Historien om NAFP
Dette er historien til Norsk arbeidsgruppe for pedofili, kjent
ved deres initialer NAFP eller kort som Pedofil arbeidsgruppe.
Dette er historien om en gruppe mennesker på 1970- og
1980-tallet, historien om deres organisasjon, visjoner og håp,
forsiktige fremganger, men også om deres tilbakeslag, en tiltagende
intoleranse og til slutt deres nederlag. Ved hjelp av et unikt
kildemateriale — som inkluderer brev, avisutklipp og artikler fra
den tiden — vil det bli kastet lys over denne gruppen, perioden den
fantes i og en rekke hendelser som kan forklare holdningen til
pedofili i dag.
En slik historie stiller store krav til kilder.
Pedofili er fremdeles et enormt tabu i vårt samfunn. Få fakta finnes
tilgjengelige og få er villige til å snakke. Det har vært nødvendig
å anonymisere navn på dem som en gang var med i gruppa.
Jeg håper at det som følger vil ha interesse for mange, og være
et viktig bidrag til å forstå temaet pedofili, et tema som kanskje
er et av de vanskeligste i vår tid.
Starten 1974 - 1975
Pedofil aktivisme er av nyere dato. Den fikk sin første
form i Nederland omkring 1960. Det er nødvendig først å si litt om
hva pedofil aktivisme er.
Alle som er pedofile vil før eller senere bli
konfrontert med samfunnets holdninger til oss. De holdningene har
vært og er negative, i særdeleshet etter at lovene om seksuell
lavalder kom på midten av 1800-tallet. Av dette følger at det er et
behov for å kjempe for rettigheter, likeverd og respekt i samfunnet.
Rettigheter er politiske rettigheter. Det er kampen mot
lover som på prinsipielt grunnlag forbyr pedofil seksuell praksis.
Det er kampen mot lovregulert diskriminering. Likeverd er et
spørsmål om å kunne bli betraktet som et menneske på linje med
andre, og ikke tilhørende en bestemt gruppe tildelt de samme
negative egenskapene. Og det er respekt, retten til å være fri og
åpen om hvem man er, uten at dette møtes med frykt, hat eller
sanksjoner.
Pedofil aktivisme er politikk. Det er politikk både i
tradisjonell forstand, ved at man forsøker å influere
styringsprosessene i samfunnet, dets lover og regler, men også i
holdningsskapende forstand, ved å arbeide for at samfunnet skal
godta oss og vår seksualitet. Pedofil aktivisme er informasjon og
saklig opplysning om seksualitet, samt utformingen av akseptable
retningslinjer for seksuell adferd.
Pedofil aktivisme kan også være bevisstgjøring og støtte
blant pedofile. Men det er ikke rene støttegrupper, der man får
hjelp til å håndtere personlige eller juridiske problemer.
Pedofil aktivisme er ikke retten til å ha sex med
barn. Det er ikke organiserte forsøk på å oppnå seksuell kontakt med
barn. Det er ikke 'sex-ringer' eller nettverk som forsøker å
gjennomføre seksuelle handlinger. Det er ikke utveksling av
barneporno.
Pedofil aktivisme er utadrettet politisk arbeid, der
selve poenget med virksomheten er åpenhet, etterrettelighet og
lovlydighet, for på den måten å endre lovene og holdningene i
samfunnet.
Det er naturlig å spørre hvilken plass vår motpart barn
har? Hva med deres røst? Det sier seg selv at det handler like mye
om barns rettigheter som voksnes. Likeverd og respekt på tvers av
alder er helt sentralt. Det kan godt være at 'pedofil aktivisme' er
et litt misvisende begrep på denne type politisk aktivitet, fordi
det antyder at det er seksualiteten til voksne og diskrimineringen
av voksne som er av interesse. Barn har ikke de samme mulighetene
til å fremme sin sak. De går ikke i tog for egne rettigheter. Dette
er dilemmaet. Barn mangler en røst, og det gjør at noen kan trekke
oss i tvil om vi forsøker å tale for dem. Samtidig er barns
manglende makt og medbestemmelse selve årsaken til at voksne også må
tale deres sak.
Pedofil aktivisme er dermed et spørsmål om å arbeide for
barns rettigheter og lage et bedre barnesyn i samfunnet. Det er å få
barn i tale, men uten å bestemme hva de skal si. Det er å gjøre dem
til individer med en egen røst, og ta konsekvensen av at de ikke
alltid er enige med de voksne.
I Nederland omkring 1960 ble det for aller første gang
dannet en politisk gruppe som kan sies å være forløperen til alle
andre grupper av denne typen. Uformelle kontakter mellom mennesker
med en felles seksuell interesse har sikkert eksistert i alle tider,
men nå ble det dannet en formell organisasjon med en bestemt
politisk og sosial dagsorden. Pionéren var Frits Bernard.
Frits Bernard
(1920-2006) var en nederlandsk psykolog og sexolog. På slutten av
1950-tallet grunnla han Enclave Kring i Haag, se her.
Bernard regnes sammen med Edward
Brongersma (1911-1998) som grunnleggeren av hele den
pro-pedofile bevegelsen, både i Nederland og internasjonalt. Enclave
Kring hadde flere funksjoner. Den skulle bryte isolasjonen som de
pedofile befant seg i. Møter ble arrangert i Breda i 1975 og 1977.
Den skulle publisere bøker, blant annet novellen Costa Brava og Paedophilia:
A factual report. Den skulle oppmuntre til vitenskapelig
forskning og innsamling av kunnskap, svare på spørsmål og delta i
samfunnsdebatten. Alt dette skulle forhåpentligvis gi samfunnet et
bedre syn på pedofili og lede til endringer i
sedelighetslovgivningen.
Historien til NAFP tar til når en person (som vi
benevner J) knyttet til Universitetet i Oslo traff Edward Brongersma
tidlig på 1970-tallet og lot seg inspirere av Enclave Kring. Thore
Langfeldt hadde kontakt med J og ble tidlig knyttet til gruppen som
sakkyndig psykolog. En annen person (som vi benevner E) ble
engasjert og skulle bli lederen av den norske gruppen. Det ble lagt
vekt på en faglig tilnærming til pedofili med forankring i det
akademiske miljøet på Blindern og utadrettet opplysende virksomhet.
Gruppen skulle belyse følelsesmessige og seksuelle bånd mellom unge
og voksne og være et forum for all debatt om barn og seksualitet.
I juli 1974 kom denne kronikken på trykk i Dagbladet:
E gjør her rede for gjengse oppfatninger om barns og
voksnes seksualitet, hvordan den formes av samfunnet og dermed er et
politisk spørsmål. Han peker på hvordan vi i vår vitenskaplige tid
bruker uvitenskapelige metoder til å konstruere "besynderlige
teorier om psykisk skade" og til å legitimere "aversjonsterapi". Han
avslutter med å peke på at vi kommer uønsket seksuell adferd til
livs ved å sosialisere seksualiteten og lære å ha et harmonisk
forhold til den i unge år. E drar opp linjen som er sentral i
pedofil aktivisme: bevisstheten om at seksualiteten er politisk og
sosial og skapes av samfunnet. Vi kan ikke legitimere eller skjule
seksualiteten gjennom ulike resonnementer omkring det 'naturlige'
eller 'syke'.
I gruppens første informasjonsblad fra 1975 leser vi
blant annet at de har "gode forbindelser med sosiologisk og
psykologisk forskningsmiljø". Nederst på side 1 står: "Enkelte vil
kanskje foretrekke betegnelsen pederasti eller efebofil på seg selv.
Tillat allikevel at vi bruker betegnelsen pedofili som en
sekkebetegnelse slik at vi slipper spissfindige definisjoner og
skiller innen gruppen."
Artikkelen til Thore Langfeldt i nr. 3 av Lov og Rett
1975 finnes her:
Langfeldt peker på at seksuelle forhold mellom personer
av ulik alder straffes, og sier at problemene dette medfører ofte er
et resultat av "rettsforfølgelsen og avhørene", ikke av hva som
skjedde seksuelt. Han diskuterer hvorfor lovgivningen opprettholdes,
og imøtegår det argumentet som var vanlig på den tiden, nemlig at
"den mindreårige kan bli varig homoseksuell gjennom forføring". Han
skiller mellom handling og innstilling, og sier at seksuell handling
ikke har sammenheng med seksuell innstilling hos guttene. Det er
tydelig at Langfeldt først og fremst er opptatt av seksuelle forhold
mellom gutter og menn. Han refererer til en undersøkelse av Frits
Bernard, og trekker dermed en linje til internasjonal pedofil
aktivisme.
I juni 1975 kom denne kronikken på trykk i Dagbladet,
inneholdende den første offentlig bekjentgjørelsen av at en pedofil
arbeidsgruppe var dannet, samt et forsøk på å avlive noen av mytene
omkring forhold mellom barn og voksne:
Denne kronikken vakte naturligvis oppmerksomhet. E
svarte på kritikken i en artikkel i Dagbladet 13 august 1975:
Det kan godt være at noen barn ikke tillegger det
seksuelle den samme betydningen eller den samme meningen som voksne
gjør. Vi kan også diskutere hvorvidt det er moralsk riktig å ha sex
med noen som egentlig søker noe annet i et forhold. Men det betyr
ikke at den unge part automatisk tar skade av det rent seksuelle.
Myten om voldtekt sier mer om samfunnets egen innstilling til
seksualitet og vold enn det sier noe om pedofili.
Innstillingen fra Strafferådet av 1960 er interessant
lesning, fordi det høyst sannsynlig var siste gang det offentlige på
en noenlunde realistisk måte kunne diskutere lovbestemmelsene på
dette området. I dag er slike diskusjoner håpløst hemmet av barns
påståtte inkompetanse og behovet for å beskytte dem. Sitatet som E
refererer til finnes på side 32 i innstillingen. På samme side
finner vi et annet eksempel på hvordan de unge ble oppfattet den
gang (jfr. med dagens
lovtekst):
Innstilling fra Strafferådet 17 mars 1960, side
32:
Straffelovrådet vil, som nevnt under den foregående
paragraf, foreslå at den nåværende aldersgrense på 16 år blir
opprettholdt. Da det imidlertid ofte kan være tilfellet at personer
under denne lavalder er vel utviklet i fysisk henseende, er det
neppe riktig i lovbestemmelsen om utuktig omgjengelse med slike
personer å betegne dem som «b a r n». Man har i praksis hatt
tilfelle hvor det ikke har vært naturlig å bruke betegnelsen på den
som gjerningsmannen har hatt den utuktige omgjengelse med. Den
fysiske utvikling har i disse tilfelle vært slik at inntrykket av
fornærmede som barn var utelukket. Rådet vil derfor foreslå at ordet
«barn» byttes ut med det nøytrale «noen» under 16 år.
I 1975 kom de første Bulletin ut. De to første årene kom
den ut i stensilert utgave. Nedenfor ser du den aller første
utgaven:
Det er interessant hvordan de lister opp de pedofile
arbeidsgruppene som var blitt dannet rundt omkring i Europa og USA.
Den gang var slike grupper ment å være fullt offentlige, samtidig
som medlemskap i en slik gruppe ikke betød oppmerksomhet fra
barnevern og hatgrupper, mistanke om lovbrudd, frykt for nettverk,
politirazzia og uthengning i media. Slike grupper kunne — inntil
videre — drive sin virksomhet i en demokratisk tradisjon, der
forsamlingsrett og ytringsfrihet gjaldt like mye for oss som for
andre.
NAFP ble aldri organisert rundt noe formelt medlemskap,
selv om enkelte i perioder betalte kontingent. Det fantes en liste
med personer og institusjoner som var interessert i å motta
Bulletin. På det meste var dette antallet mellom 50 og 60.
Lovforslag 1975 - 1978
Nøyaktig hvordan de pedofile gruppene skulle arbeide og
nå sine mål var et hett tema. Sverige hadde enda ikke en gruppe, men
i en artikkel i Revolt nr. 11 1975 fremsettes muligheten for å
opprette en slik gruppe, og man diskuterer hvilke strategier den
burde ha. Revolt var "det viktigaste gaymediat under 70- och början
av 80-talet", se her. At Revolt kunne
publisere en slik artikkel, samt koblingen til RSFL i Stockholm,
sier noe om innstillingen dengang. Bildene av guttene i artikkelen
er fjernet.
Det pågikk på denne tiden en stor offentlig debatt om
sedelighetslovgivningen i Sverige. Sexualbrottsutredningen
har i ettertid blitt betraktet som en milepel i liberal tenkning
omkring seksualitet. Dette er hva Dagbladet skrev om den i juli
1976:
Lavalderen skulle senkes til 14 år og "barnets
handlande" skulle ha betydning, se her. Vi vet hvordan det
gikk. Idéene ble forkastet. Istedenfor ble det nedsatt en ny komité
og vi fikk et 'feministisk perspektiv' på lovene. Troen på volden og
makten som et bærende element i mellom-menneskelige forhold ble den
gang — som nå — ofte fremsatt av kvinner, de samme kvinnene som
ironisk nok kjempet for mindre ulikheter og mindre vold i samfunnet.
I oktober 1975 fulgte Thore Langfeldt opp med en kronikk
i Dagbladet, der han gikk til angrep på lovgivningen og beskrev
hvilke tragiske konsekvenser den kunne få for gjensidige
kjærlighetsforhold. Han hadde fått kjennskap til flere slike forhold
i sine undersøkelser om seksuell utvikling.
Langfeldt sier at dette ikke er "et innlegg i en
moraldebatt" men kun opplysninger om faktiske forhold. Vi kan godt
ta han på hans ord. Men det kan virke med dagens perspektiv som om
Langfeldt hadde noen illusjoner angående forskningens natur, at den
i sitt grunnleggende vesen er objektiv, at den er løftet over det
samfunnet den forfekter å finne sannheter om, og at vi derfor kan
sette vår tiltro til den uavhengig av moralske og politiske
vurderinger.
En av de aller viktigste hendelsene i NAFPs historie
skjedde da det ble arrangert et møte med Justisdepartementet i
november 1975.
Møtet kom i stand etter at E hadde sendt et brev til
departementet. I brevet foreslo han at lavalderen skulle senkes til
14 år og at straffeutmålingen skulle ta utgangspunkt i overgrepets
karakter av misbruk, ikke av aldersforskjellen. Heller ikke antall
tidligere dommer skulle være tungt avgjørende i straffeutmålingen.
Det finnes to brev som dokumenterer kontakten mellom NAFP og
Justisdepartementet i denne tiden. I et brev av 10 oktober 1975 spør
Justisdepartementet hvilke straffebestemmelser NAFP mener bør
endres. I brev av 14 oktober svarer NAFP.
Allerede ett år før hadde det vært kontakt mellom E og
Riksadvokaten. I et brev av 7 oktober 1974 gjør Riksadvokaten
rede for sitt syn på en del av straffebestemmelsene i
sedelighetskapitlet.
Justisministeren den gang het Inger Louise Valle. Hun
var arbeiderpartipolitiker og kjent for sine liberale og humane
synspunkter på strafferettspleien. Hun mente blant annet at
"hevntanken måtte renses ut av strafferettssystemet" og at den
forebyggende virkningen av strenge straffer var en myte. I 1978
fremmet hun Kriminalmeldingen i statsråd, Stortingsmelding nr. 104
(1977-1978), som har kommet til å stå som et veiskille i norsk
kriminalpolitikk. Dagbladet skrev dette
ved hennes bortgang i 2006.
Det var i en slik ånd at møtet i Justisdepartementet kom
i stand den 24 november 1975. Her deltok Norges juridiske, politiske
og medisinske ekspertise. Her var riksadvokat L. J. Dorenfeldt,
formann i Staffelovrådet prof. Johs. Andenæs, psykolog Thore
Langfeldt, dr. med. Berthold Grünfeld, den personlige sekretæren til
justisministeren og representanter fra Helsedirektoratet. Møtet ble
ledet av en ekspedisjonssjef fra Justisdepartementet.
Møtereferatet, gjengitt i Bulletin nr. 3 1975 nedenfor,
er en oppsiktsvekkende saklig gjennomgang av sider omkring
sedelighetslovgivningen og holdningen til homofili. Det var et unikt
møte av en type som aldri mer skulle finne sted. Pedofil
Arbeidsgruppe hadde på kort tid klart å fremme sine synspunkter på
høyeste politiske plan i Norge. Det fantes en vilje til dialog og en
forståelse for oss som aldri mer skulle gjenta seg.
Langfeldt sier at "de tilfellene han var opptatt av og
var kommet over, ikke syntes å innebære noe moment av seksuell
utnytting fra den voksnes side". I det hele tatt var man på møtet
lite opptatt av hva man i dag anser som altoverskyggende viktig: den
enorme og ubotelige skade barn påføres ved seksuelle handlinger. I
den grad man var opptatt av fare, diskuterte man risikoen for at
gutter kunne bli homofile. Dette må sees på bakgrunn av at
homoseksualitet inntil for tre år siden hadde vært kriminalisert.
Johs. Andenæs sa at "de fleste foreldre ville reagere skarpt dersom
f.eks. idrettsledere, lærere e.l hadde seksuelle forhold med noen av
de unge de arbeidet med". Dette er et viktig poeng, fordi det viser
hva som motiverer lover om seksuell lavalder. Riksadvokaten forslo
at man i Norge skulle sette ned den seksuelle lavalderen til 14 år,
slik det også var fremmed forslag om i Sverige og Danmark.
Riksadvokaten hadde dog først og fremst hatt heteroseksuelle forhold
i tankene. Likevel, forslaget står som en tributt til den norske
stat og offentlighet. Det var mulig å ha en positiv holdning til
seksualitet, i alle fall innenfor en utvalgt krets.
I neste Bulletin skrev man om resultatene av møtet i
Justisdepartementet. De var avventende. NAFP hadde i brev foreslått
en ny §195. Riksadvokaten gav uttrykk for at lover som utelukkende
dømte for misbruk, eller dømte de som "utnytter barnets åpenbare
manglende dømmekraft", var umulig å håndheve. Det er sikkert riktig
at en slik ny lov ikke ville fange opp alle tilfellene av reelt
misbruk. Men det kan heller ikke dagens lover. Rettsapparatet i et
samfunn kan ikke erstatte viljen til å leve lovlydig. Lover kan bare
virke hvis det er en konsensus om deres intensjoner. Men hva er
egentlig intensjonen med loven om seksuell lavalder? Skal den
straffe og forhindre misbruk, eller skal den straffe og forhindre
hva "de fleste foreldre" ikke liker? På den måten kan vi si at
lovforslaget til NAFP var forut for sin tid. Forutsetningen for en
slik lov fantes ikke. Premisset om misbruk var uløselig knyttet til
premisset om at seksuell omgang mellom barn og voksne er uønsket, om
det så ble begrunnet med 'homofil forføring' eller noe annet. Man
kan si at barnets seksualitet ikke var integrert inn i en generell
seksualitetsforståelse. Istedenfor ble seksualiteten definert på de
voksnes premisser, og de premissene var ikke gode. Dette kom til å
bli mer og mer klart. Nedenfor er gjengitt side 1 og 5 av Bulletin
nr. 1 1976. Legg spesielt merke til avsnittet 'Utrolig, men neppe
sant' på side 5, der en artikkel i Leif Hagens nye blad Aktuell
Rapport blir nevnt.
|
|
|
Ekspedisjonssjef Arne Haugestad ledet arbeidet med
Kriminalmeldingen. I Bulletin fra 1976 og 1977 kan vi lese om en
avventende holdning og at intet nytt var skjedd. Meldingen ble først
utsatt til høsten 1976. Så ble den lagt på is til etter
stortingsvalget i 1977. Man vedgår i Bulletin nr. 2 1976 at
"problemer f.eks. vedrørende den seksuelle lavalder er et delikat
politisk problem". Stortings-representantene brukte liten tid på å
diskutere strafferettslige spørsmål og "spesielt har ordskiftet vært
påfallende knapt når sedelighetslovgivningen har vært oppe til
revisjon" (Bulletin nr. 4 1976). Men det var heller ikke til å
unnslå at de pedofile selv var ganske usynlige og uhørlige. Ingen
ville dele ut løpesedler foran Stortinget eller delta i offentlig
markeringer.
Faktum er at når Kriminalmeldingen ble lagt frem for
Stortinget i mai 1978 var alle forslag til endringer i
sedelighetslovgivningen fjernet. Temaet nevnes overhodet ikke med ett
ord. Dette ble kommentert i Bulletin
nr. 3 1978. Det er ikke klart hvorfor og hvordan det kom til å
bli slik. Sannsynligvis forsvant slike forslag i den interne
politiske behandlingen av meldingen i Arbeiderpartiet. Der visste
man bedre enn embetsstanden i Justisdepartementet og ekspertisen i
fagmiljøene om hva som var politisk mulig å gjennomføre på dette
området. Det er ikke lett i et demokrati å gå inn for lover som folk
flest er uforstående til, i særdeleshet ikke når et tabu berøres.
Det fantes ingen alminnelig interesse for å endre lovgivningen, og
det visste politikerne meget godt. Da valgte de den enkle vei: å
ignorere alt sammen. Tiden for å se på spørsmålet om lavalder i en
større liberal og humanistisk sammenheng hadde stille passert.
En annen sak var oppmerksomheten som ble skapt omkring
to, den gang, helt nye fenomén i offentligheten: barneprostitusjon
og barnepornografi. Det er vanskelig å overvurdere betydningen som
disse to temaene skulle få for pedofili, selv om de egentlig ikke
har noe med selve legningen å gjøre. Man trodde kanskje at en mer
human lovanvendelse innenfor gjeldende lover skulle fange opp de
tilfellene der reelt misbruk opplagt ikke hadde funnet sted. Det
politikerne ikke helt skjønte den gang var at deres usynlige
velvilje ikke kunne måle seg med den synlige motviljen som ville
komme. Når avisoppslagene begynte å treffe gata, hadde en ulovfestet
velvilje ingen sjans.
Høsten 1975 ble T med i NAFP. Han skulle komme til å
spille en viktig rolle i gruppens arbeid. Han ble ansvarlig for
utgivelsen av Bulletin når den kom i offset.
Sommeren 1976 ble Pedofila arbetsgruppen (PAG) dannet i
Sverige med adresse på Timmermansgatan i Stockholm. I en artikkel i
septembernummeret av Revolt skriver de: "Därför är det med
beklagelse som vi konstaterar att Sexualbrottsutredningen ger
uttryck för en samhällssyn enligt vilken sexualitet är något som
skall bestaffas ... ".
Thore Langfeldt skrev en artikkel om barneseksualiteten
i erotikkbladet Lek nr.15 1977. Slikt kunne man tillate seg den
gang. Artikkelen er en god presentasjon av barns følelser, barns
rett til å føle og betydningen av å øve og lære om det seksuelle. En
slik sosial innstilling til seksualiteten var typisk for 70-tallet.
Bildene i artikkelen er fjernet.
Redaktør av Lek på den tiden var en kvinne. Det viser på
en fin måte at kjønn ikke trenger å bety at man har en konservativ
innstilling til disse spørsmålene.
Forbrytelse og amnesti 1977 - 1979
Artikkelen i Lek fikk et etterspill. Året er 1977 og den
offentlige ordvekslingen som fant sted er blant de første i sitt
slag. Det er verd å se nærmere på den. Arbeiderbladet skrev dette
som kommentar 10 september 1977:
Her fremmes en rad med påstander.
• Nakenbilder
av barn gjør barn til bruksgjenstander — eller ikke. • Barn
forstår ikke hva slikt innebærer — eller ikke. • Langfeldt fulgte
opp Leks barnepornografiske linje — eller ikke. • Langfeldt mener
alle barn skal ha seksuelt samvær med voksne — eller ikke. •
Slikt er ikke naturlig — eller ikke. • Langfeldt brydde seg ikke
om at barn tok skade av antastelser — eller ikke. • Seksuelle
tilnærmelser og vold er det samme — eller ikke. • Barn får
psykiske skader etter slike opplevelser — eller ikke.
Artikkelen viser hva som kom til å bli metodene til de
anti-pedofile. De koblet sammen sensualitet med utnyttelse og
pornografi.
Det å fremstille nakenbilder av barn gjør dem til
bruksgjenstand uten at barna selv er i stand til å forstå hva slikt
innebærer.
De skilte barnas seksualitet fra de voksnes.
Han er kun opptatt av å utvikle [det] seksuelle, slik at
gutter og jenter er bedre rustet til «å fungere» som voksne ...
De satte likhetstegn mellom det unormale og det som var
erklært sykt og kriminelt.
... forhold mellom eldre menn og unge gutter ikke er
unormalt ... Hvorfor blir da disse eldre menn så ofte straffet for
sine overgrep?
De tok de tilfellene som beviste deres egen sak og
gjorde dem generelle.
Hvert år har vi en rekke rettsaker angående seksuelle
tilnærmelser og vold mot småpiker og smågutter.
De gav inntrykk av å være liberale, samtidig som de
satte grenser.
... Vi vil gjerne få understreke at vi ikke er av dem
som får sjokk når vi ser en unge onanere eller tukle med seg selv
... Ønsker vi trygge barn trenger de en grensesetting og struktur på
hva omgivelsene tolererer.
15 år senere i Bjugn skulle vi få erfare konsekvensene
av disse metodene og hva de kom til å innebære for barna selv. Uten
trygge voksne får vi ikke trygge barn. Kvinnene i Arbeiderbladet
anså sikkert seg selv som progressive og moderne, men når det kom
til barn og seksualitet valgte de linjen fra patriarkatet, og
videreførte usikkerheten og en dyp konservativ tankegang.
Å sette «prestasjonskrav» til barneseksualiteten, slik
det ofte gjøres til voksne - vil være helt absurd.
For disse kvinnene var sex sengeprestasjoner. Men hvem
hadde lært dem det?
I en artikkel i VG 20 oktober 1977 svarte Langfeldt på
beskyldningene.
Thore Langfeldt tituleres som skolepsykolog og sexolog;
en, med dagens øyne, kanskje ikke helt heldig yrkeskombinasjon. Han
tilbakeviste at overgrep, voldtekt og pornografi hadde noe med det
arbeidet han gjorde, og sier helt korrekt at det "blåser liv i
puritanske strømninger". Han ønsket å rette søkelyset mot barns
seksualitet generelt. Det er viktig å ikke gi barn en følelse av å
ha begått en kriminell handling om de har erotiske følelser. Han
sier at "en del unge gutter og piker har sterke seksuelle ønsker
overfor voksne" og at "intim kroppskontakt er ofte en seksuell
utløsning på dette fenomen". Forhold på tvers av aldersgrenser gikk
opp i "flere millioner".
Når det gjaldt pornografi, skrev Langfeldt en kronikk i
Dagbladet i september 1977 om puritanistiske tilbakefall:
Her argumenterer han for pornografiens holdningsskapende
og opplysende rolle.
Gjennom en del av de bladene som blir betraktet som
pornografiske blir seksuelle minoritetsgrupper av ulike slag
alminneliggjort ofte på en nokså sannferdig måte.
Intervjuer med flere hundre barn, unge og voksne omkring
seksuell utvikling, viser at den viktigste sannferdige informasjon
om seksualitet henter de fra pornografiske blader og bøker.
Nå kan vi diskutere hvor sannferdig pornografi er, men
vi må huske at pornografi den gang ikke var en spekulativ
milliardindustri slik den er dag. Ellers har Langfeldt så altfor
rett. Pornografi er fortsatt den partneren de aller fleste unge
henter sin informasjon fra og får sine første seksuelle opplevelser
sammen med. Men dette er, i motsetning til hva man trodde, ikke et
tegn på seksuell opplysning men på seksuell fremmedgjøring.
Vi kan altså se at politisk ekstremisme, undertrykkelse
av ulike seksuelle ytringsformer, sensur av erotiske scener i film,
blader og bøker, og sterk motstand mot seksuell åpenhet, henger
sammen.
Dette er riktig. Sensur av erotiske bilder er
ekstremisme. I et autoritært samfunn er det opp til makten å
definere hvem barn er og hva barn er. I et slikt samfunn kan de slå
ned på barns seksuelle ytringer uten toleranse. Hvis vi hadde hatt
et åpent forhold til seksualiteten, hadde ikke bilder av nakne barn
vært forbryteriske. Seksualiteten er definert på de voksnes
premisser, og de premissene er preget av tvang og misbruk på så
mange plan. Barna må beskyttes, uten at makten noen gang trenger å
gjøre rede for de seksuelle premissene som ligger til grunn for at
de må beskyttes.
Det er beklagelig at profesjonell uvitenhet fremdeles
kan få råde.
Ironien i denne uttalelsen skal vi komme tilbake til.
Det var på denne tiden at barneprostitusjon ble et tema
i offentligheten. Dagbladet skrev 8 juli 1978:
Det er uklart om barneprostitusjonen i Oslo virkelig
hadde økt, eller om den bare var blitt oppdaget som fenomén.
Allerede i en innstilling
fra 1925 ble det bemerket at det "finnes i Oslo — og uten tvil i de
fleste andre større byer — et ikke lite antall piker under 16 år,
som offentlig byr sig frem til utukt".
Her blir 13-åringers seksuelle adferd koblet sammen med
de voksnes seksuelle adferd gjennom prostitusjon. Dette var godt
nytt for de anti-pedofile. Prostitusjon var, i likhet med
pornografi, seksualitet på de voksnes premisser og de premissene var
ikke gode. Dette måtte barna skånes mot.
Prostitusjon har alltid hatt en politisk side. Den er
politisk fordi den bryter koblingen mellom seksualitet og
eiendomsrett. Derfor er den et uttrykk for frihet. Den brøt kvinners
avhengighet til mannen og ekteskapet. Feminister skulle dermed
oppfatte sine prostituerte medsøstre som forbilder. Men det gjør de
jo ikke. Og det er fordi at prostitusjon gjennom alle tider har vært
et uttrykk for samfunnets seksuelle hykleri, at man samtidig med det
ærbare ekteskapet kunne få dekket sine seksuelle behov på dem som
var uten ære. I artikkelen snakker politifullmektigen om "de gamle
ludderene". Dette forteller oss noe om hvordan de prostituerte ble
oppfattet. Det kan forklare det langvarige hatet feministene har
hatt til fenoménet.
Feminister mener nok at prostitusjon skader. Det kan de
godt ha rett i, hvis motivet er penger til narkotika og halliker.
Men feministene er ikke ærlige når de på den ene siden påstår at
prostitusjonen skaper ofre, samtidig som de selv underbygger
påstanden om at de prostituerte er uten ære og bare redskap for
menn. Denne uærligheten kan også forklare deres manglende interesse
for gutteprostitusjon. Gutter passer ikke inn i deres bilde av de
prostituerte som ofre. Prostitusjon kan godt ydmyke de involverte,
ikke fordi at tilfredsstillelsen av seksuelle behov i seg selv er
nedverdigende, men på grunn av holdningene i samfunnet, holdninger
som feministene selv er med på å bygge opp om. Ironisk nok
viderefører de det seksuelle hykleriet i samfunnet. Vi står igjen
med det rare faktum at for 13-åringer kan prostitusjon være den
eneste måten å være seksuell med en voksen på.
Nederst i avisartikkelen finnes et avsnitt med tittelen
'— Klag ikke bare på barnevernet'. Her står noe svært viktig
angående hva som kom til å bli fremtiden på dette området.
Dette arbeidet måtte vi imidlertid gjøre på overtid, og
etterhvert ble presset så stort at det gikk ut over våre andre
arbeidsoppgaver ... Vi har imidlertid fått en engasjement-stilling
ut året. Vi har fått ansatt et menneske som skal avlaste hele
kontoret, slik at alle sammen skal få tid og anledning til å ta oss
av «våre» jenter. Vi har nemlig fordelt jentene mellom oss. Det
ville bli for mye på en person.
I 1978 virket alt litt kaotisk og uprofesjonelt. "Heng
ikke ut barnevernet alene!", sier barnevernsfullmektigen. Samtidig
er besøket til Dagbladet en god anledning til å opplyse om manglende
ressurser og stillinger i etaten. Hensynet til barna ville i årene
som kom bli en effektiv måte å åpne den offentlige pengesekken.
Anti-pedofili kan dermed også sees på som et foretaksfenomén. Den
bygget opp og holdt liv i et koteri av sosialarbeidere,
barnevernsansatte, saksbehandlere, konsulenter, foredragholdere,
forskningsstipendiater, kriminaletterforskere, rettspsykiatere,
psykoterapeuter, leger, spesialpedagoger, støttekontakter og
advokater. De skulle etterhvert utgjøre hva vi i dag kaller
misbruksindustrien, et økende antall mennesker hvis inntekt og
karrière helt eller delvis avhenger av en jevn strøm med misbrukere
og misbrukte. I 1978 var alt dette i sin spede begynnelse.
I artikkelen blir menn "med en noe uvanlig seksualdrift"
nevnt i forbifarten. Mennene var dengang ikke så viktige. Det var
jentene som skulle reddes fra utglidning og løsaktighet.
Jentene som ble brakt inn oppdaget snart et sørgelig
faktum: at disse kvinnene først og fremst var interessert i å få dem
vekk fra prostitusjonen. Det gjorde de med fortrolige samtaler,
melding til foreldrene, meningsløse aktivitetstilbud,
skremselspropaganda og spionering. Noe annet hadde de ikke å bidra
med. Når jentene ikke lenger trakk på gata, mistet damene svært fort
interessen for dem.
Thore Langfeldt var ikke alene om å argumentere mot den
seksuelle lavalderen. Berthold Grünfeld skrev i oktober 1978 en
kronikk i Dagbladet:
|
|
|
Grünfeld mente at han kunne forklare den seksuelle
lavalderen. Han mente at det var biologiske kjensgjerninger, slik
som menstruasjon, sæduttømning, høyde og vekt, som gjorde at
lavalderen ble satt til 16 år i 1902. Fordi man i dag kan måle andre
verdier for disse størrelsene, mente han at det var naturlig at
lavalderen ble senket til "i hvert fall 15 år". Dette var modig
sagt. Det Grünfeld ikke helt gir inntrykk av å forstå er at
politiske og sosiale kjensgjerninger spiller en langt større rolle.
Når han er så opptatt av puberteten, impliserer han samtidig at a)
hensikten med seksualiteten er formering, b) barn ikke er seksuelle
før avsluttet pubertet og c) at seksualiteten gror inni oss til den
når en akseptabel tilstand hvor den kan deles med andre. I den grad
vi modnes fortere mentalt, er dette en følge av vår biologi, mente
han. Men det er ikke ernæring, høyde og vekt som gjør at vi i dag
fortsatt har en lavalder på 16 år. Det er politiske kjensgjerninger.
Seksualiteten finnes ikke til som en rad biologiske fakta.
Seksualiteten skapes av samfunnet selv.
Tiden var i ferd med å renne ut for argumenter om ny
lavalder. I USA trådde den første føderale loven mot all
barnepornografi i kraft 1 januar 1978. Det var starten på et hysteri
og en rad nye lover som skulle spre seg til Europa og for alltid
forandre hvordan de pedofile ble oppfattet. Thore Langfeldt skrev en
artikkel i to deler i annonsebladet Kontakt oktober/november 1978.
Etter den informasjon jeg har, skulle dette bli den aller siste
gangen han på trykk uttalte seg slik om pedofili. Bildet på side 7
er fjernet.
Året etter arrangerte NAFP en internasjonal konferanse i
Oslo om lavalder og pedofili. Konferansen var et høydepunkt i NAFPs
historie og fikk også oppmerksomhet i media.
'Amnesty for love and affection' ble arrangert i Oslo
22-24 juni 1979. Både Frits Bernard og Tom O'Carroll
var på besøk i anledning konferansen. Invitasjoner ble sendt til
mange personer og instanser.
Her er et knippe av dem som enten takket ja eller nei
til invitasjonen (de fleste takket nei).
Historisk sett har brevene fra Sirene mest interesse. Sirene
var på 1970-tallet feministenes første tidsskrift og hadde i sin tid
stor suksess med et opplag på over 25000. Det er ikke brakt på det
rene hvorvidt Sirene noengang skrev noe om konferansen eller om
lavalder og pedofili generelt. Det er uklart hvorfor Sirene i
utgangspunktet var positiv til konferansen og gjerne ville være til
stede. Det kan godt være at det blant feministene ikke var noen
entydig oppfatning om barn og seksualitet (like lite som det var
noen entydig oppfatning om pornografi), og at en senket lavalder
like gjerne kunne bety at jenter fra de var små fikk lov til å
bestemme over sin egen kropp. Hvis du har det perspektivet på
lavalder, faller grunnlaget for misbruk vekk.
I størrelsesorden 60 personer deltok på konferansen.
Thore Langfeldt holdt et foredrag om barn og seksualitet. Frits
Bernard framla sin forskning fra Nederland. Tom O'Carroll snakket om
sin bok. Lik
seksuell lavalder i Europa ble foreslått innført.
Etterpå ble det arrangert en pressekonferanse der NTB og
NRK var tilstede. NRK gjorde et opptak som ble sendt i Dagsrevyen.
Aftenposten siterte
NTB. Et fyldig referat fra konferansen ble publisert i Fritt Frem
nr. 2-3 1979. Fritt Fram var medlemsbladet til Det norske forbund av
1948 mellom 1974 og 1990, se her.
Konferansen ble også nevnt i utenlandske tidsskrifter.
Her er hva som ble skrevet i nyhetsbladet til amerikanske Child
Sensuality Circle og i det tyskspråklige Kontiki. Kontiki var på den
tiden medlemsbladet til de homofile i Sveits, se her.
På forsommeren 1979 publiserte VG en artikkel om hva man
den gang kalte for barnemishandling i hjemmene. Ut i fra bildet i
artikkelen hadde VG allerede hatt flere oppslag med fete
overskrifter der ordene misbruk, overgrep og voldtekt ble kombinert
med ordene småjente, orgie, 13-årig, 11-åring, 9-åring, åtte-åring
og til og med en 5-åring.
Det fantes uten tvil tilfeller der barn virkelig hadde
blitt seksuelt misbrukt, men det var ikke nytt. "Slikt snakker man
ikke om", skriver VG. Det hadde de rett i. Men hvem hadde skylden
for det? I alle fall ikke de pedofile arbeidsgruppene. "Bare 15
prosent av seksuelle overgrep mot barn skjer utenom familien", ble
det sagt. Dette tallet er enda mindre, bare rundt 5 prosent, se her.
Seks år senere skulle incest ta av for alvor. Støttesenteret mot
Incest ble opprettet i 1986. Pågripelsene og rettssakene gjorde et
hopp.
Å forklare prostitusjon med "mislykket skolegang og
arbeidsløshet" er like dumt som å forklare nasking med nød og
fattigdom. Haldis Havrøy mente at barnepornoen ville forsvinne hvis
den ikke lenger var lønnsom. Barnepornografi har aldri vært stor
butikk. Den utgjorde bare en
prosent av den totale omsetningen av pornografi den gang.
Forbrytelsene var i ferd med å avdekkes. Journalistene
kastet seg over dem. Men aldri noengang leste vi om årsaken til
disse forbrytelsene. I dag står det ikke så mye å lese om incest i
avisene. Vi leser desto mer om 'de pedofile'. Å gå inn på de
virkelige motivene for vold og overgrep mot barn ville til syvende
og sist være å kritisere holdningen til barn, seksualiteten i
samfunnet og kjernefamilien som institusjon, og det vil ikke
samfunnet.
Slutten 1980 - 1983
I dag vet vi at konferanser som 'Amnesty for love and
affection' ikke førte til noen ting. Den gang møtte man de pedofile
med en forsiktig nysgjerrighet, om ikke med forståelse. Tiden var
preget av en opposisjon til autoriteter på så mange plan. De
pedofiles synspunkter var en del av en generell omvurdering av
seksualitetens rolle i samfunnet. Det historiske materialet viser at
det ikke fantes noen entydig holdning til oss. Vi kunne like gjerne
stå for en seksualitet fri fra besittelse og eiendomsrett som vi
kunne fremstå som barnerøvere. Vi kunne være dem som gav barn frihet
og rettigheter, eller dem som ville stenge dem inne og plage dem.
Etter 1980 ble det tydelig at interessen for politisk
arbeid på dette området var dalende. T trakk seg fra arbeidet med
Bulletin i 1981 og R overtok. Bulletin kom igjen ut i stensilert
utgave. I nr. 2 1981 side 3 leser vi:
NAFP var blitt "en lokal selskapsklubb i Oslo". De
klagde over økonomien. Det var tydelig at motivene for å delta i
gruppa hadde endret seg, og at NAFP var i ferd med å bli en
støttegruppe for pedofile uten politiske ambisjoner og uten noen
offentlig stemme. Det hadde innvirkning på interessen og
aktivitetsnivået.
Nå følger en serie med meget interessante hendelser. De
skulle komme til å definere pedofili som fenomén inn i vår tid.
Det begynte med et ønske om å "finne andre måter å
arbeide på". Forholdet til andre seksuelle minoriteter var dengang
ganske god. Det fantes et fellesskap basert på det faktum at vi alle
kjempet mot samfunnets fordommer. De fleste i NAFP var tiltrukket
gutter. Det gjorde at mange (men definitivt ikke alle) også
definerte seg selv som homofile. Vi leser:
En mulighet er f.eks. å bruke Fritt Fram, bladet til DNF
48, og nedlegge Bulletin.
Denne tanken fikk konkret form i nr. 3 1981, der man
også er realistisk og oppsummerer tingenes tilstand:
Frykten for å bli avslørt som pedofil trer nå frem. Det
var truslene og represaliene som alltid har eksistert for å forme
seksualiteten etter eget forgodtbefinnende. Den voksne
heteroseksualiteten er noe mer enn én legning blant mange andre; den
er hele det etablerte samfunnet med dets institusjoner og
posisjoner, tradisjoner og lover, besittelser og makt.
Vi skal nå skrive et brev til DNF om dette, og så tar vi
sikte på å invitere Kim Friele/Geir Hagland til et medlemsmøte i
februar/mars for å diskutere saken.
Dette ble gjort. Samtaler ble avholdt og resultatet var
positivt. I Bulletin nr. 1 1982 blir dette gjort rede for (tegningen
på side 4 er fjernet).
De skriver:
Vi må regne med en del motstand blant en del
DNF-medlemmer, men ledelsen er positiv, og det er viktigst.
Kim Friele var ikke ukjent med temaet barn og
seksualitet. 27 juni 1979 hadde hun i Arbeiderbladet skrevet dette
om filmsensur og 12-åringer:
Året før hadde Fritt Fram hatt et artikkel om
barneseksualitet og pedofili, der også NAFP ble nevnt.
Her leser vi:
Barnas tilnærmelser overfor voksne, som er et naturlig
behov, blir ofte avvist med avsky.
Det finnes et håndskrevet brev fra 1979 der
informasjongruppen til Det Norske Forbundet av 1948 ber om et møte
med NAFP:
Kontakten mellom DNF 48 og NAFP var således ikke ny. Det
var mer snakk om en fordypning av kontakten. Kim Friele deltok selv
på 'Amnesty for love and affection' og hadde sagt: "Det at vi har
skilt seksualiteten ut - og har en egen seksuallov, viser i seg selv
vestens kollektive angst for seksuelle følelser". Hun og resten av
ledelsen i DNF visste at vinden hadde snudd, og at politisk arbeid
på dette området var blitt vanskeligere. Det var solidaritet, en
felles forståelse for sammenhengen mellom barnets og den voksnes
seksualitet, og medmenneskelighet som gjorde at de gav NAFP denne
sjansen til å videreføre sitt arbeid.
I april 1982 gikk således en gruppe personer fra NAFP
inn i DNF 48, på de vilkår som beskrives i medlemsbladet til det som
nå var blitt Pedofil Gruppe DNF 48:
Samarbeidet hvilte imidlertid på et skjørt grunnlag. Det
hvilte på diskresjon, og sto i en grunnleggende motsetning til hva
hensikten med pedofil aktivisme er.
I september 1982 mottok Pedofil Gruppe dette brevet fra
en journalist ved navn Knut Boge som skrev for Aktuell Rapport:
En drøy uke senere ble brevet besvart, og man la ved
informasjon om Pedofil Gruppe.
Knut Boge skulle skrive en "seriøs artikkel" om pedofili
og barne-sex. Denne artikkelen ble publisert i Aktuell Rapport nr.
46 av 16 november 1982 med tittelen "Småbarn - fritt vilt for kåte
voksne?".
Artikkelen var vel like seriøs som det stort sett går an
å være på dette området for media. Vi kjenner igjen tonen og
logikken til kvinnene fra Arbeiderbladet fem år tidligere, selv om
forsiden på Arbeiderbladet ikke så ut som forsiden på Aktuell
Rapport. Eieren Leif Hagen
skrev lederen og var imot formynderi og storebrødre. Han var redd
huset skulle bli stormet av "politi, skattevesen og sosialvesen".
Blar vi om på side 4 ser vi et bilde av en mann med en godteripose.
På neste side smiler en opplagt Karen Christine Friele. På side 6
leser vi:
Hvis en voksen mann misbruker en 8-9 år gammel gutt er
det store muligheter for at han senere i livet stiller med en
homofil legning, selv om han ikke hadde denne fra starten av. Likeså
hvis en voksen mann forgriper seg på en 6-7 år gammel jentunge. Hvis
hun senere i livet skulle utvikle seg til en mannehater så er det
temmelig store sjanser for at dette skyldes den såkalte «stygge
mannen» som herjet vilt med kroppen hennes dengang hun var liten,
uskyldig og uten noen som helst slags ideer om hva seksualitet
egentlig er.
Aktuell Rapport visste godt hva "seksualitet egentlig
er". Nedenfor er en collage fra den aktuelle rapporten.
I samme nummer fantes et rått barnehomopornografisk
leserbrev som begynner slik: "En sommer for et par år siden dro jeg
og en kamerat på busstur til Paris. Selv var jeg den gang 20 og han
15". Leserbrevet blir poengtert i et brev som Pedofil Gruppe skrev
til journalist Boge i november (brevet er i dårlig forfatning):
I nr. 52 1982 måtte redaksjonen i Aktuell Rapport
beklage at Thore Langfeldt's navn var blitt nevnt.
Aktuell Rapport beklager: Vi beklager at vi kom i
skade for å bringe psykolog Thore Langfeldts navn inn i vår artikkel
i Nr. 46-82 «Småbarn, fritt vilt for kåte voksne!» Thore Langfeldt
har aldri vært tilknyttet Pedofil Arbeidsgruppe. Det er
Pedofil Arbeidsgruppe selv som trekker inn Thore Langfeldt. Vi kan
bare beklage at vi kom i skade for å blande han inn i artikkelen.
Artikkelen ga NAFP mer oppmerksomhet i media enn de
hadde fått noen gang før. VG var reale nok til å gi gruppen mulighet
til å komme til ordet i et intervju den 24 november 1982, der også
barnepsykolog Thore Langfeldt fikk anledning til å si: "Jeg har
aldri hatt noe med denne foreningen å gjøre".
Andre aviser var ikke like saklige. Fredrikstad Blad
skrev 25 november 1982:
Psykologene kom nå for alvor på banen. De kunne fortelle
oss med sin faglige tyngde hva barnemishandling er, hva barn er, hva
barn vil og hva "seksualitet egentlig er". I Drammens Tidende samme
dag gikk de enda lengre. Her mente rektoren ved barne- og
ungdomspsykiatrisk klinikk i Buskerud at det måtte være
pornobransjen som stå bak.
På samme side er et stort oppslag der en kanadisk kvinne
står frem med sitt misbruk. Hun hadde ingenting å frykte. Hun kunne
presentere seg selv med fullt navn og bilde uten å risikere å miste
jobb, venner, ekteskap og egne barn. En slik luksus har de pedofile
aldri hatt.
Charlotte Vale Allen forteller at boka hennes har skapt
debatt om emnet i Canada og Nord-Amerika. Den har dessuten åpnet for
en flom av henvendelser fra kvinner som har vært utsatt for incest,
men som ikke har våget å fortelle om det tidligere.
Slikt snakket man ikke om, skrev VG i 1979. Man snakket
heller ikke om at noen av disse kvinnene ikke var blitt seksuelt
misbrukt i det hele tatt. De hadde psykiske problemer og hadde
funnet en syndebukk. De var misbrukt av misbruksindustrien. Ti år
etter i 1992 toppet incestbølgen
seg her i Norge. Da hadde mange fedre blitt dømt for handlinger de
aldri hadde begått, beskyldt av den type mennesker som ønsker andre
døde.
Ikke alle i media godtok Aktuell Rapports versjon av
virkeligheten. Aftenposten skrev en kommentar 24 januar 1983 som
avslørte dobbeltmoralen og hykleriet:
Oppstyret i media fikk avgjørende betydning for Pedofil
Gruppe. I desember 1982 hadde landstyret i DNF 48 fått dette brevet
fra Oslo-styret:
12 januar 1983 fikk de svar fra landsstyret:
Ledelsen i Det Norske Forbundet av 1948 har ingenting å
skamme seg over. Den eneste feilen de gjorde var å støtte den
tapende part i en strid der løgner, hykleri og feighet skulle
definere en hel seksuell minoritet. De undervurderte kraften i
fordommene som kom på 1980-tallet. Hvorfor fikk NAFP oppmerksomhet i
media akkurat nå? Hvorfor denne rørende oppfordringen til DNF 48 om
å rydde opp i eget hus? Kanskje det var grupper innen DNF selv som
hadde tipset media? Å bruke media til å bedrive intern maktkamp er
ikke noe ukjent fenomén. Det gjør man i en organisasjon når man ikke
kan vinne frem med saklige argumenter. Da fikk man heller ta på
kjøpet hvorfor noen "stiller med en homofil legning".
Konklusjonen til ledelsen i DNF 48 skulle bli uten
virkning. Det ble politisk umulig å ha noe med de pedofile å gjøre.
I den aller siste Bulletin fra februar 1983 oppløser NAFP seg selv.
Her blir også hendelsene som ligger til grunn gjort rede for.
I en engelsk versjon av den siste Bulletin får vi også
litt informasjon.
Pedophilia seems to be one of the problems which are
considered as a problem only when visible!
Hvor rett er ikke dette. Pedofili er et problem så lenge
pedofili synes. Ta vekk forestillingen om at pedofili finnes, gjør
seksualiteten usynlig og problemet vil bare forsvinne. Aldri mer
misbrukte barn, ingen flere overgrep, om det bare forsvinner. Borte
vekk, så snakker vi ikke om det.
Samme år kunne Aktuell Rapport rapportere om et
barnedødsfall i Bergen. I nr. 37 av 13 september 1983 leser vi
dette:
Hvordan kunne de bruke en slik tragedie til å
rettferdiggjøre seg selv i tvisten med Pressens Faglige Utvalg?
Impliserer de hermed at tragedien kunne vært unngått om NAFP hadde
forblitt i DNF 48 eller hva? Det henger ikke på grep. Det finnes
ingen rimelig sammenheng. Det er ikke rasjonelt. Men mange trodde
sikkert at sannheten nå var avdekket, og at verden ville bli bedre
etter innsatsen til Aktuell Rapport. Hvilke konklusjoner de trakk
etter Therese-saken eller Baneheia-drapene eller Englamordet eller
alle
andre saker av denne typen vites ikke.
Dermed var løpet lagt. Syndebukkene var utpekt. Tiden
for dialog og sameksistens var forbi. Vi kan i ettertid lettere
forstå at samfunnet i det hele aldri var interessert i en slik
dialog. De hadde mer å tjene på frykt og nye lover og mer frykt, som
bare gjør verden usikker og brutal.
NAFP i perspektiv
Det har vært meget interessant å skrive denne historien
om Norges første og eneste gruppe som forsøkte å spre mer forståelse
for pedofili. At de var så få, at de hadde lite med ressurser og
støtte, at de tok en stor personlig risiko ved å engasjere seg på
denne måten og at de på mange måter var dømt til å mislykkes, hører
med til historien.
I ettertid er det interessant å stille flere spørsmål.
For det første: Hvorfor besto alle de pedofile gruppene i Europa og
USA praktisk talt utelukkende av guttepedofile? Og hvorfor var det
bare menn med i disse gruppene?
Frits Bernard nevner dominansen av homofile her
men oppgir ingen grunn.
Although, from the very beginning, Enclave was meant for
heterophile as well as homophile paedophiles, the group developed
more in the homophile direction. Why is not clear.
Jeg antar at politisk aktivisme er en større selvfølge
for homofile. Pedofil aktivisme inngikk i en generell aktivisme, og
den aktivismen var av gode grunner dominert av de homofile. Det var
de som måtte kjempe for rettigheter og likeverd i samfunnet.
Heterofile har alltid kunnet ta sine posisjoner og privilegier som
en selvfølge, og det gjør at de ikke nødvendigvis oppfatter
seksualiteten som politisk.
Barn er lettere akseptert rundt de heterofile.
Heterofile har lettere tilgang på barn. Derfor trengte de ikke å
stille de samme spørsmålene om barns frihet. Ut i fra et heterofilt
perspektiv, var det mindre behov for politisk nytenkning omkring
barns rolle og plass i samfunnet. Ironisk nok innebærer dette at
mange jentepedofile ikke tolererer at andre har sex med deres egne
døtre, dette til tross for at de selv vil ha sex med andres døtre.
Denne logiske bristen gjør at de paradoksalt nok ikke ser seg tjent
med en senket lavalder. Men så var da også heterofil seksualitet fra
gammelt av reservert de prostituerte, ikke familien.
Rent praktisk kunne fordommene mot homofili (i alle fall
på 1960- og 70-tallet) hindre at man kunne arbeide sammen. Men det
var ikke bare de heterofile som hadde fordommer. Mange guttepedofile
var hebefile (13-17 år) og hadde lite til overs for de jentepedofile
som vanligvis var tiltrukket dem mellom 4-12 år. Og begge gruppene
kunne stille seg helt uforstående til de nepiofile (0-3 år). De
pedofile er ingen ensartet gruppe, og det gjør at det kan være
vanskelig å finne en felles politisk plattform.
NAFP var som andre grupper dominert av de guttepedofile.
Men det er ingenting som tyder på at dette var ønsket. De
jentepedofile var velkomne og de ble flere ganger oppfordret til å
bidra med stoff i Bulletin. Bare mot slutten, før og under den korte
perioden med DNF 48, merker vi at de ikke passet inn.
Etter den informasjon jeg har, hadde NAFP aldri noen
kvinnelige medlemmer. Ingen kvinne tok kontakt med NAFP eller deltok
på deres møter. Nå er det et faktum at pedofile kvinner finnes. Så
hvorfor engasjerte de seg aldri i pedofilt politisk arbeid?
Man kan si dette: I utgangspunktet ville en kvinne føle
seg fremmed i en gruppe dominert av menn som var tiltrukket gutter.
Seksualiteten er fremdeles (på mange måter) definert på menns
premisser, d.v.s. at den er målrettet og objektivisert. En kvinne
ville føle seg fremmed i et slikt miljø, både i måten å relatere seg
til barn på og i hennes egen forståelse av hva seksualitet er.
Dette leder over til et mer generelt spørsmål: hvordan
og hvorfor identifiserer man seg som pedofil? Det er ikke gitt at
ens følelser for barn tar seg uttrykk i en bevisst forståelse for de
seksuelle sidene. En kvinne er mer tilbøyelig til å tenke som så:
"Det er forventet at jeg skal bry meg om barn. Det er forventet at
jeg skal være glad i barn. Jeg får lov til å omgåes barn. Jeg får
lov til å ta på dem og kjæle ved dem, uten at dette vekker oppsikt.
Jeg kan være glad i barn. Jeg skal være glad i barn.
Det er slik jeg er. Alle kvinner er sånn. Derfor trenger jeg ikke å
forstå meg selv som 'pedofil'. Det er menn som er pedofile. Pedofili
er måten menn 'seksualiserer' barn. Mine følelser er ikke
seksualisering, for det er slik alle kvinner er".
Å identifisere seg som pedofil er derfor en politisk
handling. Det er bevisstgjøring. Det er å definere seg selv som
tilhørende en gruppe som står utenfor samfunnet og dets seksualitet.
Mange kvinner vil enten ikke være bevisst dette, fordi de mener at
deres følelser for barn er normale, eller de er uvillige til å tre
ut av det sosiale fellesskapet som slik en bevisstgjøringen krever.
De ser seg ikke tjent med det, eller de kan ikke finne et alternativ
der de føler seg hjemme. Hvis heterofile menn har problemer med å
identifisere seg som pedofile, er dette et enda større problem for
kvinner.
NAFP gjorde selv rede for hvorfor det ikke var kvinner i
gruppa i en artikkel i Supergutt nr. 1 1978. Supergutt var et
homofilt magasin på 70- og 80-tallet.
En gruppe med tyske pedofile kvinner laget et manifest som
er unikt i sitt slag. De kalte seg for Kanalratten og var anarkister
i Berlin på 1980-tallet. Dette er et godt eksempel på at
seksualpolitikk er knyttet til politikk generelt, eller alternativt:
Du kan ikke agitere for en ny seksualpolitikk uten også å se kritisk
på samfunnets maktstrukturer, dets barnepolitikk, familiepolitikk,
sosialpolitikk og miljøpolitikk. Seksualiteten er gjennomgripende
politisk. Seksualiteten former samfunnet.
Uten tvil tapte de pedofile gruppene på at de ikke
maktet å samle flere typer pedofile. De hadde tjent på å tone ned
sine egne seksuelle preferanser og være mer generelle i sin
tilnærming til pedofili, barn og seksualitet.
Hvorfor engasjerte ikke flere seg politisk i NAFP? En
medlemsmasse som talte mellom 50 og 60 (der både individer og
organisasjoner er regnet med) kan ikke sies å reflektere antall
pedofile i Norge. Om ikke annet viser antall
treff på såkalte fy-fy-nettsteder at det finnes et gap mellom
seksuell interesse for barn og politisk interesse for pedofili.
Foruten risikoen for represalier, var nok den viktigste
årsaken at mange ikke var villige til å se seksualiteten i en større
sammenheng. De vegret seg mot å resonnere omkring sin egen
seksualitet. Å gjøre det ville innebære å begi seg inn i et minefelt
av motsigelser, konflikter og samfunnskritikk, som det er vanskelig
å finne ut av på egenhånd. Da er det lettere å isolere
seksualiteten, ta den frem på bestemte tider og måter, under den
feilaktige tro at den bare er en privatsak.
Vi lever i en tid der lav politisk engasjement og lav
valgdeltagelse er symptomer på et selvtilfredst og dekadent samfunn.
Budsjettene har tatt over for vyene. Særinteressene har tatt over
for visjonene og fellesskapet. Jakten på personlig vinning har fått
forrang, uten at dette egentlig er noe nytt i menneskehetens
historie. Skjebnen til noen av de tidligere medlemmene i NAFP gikk
ikke fri fra denne utviklingen. Selv på 1970-tallet var det mange
pedofile som mente at politisk aktivisme ville tiltrekke seg uønsket
oppmerksomhet. Den ville true deres hemmelige forhold til barn,
deres turer til Thailand eller tittingen på barnepornografi. "Don't
rock the boat", het det i USA.
Pedofili er fremdeles en politisk sak, dog ikke på den
måten som NAFP hadde tenkt seg. Pedofili hentes frem hver gang
særinteressene ser seg tjent med det. Et godt eksempel på det er
debatten om datalagringsdirektivet.
Nestlederen i Arbeiderpartiet mente
at Norge kunne bli en frihavn for pedofile og kriminelle om vi ikke
godtok generell overvåkning.
- Norge skal ikke bli en frihavn for kriminelle og der
pedofile miljøer kan operere uten at vi kan spore datatrafikken,
sier Pedersen.
Helga Pedersen kjenner godt til den politiske verdien av
'de pedofile'. Hun bruker pedofili til å legitimere ønskene fra
makteliten. En slik politisk teft har også andre. Pedofili ble
tidlig brukt av de homofobe til å agitere mot de homofile. I
Nordlands Fremtid av 4 juni 1970 leser vi:
Mange mener sikkert at den guden de pedofile tilber er
kjønnslig tilfredsstillelse. Meningen med pedofilt politisk arbeid —
ut i fra et slikt synspunkt — er bare å underlette for voksen
kjønnslig tilfredsstillelse. På bekostning av barna, naturligvis.
Homofili og pedofili kobles sammen i et forsøk på å bruke antipatien
mot pedofili til å rettferdiggjøre antipatien mot homofili. Selv
dette nettstedet har blitt brukt til å
argumentere mot homofilt ekteskap. Vi får ellers håpe at Friele fikk
orden på arkivet sitt. Det er lett å glemme saker som ligger 30 år
tilbake i tid.
Det finnes mange guder å tilbe. Noen tror på barna. Barn
har stor symbolverdi. De er symboler på renhet og uskyld. Det er noe
religiøst ved det. Om vi innbiller oss at denne renheten og uskylden
er truet, kan det lett slå ut i noe som ligner hysteri. Hvordan
disse små, uskyldige barna siden blir til store, skyldige voksne er
det ingen som kan gi noe godt svar på. Kanskje har godterimannen
skylden?
Det finnes mye irrasjonalitet og mange tildels
forvirrede utsagn om pedofile og pedofili. De dukker gjerne opp når
samfunnet er i en krise, eller i en overgangstid der store sosiale
endringer og konflikter gjør at mennesker føler seg utrygge. I
tilknytning til barnedrapet i 1983, sto dette å lese i Dagbladet 15
juni:
I Aftenposten samme dag (15 juni 1983) kunne vi lese:
Psykolog Thore Langfeldt var på banen.
— Paradoksalt nok er mennesker som blir seksuelt
opphisset av barn i vesentlig grad personer med en enorm seksuell
angst. Den eneste måten de tør leve ut sin seksualitet på er overfor
mindreårige, uttaler psykolog Thore Langfeldt.
Paradoksalt nok sa Thore Langfeldt dette i Lek bare seks
år tidligere:
Mange voksne blir redde når de merker at seksuelle leker
hos barn, eller f r a barn, også pirrer dem selv, og noen
voksne reagerer da med sinne for å undertrykke sin egen seksualitet,
som de er redde for.
Dagen etter (16 juni) kunne vi lese i Dagbladet at porno
fremmer pedofili.
Vi kan spekulere i det vide og brede på hva porno
fremmer eller ikke fremmer, og basere våre synspunkter på flere
anekdoter. Pornografiens natur ligger i at alle konklusjoner om den
er basert på egeninteresse. Berthold Grünfeld sa noe viktig:
Jeg tror forskernes konklusjoner ofte forteller mer om
forskernes forutinntatte standpunkt til pornografi enn mulige
effektvirkninger, sier Berthold Grünfeld.
Hvordan gikk det da med forskningen på dette området?
Fikk undersøkelsene til Langfeldt, Bernard, Theo Sandfort,
Bruce
Rind og andre noen som helst betydning?
Med en gang vi tar i bruk ordet forskning, tar vi også i
bruk hele det apparatet av rasjonalitet og etterrettelighet som det
moderne samfunnet er bygget på. Men historien viser at det aller
meste av det som går for å være forskning om barns seksualitet og
pedofili ikke er rasjonelt og etterrettelig.
I dag finnes ingen forskning om pedofili i ordets rette
mening, dvs. som en søken etter sannhet uten forutbestemte svar.
Dette er ingen tilfeldighet. Allerede i 1974 fikk USA den første loven
som etterhvert fikk den konsekvens at ethvert seksuelt forhold
mellom et barn og en voksen, avdekket av en forsker, lege eller
psykolog, nødvendiggjorde at forholdet måtte anmeldes til politiet.
Hvis ikke, kunne vedkommende risikere å miste sin legeautorisasjon
og havne i fengsel. I Norge var straffelovens §139
— som kriminaliserer unnlatt anmeldelse — inntil nylig (2000)
reservert "mytteri, krigsforræderi og spioneri". Nå er også
sedelighetslovgivningen lagt til. Taushetsplikten må vike for
straffeloven, sa justisminister Storberget her.
Profesjonell uvitenhet om pedofili, barn og seksualitet
er derfor ingen tilfeldighet. Den er bygget inn i systemet. Den er
en politisk forutsetning for at systemet skal fungere. Ethvert
forsøk på å dokumentere en sannhet som ikke passer inn vil enten
føre til at kjærlighetsforhold blir trukket for retten eller at du
selv havner i fengsel. Forskerens rolle er redusert til å bekrefte
et ferdig svar. I en artikkel i det anerkjente vitenskapelige
tidsskriftet The Sciences
vol.16 no.6 fra 1977 leser vi:
Mangel på fakta om seksualitet og barn hindrer ikke at
mange har svært skråsikre synspunkter på temaet. Vi får en kultur
der demagogene kan spre sitt hatbudskap uten å kunne bli imøtegått.
Under et dekke av vitenskapelighet, kan de spre sine spekulasjoner
som fakta og sine generaliseringer som absolutte sannheter. Vi får
et seksualpolitisk diktatur. Alt det vi leser om barn, seksualitet
og pedofili er offentliggjort fordi det er politisk korrekt. Gjør vi
f.eks. et søk etter hva Thore Langfeldt sier om pedofili i dag,
finner vi dette:
Det er mange sider ved seksualiteten vi ikke selv styrer
utviklingen av. Ingen blotter, voldtektsmann eller pedofil bestemmer
seg for å bli slik ...
Det er rimelig å anta at voksne som
føler seg seksuelt tiltrukket av barn, på en eller annen måte har
problemer med seksuell tilknytning til voksne ...
En del
forskning tyder på at mange som begår seksuelle overgrep, har
relasjonsskader ...
I en større meta-analyse av tilbakefall
hos seksualforbrytere viste Hanson og Bussiere (1998) at et negativt
forhold til mor i oppveksten var den eneste utviklingsvariabelen som
var knyttet til tilbakefall ...
Det er med andre ord mange
studier som viser at usikker tilknytning i barndommen henger sammen
med utviklingen av overgrepsatferd ...
Homofiles rettigheter
er utvilsomt et sårbart område. Derfor er det forståelig at det er
vanskelig å trekke inn en ny problematikk som omfatter et så
stigmatisert begrep som pedofili. Men dette understreker bare den
diskurs som pedofilien er en del av. De fleste behandlingsformene i
USA, Canada og England har lenge vært innenfor et «relapse
prevention»-paradigme som legger fokus på å stoppe den uønskede
atferden og ikke å utvikle seksualiteten (Kenworthy, Adams, Bilby,
Brooks-Gordon & Fenton, 2006). I et slikt paradigme er det
irrelevant hvilken seksuell legning personen måtte ha. Som en
amerikansk kollega uttrykte det for noen år siden, ville en terapeut
i USA ikke våge å presse frem en homofil identitet. Det ville kunne
føre til at pasienten saksøkte terapeuten for å ha gjort ham
homoseksuell.
Dette siste er et pikant poeng. Langfeldt drar sine
konklusjoner ut i fra hvilken legning som til enhver tid er godtatt.
Idéen om at guttepedofile egentlig er voksenhomofile, bare de går i
fem års statssubsidiert terapi hos Langfeldt, virker skreddersydd
for egne økonomiske interesser. Å mene at guttepedofile er mer redde
for sin legning, eller mer redde for å søke det voksne homofile
miljøet, er intet nytt. I Arbeiderbladet 18 mai 1981 kunne vi lese:
|
Man kan jo spørre seg hvorfor den eneste gruppen som
noen gang sto frem med sin pedofili, den gruppen som med rette kan
kalle seg for pedofil, søkte seg til Det Norske Forbundet av 1948,
det forbundet som er det homofile miljøet i Norge. Det kunne
de umulig ha gjort hvis de var "livredde for det homofile miljøet".
Det var snarere det homofile miljøet som var livredd for de
pedofile. Det fikk NAFP erfare. All forskning, alle uttalelser, all
politikk om pedofile uttrykker ikke annet enn anti-pedofili. Det er
i en slik sammenheng vi må forstå artikkelen til Langfeldt.
Det siste er at pedofili egentlig ikke
finnes. For Langfeldt kan pedofili godt ikke finnes mer. Hva som
finnes for andre, kan bare andre svare på.
Hva har skjedd med seksualiteten siden 1960 ?
Svaret er like innlysende som det er paradoksalt.
Seksualiteten har blitt ung. Hele vår kultur har blitt ung.
Ungdommen og det ungdommelige har tatt over. Det er det unge som
gjelder. Å bli gammel har ingen status. Alderdom er tabu. Alle skal
være unge. Vi lever i de unges verden.
Alt fra rynkefjerning til hårtransplantasjoner, alt fra
miniskjørt til kontaktlinser, alt fra barbering av skrittet til
viagra, alt fra helsekost til treningssentre er bare uttrykk for det
samme. Alle du treffer i serviceyrkene, fra ungjenta bak disken til
flyvertinnen,
er der fordi ungdom selger. Det er det vi vil ha.
Barnet har blitt alle kvinners skjønnhetsideal.
Ungdommelige prestasjoner og ungdommelig utseende har blitt alle
menns mannsideal.
Det er de pedofiles forståelse av hva som er seksuelt
attråverdig som gjelder. Det var vår seksualitet som vant.
Vi vant, men seieren kostet oss dyrt. Når du dyrker det
ungdommelige, vil selve ungdommen bli idolisert. Når du vil ha huden
til et barn, kan du lett avgude dem som virkelig er barn. De
pedofile vil rive ned idolet, besudle det, ha sex med det, og det
kan ikke samfunnet tolerere. Derfor kan barn brukes til å begrense
enhver menneskerettighet, kaste bort ethvert rettsprinsipp og fjerne
enhver anstendighet.
Man kan spørre seg om dette ikke er en selvmotsigelse.
Hvis samfunnet elsker det barnlige og forguder barn, hvorfor bruker
de barn som våpen mot pedofile? Svaret er mer opplagt enn vi tror.
Når vi idoliserer noe, slutter vi å verdsette det. På samme måte som
middelalderens religionskriger bunnet i en idolisert kristen
kjærlighet, vil de idoliserte barna starte en konflikt som gjør at
samfunnet river ned demokratiet og ødelegger seg selv.
Aftenposten skrev i september 1982 en artikkel der det
utfordrende barnet ble sagt å være vår tids kvinneideal.
|
Elizabeth Matz snakker om "denne kunstig fremkalte
«seksuelle utstråling»". Det er ingenting kunstig ved den. Den kan
være politisk ukorrekt, men den er ikke kunstig. Hvis "menn blir
oppdradd til å bruke makt for å få sex", kan de også bli oppdradd
til det motsatte. Matz forklarer ikke hvorfor menn bruker makt.
Kanskje er det fordi at vår kultur gjør seksualiteten om til et
objekt som skal eies og beherskes? Det er riktig at angst og
aggresjon henger sammen, men Matz anvender ikke denne koblingen på
kvinner. Hun vil ikke innrømme at unge jenter kan skape angst og
aggresjoner hos voksne kvinner. Istedenfor har menn en slags iboende
tendens til å foretrekke en "sjelelig umoden og dermed ufarlig
variant" av kvinnen. Menn vil paradoksalt nok både "bli tatt vare på
hele livet, også seksuelt" men også "til enhver tid ha full
kontroll". Ironisk nok oppfordrer Matz oss til å lære å kjenne oss
selv og våre behov, men i hvilken fase av livet skjer det? Skjer det
i voksen alder? Det kan virke slik, for Matz sier at bare når man
har blitt "trygg nok til å ta vare på seg selv" kan man ha "omsorg
for en annen". Men vent litt, var ikke problemet at menn ville "bli
tatt vare på hele livet" av kvinner som var oppdradd til å være
moderlige og passive? Er ikke hele poenget med at at barn skal få
lov til å være seksuelle at vi ikke skal vedlikeholde gamle
kjønnsroller, at vi skal lære å kjenne oss selv?
Matz sier:
— Seksuell mishandling stammer fra verdier som vi alle
har felles.
Dette er den viktigste setningen i hele artikkelen. Det
er helt riktig at seksuelt misbruk er bygget inn i vår seksuelle
kultur gjennom objektiviseringen av seksualiteten. Men det virker
ikke som om Matz vil ta konsekvensen av dette. Hun vil opprettholde
patriarkatets seksuelle lavalder for på den måten å sementere volden
i seksualiten og barnet som objekt.
Det var den anglo-amerikanske kulturen som skapte det
uskyldig barnet og definerte tilstanden som begjærløs subjektivitet,
samtidig som et nytt ideal for hva som var det begjærte seksuelle
objektet ble til. På 1960-tallet ble dette nye idealet hele vår
kultur, den ungdomsdyrkende og seksualiserte kulturen. Men med
idealet kom ingen revurdering av rollen de unge selv spiller. Det
virket tvert imot som om det nå ble viktigere enn noen gang før å
skille barnet ut fra resten av samfunnet. Det er kanskje slik idoler
fungerer, men det gjør også at vold og misbruk ble uløselig knyttet
til seksualiteten.
På 1970-tallet hadde frontene enda ikke hardnet. Barnet
var en del av vår seksuelle kultur — på godt og ondt. I 1977 poserer
11 år gamle Eva Ionesco
naken på forsiden til det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel. Bildet
er sladdet for ikke å fremstå som barneporno.
Hun var utviklet for alderen. Hun har på seg kleskoden
til vampen: strømper, perler og hansker med lav denier. I
utgangspunktet skulle hun appellere til flere enn de rent pedofile.
I bildet kan vi merke konflikten mellom posering og
naturlighet, mellom objekt og subjekt. Der Spiegel skrev en artikkel
om barn på sex-markedet. Den var kritisk, men inneholdt også en
rekke eksempler (med illustrasjoner) på de unges plass i vår
seksuelle kultur. Det hører med at artikkelen og forsiden i dag er
fullstendig borte fra deres arkiver.
Temaet virker ikke å være oppe til diskusjon. Svaret er allerede
diktert oss.
Oppdatering januar 2013: Paragrafen som sto her er fjernet.
Les her
om hva Eva Ionesco mener om bildene av seg selv i dag.
På begynnelsen av 1970-tallet var det ikke gitt at
seksualiteten var objekt. I det minste var det et åpent spørsmål om
seksualiteten var objekt eller subjekt. Tidsånden var den gang
anti-autoritær, anti-patriarkalsk og fredselskende. To verdenskriger
hadde lært oss å verdsette slike tanker. Men så kom en ny krig. Den
startet i USA. Imperialismen var ikke død. Den tok bare nye former.
Pornoindustrien og misbruksindustrien kom. Med dem ble barn
objekter, en ensartet, umælende masse som var til for å brukes. Barn
ble de første ofrene i den nye krigen.
Fremtiden vil ha en annen oppfatning om NAFP. De vil se
pedofili i en større sammenheng. De vil forstå at holdningen til
pedofili var et speilbilde av en dypere, mer fundamental holdning
til selve seksualiteten. Det var en holdning skapt av konflikter.
Den kom fra en verden som var i krig.
|