet er fysisk og sosial, ikke abstrakt og egoistisk. Vær fysisk med dine barn. En av de store tragediene med pedofilihysteriet i vår tid er at all fysisk kontakt med barn mistenkeliggjøres. Det gjør mennesker ensomme og redde.

Forøvrig er det sjelden pedofile kan ha sex med de vi elsker. Vår kjærlighet er alt vi har og den er mer ekte enn noen kan forestille seg.

Misliker dere voksne

Nei, vi misliker ikke voksne. De bare interesserer oss ikke.

Hvis vi hadde vært i stand til å like voksne slik vi liker barn, hadde vi ikke vært pedofile.

Bildet er ikke sort-hvitt. I tenårene og tyveårene kunne jeg godt finne kvinner på min egen alder tiltrekkende. De var ikke frastøtende. Jeg kan i og for seg fortsatt finne unge kvinner tiltrekkende under bestemte betingelser. Om de finner meg tiltrekkende er en annen sak.

Enkelte unge kvinner kan ha i seg noe som ligner det jenter har. Derfor kan de være tiltrekkende. Forskjellen fra i dag og når jeg var tjue er at jeg i dag er mye mer bevisst at kvinner bare er tiltrekkende hvis de har i seg dette udefinerbare som gjør at de ligner jenter.

Jeg kunne finne kvinner fysisk tiltrekkende. Jeg opplevde kroppssult. Det slår meg at jeg aldri ble virkelig emosjonelt, romantisk og mentalt betatt av kvinner. De følelsene har jeg bare hatt for jenter.

Du gjør klokt i å ikke gå inn i en diskusjon om hva som ikke er tiltrekkende ved voksne. Ikke snakk negativt om voksne. Vi er pedofile fordi vi liker barn, ikke fordi vi misliker voksne. Derfor må du aldri legge ut om hva du misliker med den voksne kroppen. Det er opplagt at det kan være aspekter ved den som er direkte frastøtende. Men glem ikke at du også er voksen og at andre kan finne din kropp frastøtende. Det er som å kaste sten i et glasshus. Ikke snakk negativt om voksne. Det er å diskutere pedofili på de ikke-pedofiles premisser.

Som nevnt, må du aldri begi deg inn i en diskusjon med ikke-pedofile om hva du ikke liker ved voksne. Pedofili handler ikke om hva vi ikke liker, men om hva vi liker.

Kvinner er sensitive når det kommer til utseende og alder. Å begynne å legge ut om hvor ille kvinner ser ut er dumt. Det er ikke bare dumt, det er urettferdig og direkte ondsinnet. Aldri begi deg inn i en diskusjon om hva du ikke liker ved kvinner. Vi er pedofile fordi vi liker jenter, ikke fordi vi misliker kvinner.

Det rekker med å si at du i det store og hele er likegyldig til voksne. Å forsøke å ramse opp hva du eventuelt ikke liker eller finner frastøtende ved voksne er å diskutere pedofili på de ikke-pedofiles premisser.

For øvrig er det en god idé å ikke tilkjennegi negative følelser for voksne, for de er mor og far til den du er glad i. Du er avhengig av dem. Kvinner kan være helt ok å være sammen med hvis de vet hvem du er og godtar det.

Når du diskuterer, få frem at pedofili handler om hva du liker, ikke om hva du misliker.

Pedofile som ikke er pedofile

I mine erfaringer med det pedofile miljøet over årene har jeg kommet til å forstå et litt merkelig fenomén. Det finnes selverklærte pedofile som ikke er pedofile. Det er både jentepedofile og guttepedofile blant dem. Det er bedre å si at de kan være heteroseksuelle og homoseksuelle. De fremstår som pedofile men er ikke pedofile. Jeg skal forsøke å belyse denne omstendigheten.

En klasse av denne typen er menn som hater kvinner. Typisk vil slike menn legge ut om at kvinner (som de gjerne kaller "feminister") har hele skylden for at de ikke har sex. Kvinner får også skylden for andre nederlag i livet.

En tilliggende klasse er menn som er redd for kvinner. De oppfatter den voksne kvinnen som en trussel. De kan ikke gjøre rede for hvorfor hun utgjør en trussel og vil ofte nekte for at trusselen eksisterer.

En annen klasse er menn og kvinner som ikke godtar at de er homoseksuelle. De misliker eller er redde for voksne seksualpartnere. For dem vil stigmaet ved å være homoseksuell være større en stigmaet ved å kalle seg pedofil.

La meg gjøre en ting helt klart. Pedofile er glad i barn. Vi er pedofile fordi vi elsker barn, ikke fordi vi misliker voksne. Dette er en enkel og grunnleggende sannhet. Når du argumenterer, si at dette er som for homofile. Homofile er homofile fordi de er glad i sitt eget kjønn, ikke fordi de har en antipati til det motsatte kjønnet.

En enkel forklaring på hvorfor noen kan kalle seg pedofil er at det er en slags nødvendig fornektelse av virkeligheten, en virkelighetsflukt.

Hvordan ser du at noen i det pedofile miljøet ikke er pedofil? De kan komme med fiendtlige utspill mot kvinner. På et nettforum for jentepedofile for mange år siden var det også noen kvinner som postet innlegg, ikke fordi de var pedofile men fordi de hadde pedofile kjærester eller bare var interessert i temaet. De fleste menn på forumet var høflige og hyggelige mot dem. Jeg og sikkert mange med meg syntes at det var veldig interessant å høre hva de hadde å si, de som selv hadde vært unge jenter.

Uheldigvis var det et lite mindretall menn, et par-tre stykker, som ikke likte at de var der, noe jeg ikke kunne forstå. Dette mindretallet trakk i tvil om kvinnene var kvinner og hva deres hensikt med å være på forumet var. Denne flekken som deres negativitet skapte sto ikke i forhold til deres antall men den gjorde at samtlige kvinner etterhvert forsvant. Det var veldig trist.

Noen menn tiltrekkes pedofilifora fordi de der finner en slags kameratskap med menn som utelukker kvinner. Der kan de også finne en slags generell misnøye med samfunnet som passer dem vel.

Menn som misliker kvinner er heteroseksuelle men deres personlighet hindrer dem fra å ha sex og noen form for samliv med kvinner. Jenter blir et slags uproblematisk alternativ. De føler seg hjemme blant pedofile som ikke er opptatt av kvinner men de forstår ikke hva motivet for pedofili egentlig er. Typisk vil de at jenter skal se så voksne ut som mulig. Det tiltrekkende ved jenter som sådan forstår de ikke og de har en tendens til å gjøre dem til objekter. Hele det romantiske overbygget av følelser som virkelige jentepedofile har for jenter finnes ikke hos dem.

Noen selverklærte guttepedofile er ikke pedofile. De sier de liker gutter men anser ikke seg selv for å være homoseksuelle. Det virker nesten utrolig men det er sant. De er fiksert på penis (slik alle homoseksuelle er) men de kaller seg heteroseksuelle og kan være gift. Menn av denne klassen blir sinte hvis du hinter om at de er homoseksuelle. Jeg opplevde noe tilsvarende med en kvinne en gang som sa at hun var tiltrukket jenter men hadde et uklart forhold til det å være homoseksuell.

Dette uttrykker selvfølgelig en frykt for homoseksualitet, av årsaker som ikke er klare gitt toleransen som finnes i dag. De er ikke skaphomser, for en skaphomse vil i det minste anerkjenne homoseksualiteten i seg selv. Frykten har en grunnleggende selvfornektende del (et moment av seksualangst). De er ute av stand til å stå ansikt til ansikt med sine følelser.

Pedofile vet at sex med mindreårige som regel ikke er mulig. Våre følelser, vår kjærlighet, er det som gjør at vi kan leve med dette. Og om vi er heldige og har litt sex, kan det aldri bli et virkelig forhold. Vi kan aldri realisere et åpent samliv med et barn. Det tillater ikke samfunnet.

Uheldigvis kan enkelte ikke-pedofile finne en slik situasjon appellerende, ikke fordi de er glad i mindreårige, men fordi det er en måte for dem å lettere relatere seg til sin seksualitet. Det går noe slikt som dette: "Jeg er ikke homoseksuell fordi jeg ikke har sex med gutter. Jeg har ikke sex med gutter fordi det er forbudt. Fordi det er forbudt, er jeg ikke homoseksuell". Gjennom en slags sirkulær argumentasjon kan de på en og samme tid være fiksert på eget kjønn og samtidig ikke være homoseksuelle. Forbudet er både grunnen til at de ikke er homoseksuelle og har som konsekvens at de ikke er homoseksuelle.

Pedofile som ikke er pedofile er unntaket. De aller fleste guttepedofile er fullt klar over sin homoseksualitet og har ingen problemer med å godta den. De elsker gutter og vil dem intet vondt. På samme måte vil de fleste jentepedofile ikke ha noen antipati til kvinner.

Vær på vakt mot en ting. Anti-pedofile kan i en diskusjon (gjerne med bakgrunn i pedofile som ikke er pedofile) hevde at pedofili egentlig ikke finnes. Derfor har det ingen mening å diskuterer rettighetene til pedofile.

Pedofili finnes, men det finnes også dem som av ulike årsaker vil assosiere seg med pedofili (eller ha sex med barn) uten å være pedofile. Du må være klar over dette og kunne gjøre rede for årsakene.

Argumentet om at pedofili ikke finnes er et maktspråk. Det tyr man til når man ikke har bedre argumenter. Det minner meg på en invasjon som ble påbegynt i februar 2022 under påskudd av at en nasjon ikke fantes. For dem er dette en nødvendig fornektelse av virkeligheten, en virkelighetsflukt.

Andre pedofile

Jeg lærte noe viktig av en pedofil jeg en gang traff. Hva du selv har lyst å gjøre med barn er helt ok. Hva andre har lyst til å gjøre med barn er helt forkastelig. Han hadde rett. Jeg hadde en altfor stor tendens til å tenke slik.

De fleste pedofile har sannsynligvis en slik forestilling. Jeg har sett det uttrykt mange ganger på nettfora. Du trenger ikke legge mye ut om dine fantasier før det blir reaksjoner. Ethvert hint om sex utløser beskyldninger om misbruk og overgrep.

Det er viktig å være klar over denne effekten og forstå dens årsaker. Husk en ting. De fleste pedofile er som deg. De fleste pedofile har ikke sex med barn, og uansett hva de har gjort eller ønsker å gjøre er de fleste hensynsfulle. Ikke tro at de er så forskjellige fra deg selv. Ikke tro at hva du fantaserer om med barn er så forskjellig fra hva de fantaserer om med barn.

Et problem er selvsagt at man aldri (med mindre man kjenner personen godt) kan vite hvorvidt en seksuell handling skjedde med press eller ikke. Generelt har pedofile liten tillit til hverandre. Slik er det. Det er en konsekvens av stigmaet vi lever under.

Pedofile har en enorm sensitivitet når det kommer til samtykke og frivillighet. Våre seksuelle fantasier er så avhengig av gjensidighet, i motsetning til hva mange ikke-pedofile innbiller seg. Hvis du er seksuelt tiltrukket en klasse mennesker som ikke uten videre og bare i liten grad er tiltrukket deg, er det så veldig viktig å vite hva medlemmene av denne klassen mener og vil. Fordi vi aldri kan ta det for gitt at den vi er tiltrukket av er tiltrukket av oss, må vi oppvise en stor forsiktighet. Dette faktumet gjør at vi har en tendens til å tro at bare vi selv besitter denne forsiktigheten. Vi mistenkeliggjør andre. Til syvende og sist mistenkeliggjør vi også oss selv. Det finnes mye selvforakt hos pedofile.

Når det kommer til stigmaet, er det verd å merke seg at det ikke finnes barn (eller voksne som har vært barn) som kan fortelle om gode seksuelle erfaringer. Det har ikke alltid vært sånn. Jeg husker positive uttaleleser i offentligheten på 80- og 90-tallet. I dag er media opptatt av å fremstille oss som udyr. De driver en utstrakt sensur. De sensurerer såkalte "liberale holdninger" til pedofili. Det drives også selvsensur. De som ikke nødvendigvis er enig i at vi er udyr er livredde for å bli oppfattet som noen som "støtter overgrep".

Det er viktig at du ikke baserer din oppfatning av andre pedofile (og deg selv) på den oppfatningen anti-pedofile har av oss. Ikke ta lett på dette. Vi blir naturlig nok påvirket av vårt miljø. Hvordan andre oppfatter oss påvirker hvordan vi oppfatter oss selv. Det er selvfølgelig ingenting galt i å ha en stor sensitivitet for samtykke og frivillighet, bare ikke tro at denne evnen bare ligger i deg selv.

Hva skjer når pedofile blir eldre

De fleste pedofile vil si at jo eldre de blir, jo mer fokusert blir deres pedofili. Den blir mer eksklusiv.

Jeg har blitt fortalt at seksuell interesse aldri forsvinner. Nitti-åringer er opptatt av sex selv om de har mistet ereksjonen. Seksualitet er noe vi er født med og det er noe vi dør med.

Det kommer et punkt hvor man ikke lenger er seksuelt appellerende. Mange tragikomedier utspiller seg rundt mennesker som ikke oppfatter dette punktet. Du gjør klokt i å ha en innsikt i egne begrensninger.

Det sies at den alderen man er interessert i synker etterhvert som man blir eldre. Årsaken hevdes å være at realismen i å ha et forhold til eldre barn forsvinner. I takt med at man mister sin seksuelle appell vil ens fantasier ta mer og mer urealistiske former.

Det er et åpent spørsmål om dette er riktig. På en måte kan man tenke seg at eldre menn og små barn har noe til felles. Den eldre mannen er i sin "andre barndom". Det er ingenting truende ved slike menn. De er enkle og snille. Men selvsagt, mange vil nok oppfatte slike forhold som mye mer skumle.

Pedofile er vant med at de vi elsker forsvinner. Det har ingenting spesielt med alderdom å gjøre. På mange måter er vi bedre forbered på hvordan det vil gå enn de fleste. I mellomtiden gled deg over de jentene (og guttene) som finnes.

Alderdom gir aldri noe, den tar bare vekk. Hvis du hadde mye i ungdommen, vil du ha noe igjen i alderdommen. Men hvis du hadde lite i ungdommen, vil du ha ingenting i alderdommen. Du vil bare ha oppsamlet alle dumhetene som leder til kynisme og det evige ønsket etter mer.

Samvær med voksne

Dette er et vanskelig punkt. Kan pedofile leve med en voksen partner? Hvordan kan et slikt samliv arte seg?

Typisk vil pedofile som er gift ha giftet seg før vedkommende fikk et avklart forhold til sin pedofili. Dette kan kalles den unge veien.

Den eldre veien er de som har funnet en voksen partner senere, etter at man vet at man er pedofil.

Som i alle samliv, finnes det to parter som må komme overens om samlivets nytte og verdi. Jeg vil snakke om tilfellet med en mann gift med en kvinne da det er hva jeg har mest greie på. Jeg håper at følgende refleksjoner også til en viss grad er generelle.

Til menn: har du vært åpen med henne om din pedofili? Som oftest er svaret nei, spesielt hvis du giftet deg i en tid da du ikke hadde et avklart forhold til det å være pedofil (som gjelder de fleste).

Hvis du ikke har vært åpen, er konsekvensen at en viktig del av deg ikke kan deles med din bedre halvpart. Mer konkret er konsekvensen at du etterhvert blir ute av stand til å ha sex med henne. Hun er "for stor".

Det er ikke slik at du slutter å være glad i din kone. Dere kan ha felles interesser. Dere kan ha barn sammen. Dere har minner sammen. Du kan tenke at det er mye som er viktigere enn pedofili. Derfor vil du underkjenne dine følelser. Du vil ikke såre din kone. Du vil ikke gjøre henne redd. Du vil ikke sette ditt liv, din jobb, ditt ekteskap og dine barn i fare.

Jeg skal være forsiktig med å dømme noen for dette. Det er lett for meg som ikke er gift å kalle slike menn for selvbedragere og livsløgnere. Det er de ikke. De er realister. De havnet i et ekteskap med noen de var glad i. Det skjedde før de hadde en formening om en viktig side av seg selv. Hjulet begynte å gå og jo fortere den gikk jo vanskeligere ble det å hoppe av.

For pedofile kan det finnes grunner til å ha langvarige forhold til kvinner, men sex er ikke en av dem. En grunn er selvfølgelig kjærlighet, en annen grunn ansvarsfølelse, det kan være hensynet til barna, det kan være vanens makt eller at man ikke har et alternativ. Men sex er ikke grunnen.

Hvis samlivet med en kvinne fungerer for deg, er det fint. Men husk at det også må fungere for din partner. Hvordan blir samlivet når sex forsvinner?

Kvinner er som kjent ikke dumme. Hvis det fysiske i et ekteskap ikke fungerer, vil de typisk først tro at det er noe galt med dem selv. Men før eller senere vil de forstå hva årsaken er. Det er vanskelig å skjule ens interesser for en person som står én så nær. Hva gjør du da?

Jeg har forståelse for at pedofile kan ha samliv med kvinner. Det jeg ikke forstår er hvordan det går an å leve et helt liv med hemmeligheter og løgn overfor noen som står én så nær. Gifte pedofile menn vil si at jeg ikke vet hva ansvar er. Da sier jeg til dem at de ikke vet hva mot er.

Tenk på dette. Hvis det er sånn at ekteskapet involverer så mye kjærlighet (ekte kjærlighet), hvorfor skulle åpenhet om din pedofili sette noe i fare? Eller er det kanskje på tide å tenke igjennom hva ekteskapet egentlig inneholder?

For alt i verden vær ærlig med din kone. Hun fortjener det. Ikke lev et liv med hemmeligheter og løgn. Ha motet til å være åpen med henne. Du trenger ikke bli en offentlig pedofil, men vær i det minste fortrolig med akkurat din kone. Kanskje det viser seg at konsekvensene ikke ble så alvorlige som du trodde, kanskje hun allerede hadde en mistanke og er glad for din ærlighet.

Kvinner gjør sine egne vurderinger. Hun er fortsatt glad i mannen sin. Han er en god far. Dere har hatt det mye fint sammen. Det kan være nok til at samlivet fortsatt har nytte og verdi .... Kvinner er gjerne mindre fiendtlig innstilte til pedofili enn menn er. Det er fordi at kvinner i større grad ser på personen der menn ser på gruppen.

Belønningen med åpenhet er at dere kan arbeide sammen for å finne en slags balanse mellom din pedofili og samlivet forøvrig. Hun kan, om ikke godta, i det minste leve med din interesse for barn.

Alternativet er fornektelse og løgn.

Kvinner er sensitive når det kommer til alder og utseende. Du trenger ikke forklare for dem hvorfor unge jenter er tiltrekkende. Kvinner vet at alt hva menn finner tiltrekkende ved det motsatte kjønnet bare ligger i personen selv. Penger, eiendom, makt, prestisje betyr ingenting, bare henne selv.

Kvinner kan ofte leve med det faktum at ektemannen finner unge jenter fysisk tiltrekkende men de kan ikke leve med at ektemannen blir følelsesmessig og emosjonelt involvert med dem. Det er en eksistensiell trussel.

Vil en kvinne godta et samliv uten en full emosjonell involvering fra en partner? Vil hun godta at om sex finner sted er det sannsynlig at du fantaserer om noen som er langt yngre? Og sett fra din synsvinkel, hvordan er det mulig å utsette noen du er glad i (din kone) for en slik ydmykelse? Hvordan kan du se deg selv i speilet?

Det er langt bedre å velge å være åpen om din pedofili enn at åpenheten tvinges på deg. Åpenhet gjør deg offensiv og moralsk. Vi pedofile fortjener mer enn et liv i passivitet, løgn og selvforakt.

Jeg husker godt de store barnepornoaksjonene på 00-tallet og hva jeg leste på diverse nettfora om hva menn måtte gå igjennom når deres pedofili ble avslørt. Det er nok å lese dagboken til en brite som ble avslørt i en av disse aksjonene. Du får telefon fra svigerfar som sier du har "misbrukt jentungen hans". Vi kan le, men gudene skal vite at det ikke var noen spøk for de som gjennomgikk det.

Pedofili og incest

I praksis vil din kone være mest redd for at du med din seksuelle interesse for barn skal være tiltrukket egne barn når de kommer i den alderen der du finner barn tiltrekkende. Det er nødvendig å si mer om dette.

Ut i fra egne erfaringer (for hva de er verd) virker det ikke som om pedofile med egne barn finner dem seksuelt tiltrekkende.

Man kan argumentere med at dette har med den generelle innstillingen til incest å gjøre, at nærstående slektninger ikke kan generere den spenningen (eller ha den fremmedheten) som er nødvendig for seksuell tenning.

De fleste pedofile vil sannsynligvis dele den holdningen til egne barn som ikke-pedofile har, dvs. at det utbytte de har av egne barn kommer av omsorgsfølelsen for det nyfødte barnet. Likhet og familieidentitet utelukker seksuell interesse.

Det er en kjent sak at de fleste anmeldte brudd på seksuell lavalder skjer med noen som barnet kjenner godt, da først og fremst far eller stefar. Seksuell tvang og press skjer som oftest i familien. Du må aldri underkjenne dette faktumet. Det er et åpent spørsmål om disse overgrepene har noe med pedofili å gjøre eller bare er situasjonsbestemte. Men uansett, det er i familien de fleste overgrep skjer.

Selv om en pedofil far ikke er seksuelt tiltrukket sine barn, kan det meget vel være at han er tiltrukket klassekameratene og vennene til sine barn. Barn er ikke dumme. De vil fort skjønne at far har en slik interesse. Hvordan vil de reagere? Har de den diskresjonen som er nødvendig? Din kone kan godt holde på en hemmelighet men vil dine barn gjøre det samme?

Jeg tror ikke at slike dilemmaer avstedkommer mye harmoni i familien.

Det slår meg at jeg aldri har hatt et behov for å ha egne barn. Jeg har heller aldri hatt et ønske om samvær med barn i andre sammenhenger der de tvinges til å omgåes meg, f.eks. som lærer eller trener. Jeg tror det har å gjøre med at jeg ikke vil møte barn som en autoritetsfigur.

Det er vanskelig å si om dette er generelt for pedofile. Jeg vet at det finnes pedofile som er gift og har barn. Det er heller ikke utenkelig at pedofile ønsker å omgåes barn og søker yrker som gir en slik mulighet. Dessverre er vårt samfunn bygget på et strengt skille mellom barn og voksne. Relasjonen mellom barn og voksne skal være autoritær. Voksne skal bestemme. Barn skal adlyde. Hvis du behandler barn på en annen måte enn "den vanlige" (den autoritære måten), kan mistanker fort bli rettet mot deg.

Det er slik at barn sjelden eller aldri bestemmer hvilke voksne de vil omgåes med. Incest er et problem fordi barn ikke kan velge sine foresatte. Relasjonen mellom barn og foresatte trenger ikke være autoritær men ofte er den det.

Foreldre-rollen

Når du som pedofil har barn, sitter du på sett og vis på begge sidene av bordet. Hvis du undrer på hvorfor noen er anti-pedofile, tenk da på hvordan du ville ha reagert hvis en voksen hadde sex med ditt barn. Har du en konsekvent holdning til dette, eller er sex med barn greit bare så lenge det ikke skjer med ditt barn?

Veien til hykleri og dobbelt-moral er svært kort når pedofile har barn. Gjør deg selv en tjeneste. Tenk igjennom hvilke holdninger du egentlig har. Godtar du hvem du er? Godtar du sex med barn? Eller har du en dyp forakt for deg selv og andre pedofile? Ikke bli en jeg-er-gift-og-normal-tulling. Ikke bli en av dem som gir høylytt uttrykk for hvor mye du hater pedofile samtidig som du ser på barn i smug.

Er man først en forelder kan man ikke velge bort et slikt faktum. Foreldre-rollen har en del føringer som man ikke kommer forbi. Ellers risikerer man å miste sine barn og bli nektet samvær med dem. Samfunnet tar dine barn som gisler og tvinger deg til å ha det synet på pedofili som samfunnet har.

Hva kan du gjøre? Det enkle svaret er å ikke få barn. Ikke kom i en situasjon der dine barn brukes for å tjene interessene til fremmede voksne, der de skyver dine barn foran seg for egen vinning. For det er akkurat det de gjør. De sier de vil "redde barna" men de bryr seg ikke døyten om barn. Er ikke det hva overgrep er, å bruke barn for å tjene egne interesser? De er bare opptatt av seg selv og sine fikse ideer. De er akkurat som abort-motstandere som skal "redde barna" men kunne ikke bry seg mindre om hva kvinner mener og hvordan kvinner har det.

Har du barn, er svaret å være åpen med dem. Dine barn må være gamle nok til å forstå hva slags holdninger til pedofili som finnes. De vet at far ikke er et monster. De vet at han er ærlig og snill. Hvis du har klart å skape en korrekt bilde av pedofili i din familie er det starten på et korrekt bilde av pedofili i samfunnet. Det er ikke lett. Det tar tid men du har gjort ditt.

Å være en forelder gir deg en fantastisk mulighet til å påvirke barn i positiv retning. Snu foreldre-rollen fra å fylle barn med seksualfrykt og frykt for "slemme menn" til å lære dem at pedofile er vanlige mennesker og at seksualitet hos barn er like greit som seksualitet hos voksne.

Menns tilnærming til en sex-partner

Du skal ikke ha argumentert lenge med en ikke-pedofil før du forstår at vedkommende overfører sin tilnærming til en sex-partner på deg. For en mann handler dette om å erobre. Derfor er samtykke så viktig for ikke-pedofile, for med en gang hun er erklært i stand til å samtykke er hun fritt vilt. Mange menn har den oppfatningen at kvinner kan manipuleres. De er passive. Det handler om å gjøre noen som i grunnen er likegyldig eller negativ til deg om til noen som gjør det du vil.

Tilnærmingen til en sex-partner er for mange et spørsmål om å få andre til å gjøre det de vil. Det handler om å ta for seg. Menns seksualpartnere er horer. Det gjelder bare å finne den riktige prisen og de er med.

Denne tilnærmingen er på ingen måte spesiell for seksualiteten. Man kan hevde at det å grafse er hva vår kultur er bygget på. Du ser det på alle områder, fra de multinasjonale konsernenes bunnløse grådighet til de nasjonale matvare-gigantenes eliminering av konkurranse og måten de tvinger oss til å tjene deres interesser, via oppturen og nedturen til Norwegian der arbeidsrettigheter ble forsøkt fjernet fordi det gjaldt å vokse, til boligmarkedet med sine spekulanter. Det verste med denne kulturen er at den legitimerer en bestemt holdning til mennesket, at den sterke part kan utnytte den svake part.

De fleste forstår dette. Da er det ikke så rart at det blir så viktig å beskytte barn. En godtatt kultur blant voksne blir grotesk når den overføres til barn.

Virkelige pedofile går ikke rundt og forfører, erobrer og grafser. Det er fordi at vi har disse emosjonelle og romantiske følelsene for barn. Noen tror at det å forføre og erobre er det som gjør deg til en mann, men de tror feil. Det forholder seg tvert om. Du får sjans fordi du er en mann. Jentene kommer til deg fordi du er en mann. Deres villighet springer ut av deres egen vilje og hvem de velger. Menn som ikke får sjans er de som må forføre, erobre og grafse.

Det pedofile miljøet er ikke fri for menn som overfører holdningene de har til kvinner på barn. Men dette er pedofile som ikke er pedofile. De er tapere som må forføre, erobre og grafse for å få noe.

La det også være sagt at mange ikke-pedofile menn vet meget vel at kvinner ikke er til for å erobres. Kvinner er ikke horer.

Barnepornografi

I delen om barnepornografi ble lover, innhold og antall bilder gjennomgått slik det var på 00-tallet. Den gang var verden midt oppe i et barnepornohysteri. Ethvert bilde av et barn som var erotisk gjennomgikk en metamorfose og ble til et "overgrepsbilde". Barnepornografi ble etterhvert definert til å være et hvilket som helst bilde av et barn (noen under 18 år) som kunne tolkes som seksuelt eller som "seksualiserte" dem, da barn per definisjon ikke var seksuelle og aldri kunne samtykke til å bli fotografert.

Dette var tiden med verdensomspennende barneporno-aksjoner, razziaer tidlig om morgenen og starten på provokasjoner der politiet (spesielt i USA) sendt ut "overgrepsbilder" for å få folk i fengsel. Dette var også tiden da internett ikke hadde de mekanismene for sikkerhet og anonymitet som vi har i dag og som gjorde det mulig å identifisere hvem som lastet ned hva. Mange som på ingen som helst måte utgjorde noen trussel mot barn kunne godtroende laste ned "overgrepsbilder" og bli til en "overgriper".

Etterhvert har "overgrepsbilder" ikke handlet så mye om bildene selv men om hvem som besitter dem, i hvilken kontekst de befinner seg i. Er bildet i et familiealbum eller i et kunstgalleri? Da er bildet ikke et "overgrep". Er bildet i besittelse av noen politiet går til aksjon mot, da er det samme bildet "et overgrepsbilde".

I dag er det langt mindre oppmerksomhet rundt barnepornografi. Det betyr ikke at "overgrepsbilder" er mindre ulovlige eller ikke mer brukes til å finne de som kan være interessert i slike bilder. Det betyr at ordensmakten (og dermed også media) er lei av temaet. Årsaken er mangfoldig. Kanskje man innså at barnepornografi har liten eller ingen innflytelse på virkelige overgrep begått mot barn. Kanskje det har gått opp for noen og enhver at barnepornografi ikke er et enhetlig begrep, at det finnes mange bilder av barn (et stort flertall) som bare er erotiske, der de avbildede gir tilkjenne at de vil bli avbildet, at de og deres foreldre har samtykket. Populariteten til ulike søkeord på Google viser at mange er interessert i slike bilder, flere enn det er mulig straffeforfølge. Et premiss for "overgrepsbilder" var alltid at det bare fantes noen få "syke" og "perverse" menn som var interessert i dem, og at det derfor var tjenlig å finne ut hvem de er. Endelig kan det kanskje være slik at internett selv, gjennom ulike sosiale media, har vist at barn liker å vise seg frem, at barn selv tydeliggjør at de vil synes og bli sett på som et seksuelt vesen. Barn på internett har lært voksne at barn er seksuelle.

Et begrep som ikke fantes for femten år siden er virtuell barnepornografi. Dette er like ulovlig som virkelig barnepornografi men reiser et interessant spørsmål om hva hensikten med lover mot barnepornografi er. Er hensikten å "redde barna" eller er det en kamp mot barneseksualitet, mot selve ideen om at barn er seksuelle og kan delta i seksuelle handlinger. Det er ingen barn som skades i virtuell barnepornografi. Det er bare kunstige bilder og animasjoner (mer eller mindre smakløse) av noe som ligner på barn i seksuelle situasjoner. Man kan argumentere med at lover mot barnepornografi aldri har handlet om annet enn motstand mot å oppfatte barn som seksuelle, og at virtuell barnepornografi bare understreker dette.

Hvorfor er barnepornografi ulovlig?

Som med alle fordommer, er motstanden mot barnepornografi basert på litt sannhet og mest løgn.

Når det kommer til sannheten, er det riktig at det virkelig finnes motbydelige og frastøtende bilder og filmer av barn der de viser smerte, der de er ruset til likegyldighet eller gir uttrykt for frykt og redsel. De ble avbildet mot sin vilje og du kan være sikker på at de ikke ville at bildene skulle spres.

Ikke-pedofile som så på disse filmene fikk hele sin oppfatning av pedofili formet av dem. Vi vet at filmene ikke representerer oss like lite som voksenpornografi representerer forholdet mellom mann og kvinne.

Løgnen i barnepornografi lå i å overdrive antallet, utbredelsen, hva bildene for det meste viste og i hvilken grad pedofile likte de motbydelige og frastøtende filmene. I virkeligheten er mesteparten av det som kalles barnepornografi bare barn med eller uten klær i ulike positurer. Det er barn som vet meget vel at de blir fotografert og hvorfor de blir fotografert. Deres foreldre har samtykket til fotograferingen.

Barnepornografi er ulovlig fordi flertallet misliker, frykter og er intolerante mot selve ideen om at barn er seksuelle, hva jeg kalte pedofobi. I dette tilfellet gir det seg uttrykk i en frykt for og uvilje mot fremstillinger som uttrykker at barn er seksuelle.

Selvfølgelig er barnepornografi også ulovlig fordi det finnes motbydelige og frastøtende bilder og filmer av barn. Hensikten med å gjøre besittelse av slike bilder ulovlig er å hindre at de blir produsert, noe jeg godt forstår.

Problemet er mangel på nyanse. Ikke alt som kalles overgrepsbilder er overgrep. Ikke-pedofile blir krenket av bilder og filmer av barn som tolkes som seksuelle. Overgrepet som de påstår er begått mot barna er et overgrep mot deres egne oppfatninger. Skulle vi forby voksenpornografi fordi enkelte mener at den er krenkende for kvinner, at den avbilder "menneskehandel" ?

Når du argumenterer med noen om dette, vil ikke motparten vedgå at barn er seksuelle men heller mene at fremstillingen "seksualiserer" barn. Dette er også grunnen til at de mener at barnepornografi er et "overgrep", at bildene gjør barn til noe de ikke er. Derfor vil bildene "skade" barn. Ikke bli lurt av dette forsøket på å snu problemstillingen på hodet.

Av og til vil din motpart vedgå at barn er seksuelle, bare at bildene av deres seksuelle eksistens må forbys. De sier at barn ikke kan "samtykke", som i dette tilfellet betyr at de enten ikke vet at de avbildes, ikke vet at bildene skal spres eller ikke vet hvordan de selv vil oppfatte disse bildene senere i livet. Premisset er at de uansett ikke vet og ikke kan vite, og alltid vil oppfatte bildene som negative. Hvis du spør vedkommende om voksne kan samtykke til bilder på denne måten, vil det fort gå frem at all pornografi i grunnen er uønsket fordi de medvirkende (kvinnene) ikke ønsker det, tvinges til det, senere angrer på det og generelt blir utnyttet.

Motstand mot pornografi er et moralsk spørsmål. I den grad pornografi er skadelig er den skadelig fordi den kan vise pornografiske bilder av mennesker uten deres viten og vilje. Det er hva som er umoralsk med pornografi. Hva en tredjepart måtte mene om diverse bilder og filmer er bare moralisering.

Hvorfor bør du ikke se på barnepornografi

Vent litt. Snakket jeg ikke nettopp nå om overdrivelser, løgn, fordommer og moral angående barnepornografi? Les videre.

Det ligger i pornografiens natur at den er vanedannende. Pornografi i seg selv gir ingen tilfredsstillelse. Pornografi vil bare ha mer. Dette er en grunnleggende sannhet som ikke har noe med moral eller fordommer å gjøre.

Hvis du ser litt på barnepornografi, vil du bli skuffet. Som med all annen pornografi, viser den sjelden eller aldri lyst. Barnepornografi har ingenting med forhold til barn å gjøre. Den skaper bare et behov for intimitet som aldri kan dekkes. Barnepornografi gjør deg til en tilskuer uten evne til å ta ansvar for hva som avbildes. Barnepornografi-miljøet er et kynisk mannsmiljø. Miljøet har ingenting med forhold til barn å gjøre. Miljøet handler om prestisje mellom menn. Der er et miljø med mye forakt. Det er forakt for følelser i sin alminnelighet, forakt for barn og deres vesen, og ironisk nok også forakt for de som ser på barnepornografi. Språkbruken i miljøet er deretter. Dette er gutteklubben for de uten fantasi, en gjeng med umodne voksne gutter. Hvis du virkelig er glad i barn, gjør du klokt i å holde deg langt unna denne gutteklubben.

Du kan selvsagt risikere å bli straffet for å se på eller inneha barnepornografi. Samfunnet mener at slik straffeforfølgelse hindrer overgrep. Det er som å ha lover mot besittelse av narkotika. Det har aldri hindret noen i å bli narkomane. Avhengighet til barnepornografi er en form for narkomani fordi det også er en rus. Enkelte har en disposisjon for rus. Hvorvidt dette kommer av mangler i eget liv, et forsøk på å kompensere for noe, en forestilling om at man kan "fikse alt" eller bare et ønske om å forlate virkeligheten er et åpent spørsmål. Samfunnet ønsker ikke at rus skal komme ut av kontroll av åpenbare grunner. Rusen kan ødelegge andre, men først og fremst ødelegger rusen ens selv.

Alle pedofile har et behov for bilder av barn. De er en kompensasjon for det sex-livet vi ikke har. Det finnes mange fotografier av barn på nett som viser deres kropp og smil. Resten kan du overlate til fantasien.

Som pedofil, ikke forlat virkeligheten. Det er fullt mulig å se på bilder av barn uten å bli en kyniker. Ikke mist respekten for de som avbildes. Ikke bli fiksert på bilder. En virkelig interaksjon med et barn er tusen ganger mer verdt enn alle bildene tilsammen. Ikke mist det perspektivet. Virkelige barn vil også minne deg på at de er mennesker, ikke en form for fetisj. Et smil på gaten er langt bedre. Hun smiler til deg, ikke til et kamera.

Dette er hva som er den avgjørende grunnen til ikke å ha noe med grov barnepornografi å gjøre. Den gjør at sex med mennesker mister all sin verdi. Har du vært lenge nok i et pornomiljø, må virkelig sex virke grått og tamt. Gradvis slutter du å tenke på sexpartnere som mennesker. Aldri slutt å ha ømme følelser for de du vil ha sex med. Når du slutter å betrakte dem som mennesker, er veien kort til overgrepet.

Det finnes er morsom sannhet. Bildene og videoene du finner på helt lovlige kanaler overgår alt av hva som finnes av barnepornografi. På sosiale media finner du virkelige jenter som handler av egen vilje, ikke følger voksnes ønsker. Sosiale media er ekte erotikk. Du ser ikke nakne skritt men til gjengjeld ser du lyst og glede. Resten kan fantasien ta seg av. Jentene på sosiale media er mer opphissende enn all barnepornografi tilsammen.

Slutten på begynnelsen

Nettopp fikk vi vite at Viggo Kristiansen, en av de siktede i Baneheia-saken, har blitt frikjent etter å ha sittet 21 år i fengsel. Denne saken regnes som det største justismordet i norsk historie.

Jeg husker saken fra 2000. Jeg fikk min informasjon om den gjennom media. Jeg husker spesielt at det ble vist bilder i retten av Viggo Kristiansen i dameundertøy, bilder han selv hadde tatt. Jeg tenkte at dette er akkurat hvordan de er, ute av stand til å relatere seg til en partner, fiksert på objektet, der et stort forbruk av pornografi tingliggjør mennesket. Det får man lite empati av. Det var logisk at en slik person kunne begå en slik handling. At han var skyldig tvilte jeg ikke på. Hva annet kunne jeg tro?

Det media ikke fortalte meg var at det ikke fantes noen nødvendig sammenheng mellom dameundertøy og voldtekt og drap på to små jenter. Viggo Kristiansen hadde fått et stempel. Alt som kom frem i media og fra politiets etterforskningen bare forsterket dette stempelet, uten at det ble tatt hensyn til (eller vi fikk høre) hva som ikke forsterket stempelet. Det ble opplyst at Kristiansens mobiltelefon ikke viste at han var i Baneheia på drapstidspunktet. På en eller annen måte kom man rundt dette. DNA-bevisene mot Viggo Kristiansen var tvilsomme, men igjen, man kom rundt det. Til gjengjeld var det klart at han tilsto "ti tilfeller av utuktig handling" mot en jente; en jente "som bare var sju år gammel da hun første gang ble krenket". Disse krenkelsene var av en slik art at hun holdt dem for seg selv frem til Baneheia-saken.

Hvorfor fikk Viggo Kristiansen er slikt stempel? I 2000 var pedofili-hysteriet på sitt høyeste. De store barnepornoaksjonene hadde startet. Pedofile ble erklært som monstre og jakten på oss var i gang. Baneheia-saken var den rette saken på det rette tidspunktet. Drap på to småjenter var akkurat det samfunnet trengte. Det skapte hysteriet og bekreftet det eller, om du vil, det bekreftet hysteriet og skapte det.

Da politiet kom i gang med etterforskningen, var de selvsagt under innflytelse av hysteriet (akkurat som de ett tiår før hadde vært influert av barnehagehysteriet). En populær teori om pedofili går noe slikt som dette: pedofili er en aggressiv og voldelig drivkraft for bevisst å påføre barn lidelse. Pedofili er ingen legning. Pedofili er ikke en gang seksualitet. Pedofili er seksualisert vold, voldtekt.

Det var nok å kaste et blikk på den andre tiltalte i Baneheia-saken, Jan Helge Andersen, for å forstå at han hadde liten konsekvensforståelse og hva vi kaller mangelfullt utviklete sjelsevner. Det var heller aldri noen tvil om at han var skyldig. DNA-bevisene mot han var gode. Det som synes å telle mest for politiet var at Andersen hadde sagt at Viggo Kristiansen var med på handlingen. Politiet godtok dette selv om Andersens personlighet må ha vært åpenbar. Kanskje politiet trodde at Andersen bare var en enkel og litt naiv gutt, nærmest et uskyldig barn, som var blitt tvunget med på handlingen av Viggo Kristiansen?

Tenk deg at politiet sitter med en grusom voldtekts- og drapssak mot barn. For å løse saken spør de seg selv hva motivet kan være? Er det bare en handling begått av en tilbakestående person uten motiv eller der motivet er like forvirret som personen selv? Eller er voldtekt og drap på småjenter en bevisst og rasjonell måte å påføre barn lidelse, motivert av en aggressiv og voldelig drivkraft? I så fall er Viggo Kristiansen ikke bare skyldig, han er hovedmannen. Han er den pedofile. Det er pedofili som er drivkraften bak slike forbrytelser. Derfor må han være skyldig. Det gjaldt bare å stable på beina en indisiekjede for det er slik pedofile er.

Det hadde som konsekvens at politiet begynte å forandre eller utelukke den delen av virkeligheten som ikke passet med teorien. De holdt tilbake relevante opplysninger. I NRK Dagsrevyen 4 august 2022 fikk vi vite at politiet nå undersøker to hittil ukjente overgrepsanklager mot Jan Helge Andersen reist før Baneheia-saken. Dette er viktig fordi politiet den gang uttalte at

"Det foreligger ingen opplysninger om at Andresen tidligere har forgrepet seg verken mot voksne eller barn, eller at han har opptrådt truende eller voldelig. Han er heller ikke omtalt av noen som aggressiv, seksuelt utagerende eller som spesielt opptatt av mindreårige barn."

" ... eller som spesielt opptatt av mindreårige barn." Jeg fryser på ryggen av slike resonnementer. Forestill deg at du skulle bli beskyldt for enhver voldtekt og ethvert drap på en kvinne fordi du er "spesielt opptatt av kvinner". Det er denne dritten vi pedofile må leve med. Jeg tenker med skrekk og gru på hva som ville ha skjedd hvis jeg bodde ved eller tilfeldigvis oppholdt meg innenfor en gitt radius hvor en slik forbrytelse var blitt begått.

Dette er hva justismord er. Det er når politiet ut i fra egne teorier avgjør hvem som er skyldig. Viggo Kristiansen var "den pedofile". Derfor var han skyldig.

Andersen er nå siktet for drapet han er frikjent for. Når det kommer til bedømmelsen av pedofili, kan alle ha sine teorier bare de ikke påfører andre lidelse. Det var dette med å påføre andre lidelse.

Det er positivt at Baneheia-saken ikke ble glemt og at den har fått en forsinket med rettferdig utgang for Viggo Kristiansen. Man kan bare forestille seg hva han har vært igjennom. Et ødelagt liv. Bare nå i 2022 kunne rettsvesenet ta tak i sakens realiteter. Tunnelsynet er borte. Teorier om pedofili holder ikke mer.

I 2017 ble en mann drept i Ringerike fengsel. Drapet bar form av en henrettelse gjort av en mann som hadde drept før. Drapsmannen sa rett ut at motivet var å drepe "en pedofil". Den drepte var dømt for en rekke overgrep mot gutter.

Det ble fort klart at identiteten til den drepte var blitt gjort kjent i media. Dette var gjort av en såpass seriøs avis som Aftenposten.

Mannen fikk en mye vanskeligere situasjon i fengselet etter at Aftenposten identifiserte ham med navn i 2016.

Situasjonen ble ikke bare "mye vanskeligere". Aftenposten hadde sikkert regnet med at situasjonen skulle bli vanskelig. Pedofobi har alltid hevn-motiver. Men at situasjonen skulle bli mye mer vanskelig, hadde de nok ikke regnet med.

Vi vet at mange ofre i slike saker bærer på følelser om skyld og skam, flere tror de er alene om sin erfaring.

Mange "bærer på følelser om skyld og skam" etter homoseksuelle erfaringer i ung alder. Noen er skaphomser. Andre er redde for å være homoseksuelle (homofobe). Om menn føler skyld og skam for noe mange har opplevd i ung alder, viser det bare hvor vanskelig det er for noen å relatere seg til sine følelser. Det viser at homokampen ikke har kommet særlig langt.

I denne saken sa politiet at de trodde det kunne være mange ofre de ikke kjente til. Borge har skiftet navn flere ganger. Vi valgte å publisere alle navnene vi er kjent med at han har brukt. At vi viser at det er mange ofre for samme mann, kan føre til at flere fornærmede går til politiet med sin sak.

Politiet trodde det var flere ofre. Da er det politiets oppgave å finne dem, i den grad det er nødvendig. At noen fornærmede ikke går til politiet må da være de fornærmedes sak, ikke Aftenpostens. At noen fornærmede ikke gikk til politiet kan komme av at de ikke oppfattet seg som fornærmed.

Siktelsen mot Borge har bare vokst i omfang siden Aftenpostens publisering.

Dette er hvordan media alltid begrunner sin trakassering. Skyldtes siktelsens økte omfang politiets arbeid eller skyldes det Aftenpostens publisering? Politiets arbeid leder aldri til drap, bare at siktelser øker i omfang.

Når media mener det er akseptabelt og berettiget å forfølge pedofile, åpner det for at alle kan ta seg til rette. Basert på tilbøyelighet, inkluderer dette alt fra baksnakking ("den mannen så på min datter; hun er skadet") til drap. Mannen som drepte Borge var en drapsmann. Tilregnelige mennesker av denne typen vil berettige sine tilbøyeligheter. Få egner seg bedre enn de pedofile. Aftenposten oppmuntret denne personen til å drepe. Det var selvfølgelig ikke Aftenpostens intensjon, bare en konsekvens. Sammenlign dette med Borge selv, som sikkert hadde de beste intensjonene med sine handlinger, det var bare at konsekvensene ble som de ble.

Ett år før drapet hadde Aftenposten navngitt Borge og skrevet noen artikler om han. I desember 2016 skrev de dette:

Borge er dømt flere ganger for mange forskjellige forhold. Nå sitter han i varetekt igjen, siktet for overgrep mot 27 gutter, deriblant en rekke mindreårige. Yngstemann var 12 år.

Borge var en idiot uten impulskontroll. Hans hyppige opphold i fengsler vitner om det. Å innrede bilen som seng viser en opptatthet av homoseksuell praksis og homoseksuelle handlinger som går utover det sunne og grenser til det senile. Hvor farlig han var og hvor mye skade han gjorde, bedømt på noen som helst objektiv måte, er vanskelig å si. Guttene han var interessert i var gamle nok til å ha egne oppfatninger og si nei. I alle tilfeller var han dømt for å ha brutt norsk lov og satt i fengsel. Borge fikk den straffen av en norsk domstol som sto i forhold til forbrytelsen.

Aftenposten var opptatt av å fortelle oss hva Borge hadde gjort.

Fredag 16. oktober 1992 reiser 34 år gamle Christian Alexander Borge med Stena Saga til Fredrikshavn sammen med tre 17-åringer.

Han og tre 17-åringer tok en heisa-tur med danskebåten. Hvis du som 17-åring blir med på noe sånt, må du enten være homo, idiot eller begge deler. Du kan i ettertid angre på det du var med på, men når skal vi lære å ta ansvar for våre handlinger? Å stå frem som homoseksuell, eller vedgå at man har vært med på homoseksuelle handlinger, kan godt være forbundet med skam, men å kalle det overgrep er fordekt homofobi. Homofobi som begrep forsvinner ikke bare man kommer under en magisk alder. Det minner meg på faren som sier at de godt kan kle seg ut og gå i parade og Oslos Stolthet og alt mulig, bare de ikke rører min sønn. Han skal bli til noe, hvordan kan han være homoseksuell?

Det er forresten merkelig hvor ofte slike saker handler om homoseksuelle menn og deres praksis og handlinger. Vi husker Lommemannen. Vi husker hvordan en politimann i Bergen ble tatt med buksa nede. Media gjorde et stort nummer ut av det. Hvorfor vekker alltid guttepedofile og homoseksualitet så mye hat? Det er langt flere jentepedofile enn guttepedofile (om vi regner med tiltrekning til 15 år gamle jenter, er stort sett hele den mannlige heteroseksuelle befolkningen pedofil). Hvorfor alltid guttepedofile?

En opplagt årsak er vurderingen av homo- kontra heteroseksualitet. Til tross for samfunnets tilsynelatende liberale holdninger, finnes det fortsatt en stor usikkerhet når homoseksualitet grenser opp mot barn og barndom.

Behandling av Borge og konsekvensene det fikk markerte en slags endepunkt for media. Har media blitt mindre tilbøyelige til å leke politi? Har de lært noe? I alle tilfeller vil de ikke assosiere seg meg drapsmenn. De vil ikke legge til rette for at drap blir begått. Før Borge var identifisering og forfølgelse av pedofile en sport i media. Det handlet selvfølgelig om å "redde barna" (hva nå det betyr) men det handlet mest av alt om at de pedofile "fikk som fortjent". Det brøt med alle prinsippene i en rettsstat. Det brøt med den rollen media skal ha. I dag kan det godt være at media forstår dette. Borge-saken ble en øyeåpner.

I delen om pedofobi ble det gjort rede for personer som har som livsoppgave å henge ut såkalte pedofile overgripere. I Norge er Aron Jahnsen et godt eksempel på en slik person.

Her kan du lese hva Aron Jahnsen holdt på med.

I fjor sommer reiste Jahnsen land og strand rundt for å eksponere personer som er dømt for overgrep.

– Jeg ønsker et register over overgrepsdømte. Rett og slett et register, som hvem som helst kan gå inn i, og sjekke om naboen din er en dømt overgriper, sa han den gang til TV 2.

Nå er Jahnsen blant annet tiltalt for å ha hengt ut personer som er dømt for overgrep mot barn, voldtekt og nedlasting av overgrepsbilder av barn.

Ifølge tiltalen har han lagt ut navn og bilder av tidligere straffedømte på Instagram og Snapchat.

Han skal også ha fortalt hva de er dømt for og i flere tilfeller ha delt utdrag fra dommer.

Blant de som er hengt ut, er det også personer som er nærstående til andre fornærmede eller som ikke er straffedømt.

27. mai må 40-åringen møte i Oslo tingrett tiltalt for 41 tilfeller der han skal ha krenket folks privatliv.

Han erkjenner ikke straffskyld for store deler av tiltalen.

Det finnes ikke et offentlig register over overgrepsdømte men det er opplagt at informasjon om straffedømte er tilgjengelig. Ellers kunne vel ikke Jahnsen reise land og strand rundt? Var det media som ga han denne informasjonen?

Les forøvrig bloggposten om Jahnsen og fånytten av offentlige registre over sexdømte.

Motivet for å eksponere "overgripere" er av interesse. Vi leser:

Aron Jahnsen begynte å engasjere seg i temaet overgrep mot barn etter at barnet til en venninne ble voldtatt. Det fortalte han i Oslo tingrett torsdag.

Ifølge Jahnsen ble overgriperen dømt til tre års fengsel, noe Jahnsen mener er altfor lav straff.

Det er greit at Jahnsen ble berørt av hva som skjedde med venninnens barn og hadde oppfatninger om straffen, men fra det til å vie så mye tid og energi på mennesker som på ingen som helst måte hadde noe med Jahnsen, venninnen eller venninnens barn å gjøre er ganske oppsiktsvekkende. Hadde han ingenting annet å ta seg til? Kone? Barn?

Det virker som om det var viktig for Jahnsen at ingen visste hvor han bodde.

– Jeg synes du er en forbanna fittekjærring, skjønner du det? skrek Aron Jahnsen til en kvinnelig politibetjent.

Fredag ble opptaket av telefonsamtalen spilt av i Oslo tingrett.

Jahnsen ringte opp politikvinnen. Han var sint fordi han hadde fått vite at hun hadde ringt opp noen som bodde på Jahnsens folkeregistrerte adresse.

Det viste seg at Jahnsen ikke bodde på adressen. Han hadde aldri bodd der.

Jahnsen krevde at politibetjenten skulle ringe ham om det var noe hun ville vite. Hun forsøkte deretter på nytt å finne ut hvor Jahnsen bodde.

– Hvor bor du?

– Hvor jeg bor hen skal du bare ta en lang fart å drite i!

Hvem eller hva var Jahnsen redd for?

Jahnsen drev med kampsport. Han hadde en lite flatterende oppfatning av en tidligere motstander.

- Jeg ser på Conor McGregor som en forvokst liten drittunge, som forhåpentligvis får smake kanvasen på lørdag, sier Jahnsen.

Vi er tilbake i skolegården.

I 2021 ble Aron Jahnsen dømt til ett år og tre måneders ubetinget fengsel.

For første gang i Norge måtte en person som dette stå til ansvar for sine handlinger. Jeg kan mene at det var "altfor lav straff" men jeg skal ikke tulle med det. Det viktige er at det ble reist tiltale, idømt straff og at de skadelidende fikk erstatning.

Opp til nå har pedofobe sjelden eller aldri måttet stå til ansvar. Pedofobi har tvert om blitt oppmuntret. Norsk politi ba om hjelp i jakten på pedofile for tyve år siden. De trengte spesielt datakunnskap. Aron Jahnsene her i verden kommer ikke av seg selv. De blir skapt av et samfunn som oppfatter pedofile som monstre. Det gjelder å finne overgriperne og ofrene. Vi husker hvor ivrig Aftenposten var etter å finne ofre. Politikere slår mynt på å være de som mest skal "redde barna". Jeg dokumenterte hvordan lover om barnepornografi ble flikket på i Stortinget i tyve år. Endepunktet var å kalle all sex med noen under 14 år for voldtekt. Og alle skal være med på hatet. Du kan bli straffet hvis du ikke anmelder tilfeller av sex med barn. Aron Jahnsen er bare ytterpunktet på et fenomén som har preget hele samfunnet de senere tiårene.

Alle politiske partier har ansvar. Men det er særlig Fremskrittspartiet som har pekt seg ut. Gjennom en lang rad med populistiske utspill var de med på å skape personer som Aron Jahnsen. Noen husker kanskje Jan Simonsen på Stortinget og hvordan han lanserte pedofonen. Simonsen ville henge ut pedofile på nett (som sannsynligvis ikke inkluderte han selv). Det ble reist forslag om kastrering av pedofile. Pedofile skulle spores. Per Sandberg ville kjeppjage pedofile. Tidligere justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen ville ikke hatt noe imot å vite om det befant seg en overgrepsdømt i nabolaget. Sylvi Listhaug mente at monsterbeskrivelsen av pedofile ville avskrekke overgripere.

Utspill som dette kommer ikke mer. Det ble uttrykt litt undring over en ny og "tam" Listhaug. Er tiden for de store ord om pedofile forbi?

Pedofili har blitt mer kjent i offentligheten. Det er et håp at dette nettstedet i all beskjedenhet har bidratt til det. Men først og fremst handler det om erfaring. Samfunnet har erfart at trusselen fra de pedofile var en bløff. Satanisk rituelt misbruk var en bløff. Gigantiske hemmelige pedofile ringer var en bløff. Arten av og det enorme antallet barnepornografiske bilder og nettsteder var en bløff.

Jeg har vært i miljøet i over tyve år og har sett det meste. Jeg kan sammenligne med hvordan det var og hvordan det er. Det fantes en tid før pedofili-hysteriet og det vil finnes en tid etter. På 1980-tallet utløste en rad faktorer hysteriet. På 2020-tallet ser vi at hysteriet har nådd et metningspunkt.

For å parafrasere et utsagn fra andre verdenskrig uten sammenligning forøvrig: Dette er ikke slutten. Dette er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen.

Etter førti år, helt siden 1980-tallet, ser vi en endring. Det er lenge siden de store barnepornoaksjonene. Det er enda lengre siden de store barnehagesakene. Vi vet ikke når hysteriet tar slutt. Den er fortsatt der men den er ikke like virulent som før.

Samfunnet vil en dag få et modent syn på pedofili. Da vil forfølgelsen og trakasseringen av oss ta slutt.

Forhold mellom barn og voksne

Hva er forhold mellom barn og voksne?

I dette avsnittet skal slike forhold diskuteres. Du vil få spørsmål om hva slike forhold er og hvordan de kan arte seg.

Det er viktig å gjøre en ting klart. Slike forhold trenger ikke nødvendigvis innebære noen form for sex. Hvis du får spørsmål om sex, må du være veldig påpasselig med å minne om hva norsk lov sier om det. Muligheten for sex er utelukkende betinget av at norsk lov endres på dette området. Inntil videre er alle svar på spørsmål om sex hypotetiske, dvs. at svarene bare gjelder om visse betingelser (norsk lov) er oppfylt. Ikke si noe som kan tolkes som en oppfordring til å bryte norsk lov. Det er lov å argumentere for å endre lover men ikke lov å argumentere for å bryte lover.

Jeg leste nettopp igjennom det jeg skrev for tretten år siden om forhold mellom barn og voksne. Det er unødvendig å legge til noe. Det jeg skal gjøre i dette avsnittet er å tilrettelegge innholdet som svar på spørsmål du kan bli stilt.

Barn som begrep

I henhold til definisjonen av barn i denne delen (alle mennesker under den seksuelle lavalderen) vil begrepet barn ikke si noe generelt om barns utvikling og evne til å ha forhold.

Barn kan være spedbarn (0-2 år), barnehagebarn (3-5 år), barneskolebarn (6-9 år), før-tenåringer (10-12 år) og tenåringer (13-15 år). Fysisk vil en fjorten-femtenåring ha en kropp som til forveksling likner den en voksen kvinne har. Dette spennet i modenhet og utvikling er ikke bare aldersavhengig men også personavhengig. Det er ikke mulig å si noe generelt om "barn".

Forhold til barn er derfor et sammensatt tema. Du kan ikke sammenligne forhold til femtenåringer med forhold til seksåringer. Forhold eksisterer på ulike premisser. Husk dette, for du vil ofte møte idéen om at barn er en ensartet gruppe. I en argumentasjon vil barn som individer ikke bli anerkjent. Hvis du f.eks. snakker om forhold mellom voksne og før-tenåringer, vil din motpart likeså godt mene at du argumenterer for å ha forhold med barnehagebarn. For anti-pedofile er det ingen forskjell mellom mennesker under den seksuelle lavalderen. Det er på sett og vis deres credo.

Hovedargumentet i en argumentasjon om forhold mellom barn og voksne er at barn må oppfattes som individer og personer. Bare når den forståelsen er på plass, vil regler og premisser for slike forhold kunne diskuteres.

Spør dette enkle spørsmålet.

• Er mennesker under lavalder individer?

Svaret du får er grunnlaget for videre diskusjon. Hvis du får høre at mennesker under lavalder ikke er individer, kan du jo spørre om vedkommende kjenner og er glad i barn?

Barn og forhold

• Hva er forhold mellom barn og voksne?

De fleste forhold mellom barn og voksne er av en ikke-seksuell natur. Det sier seg selv. Det er forholdet foreldre har til sine barn. Det er forholdet voksne yrkesutøvere har til barn, f.eks. som lærere eller trenere. Forholdet pedofile har til barn er også ikke-seksuell gitt hva norsk lov sier om sex.

Det burde være unødvendig å si det, men alle forhold mellom barn og voksne skal være basert på kjærlighet. Det finnes omgang mellom barn og voksne som i seg selv ikke er basert på kjærlighet, som for eksempel omgangen skolelærere har med barn. Men hvis det ikke finnes et minimum av ømhet og hensyn i den omgangen, er den ikke mye verd. For oss pedofile vil ømhet og hensyn være selve motivasjonen for forholdet. Vårt ønske om sex utelukker ikke ømhet og hensyn. Det er ømhet og hensyn som motiverer ønsket om sex. Ikke-pedofile kan godt oppfatte dette som merkelig fordi deres ømhet og hensyn motiverer omsorgsfølelse.

Selv om forholdet til barn er av en ikke-seksuell natur, betyr ikke det at forholdet ekskluderer fysiske uttrykk for kjærlighet som klemmer og kjærtegn. De er en naturlig del av måten vi setter pris på hverandre.

Forhold mellom barn og voksne kan arte seg som vennskapsforhold når forholdet blir personlig. En far og en sønn kan begge ha en interesse for modellfly som gjør at de deler en personlig interesse og kan tilbringe mye tid sammen. De er på bølgelengde og har utbytte av hverandres selskap. Slike vennskapsforhold er ofte hva forhold mellom barn og voksne er.

• Skiller forhold mellom barn og voksne seg fra forhold mellom voksne?

Som regel kan ikke barn velge hvilke voksne de vil omgåes med. Derfor vil mange si at forhold mellom barn og voksne ikke er mulig. Det er sjelden barn oppfatter voksne som jevnbyrdige, som igjen gjør at de sjelden oppfatter dem som venner. Voksne på sin side vil føle at barn ikke har mye å gi dem. De trenger ikke noe fra et barn.

Det kan bli et skille når voksne vurderer hva barn har å gi dem. Egne barn kan godt gi foreldrene mye, men når det kommer til andres barn har barn svært lite å gi dem. Forhold til andres barn fortoner seg som ganske uforståelig, om ikke ubegripelig. Dette skaper det store skillet mellom forhold voksne seg imellom og forhold mellom barn og voksne.

For pedofile vil barn vi finner tiltrekkende ha mye å gi oss. Vi trenger barn på en måte som ikke-pedofile ikke kan forestille seg. De fleste voksne har ikke seksuelle behov for barn og oppfatter barns eventuelle seksuelle behov for dem som grotesk og angst-fremkallende (et utslag av pedofobi). Har barnet blitt misbrukt?

Forhold er alltid de samme uansett alder: bølgelenge, felles interesser, vennskap, ømhet, kjærlighet og kanskje også sex. I realiteten er det ingenting som skiller forhold mellom barn og voksne fra forhold mellom voksne. Det er mer et spørsmål om person enn om alder. Et forhold er alltid det samme. Det er bare at forhold mellom barn og voksne ikke passer mange barn og ikke passer mange voksne.

• Du kan da ikke sammenligne kjærlighet til barn med kjærlighet mellom voksne?

Din kjærlighet til barn handler primært om ansvars- og omsorgsfølelsen du har for dine egne barn. Min kjærlighet til barn handler også om ansvars- og omsorgsfølelse men er mye bredere. Min kjærlighet er ikke begrenset til mine barn men er rettet mot alle barn, alle jeg bryr meg om og liker. På den måten er min kjærlighet til barn ikke mye forskjellig fra din kjærlighet til voksne.

Din motivasjon for kjærlighet til barn er forskjellig fra min motivasjon. Din motivasjon har ingen erotiske motiver. Derfor vil du ha problemer med å sammenligne kjærlighet til barn med kjærlighet til voksne. Dette er forskjellen mellom pedofile og ikke-pedofile.

• Må ikke barn elskes uten betingelse?

Vær forsiktig med denne type spørsmål, for spørsmålet setter barns rett til omsorg opp mot deres rett til å være seksuelle.

Det er riktig at egne barn trenger ubetinget omsorg og kjærlighet. Foreldre skal ikke sette betingelser på det. Noen foreldre stiller krav til sine barn. Kravene er ikke-seksuelle men kan allikevel lede til ulike former for omsorgssvikt hvis barnet ikke innfrir dem.

Pedofil kjærlighet er alltid personlig, dvs. at den involverer de barna vi liker. På den måten har vår kjærlighet en betingelse. Barn på sin side må like oss. Det er også en betingelse. Betingelsene balanserer hverandre.

Så lenge barnet er avhengig trenger det omsorg. Omsorg er upersonlig på den måten at omsorg ikke forutsetter noen felles interesser og ikke en gang forutsetter kjærlighet fra den du har omsorg for. Bare når barnet etterhvert blir eldre etableres det et forhold til personen og personligheten. Da vil du selvsagt at barnet skal like og være glad i deg.

Selv om barnet ikke kan velge deg som omsorgsperson håper du at barnet velger å være glad i deg. Det er ingen betingelse men du ville følt at noe var galt hvis din kjærlighet ikke ble gjengjeldt.

I forhold mellom barn og voksne vil det alltid være gjensidige betingelser. Det er hva som skiller forhold fra omgang. Ikke forsøk å late som om det ikke finnes betingelser. I omgang er det ingen betingelser og heller ingen kjærlighet.

Kjernen i spørsmålet er om seksualitet i forholdet gjør at det stilles en rekke krav til barn som går på tvers av den omsorgsfølelsen man må ha.

Du svarer ved å si at seksuelle forhold har gjensidige betingelser som ikke handler om ensidige krav, og skjer mellom mennesker som har etablert en personlig kontakt.

• Hva med de barn du ikke er tiltrukket av?

Jeg legger ikke skjul på at det er barn jeg ikke liker. Mange faktorer spiller inn, ikke minst barnets kjønn (jeg er jentepedofil). Heldigvis har slike barn foreldre og andre voksne som er glad i dem. Pedofile kan aldri overta rollen som foreldre.

Det finnes et enkelt svar på dette spørsmålet. Vi kunne ikke tenke oss å ha sex med de vi ikke er tiltrukket av, men det utelukker på ingen måte en omsorgs- og ansvarsfølelse for dem hvis det var nødvendig.

Du kan spørre tilbake: hva med barna som ikke er dine egne? Ville du ha brydd deg om dem hvis det var nødvendig?

Jeg har inntrykk av at det automatisk utløses et omsorgs- og ansvars-instinkt hos voksne overfor barn. Det er antageligvis en slags gruppeoverlevelses-instinkt.

• Jeg er glad i barn men hva har det med sex å gjøre?

Det har bare med sex å gjøre hvis du er pedofil. Ellers kan du være så glad i barn som du bare vil men det har ikke noe med sex å gjøre.

Selv om din kjærlighet til barn ikke har med sex å gjøre, håper jeg at du ikke unnlater å gi fysiske kjærtegn. For barn er kjærlighet ikke abstrakt. Den er konkret og fysisk. Det er oppmerksomhet, tid sammen, å dele stunder. Det er klemmer, kyss og kjærtegn.

I pedofili-hysteriet er foreldre ofte redde for å være nær barn. De har berøringsangst. De er redde for å vise seg nakne. De er redde for barns nakenhet, redd for alt som har en seksuell hentydning. Det private livet går tapt. I det offentlige livet kan alt tolkes som overgrep. Der er kjærlighet til barn et slags kappløp i å beskytte barn. Kappløpet handler i grunnen ikke om kjærlighet til barn men om moralsk panikk hos voksne.

• Du snakker som om barn og voksne er like?

Barn og voksne er ikke like. Det er akkurat hva grunnen til å elske barn er. Jeg trenger ikke mer av meg selv eller det som ligner meg selv. Jeg har ikke bruk for det. Det finnes ingen spenning der. Jeg søker etter det som er forskjellig fra meg selv.

• Er det ikke meningen at voksne skal ha omsorg for barn?

Som sagt, ansvars- og omsorgsfølelse utelukker ikke sex. Det er bare at sex må skje under helt bestemte betingelser.

Barn og sex

• Vil barn ha sex?

Det kommer an på hva du legger i begrepet sex og hvor modent barnet er.

Begrepet sex tolkes ofte i voksen forstand. Sex er samleie. Hvis du oppfatter sex på denne måten, vil barn flest ikke ha sex. Hvis du derimot sier at sanselige-sensuelle-erotiske handlinger er sex, vil barn flest ha sex.

For små barn er sex hudkontakt. Enkelte områder på kroppen er mer følsomme enn andre. Kroppsåpninger har en høy konsentrasjon av nerver. Berøring av områdene er lystbetont. F.eks. vil amming gi både mor og barn velvære.

Det er en flytende overgang mellom sex som sensuelle handlinger til sex som samleie. Det avhenger av når og på hvilken måte sex blir orgasme-orientert.

Når vi snakker om sex, har vi en tendens til å fokusere på en akt. Det vi snakker mindre om er seksualitetens funksjon. Sex skaper velvære, gjør oss rolige, gir oss samhørighet, er en måte å uttrykke at vi er glad i noen. Sex uttrykker følelser og omtanke. Således er sex, spesielt hos barn, mer et middel enn et mål.

• Forstår barn hva sex er?

De fleste har tidlige minner om noe som var erotisk stimulerende. Det man fant stimulerende var ikke et uttrykk for en "legning" eller preferanse men var et uttrykk for en generell erotisme.

Små barn forstår ikke hva sex er i voksen forstand. Eldre barn vil ha en forståelse. Det er en individuell utvikling. Å forstå hva sex er henger nøye sammen med evnen og viljen til å kunne samtykke til seksuelle handlinger.

Hvis du får et spørsmål om barn forstår hva sex er, spør tilbake når vedkommende selv fikk en slik forståelse.

Vær oppmerksom på at å "forstå hva sex er" kan bety ulikt. For noen betyr det at barn må forstå at sex er farlig og at de må være fylt 16 år, for andre at sex må skje i ekteskapet. "Å forstå hva sex er" vil for mange være å forstå de mange moralske og sosiale føringene som finnes for sex. Noen kan ikke skille mellom føringene og en personlig forståelse av hva sex er. Derfor vil du høre at barn umulig kan forstå hva sex er. Voksne taler på vegne av barn.

• Barn kan da ikke samtykke?

Påpek at ingen kan uttale seg om gruppen barn. Mennesker vi kaller barn kan samtykke på en individuell basis. På mange måter er barns samtykke avhengig av at samfunnet lar dem samtykke.

Hvis spørsmålet om samtykke bare var et spørsmål om barns evne til å vurdere, forstå og uttrykke samtykke, ville vi ikke hatt lover om seksuell lavalder. Lover om straffbar seksualitet med barn ville ikke vært så ulike de vi har mellom voksne.

Den viktigste forskjellen mellom barns og voksnes evne til å samtykke er at barn trenger støtte og kunnskap.

Det er ikke mulig å si noe generelt om barns evne til å samtykke. De både kan og kan ikke samtykke.

• Om det ikke er mulig å si noe generelt om samtykke, er ikke det grunnen til at vi har lavalder?

Det er fullt mulig å gjøre en vurdering om hvorvidt barn kan samtykke. Vurderinger om hvorvidt voksne kan samtykke (og er tilregnelige) blir gjort hele tiden. F.eks. kan mental tilbakeståendehet, avhengighetsforhold og rus påvirke evnen og viljen til å samtykke.

Det som mangler når det kommer til barn og samtykke er viljen til å kunne la barn samtykke. De barn som ikke kan samtykke er irrelevante for de barn som kan samtykke.

• Vil du at barn skal utsettes for fare og skade?

Vår kultur tar det nærmest for gitt at barn skades av seksuell aktivitet. Barn er i fare. Hva er denne oppfatningen basert på?

Seksuell aktivitet kan lede til kjønnssykdommer. Det er mulig å gardere seg mot dem, både med preventive midler og med et selektivt utvalg av sexpartnere. Men det er ikke hva de fleste mener når de snakker om barn og skade.

Faren er ikke fysisk. Den er psykisk. Skaden det er snakk om er skader på sinn og følelsesliv.

Det finnes tilfeller der voksne har tvunget barn til seksuell omgang. At det er traumatisk for de barn som har opplevd det hersker det ingen tvil om. Det finnes også tilfeller der voksne tvinger andre voksne til seksuell omgang. Igjen, for de som har opplevd det må det være traumatisk, men disse tilfellene har ingen generell innvirkning på hvordan vi oppfatter sex mellom voksne.

En opplagt forskjell er at sex med barn ikke angår voksne flest. Derfor trenger de ikke klassifisere overgrep mellom voksne som annet enn uheldige unntak.

En annen årsak har å gjøre med oppfattelsen av barn. De påståes aldri å kunne samtykke. Derfor vil seksuelle handlinger med barn per definisjon være traumatiske overgrep. Det er også slik at barn oppfattes som svake og sårbare, og at overgrep mot dem derfor oppfattes som langt verre med større konsekvenser enn overgrep mot voksne.

Når du argumenterer, ikke begi deg inn i en vurdering om hvorvidt overgrep mot barn er bedre eller verre enn overgrep mot voksne. Begge deler er like ille. Fordi vi er glad i barn, er det lett å hevde at overgrep mot barn er verre.

Å diskutere hvor ille overgrep er er å diskutere pedofili på de anti-pedofiles premisser. Alle er enige om at overgrep er ille. Men det forandrer ikke på det faktum at noen barn kan samtykke. Spørsmålet er i utgangspunktet irrelevant. Ingen vil at barn skal utsettes for fare og skade.

Premisset om at barn aldri kan samtykke er et uttrykk for en fundamental oppfatning av seksualitetens vesen i vår kultur. I delen om forhold med barn ble objektiviseringen av seksualiteten nevnt.

Objektiviseringen skaper den seksuelle egoisten.

Objektiviseringen er kulturelt betinget. Det er særlig i de angloamerikanske landene at den er utpreget. Der finner vi også de groveste seksual-forbrytelsene. Der finner vi de hardeste straffene for sex med barn og de mest utrerte utslagene av "redd barna". Det er også verd å merke seg at motstanden mot abort handler om å redde barna. Motstand mot abort har det til felles med motstand mot sex med barn at i begge tilfeller er det uvesentlig hva kvinnen/barnet mener.

• Barn er da ikke likestilte med voksne?

Barn er ikke lik voksne, men det betyr ikke at de ikke kan være likestilte med voksne. Å være likestilt er å ta hensyn til forskjeller, ikke at forskjeller ikke skal finnes.

Vi voksne skal ikke basere vårt forhold til barn på hva de ikke er. Vi skal basere vårt forhold til dem på hva de er og hva de kan. Det er ikke forskjellene mellom oss som avgjør hvor likestilte vi er. Det er hva vi har til felles som mennesker, hva vi kan dele, som avgjør likestillingen.

• Kan barn ha glede av sex med voksne?

Hvorfor skulle de ikke ha det? De er mennesker. Men glem ikke at "sex med voksne" ikke er det samme som "sex mellom voksne".

• Hvorfor hører vi aldri at barn har glede av sex med voksne?

Positive seksuelle opplevelser mellom barn og voksne er dokumentert. I den mye omtalte Rind-studien ble det vist at "misbruk" ikke ble oppfattet negativt av alle i undersøkelser blant studenter. Det er også interessant å lese vitnesbyrdene på Newgon.

Hvorfor står ikke flere frem og forteller? Den dagen slike vitnesbyrd ikke leder til rettslig forfølgelse vil det sikkert bli flere av dem. Akkurat som for samtykke, er spørsmålet om vitnesbyrd et spørsmål om hva samfunnet vil ha.

På 80- og 90-tallet var det ikke uvanlig å lese om kvinner som hadde positive seksuelle opplevelser som barn. Jeg kan ikke lenke til dette og det er ikke gitt at dette dreide som om opplevelser med voksne. Uansett vil dagens berøringsangst og sanksjoner legge en demper på motivasjonen til å fortelle.

Sex er tillit. Dagens samfunn er preget av alt annet enn tillit.

De fire retningslinjene

1. Samtykke fra barnet og den voksne.
2. Åpenhet mot foreldrene til barnet.
3. Frihet for barnet til å trekke seg fra forholdet når det vil.
4. Harmoni med barnets utvikling.

De fire retningslinjene handler om hva som bør gjelde for at barn kan ha sex med voksne. De er svar på spørmål av typen

• Under hvilke betingelser kan barn ha sex med voksne?

Retningslinjene er konsise og uten noen kompliserende faktorer. Retningslinjer av denne typen bør være så. De må være lette å forstå. De må være rimelige å godta.

Barn og voksne er ikke like. Sex mellom barn og voksne kan ikke finne sted på samme måte som sex mellom voksne. Det er bakgrunnen for retningslinjene.

Retningslinjene angår de involverte, hvilke betingelser som må oppfylles av dem. Merk at den overordnede betingelsen om at slike forhold må være lovlige i henhold til norsk lov ikke er tatt med. Tenk på betingelsene som en veiledning i hvordan alternative lover kan være utformet med hensyn på alder og sex.

1. Samtykke fra barnet og den voksne.

Samtykke er grunnlaget for alle seksuelle handlinger mellom mennesker, uansett alder. Å ignorere samtykke er å forakte andre og har ingenting med forhold mellom mennesker å gjøre.

Samtykke er personlig og springer ut i fra ens selv. Å kunne samtykke er å ha evnen til å kunne si både ja og nei. En slik evne krever et visst nivå av selvbevissthet, kunnskap og vurdering. Å kunne samtykke er også viljen til å kunne si både ja og nei. Ytre press av ulike slag kan hindre en slik vilje.

Evne og vilje er betinget av miljø. Evne er også betinget av barnets mentale utvikling og modenhet. Barn kan lett bli tatt fra viljen til å samtykke hvis voksne mener at den er uvesentlig. Det uvesentlige ved barns samtykke er ironisk nok hva overgripere og lover om seksuell lavalder har til felles.

Samtykke er å forstå at sex kan være uønsket, både for ens selv og for andre. Tenk nøye på hva det betyr.

2. Åpenhet mot foreldrene til barnet.

Åpenhet til foreldrene tjener to hensikter. For det første er det en garanti for at barnets interesser blir tatt vare på. For det andre avhenger evne til samtykke (jfr. betingelse 1) av åpenhet i miljøet rundt barnet.

Mange mener at det er en ubalanse i makt mellom barn og voksne. Nå vil et forhold basert på kjærlighet ikke handle om makt. Allikevel må det bli tatt hensyn til forskjeller (om ikke annet fordi barn er lettere påvirkelige) som gjør at en garanti mot ubalanse er nødvendig.

Åpenhet handler om et fortrolig miljø rundt barnet, først og fremst til foreldrene men også til andre voksne. Det må være kommunikasjon. Det må være trygghet. Det må finnes en aksept for seksualitet i miljøet. Seksualitet er noe vi lærer. Kunnskap om seksualitet må komme fra et sted. Uten kunnskap vet vi ikke hva vi samtykker til.

3. Frihet for barnet til å trekke seg fra forholdet når det vil.

Forhold må være likeverdige. Barn skal kunne trekke seg like lett fra forholdet som den voksne kan. Barn skal ikke ha seksuelle forhold med noen de er avhengige av.

Frihet i forholdet er et premiss for samtykke. Uten frihet vil det ikke finnes en reell vilje til å si nei. Barn må vite at de ikke risikerer noen form for straff ved å si nei.

4. Harmoni med barnets utvikling.

Det seksuelle i et forhold skal være tilpasset barnets fysiske og mentale utvikling.

Det sier seg selv at størrelsesforskjeller begrenser hva man kan gjøre sammen seksuelt. Penetrerende seksualitet er ikke passende for unge barn. Seksualiteten må være tilpasset barnets begreper og forestillinger. En voksen skal ikke ha sex med barn hvis den voksne mener at voksen seksuell praksis er passende for barn. Barn og voksne er ikke like.

En diskusjon om retningslinjene

La oss se på noen spørsmål du kan bli stilt med hensyn på de fire retningslinjene.

• Kan barn samtykke?

Du vil alltid få spørsmål om barns evne til å samtykke. Evnen vil bli trukket i tvil.

Du må advare mot å se på alle barn under ett. Mennesker under en bestemt alder er ikke like. Ikke diskriminér barn.

Kan barn samtykke? Både ja og nei. Det kommer an på vedkommendes alder, modenhet, kunnskap og det miljøet av aksept og trygghet som vedkommende lever i.

Du vil få spørsmål om barns evne til å ha forhold til voksne.

• Hvordan kan barn ha forhold til voksne?

Barn og voksne kan godt ha forhold. Det har ikke så mye med alder å gjøre men at man passer vel sammen. Dette er en generell sannhet som alle erfarer. Barn kan ha forhold med voksne hvis de vil ha det. Det spesielle med denne type forhold er at den voksne ikke bestemmer. Ofte vil vurderingen av barns evne til å ha forhold med voksne være farget av oppfatningen av barn som underlegne, som de som blir bestemt over. Barn trenger ikke å være underlegne voksne. Et fritt valg og at man passer vel sammen er grunnlaget for forhold.

Mer grunnleggende er spørsmålet om barns evne og lyst til å ha sex med voksne.

• Vil barn ha sex med voksne?

Dette spørsmålet har også et ja og nei svar. Det kommer an på personen. Noen barn har ingen seksuell interesse. Mange barn har ingen seksuell interesse for voksne. Noen barn har en slik interesse. Dette siste er noe voksne uten en seksuell interesse for barn ikke uten videre kan oppfatte. Det betyr ikke at slike barn ikke finnes.

Barn er tiltrukket voksne av samme grunn som voksne er tiltrukket voksne. Hvis noen undrer på hva barn finner tiltrekkende ved voksne, spør hva voksne finner tiltrekkende ved voksne. Det er ingen magisk forskjell bare man kommer under en viss alder. Altfor ofte handler oppdelingen i barn og voksne om et virkårlig tall (alder), ikke om modenhet og personlige egenskaper.

Barn må behandles individuelt som subjekter, ikke som objekter. Det kan godt være at sex med barn er uvant/upassende/umoralsk/støtende for mange voksne. Dette er de mange voksnes problem.

Betingelse 2 handler i grunnen bare om at foreldrene må vite om og godta forholdet. For betingelse 1, nødvendigheten av samtykke, ble det fremholdt at kunnskap om seksualitet er nødvendig for å vite hva man samtykker til. Betingelse 1 og 2 henger sammen. Det må både finnes en åpenhet til foreldrene men også en generell åpenhet om seksualitet. Det er grunnlaget for å kunne samtykke.

Ironisk nok vil det motsatte av samtykke, overgrep, også handle om åpenhet, mangel på åpenhet. Det er karakteristisk at overgrep skjer i et miljø av uvitenhet, hemmelighold og fortielse. Åpenhet er ikke bare en betingelse for samtykke, det er også en betingelse for at overgrep ikke skal finne sted. Tenk på det.

Barns åpenhet til voksne om seksualitet og voksnes åpenhet om seksualitet med barn vil ofte bli møtt med vanntro, om ikke også med sinne. Mange føler seg støtt fordi det berører et gigantisk tabu.

Du vil høre den ganske vanlige oppfatningen om at åpenhet gjør barn seksuelle.

• Vil ikke åpenhet seksualisere barn?

Det er ingenting som heter å seksualisere barn. Barn er seksuelle. Seksualiteten har alltid vært der. Den kan arte seg på ulike måter. Hos små barn er ikke seksualiteten ekstrovert (den er ikke rettet mot andre). Eldre barn kan skjule eller undertrykke sin seksualitet (den såkalte latensperioden). Men seksualiteten er alltid der.

De som mener at barn seksualiseres av åpenhet vil mene at mangel på åpenhet trygger barn. Husk da at fortielse og hemmelighold er grunnlaget for overgrep, som nevnt over.

• Vil ikke åpenhet oppmuntre barn til å være seksuelle?

Dette spørsmålet har to gale premisser. Først, om det er åpenhet vil barn ha sex med voksne. Det er feil. For det andre, om barn er seksuelle vil de utgjøre en fare eller være i fare. Det er feil. Barn er seksuelle uansett hva slags åpenhet til foreldrene som finnes. De fleste foreldre er glad i sine barn og vet verdien av tillit og at barna kan snakke med dem om alt mulig, også om seksualitet. Foreldre vet at åpenhet er viktig for at de skal kunne være i stand til å passe på interessene til sine barn. Så enkelt er det.

Barn oppmuntres aldri til å være seksuelle. De er seksuelle. Barnseksualitet kan riktignok usynliggjøres. Åpenhet vil da synliggjøre noe man ikke vil skal synes.

• Er ikke sex farlig for barn?

Du vil høre at sex er farlig på grunn av faren for kjønnssykdommer, uønsket graviditet, fordi det kan oppmuntre til prostitusjon, at man kan bli utnyttet, utsatt for overgrep osv. Sex er ekstra farlig for barn fordi de er umodne, ikke kan se etter sine interesser osv. Sex setter i gang sterke følelser som barn er dårlige til å takle osv.

Spør gjerne din motpart hva ufarlig sex er. Du kan være temmelig sikker på svaret du får er at ufarlig sex finner sted i et lukket og forutsigbart ekteskap mellom voksne.

Det følger av betingelse 2 at åpenhet sørger for at barnets interesser blir tatt vare på. Hvis foreldre har en åpen og avslappet holdning til seksualitet, vil de også kunne veilede sine barn i hvordan de unngår de uheldige sidene ved sex. Det er ganske innlysende.

Ofte vil den største faren ved sex være av en moralsk karakter. Sex er umoral. Det er bare i ekteskapet at sex får en slags moralsk alibi. Foreldre kan være uærlige om hva deres motstand mot barneseksualitet bunner i. Passer de på interessene til sine barn eller handler det mest om egne interesser? Når det kommer til moral, er sex like farlig eller ufarlig som vi gjør det til. Du kan nevne at onani lenge var farlig for barn men at det bare handlet om lystene og interessene til voksne.

Hos mange voksne finnes det en dyp antipati og avsky for barneseksualitet. Typisk vil det uttrykke seg ved følgende spørsmål.

• Skal vi involvere oss i våre barns seksualitet?

Hvis de med dette mener at de må være seksuelle med sine barn, er svaret selvfølgelig nei. Det eneste åpenhet betyr er at du må møte dine barns seksualitet på en positiv måte. Ikke sensurer den. Ikke send ut signaler om at den er uønsket, at alt som har med kjønnsorganene å gjøre er upassende. Ha en positiv innstilling. Glem ikke at det du formidler vil ha en fundamental innvirkning på et menneskes liv. Barn tar opp dine holdninger. De kan farge dem for lang tid, kanskje for hele livet.

Tenk på seksualitet som manérer. Du lærer dine barn gode manérer ved middagsbordet. Da blir de sosiale og kan senere spise sammen med andre uten å være til sjenanse. Eller du lærer dem verdien av penger, at det finnes en sammenheng mellom det vi yter og det vi får. Det gjør at de senere kan klare seg selv. Seksualitet handler også om manérer. Seksualiteten må sosialiseres. Vi må lære å ta ansvar og ikke handle som egoister.

Åpenhet om seksualitet innebærer ikke at dine barn begynner å ha sex med voksne, om ikke annet fordi barn flest ikke er seksuelt interessert i voksne. Men om det skjer, vil du med din åpenhet være sikrere på at dine barn opplyser deg om det. Tilliten er der.

Det er et paradoks at foreldre på en og samme tid ikke vil involvere seg med sine barns seksualitet og samtidig har et så stort behov for å ha oppsyn og kontroll med den. Det forklarer lov om lavalder. Det forklarer sensureringen av barneseksualitet, som blant annet kommer til uttrykk i såkalt "barnesikkerhetspolitikk" (en youtuber ble avstengt for brudd på barnesikkerhetspolitikk). Det forklarer selvfølgelig også antipatien til pedofile, for vi representerer (ved siden av barn selv) den største trusselen mot deres late-som-det-ikke-finnes holdning. Vi synliggjør paradokset og det liker de ikke.

• Vil ikke barn være i fred når de utforsker sin seksualitet?

De fleste husker fra sin barndom at alt som hadde med forelskelse, onani og kontakt med det annet kjønn å gjøre var noe foreldrene overhode ikke hadde noe med. Hvis foreldre føler avsky for barneseksualitet, møtes dette med en like stor avsky for seksualiteten til foreldrene og for et hvert forsøk fra dem på å involvere seg i ens romantiske og erotiske liv.

Det må ikke nødvendigvis være slik. Det kommer an på hvorvidt barn møtes med respekt og oppfattes som jevnbyrdige. Barn tar til seg holdninger og lærer fort. Barn er like åpne om seksualitet som foreldrene er det.

Det er så lett å se ned på og latterliggjøre barns romantiske og erotiske liv. Det har sikkert sammenheng med avskyen voksne føler for barneseksualitet. Det har med pedofobi å gjøre. Bak en overbærende tone ligger angst og redselen for det uavhengige barnet. Du oppdrar ikke barn ved å bagatellisere dem. Du oppdrar dem gjennom respekt og tillit. Barn skal kunne stole på sine foreldre og føle at de blir tatt på alvor. Foreldre skal ikke bruke deres barns seksualitet mot dem. Den store tragedien med lavalder er at den alltid sår mistillit mellom barn og voksne. Hvis barn vet at deres seksualitet er uønsket og straffbar, har det konsekvenser for deres åpenhet. Barn vil aldri fortelle om sex med voksne hvis de vet hvilke konsekvenser det får.

Jo, barn vil utforske sin seksualitet alene. Det er bare at om de lurer på noe eller har problemer så skal det være mulig for dem å snakke om det med sine foreldre og andre voksne. De skal ikke være redde for represalier. De skal ikke være redde for pedofobi.

Betingelse 3 handler om frihet i forholdet. Barn må kunne trekke seg fra forholdet når de vil. Barn skal ikke ha forhold med noen de er avhengige av.

På en måte er frihet noe vi alle vi ha. I forhold mellom voksne var problemet lenge at kvinnen ikke hadde den samme friheten som mannen. Hun kunne i mindre grad søke om skilsmisse fordi hun var redd for å miste samværsretten med sine barn. Hun var økonomisk avhengig. Men på en annen måte, og paradoksalt nok, er frihet noe vi ikke vil ha. Det blir satt likhetstegn mellom frihet og umoral. Frie kvinner ble sett ned på som umoralske, som ansvarsløse eller som prostituerte. Denne måten å tenke på frihet kommer tydelig frem når du får spørsmål av typen

• Dere vil ha frie forbindelser?

Med frie forbindelser menes selvsagt noe negativt, fordi "frie forbindelser" blir forstått å være forbindelser uten forpliktelser og ansvar. I tilfellet med barn er det kort vei fra mangel på ansvar til skade og overgrep.

Du svarer ved å si at frihet ikke innebærer mangel på ansvar. Frihet gjør at vi blir gitt ansvar. Når kvinner er frie til å skille seg, er dette ikke et tegn på at de er uansvarlige eller ikke har forpliktelser. Det er bare at de har en rettighet til å komme seg vekk fra et forhold som ikke passer dem.

Det finnes ikke "frie forbindelser", bare forbindelser som i større eller mindre grad vurderes som umoralske. Mange vil selvsagt si at forbindelser mellom barn og voksne er umoralske, men det er en vurdering som ikke har noe med den friheten som barn må ha i et forhold. Betingelse 3 er i grunnen en svært moralsk betingelse, for den slår fast når sex mellom barn og voksne er moralsk.

• Dere snakker om frihet. Hva med forpliktelser?

Dette spørsmålet er en annen variant av motstanden mot frihet. Kvinner som skilte seg ble beskyldt for å løpe fra forpliktelsene sine. Mange levde ulykkelige ekteskap som følge av frykten for å bli oppfattet som ansvarsløse. Gikk ikke ansvaret for familien foran egne ønsker?

Ikke sett forpliktelser opp mot frihet. Da ender vi opp med å legitimere overgrep.

Et annet spørsmål handler om ubalansen i frihet mange mener må eksistere mellom barn og voksne.

• Dere vil ha friheten til å ha sex med barn og så forsvinne?

Igjen blir frihetsprinsippet misbrukt. Frihet er ikke å ta seg til rette. Frihet handler ikke om å løpe fra ansvar. Betingelse 3 handler bare om at det må finnes en gjensidig mulighet for å avslutte forholdet. Barn må ikke ha forhold med noen de er avhengige av. Da har de ikke friheten til å trekke seg fra forholdet.

Det ligger et premiss her om at sex bare er noe den voksne vil ha. Barn ønsker ikke sex. Det er den voksne som vil ha sex. Barn vil ha noe helt annet. Derfor blir barn utnyttet i seksuelle forhold. Etter at den voksne har hatt sex vil han/hun forsvinne og barnet vil føle seg forlatt og forrådt. Mer generelt blir det sagt at pedofile forhold ikke varer. Etter at barnet har blitt X år vil den voksne miste interessen.

Frihet handler ikke om å inngå ekteskap med barn. Det er ironisk at anti-pedofile på den ene siden er i mot barne-ekteskap og på den andre siden anklager oss for bare å ha sex og så forsvinne. Det er ikke gitt at det er den voksne som "forsvinner". Barn er i en alder der deres interesser endrer seg raskt. Hva de liker og vil ha akkurat nå trenger ikke vare.

Forhold mellom barn og voksne er ikke som forhold mellom voksne. Derfor blir det feil å sammenligne dem. Premissene er forskjellige. Et slikt premiss er tidsaspektet. Forhold til barn kan ikke vare livet ut. Det er en selvmotsigelse. Er da slike forhold mindre verd?

Mange voksne vet godt at forhold kan ha stor verdi selv om de varer kort, kanskje bare en sommer. Verdien av et forhold ligger ikke i fremtiden men i nåtiden. Verdien av et forhold har ikke sammenheng med lengden av forholdet. Når forholdet tar slutt, gjelder det å skilles som venner. Det er mulig å være venner selv om man ikke mer er sammen og har sex.

Forhold mellom voksne kan fungere hele livet. Ofte gjør de det ikke. Det er grunnen til at skilsmisseraten er høy (40%). Det er også grunnen til at noen heller vil leve i friere samboerskap. En del ekteskap varer lenge men ikke av spesielt moralske grunner. Ekteskapet er mer å regne som en samfunnsinstitusjon.

Når det kommer til sex, ligger det i seksualitetens natur at den ikke trives i rutine og forutsigbarhet. Igjen, det finnes sikkert seksuelle forhold mellom voksne som varer hele livet, men gir det dem en rett til å fortelle oss hvor umoralske vi er?

• Er det ikke bare sex?

Seksuelle forhold mellom barn og voksne varer ikke. Kan kjærlighetsforholdet vare?

Alle har sikkert erfart at det i forhold gjerne er én part som vil at forholdet skal fortsette mens den andre part ikke vil. I pedofile forhold blir denne problemstillingen akutt. Hvis den unge part vil at forholdet skal avsluttes, har vedkommende muligheten til det gjennom betingelse 3. Men hva om den unge part ikke vil avslutte forholdet? Som voksen har du friheten til å gå, men er det riktig? Hva gjør du da?

Barn og voksne ser ikke på forhold på samme måte. For barn er forholdet unikt. De kan ikke forestille seg at de vil få nye forhold som kan være like verdifulle. Du vil derfor ha store problemer med å være den som bryter forholdet.

To ting er viktig her. Du må aldri inngå et forhold til et barn på gale premisser. Mer konkret kan du aldri være en erstatning for en far eller mor. Betingelse 2 forutsetter eksistensen av foreldre som er der og fyller rollen de er ment å ha. Et seksuelt forhold mellom et barn og en voksen kan aldri erstatte forholdet barnet har til sine foreldre. Hvis du eller barnet tror det, kan det gå svært galt. Ikke innled et forhold med noen som vil ha en fars- eller morsfigur.

Selv om vi ikke kan være en erstatning for en far eller mor, vil vi som pedofile alltid ha i oss en grad av omsorgsfølelse for barn. Det er selvfølgelig fordi vi er glad i dem, men det er også en slags instinkt som alle voksne har i møte med barn.

Hvorvidt det er riktig å vise omsorgsfølelser i forhold med barn er et åpent spørsmål. Noen barn vil ikke vite at det. Det er fordi at de vil bli behandlet som likestilte, som voksne. Andre vil ha forhold med voksne nettopp fordi de trenger en foreldrefigur. Du oppfatter at de er ensomme, søkende, kommer fra dysfunksjonelle familier, kan ha foreldre som har skilt seg osv. Du merker deres behov. Du vil så gjerne at de skal føle seg bedre, at de sammen med deg skal være fri fra sorgene de har for en stund. Du har mye å gi dem. Du har ikke noe imot å være en "far".

Problemet kommer den dagen du ikke mer kan være en far.

For det andre må du aldri bryte forholdet tvert av. Det seksuelle i et forhold tar slutt men ikke kjærlighetsforholdet. Det vil finnes bånd mellom dere som varer lenge. Og om båndet etterhvert blir tynnere, har du som voksen likefullt et ansvar for at den du var glad i tenker tilbake på deg på en positiv måte. Vedkommende må aldri føle seg sviktet eller bedratt. Vennskapet mellom dere har verdi lenge etter at forholdet er over.

Problemene omkring avslutningen av et forhold leder til denne type spørsmål.

• Hvordan kan dere forvente at barn skal takle alle problemene i et forhold?

For det første: barn er ikke alene men har sine foreldre som støtte. Problemene som kan oppstå løses sammen med dem.

For det andre: barn trenger erfaring for å få mestringsevner. Det er slik de senere kan løse livets problemer uavhengig av sine foreldre. Et forhold til en voksen kan være inngangen til voksenlivet.

For det tredje: vi er glad i barn, og noe av denne kjærligheten til barn handler om å sette til side egne interesser. Men vent litt. Lyder ikke det kjent? Er ikke all kjærlighet til barn slik? Det finnes ikke et problem som ikke kan løses med god vilje. Det gjelder bare å ta seg tid og forestille seg hvordan barn oppfatter noe. Barn på sin side vil oppfatte at voksne elsker dem og det vil sette størrelsen på problemene de har i sitt rette perspektiv.

Betingelse 4 sier noe om de seksuelle handlingene. Det seksuelle må være tilpasset barnets fysiske og mentale utvikling. Du vil få spørsmål om hvordan det i det hele tatt er mulig å ha sex med barn.

• Hvordan er det mulig å ha sex med en liten, uutviklet kropp?

Hva er sex? En samleie-akt? Noe som involverer kjønnsorganene i noen minutter og har en start og en slutt? En formeringsakt som betinger det vi kaller kjønnsmodenhet?

Eller er sex ømhet, kjærtegn, hudkontakt, berøring uten begynnelse eller slutt, der hender, tunge og munn er like viktige som kjønnsorganet?

Det er ironisk at sex uten samleie er utenkelig for så mange samtidig som kvinner etterlyser mer mer ømhet og "hender, tunge og munn" fra sine partnere. Kvinner er ikke like orgasme-orienterte som menn er. Barn er heller ikke like orgasme-orienterte.

En kropp kan aldri bli for liten for kjærtegn. Ingen utvikling må til for å ha glede av hudkontakt og berøring. Kjønnsorganene er bare områder med mer følsomhet. Ellers er det ingenting spesielt med dem.

For små barn vil sanselighet og sensualitet ikke være fokusert på en bestemt akt. For dem er sex en lek uten begynnelse og slutt. Hos eldre barn vil seksualiteten fortone mer seg som seksualiteten til voksne. Selv om orgasme ofte er drivkraften for leken vi kaller sex, trenger den ikke være så, spesielt ikke for jenter. Orgasme er ofte avslutningen på noe, særlig for gutter, og det er ikke nødvendigvis ønskelig.

Det er riktig at det ikke er mulig å ha sex med barn i voksen forstand, men det er heller ikke poenget. Det er fullt mulig å gi hverandre mye gjensidig glede. Det har ingenting med størrelse eller utvikling å gjøre. Barn kan ha intense sanselige/sensuelle/erotiske behov lenge før avsluttet pubertet.

Mange er nok enig i at barneseksualitet finnes men at den ikke er lik voksenseksualitet. For dem vil akkurat det poenget gjøre at voksne ikke kan ha sex med barn. Du vil bli beskyldt for å ville ha voksensex med barn.

• Hvordan kan du ha noe annet enn voksensex?

Jeg har alltid lurt på hva voksensex er. Jeg har en mistanke om at voksensex har å gjøre med en tilnærming til sex som er fremmed for meg.

For noen år tilbake var det stor ståhei omkring sommerkroppen. I en musikkvideo ser vi unge voksne nyte sjølivet og feste på en strand i en slags forlenget russetid. Selv om låten var ment å være en kritikk av "kroppspress og kosmetiske inngrep" er den selv med på å promotere hva den skal bekjempe. Det finnes råd om hvordan man får sommerkroppen. Treningssentre dukker opp og de er enormt populære. Der blir pump-og-prestér koblet sammen med kropp og sex. Det slår meg hvor fremmed dette er for meg som pedofil. Er dette voksensex?

Etter festen begynner alvoret og oppdraget med å få barn. Nå handler det om terminer, terminkalkulatorer og sædkvalitet. Det er ikke uten videre ukomplisert, i alle fall ikke hvis du er godt over tretti. Alvorlige hyrdestunder finner sted og "så håper vi det går denne gangen" mens foreldre og svigerforeldre venter utålmodig. Er dette voksensex?

I internettets og de sosiale medienes tid vil vi se og bli sett. Mobilen er med overalt. Den har innvirkning på tilnærmingen til sex med sine penisbilder og pornografi. Noen kan ikke ha sex uten at kameraet er med. Er dette voksensex?

Det finnes en forbruker-holdning til seksualitet, en stadig søken etter det nye, et behov for kikk, for å ha prøvd alt. Lakk, lær og latex er mote. Det dilles med fetisj, pisk, håndjern og gruppesex. Kjeder de seg? Er dette voksensex?

Jeg har aldri kjent meg igjen i denne type voksensex. Noen vil hevde at jeg således ikke er voksen. Det lever jeg godt med. Hverken barn eller pedofile har mye tilovers for hva som går for voksensex. Jeg får håpe at mange ikke-pedofile heller ikke har det. Når du får spørsmål om hvordan du som voksen kan ha sex med barn, si at vi ikke trenger sommerkroppen, ikke trenger å formere oss og at vi aldri kjeder oss.

• Hvordan får du det til med barn?

Det finnes ett tusen måter å få seksuell utløsning på. Regulær samleie vil ofte ikke passe for barn. Derfor passer det ikke for oss.

Hvordan får du det til med kona etter at hun har blitt så tjukk at du har problemer med å komme til?

• Kan dere ikke bare vente?

Du kan få spørsmål om det seksuelle i et forhold bare kan vente. Hvis du virkelig elsker et barn, kan ikke sex vente til fylte 16 år?

Det ligger et premiss i spørsmålet om at alt blir bra bare forholdet ligner det forholdet voksne har. Ironisér over spørsmålet. Spør hvorfor ikke vente til 21 år? Eller til ekteskap er inngått? Sex utenfor ekteskapet er da en uting? Ekte kjærlighet har ingenting med sex å gjøre eller hva?

Forhold får ikke verdi en gang i fremtiden. De har verdi nå.

Incest

Incest bryter med betingelse 3 i de fire retningslinjene, friheten til å trekke seg fra forholdet når man vil. Incest kan også bryte med intensjonen i betingelse 2, i den forstand at det må finnes en tredjepart for å passe på barnets interesser.

Personlig har jeg ingen forståelse for incest. Incest har alltid forekommet meg som en form for narsissisme. I grunnen har incest ingenting med pedofili å gjøre, for om du er far og har en datter betyr det at du har en ektefelle du har fått barn med. Det betyr igjen at du er seksuelt tiltrukket voksne og er ikke pedofil. Incest startet overgrepshysteriet. Støttesenter mot incest ble opprettet i 1986. Etter incest-jakten på 1980- og 1990-tallet med flere feilaktige dommer ble hysteriet flyttet ut av familien og over på "de pedofile".

Det er et tankekors at disse feilaktige dommene ikke ble en vekker. Istedenfor fant man en ny syndebukk for menneskers psykiske problemer.

Hvis sex med barn ikke er motivert av noen generell seksuell tiltrekning til barn, det vi kaller pedofili, hva er da motivasjonen for incest?

For mange år siden leste jeg om hvordan en bror og søster hadde hatt sex med hverandre fra de var 11-12 år gamle. Selv etter at de var blitt voksne og gift og levde adskilte liv fortsatte de å møtes i hemmelighet og ha sex. Det var blitt en vane. Kanskje var det en måte å vise søskenkjærlighet på? Eller var selve hemmeligheten motivasjonen?

Det finnes alltid en latent erotisk spenning i en familie som bor tett og tilbringer så mye tid sammen over så mange år.

Incest er interessant på den måten at det finnes motiver for sex mellom mennesker som ikke har med seksuell preferanse å gjøre. På en måte kan man si at incest er det ekte uttrykket for menneskelig seksualitet, som vane, som uttrykk for gruppe-identitet, som samhold.

Det hevdes, sikkert med rette, at barn født i incest har en økt risiko for genetiske feil og sykdommer. I menneskets urtid når vi vandret rundt i grupper var innavl et stort tabu. Tabuet var et uttrykk for et overlevelsesinstinkt, for at avkommet skulle bli friskt.

Frihet

Forhold med barn som beskrevet i dette avsnittet er å gi barn frihet. Det er ikke gitt at voksne uten videre vil gi barn frihet. Ofte motiveres en motstand til forhold med barn at pedofile snakker mye om frihet og lite om ansvar.

• Du vil ha sex med barn, men vil du ha ansvar for barn?

Først, vi vil ha sex med barn hvis barn vil ha sex med oss. Aldri gå med på å la dem fremstille forholdet som ensidig. Det er en avsporing. Spørre tilbake: et barn vil ha sex med meg, men vil barnet ha noe ansvar for meg?

Ansvar for barn? Klart vi har ansvar. Vi har ikke den type ansvar foreldre har, men det er heller ikke ønskelig. Vi vil ikke være en foreldrefigur, for det ville bære helt galt avsted. Vi kan ikke være en erstatning for en forelder. Vi kunne kanskje tatt over rollen som forelder hvis de virkelige foreldrene var borte, men det ville sette et stort spørsmålstegn ved sex.

Alle voksne føler ansvar for barn. Mer konkret handler dette om å se etter deres velferd.

Det er pussig dette, at med en gang du vil se etter et barns velferd leder dette til at du innbiller deg at ingen annen voksen kan gjøre det samme. Dette er sjalusi. Det er sikkert hva foreldre føler om oss. De sier: ingen andre voksne i hele verden kan ta ansvar for mine barn.

Her gjelder det å tenke mindre på seg selv og mer på barnet. Virkelig ansvar for barn springer ut av en slik innsikt.

Seksuell frihet tolkes ofte som en slags oppfordring til prostitusjon. Dette gjelder i særlig grad barn fordi pedofile forhold i sin natur ikke varer. Vi kan bli beskyldt for å lage prostituerte av barn.

• Vil du gjøre barn til prostituerte?

En prostituert er noen som bruker sex for å få goder. Det kan være materielle goder (penger) eller immaterielle goder (privilegier eller fordeler).

Jeg ville aldri kalt omgang med prostituerte for forhold med barn. Det er to forskjellige ting. Du kunne sikkert ha blitt glad i en barneprostituert, men det ville vært hun som hadde sviktet deg, ikke du henne.

Når du diskuterer, vær forsiktig med å la ditt ønske om forhold med barn koke ned til en omgang med prostituerte. Anti-pedofile vil at det skal være slik. Men det er å skitne til være følelser.

Det finnes barneprostituerte. De eksisterer av samme grunn som voksenprostituerte: de dekker et behov. Det er et poeng at kvinner som prostituerer seg gjerne begynte når de var barn. Pedofili skaper ikke prostitusjon. Det er bare at barneprostituerte tydeligvis har mye appell. Jenter som prostituerer seg vil ha penger til merkeklær. Får de ikke det nasker de. Barneprostituerte kunne gi noen og enhver en lekse i barns "uskyld".

Hvis din motstander har fått et godt inntrykk av deg, vil du kunne høre at du er unntaket.

• Du vil nok ikke gjøre et barn ille, men det er nok av dem som vil.

Det finnes sikkert de som gjør barn ille. Hva slike vil eller ikke vil er irrelevant, de bare gjør barn ille, ofte med de beste hensikter. Vi hører om dem rett som det er. Motivet er ulikt men en ting er sikkert: de er ikke glad i barn.

Hvilken relevans har det for meg om noen gjør barn ille? Forandrer det på hvordan jeg behandler barn? Hvilken relevans bør det ha for deg om noen gjør barn ille. Forandrer det på hvordan du behandler barn?

Enkelte kan ikke leve med usikkerhet. De begynner å frykte. De frykter "de pedofile". Frykten vil forandre måten de behandler barn på. Hvis mange nok behandler barn ut i fra frykt, blir samfunnet deretter. Frykt har en tendens til å skjule, dekke til, undertrykke og skape akkurat det vi frykter. Barn oppdratt i frykt vil selv frykte. Noen kaller dette å beskytte barna, å være glad i barn. Jeg kaller det å forakte barn, å gjøre dem til uten evner, umyndiggjøre dem, fylle dem med angst, relegere dem til en mørk og lukket tilværelse. Det blir det ikke mennesker av. Det er å gjøre barn ille.

• Finnes det grenser for frihet?

Klart det gjør det. Ens egen frihet skal ikke gå på bekostning av andres frihet.

Roller

De fleste vil nærmest uten å tenke etter tildele barn og voksne helt ulike roller. Det er de voksne som bestemmer og barna som adlyder, eller i det minste føyer seg etter det de voksne vil. Denne rollefordelingen vil farge synet på seksuelle forhold mellom barn og voksne. Hvis barnet gjør det de voksne vil, skjer det per definisjon uten samtykke og med tvang. I rollen som voksen bruker voksne all sin autoritet og alle sine tvangsmidler til å få barnet til å gjøre som de vil. I rollen som barn må barnet underlegge seg og være lydig. Ethvert avvik fra en slik rollefordeling vil oppfattes som underlig om ikke umulig. Dette kan arte seg som følgende spørsmål

• Skal barn bestemme?

Når du får et slikt spørsmål, vil din motpart ikke kunne ta innover seg at barn kan ha like mye å si om forhold og seksualitet som voksne. De vil i grunnen nekte for at det er mulig å oppfatte barn som tilnærmet likestilte i seksuelle forhold, eller for den saks skyld i alle andre sammenhenger. Hvordan ville det gå, spør de, om barn fikk bestemme? Det ville blitt kaos, sier de. Det er hva despoter har sagt gjennom alle tider.

Barn og voksne kan komme frem til enighet i fellesskap. Hvis den voksne mener at det er umulig, er det et enormt nederlag. Det setter spørsmåltegn ved hele måten vi oppdrar barn på. Forutsetter du at barnet er rasjonelt og skal ha medbestemmelse? Eller må barneoppdragelse være irrasjonelt og tvangspreget?

Det er forøvrig et poeng at i familier med incest vil rollefordelingen være snudd på hode. Der er det barna som bestemmer over de voksne.

Sex er likestilleren. Hvis du er avhengig av barn for å få sex, vil rollefordelingen mellom barn og voksne være helt annerledes. Det kan godt være at dette er det mest ubegripelige for ikke-pedofile.

Samfunn og politikk

Du vil få spørsmål om du forstår hvorfor andre forstår hvorfor pedofili er galt, av typen

• Hvorfor tror dere at det er så mye motstand mot pedofili i samfunnet?

• Finnes det ikke gode grunner til å være i mot pedofili?

Bortsett fra at slike spørsmål gjerne har en appell til flertallet (det er galt fordi flertallet mener det er galt) og er ledende spørsmål (motparten forventer at du gir det svaret motparten vil ha) vil premisset for slike spørsmål være at du ikke har selvinnsikt. Du forstår ikke de anti-pedofiles berettigete grunn til å være anti-pedofile.

Det finnes mange grunner til anti-pedofili. Noen ble nevnt. Det er ikke slik at vi ikke forstår anti-pedofili. Det er heller ikke slik at vi ikke forstår vår motpart. Der er bare at motstand mot pedofili i samfunnet og hos enkelt-individer er tuftet på gale premisser. Du kan spørre tilbake

• Hva slags trussel er det pedofile representerer?

Det er bedre å la dem forsvare sin anti-pedofili enn at du må forsvare din pedofili. Å diskutere en forståelse for anti-pedofili vil bare få deg på defensiven. Det er å diskutere pedofili på de anti-pedofiles premisser.

• Hva skal til for å endre lover om lavalder?

Lover er noe av det mest konservative som finnes. Holdninger endrer seg lenge før lover. Det gjelder først å arbeide med holdninger.

Vi bør lære av tidligere kamper om rettigheter. Kvinnekampen og homokampen er eksempler fra nyere tid. Slik jeg ser det, er den viktigste lærdommen vi får av dem at holdinger bare endrer seg når rollen mennesker spiller i samfunnet endrer seg. Vi fikk et bedre kvinnesyn, en bedre kvinnerolle, når kvinner måtte inn i arbeidslivet under andre verdenskrig. Samfunnet erfarte at kvinner var kapable. Det endret kvinnerollen og vi så oss aldri tilbake. På samme måte var forutsetningen for aksept av homoseksuelle menn at mannsrollen endret seg.

Holdningen til lavalder vil bare endre seg når holdningen til barn endrer seg.

Det er selvfølgelig også viktig at holdningen til pedofile endrer seg, men den holdningen er uløselig knyttet til holdningen til barn. Vi kan aldri tro at vi pedofile vil få rettigheter uavhengig av hvordan samfunnet ser på barn. Vi har selvsagt ingen rett til å ha sex med barn. Det er barn som må ha en rett til å ha sex med oss. Lavalder handler ikke om oss. Den handler om barn.

Hvordan endrer vi holdningen til barn?

Det er et enormt sammensatt og komplisert spørsmål. Det er verd å merke seg at holdingen til barn har gjennomgått forandringer. Der holdningen en gang var å betrakte barn nærmest som voksne, er holdningen nå å se på dem som utenfor samfunnet, som en egen avgrenset og isolert gruppe. Lavalder ble til på 1800-tallet. Det var også på den tiden at barns onani ble erklært som en sykdom. Etter andre verdenskrig ble holdingen bedre. Onani forsvant som et problem. Lavalder ble glidende (barn fikk lov til å ha sex med foreldrenes samtykke). Holdning til barneseksualitet var liberal på 1960-tallet. På 1970- og 80-tallet endret dette seg og vi fikk etterhvert dagens holdninger og lover.

Holdningen til barn generelt, det vi kaller barnesyn, har også endret seg. Hvordan man så på barn var avhengig av klasse. Arbeiderklassens syn på barn var langt mer nyansert enn borgerskapets syn på barn. Etterhvert som arbeiderklassen ble borte i vestlige land ble borgerklassens syn dominerende. Synet umyndiggjør, aseksualiserer, overbeskytter og tilsidesetter barn.

Holdningen til barn vil bare endre seg når synet på barn endrer seg. Holdningen vil endre seg når barn får mer myndighet og blir sett på som mer likeverdige og nyttige medlemmer av samfunnet. Holdningen til deres seksualitet vil følge etter.

Det er fristende å si at samfunnet må tilbake til hvordan det var på 1960-tallet men det er ikke klokt å skue bakover. Det var mye som var bedre med barnesynet den gang men det var også mye som dårligere, f.eks. når det kom til fysisk avstraffelse.

Barn må ta større del i samfunnet. Vi kan ikke lage et løp der alle barn må leve flinke, isolerte og beskyttete liv til de er akademikere. Vi må innse at det ikke passer for alle. Barn må komme i arbeid. Til det kreves at vi slutter å leve på arbeidet til mennesker (barn) i fattige land.

Barn må få mer ansvar. Det må ikke være slik at alle må vente til de er 30+ med å stifte familie. Det må ikke slik at alle kan la være å arbeide til de er 25+. Barn skal ikke leve et vegeterende liv der det eneste ansvaret de har er å forbedre karakterene sine. Og for de som ikke kan forbedre karakterene, skal vi ikke lage en lang rekke uføretrygdede. Det er galskap. Det er menneskeforakt.

Vi må lage et samfunn der barn og unge har flere valg og en bredere virkelighet å leve i. Det vil ha den effekt at voksne får et mer nyansert syn på dem som individer. Bare da vil lover om lavalder endre seg.

• Vil vi noen gang ha en tid uten lavalder?

Barn og voksne ikke er like. Det vil alltid finnes en eller annen lovfestet begrensning når det kommer til barn. Det vil ikke kalles lavalder, mer en utvidet norm for samtykke. Denne normen vil være individ- og situasjons-orientert. Lover mot voldtekt og seksuell krenkelse har vi allerede.

• Vil samfunnet noen gang akseptere pedofili?

Du kan argumentere med at pedofili ikke trenger å bli akseptert, bare så lenge de lar oss og våre unge partnere i fred. Sex er en privatsak.

Jeg får håpe at pedofili får sin plass i vår felles menneskelige seksualitet. Det vil gjøre samfunnet mer anstendig og fjerne mye grunnløs frykt.

Før anerkjennelsen av pedofili kommer anerkjennelsen av barn. En slik anerkjennelse er viktigere og vil på mange måter rekke.

En oppsummering av spørsmål og svar

De viktigste spørsmålene og svarene skal oppsummeres her. Dette er svar på spørsmål du får fra ikke-pedofile og spørsmål du kan stille til ikke-pedofile.

Svar til ikke-pedofile

• Hvorfor er du/dere tiltrukket barn?

Vi er tiltrukket barn av nøyaktig samme grunn som du er tiltrukket voksne, bare at de vi er tiltrukket av har en annen alder. Vi er tiltrukket barn fordi de utstråler vitalitet og helse, har fin hud, klare øyne, glansfullt hår og ansiktstrekk som er harmoniske og symmetriske. Jentepedofile er tiltrukket jenters lår, rumpe og mage på samme måte som du finner dette tiltrekkende hos kvinner. Barn er ærlige, likefremme og gøy å være sammen med.

• Hvorfor vil dere ha sex med barn?

Våre følelser for barn er en pakke av emosjonelle og romantiske følelser kombinert med en fysisk tiltrekning, akkurat slik voksne kan ha for andre voksne. De vi er glad i vil vi være fysiske med.

Sex vil for voksne som regel bli forstått som samleie. Av innlysende grunner vil samleie som regel ikke passe for barn. Sex for oss er kosing, stryking, kyssing og munnsex, og er i alle tilfeller tilpasset det barnet vil ha, de handlinger som er i harmoni med dets fysiske og mentale utvikling. Dette er naturlig for oss fordi vi har emosjonelle og romantiske følelser for barn.

• Hvorfor vekker ikke barn et behov for omsorg hos dere?

Selvfølgelig vekker barn et behov for å gi omsorg, men et slikt behov står ikke i veien for å betrakte dem som selvstendige seksuelle individer. Pedofile ser på barn som mer likestilte enn andre gjør. Vi bruker ikke et barns omsorgsbehov for å umyndiggjøre det. Den korrekte måten å behandle barn på er anta at de forstår alt og aldri bruke hva de ikke forstår mot dem.

• Står ikke behovet for å gi omsorg i motsetning til det å stille seksuelle krav?

Vi stiller ikke seksuelle krav. Stiller du seksuelle krav til din kone? Ingen kan stille seksuelle krav uten å fremstå som en egoist. Et forhold der den ene part stiller seksuelle krav kan ikke vare. Det er galt å anta at pedofile er mer egoistiske på dette området enn andre. Vi er ikke sex-monstre. Vi har selvkontroll som andre. Vi er glad i barn og det gjør at vi setter deres behov først.

• Hvordan kan barn si ifra hva de vil og ikke vil?

Barn er som regel flinke til å uttrykke sin mening og vilje. Alle som har erfaring med barn vet at de kan protestere og si nei. Men selvsagt, hvis man har lært barn å ikke protestere, å bestandig adlyde, kan barnet under gitte omstendigheter ikke ha mot til å si hva det egentlig mener. Det er akkurat dette, at de ikke fritt kan mene og si hva de vil, som leder til overgrep. Ta derfor ikke lett på det å oppfatte barn som mer likestilte.

• Barn kan vel ikke si nei til voksnes ønsker?

I realiteten er det langt vanskeligere å si nei til hva de ønsker, fordi vi da blir redde for at de vil forlate oss. Barn er ikke tvunget til å omgåes oss, slik de må med sine foreldre, lærere, etc. De kan gjøre som de vil. Det er en effekt av å være likestilt. Oppfatningen av barn og premissene for samvær er annerledes når barnet ikke er tvunget til å omgåes den voksne. Er din forståelse av barn farget av det faktum at barn ikke har noe valg i hvilke voksne de vil omgåes med?

Forøvrig kan barn også ha seksuelle ønsker og stille krav. I et pedofilt forhold er det langt vanskeligere å si nei til et barns ønsker enn det er for barnet å si nei til den voksnes ønsker. Hvis noen blir utnyttet, er det oss.

• Hvordan kan dere forvente at et umodent barn skal kunne ha et forhold til en voksen?

Det enkle svaret er at ikke alle barn er umodne. De modner ulikt. Hvor modne barn er er et spørsmål om alder og kultur. Barn er like modne som samfunnet gjør dem.

Det er riktig at umodne barn ikke kan ha forhold med voksne. Er barnet for ungt vil forhold ikke være mulig. Vi tvinger ikke barn til forhold. Vi bestemmer ikke hva de skal gjøre. Som i alle forhold, må det finnes en interesse fra begge parter, ellers fungerer det ikke. Barn kan eller kan ikke forstå dette, men den voksen vil alltid forstå det. Å tro at pedofile har mindre innsikt på dette området er feil. Vi har ingen interesse av å ha et forhold til et umodent barn.

• Hvordan kan dere forvente at barn skal takle alle problemene i et forhold?

For det første: de trenger erfaringer for å få mestringsevner.

For det andre: de ikke er alene men har sine foreldre som støtte.

For det tredje: vi er glad i dem, og noe av denne kjærligheten vi har til barn handler om å sette til side egne interesser.

• Er ikke sex farlig for barn?

Sex er ikke farlig hvis det skjer under trygge forutsetninger. Sex er ikke farlig hvis de fire retningslinjene for forhold mellom barn og voksne blir fulgt.

1. Samtykke fra barnet og den voksne.
2. Åpenhet mot foreldrene til barnet.
3. Frihet for barnet til å trekke seg fra forholdet når det vil.
4. Harmoni med barnets utvikling.

Spørsmål til ikke-pedofile

Selv om det er viktig å kunne svare på spørsmål er ikke det det meste interessante. Det å begrense seg til å svare på spørsmål vil føre én inn i en defensiv posisjon der man ofte er henvist til å gjøre rede for hva som ikke er galt med pedofili. Det er like interessant å stille spørsmål til ikke-pedofile. Hva de svarer vil ironisk nok si mer om hva som er riktig med pedofili fordi det får frem hva som er galt med anti-pedofili.

Jeg har erfart at ikke-pedofile har problemer med å begrunne sine standpunkter og forestillinger når de konfronteres med dem. Ved å stille spørsmål får du en offensiv posisjon. Samtidig får du kanskje den ikke-pedofile til å tenke etter hva som egentlig er grunnlaget for anti-pedofili.

• Hvorfor voldtar du ikke en kvinne hvis du har lyst på henne?

Vedkommende kan avfeie spørsmålet med å si at "jeg voldtar ikke" men det sier alle. Det er like fullt slik at pedofile voldtar mens ikke-pedofile ikke voldtar.

Så hvorfor voldtar du ikke en kvinne? Du har jo lyst på henne. Er det fordi hun er stor, kan skrike, slå, komme seg unna? Er du redd for konsekvensene? Er konsekvensene det eneste som hindrer deg fra å voldta?

La oss si at hun av en eller annen grunn ikke kan skrike og komme seg unna. Kanskje situasjonen er slik at du kan slippe unna konsekvensene. Hvorfor kan du da ikke la lystene overta og voldta henne? Hva gjør deg så spesiell?

Til syvende og sist er det bare ens selv som bestemmer ens handlinger. Det har ingenting med hvilken risiko man løper, hva man kan slippe unna med, hvor mye eller hvor lite vedkommende kan samtykke, yte motstand osv. Det har bare med deg selv å gjøre. Uansett hvor mange lover, uansett hvor mye straff, uansett hva slags konsekvenser som kan komme, så vil den eneste som i realiteten hindrer deg fra å voldta være deg selv.

Motstanden mot voldtekt ligger i ens selv.

Slik er det for ikke-pedofile, slik er det for pedofile. Neste gang du tenker at pedofile bare voldtar, så tenk på hvorfor du selv ikke voldtar.

• Hvordan kan du uttale deg på vegne av alle barn?

Hvordan er det mulig å mene noe om alle mennesker under enn viss alder? Hvordan kan man påberope seg retten til å vite noe om alle barn? Hvordan går det an?

Dette er nettopp hva lover om seksuell lavalder handler om, at voksne kan uttale seg på vegne av alle barn. Voksne kan fritt bestemme hvordan alle barn i Norge og resten av verden er. Tenk om en mann skulle uttale seg om alle kvinner, om hvordan de er, hva de kan, hva de er dugelig til, om de kan samtykke osv. Ville ikke det vært rart? Ville ikke det ha vært sjåvinistisk, fordomsfullt og nedlatende? Hvilken kvinne ville ha funnet seg i slike generelle betraktninger?

Ingen har rett til å uttale seg om alle i en gruppe. Ingen har rett til å uttale seg om alle mennesker under en bestemt alder, om hvordan de er, hva de kan, hva de forstår, hvilke evner de har, om de kan samtykke osv. Det er urimelig. Det er nedlatende. Det er fordomsfullt. Det er fullstendig uakseptabelt.

Ofte vil du høre at voksne uttaler seg om alle barn for å "beskytte" barna. Det sa man også om kvinner. Kvinner ble umyndiggjorde nettopp for å beskytte dem. Kvinner var av "naturlig" grunner mindre egnede til det meste. De hadde også mindre hjerne enn menn.

• Hva mener du om barneseksualitet? Er barn seksuelle?

Du vil erfare at ikke-pedofile har vanskelig for å svare på dette spørsmålet. Når det kommer til pedofili, har de på sett og vis posisjonen klar. Når det kommer til barn og seksualitet, er temaet et dypt tabu. De blir usikre. Tendensen hos ikke-pedofile er å unngå temaet. Det er pinlig. Det kan vekke aggresjon.

• Synes du det er relevant å se barns seksualitet og pedofili i sammenheng?

Du vil høre at det er ikke er mulig. Barn og voksne lever adskilt. La barn være barn. Hvordan kan et barn finne en voksen tiltrekkende?

Du kan spørre: hvis barn bare finner andre barn tiltrekkende, er de ikke da pedofile? Når går vi fra å være pedofile til å bli ikke-pedofile? Skjer dette ved en magisk kalenderdato?

• På hvilken måte er du glad i barn?

Kjærlighet til barn er å ofre seg. Kjærlighet til barn er å underordne egne interesser og behov. Kjærlighet til barn er å leve med og godta usikkerhet.

Si til dem: tenk nøye etter nå. Har din motstand mot pedofili ingenting med dine egne interesser å gjøre? Kan du ofre dine egne interesser for dine barns interesser? Kan du leve med usikkerhet? Vil ikke et premiss for kjærlighet til barn være at dine barn ikke er til for deg selv?

Foreldre som er glad i sine barn vil overvinne redselen som springer ut av dem selv.

• Hva kunne du tenke deg å gjøre for å beskytte barna dine?

De fleste vil fort svare: alt!

Premisset i spørsmålet er galt. Premisset er at det finnes en rekke farer du som forelder mener er rettet mot ditt barn. Dette handler ikke minst om faren fra "de pedofile". Er alle disse farene reelle eller noe du innbiller deg? Vil ikke farene for det meste ligge i deg selv?

Det er klart at barn skal beskyttes. Spørsmålet er bare hvordan. Beskyttes barn gjennom kunnskap, tillit og utfordringer? Eller beskyttes de med sensur, mistenksomhet og en lukket tilværelse?

Barn beskyttes med mestring. Barn beskyttes ved å få ansvar. Barn beskyttes ved å ta del i det livet de en gang skal leve.

• Hva legger du i seksualitet?

Du kan rote opp mye grums hvis du går dypere inn i dette spørsmålet.

De vil hevde at kjærlighet til barn ikke handler om egne behov. Siden pedofile har et seksuelt behov for barn kan ikke pedofile elske barn. Du kan svare ved å spørre: hvis du elsker din ektefelle, hvordan kan du da ha sex? Når ble seksuelle behov noe bare den ene part besitter? Hvis begge har seksuelle behov, hva er da galt? Mange (særlig kvinner) er vant til å tenke på sex som noe de gjør for å dekke andres behov. Er dette grunnen til at pedofile blir oppfattet som egoister?

Tips når du argumenterer

I mine møter med studenter, journalister og andre om pedofili har jeg merket en spesiell effekt. Den synes å ha tre faser. Før de møter meg har de vært usikre og nervøse. Jeg kan merke det. Herregud, tenker de, jeg skal møte en erklært pedofil. Hvordan er han? Er han normal? Det er første fase. Etter å ha møtt meg er de lettet. Han er helt vanlig og normal. Det er andre fase. Men så kommer tredje fase. Hvordan kan dette stemme? Han kan da ikke være normal? Det må finnes noe galt her. En form for irritasjon kommer til syne, ikke p.g.a. meg som sådan (jeg er den samme), men av forventningen til meg og hvordan den ikke passer inn med hvordan de tror pedofile er. Jeg har opplevd det gang på gang.

Jeg nevner dette som en påminnelse om hva du kan ha i vente. Vi er til de grader usynliggjorte og omgjorte til grotesk karikaturer at folk flest ikke kan ta inn over seg at vi er helt vanlige mennesker, bare tiltrukket noen som er yngre.

Du kan få spørsmål om alle de variantene av pedofili som du selv ikke representerer. Mange pedofile har en tiltrekning til de mellom 8 og 13 år. Når du da blir spurt om de som er tiltrukket spedbarn (nepiofile), kan det være fristende å si at det er helt galt. Da lager du bare en ny lavalder, lavere enn den du selv har. Det er å diskutere pedofili på de ikke-pedofiles premisser. Aldri gjør det. Si heller dette:

Det er ikke hvem du er tiltrukket av som er viktig men hvordan du selv er som person.

Dette er en fundamental sannhet. Den kan aldri understrekes nok. Glem ikke å nevn dette hvis en tiltrekning dukker opp som du ikke deler. Du kan ha en aldri så mye "korrekt" seksuell preferanse og likefullt være den største drittsekken. Glem aldri denne sannheten.

• Som jeg nevnte før, er det en god ide å først snakke om din pedofili med noen du kjenner, en venn eller familiemedlem. Det har den fordel at det skal mer til for at vedkommende skal få en negativ oppfatning av deg.

• Ha mye kunnskap klart slik at du kan svare på spørsmål. Men ikke pøs på med fakta. Bare bruk fakta når det passer. De fleste relaterer seg til personer, ikke til saker. Oppfatningen av din pedofili er en vurdering av deg som person. Fakta er dessverre ikke nødvendigvis av interesse.

• Ikke vær konfronterende. Du kan lett bli beskyldt for å være hensynsløs, av å ikke å ta hensyn til de "små barna". Pedofili er kjærlighet til barn. La deg lede av denne sannheten. Det er lett å bli forbannet over alle fordommene og dumhetene men prøv ikke å gi undertrykk for det.

• Mange som angriper pedofili baserer sin oppfatning på moral. De mener at sex med barn er umoralsk. For å forsvare moraliseringen tyr de til en slags objektivitet: de sier at sex med barn er skadelig. Det som før var "Guds ord" og "usedeligheten" er nå "skade". En argumentasjon om pedofili er veldig mye en argumentasjon om moral. Du må ikke tro at fakta har så mye å si. Derfor er det en god ide å angripe det moralske premisset. Du kan si at onani også var "skadelig". Du kan spørre hvorfor det automatisk blir "skade" under en viss alder. Du kan stille deg undrende til hvor moralsk det er å behandle barn som en gruppe. Trekk paralleller til det gale i å behandle voksne som en gruppe.

• Vær forsiktig med å bli oppfattet som en besserwisser, dvs. en som vet så mye bedre enn alle andre. Din motpart kan tenke at "jeg er for dum til å forstå dette". Det er bedre å appellere til hva vi har til felles. Vi er begge glad i barn. Vi vil begge barn vel. Vi tar hensyn. Vi styres ikke av blinde lyster. Vi har konsekvensforståelse.

• Av og til må du være konkret. Ikke snakk om barn. Snakk heller om Torill. Hun er den eneste de kan relatere seg til. Argumentasjonen angår Torill. Noe annet går dem hus forbi. Enkelte kan ikke føre en abstrakt diskusjon. Anpass din argumentasjon med den du argumentere med.

• Du kan si at du ikke har lyst på Torill. Hun er for liten. Hun er ikke min type. Hun er heller ikke interessert i meg.

• Hvorfor skulle jeg være interessert i Torill hvis du ikke er interessert i Inga. Du er voksen heteroseksuell men det betyr da ikke at du er interessert i alle på din alder !?

• Glem aldri at mange ikke-pedofile ikke er anti-pedofile eller pedofobe. De er glad i sine barn og godtar deres seksualitet. De er likegyldige til pedofili.

• Ikke under noen omstendighet si noe negativt om voksne og deres kropp. Ikke forsvar pedofili ved å være negativ. Du er ikke pedofil fordi du ikke finner kvinner tiltrekkende. Du er pedofil fordi du er glad i unge jenter. Glem ikke at kvinner er mødrene til de vi er glad i. Det er dumt å gjøre dem til fiender.

• Det er alltid en god ide å snu et argument de bruker mot oss til et argument du bruker mot dem. De kan f.eks. si at pedofile voldtar og dreper barn. Da kan du si at det er voksne heteroseksuelle menn som voldtar og dreper sine ektefeller. Det sier da ingenting om voksne heteroseksuelle menn?

• I en mer formell utveksling av meninger (f.eks. hvis du deltar i en debatt) er det en god ide å ha med deg blokk og blyant slik at du kan skrive ned svar du kommer på mens andre snakker. Det er merkelig hvor lett det er å glemme hva man skulle si når man selv får ordet.

Aktivisme

Alle kan være aktivister. Du må bare velge hvilken type aktivisme som passer deg.

Hvis du har lest denne delen, er du allerede en aktivist. Det første steget i all aktivisme er bevisstgjøring.

Kanskje har argumentene og diskusjonene vært nyttige. Om ikke annet har de muligens bidratt til å gjøre livet lettere som pedofil. Vi har alle hatt problemer med å godta oss selv. Veien er lang.

Etter å ha blitt sikrere på deg selv, kan du ta det neste steget og få andre til å godta pedofili. Først og fremst må de forstå at pedofile er alminnelige mennesker.

Du kan åpne deg til nær familie eller andre du stoler på. I begynnelsen handler det bare om å komme ut. Kanskje har de spørsmål. Da kan du bruke det du har lest her. Eller lage egne svar. Pedofili er personlig. Vi er alle pedofile på hver vår måte.

Etterhvert kan du gå lengre. Du kan gå ut i offentligheten. Det er en påkjenning i begynnelsen, men tro meg, du vender deg til det. Aktivisme i offentligheten har en pris. Å betale prisen passer ikke for alle. Velg med omhu hvilken type aktivisme som passer for deg.

Du trenger ikke være pedofil for å være en aktivist på dette området. Temaet barn og seksualitet har et stort nedslagsfelt som ikke bare angår pedofile men alle som er glad i barn. Til syvende og sist handler det om en stor del av vår menneskelighet. Vi har alle vært barn. Seksualitet er noe som angår oss alle. Vi har alle med oss minner om hvordan vår seksualitet ble behandlet i unge år.

De som vil sensurere seksualitet ut i fra frykt, angst og egeninteresse har alltid eksistert. På hvilken side står du? Hva gjør du for å kjempe mot frykten og uviljen? Aktivisme er alltid relevant. Kampen for anstendighet tar aldri slutt.

Det er interessant å sammenligne pedofili-aktivisme med klima-aktivisme. På 1970-tallet var klima ikke et tema selv om vi vet at klimaendringene allerede da gjorde seg gjeldende. Det fantes teoretisk kunnskap om hvilken effekt mye karbondioksid hadde i atmosfæren. Det som manglet var bevissthet om temaet. I dag har vi denne bevisstheten. Hvorvidt det finnes en vilje til å gjøre noe er en annen sak. Hvorvidt vi kan gjøre noe er en tredje sak. Det kan ikke hindre oss i å forsøke. Aktivisme skaper vilje. Aktivisme har alltid en mening.

Den islandske filmen Kona fer í stríð fikk i 2018 Nordisk Råds filmpris. Gjennom en på overflaten vittig film om aktivisme handler filmen om det dypt alvorlige temaet miljø- og klima-ødeleggelse. Under prisutdelingen i Oslo sa den islandske filmregissøren blant annet dette: [ ... og dere politikere ... ] er veldig modige mennesker, for dere vil snart måtte si til deres velgere: stem på meg og jeg vil sørge for at dere får mindre av alt. Lykke til med det.

Kilde: NRKs sending fra Nordisk Råds prisutdeling 2018 ca. 12:30 inn.

Lykke til med det. Det finnes mange viktigere temaer. Til gjengjeld varer temaet på dette nettstedet for evig.