Barnesyn
I vår tid grupperer vi mennesker etter alder. Barn lever
i barndommen. Ungdom lever i ungdommen. Voksne lever i sin voksne
verden. De gamle lever for seg. Disse gruppene er i det store og
hele adskilte fra hverandre, både mentalt og fysisk. Dette er
generasjonsgapet. Men det har ikke alltid vært sånn. Før i tiden var
samfunnet organisert på en annen måte. Samfunnsstrukturene gikk
på tvers av alder. Samfunnet var bygget opp omkring samholdet og
enheten i familien, slekten, stammen og lokalsamfunnet. Inndelingen
gikk på tvers av alder, i motsetning til hva tilfellet er i dag hvor
inndelingen følger alder.
Samfunnets
organisering
i tidligere tider. |
Samfunnets
organisering
i dag. |
Man kan fremsette mange forklaringer på hvorfor det har
blitt slik. En forklaring er demokratiseringen av samfunnet. De
gamle strukturene var tildels patriarkalske, dvs. at det var de
eldre mennene som bestemte alt. De gamle strukturene var også
klassedelte. Overklassen hadde makt over bonde- og arbeiderklassen.
For å få vekk denne urettferdigheten fjernet man skillene i
befolkningen som gikk på klasse, kjønn og familie. Det er opplagt at
dette har ledet til et mer demokratisk samfunn.
En annen forklaring er kravet til effektivitet i det
moderne samfunnet. Vi organiserer samfunnet i mest mulige effektive
enheter. Det er for eksempel mer effektivt å behandle alle eldre på
gamlehjem, samlet fysisk sammen i en gruppe, hvor de kan få den
profesjonelle hjelpen og pleien de trenger. Det er mer effektivt å
organisere undervisningen av barn på store skoler, hvor de er sammen
med jevnaldrende som trenger like mye kunnskap som dem selv.
Allerede i barnehagen entrer man den gruppen man skal være sammen
med resten av livet: ens jevnaldrende.
En tredje forklaring (som delvis henger sammen med de to
foregående) er at kjernefamilien har blitt mindre i vår tid.
Kjernefamilien kan bestå av kun en voksen person og ett barn. Og
selv om familien kan være større enn dette, har den fysiske
separasjonen mellom familiemedlemmene blitt større. Separasjonen
mellom familiemedlemmer med ulik alder er nettopp et uttrykk for
hvordan vi organiserer samfunnet. Lokalmiljøet spiller også mindre
rolle enn før, fordi vi bor i store byer hvor kontakt mellom
mennesker først og fremst skjer igjennom de institusjonene og
arbeidsplassene som finnes, og som er organiserte etter alder.
Det finnes en interessant dansk studie som setter tall
på disse forholdene, kalt Familiens
udvikling i det 20. århundrede. Antallet eldre som bor sammen
med sine barn har gått markant nedover.
Tabell 2.1, Familiens
udvikling i det 20. århundrede, 2004
Et annet illustrerende tall er prosenten som flytter
hjemmefra før fylte 16 år.
Tabell 3.1, Familiens
udvikling i det 20. århundrede, 2004
Man kan tolke dette som en utvidelse av barndommen, hvor
det går lenger tid før man er ferdig med skolegang, flytter
hjemmefra og tar det ansvaret som voksne normalt har.
Hvilken effekt har denne nye organiseringen hatt på
barnesynet? Det er nærliggende å tro at en organisering etter alder
har innvirkning på hvordan ulike generasjoner omgåes og oppfatter
hverandre. Det har blitt en fremmedgjøring mellom generasjonene. Det
har blitt en profesjonalisering av relasjonene mellom generasjoner.
De oppgavene som tidligere ble utført av slekt og familie utføres nå
av utdannete og betalte fagfolk tilhørende ulike profesjoner.
Profesjonaliseringen av relasjonene mellom generasjoner
er et naturlig resultat av at vi ikke bor og arbeider sammen i
enheter på tvers av alder. Eldre blir tatt hånd om av profesjonelle
hjelpepleiere. Barn blir tatt hånd om av profesjonelle pedagoger.
Barn utskilles og behandles som en egen gruppe. Og akkurat som med
andre grupper i samfunnet, blir barn sett på som kunder og klienter
av fagfolk i profesjonene og samfunnet som helhet. Men det finnes en
viktig forskjell i forhold til andre aldersgrupper, og den er at
barn ikke selv har de samme mulighetene til å gjøre sine behov
gjeldende overfor resten av samfunnet. Barn kan ikke på samme måte
organisere seg, uttrykke behov og fremsette krav. Derfor er de
prisgitt voksenverdenens oppfatning av hvem de er og hvilke behov
de har.
Voksne kan lett havne i en dobbeltrolle. Voksne skal
både ha fordeler av barn og tjene penger på dem i sin profesjon,
samtidig som de skal ta hensyn og være en garanti for barns
interesser. Voksne skal både betrakte barn som kunder og klienter i
sin profesjon, samtidig som de skal beskytte dem mot en slik
betraktning. Et godt eksempel på denne dobbeltrollen finner vi når
barn betraktes som konsumenter. Vi ser de ulike interessene i
markedsføring og salg rettet mot barn. Norge har ingen generell lov
om dette. Det nevnes ikke i Markedsføringsloven.
I NOU
1995:2 kan vi lese dette:
Forslag til endringer i markedsføringsloven, NOU
1995:2, avsnitt 2.5.2 :
Utvalget anser det klart at det
må stilles strenge krav til markedsføring rettet mot barn eller som
har en utforming som kan påvirke barn. Slik reklame må utformes i
samsvar med det som til enhver tid anses som god
markedsføringsskikk. Etter utvalgets oppfatning er det unødvendig å
ha en særbestemmelse om markedsføring rettet mot barn. Den
beskyttelse barn bør ha ved markedsføring rettet mot dem - først og
fremst beskyttelse mot at deres uerfarenhet utnyttes - anser
utvalget varetatt ved den foreslåtte utforming av mfl § 1 første
ledd. Også mfl § 2 har stor betydning når reklame rettes mot barn.
Det er karakteristisk at 'utnyttelse av barns
uerfarenhet' ikke blir sett på like strengt når barn opptrer i
rollen som konsumenter. Norge har et bedre barnesyn enn mange andre
land. Derfor har vi (i motsetning til f.eks. USA) en lov mot
TV-reklame rettet mot barn, jfr. Kringkastingsloven.
Kringkastingsloven, § 3-1 :
(...)
Det kan ikke sendes reklameinnslag i tilknytning til
barneprogram eller reklameinnslag som særlig er rettet mot barn.
(...)
Det er et åpent spørsmål om de idealistiske interessene
og behovet for å beskytte barn mot tankeløst forbruk kan stå i mot
de kommersielle interessene til voksne. Markedføring rettet mot barn
finnes overalt, fra plasseringen av smågodt ved kassen i
dagligvarebutikken, til figurer på frokostblandinger som ungene
kjenner igjen fra TV, til ulike varelogoer i tegnefilm og
skolemateriell.
Alt dette illustrerer et viktig poeng ved barnesynet i
vårt samfunn, nemlig at den er basert på dobbeltmoral. Vi sier at
barn er uskyldige, at de er lett påvirkelige, at deres uerfarenhet
ikke må utnyttes av voksne. Det moralske ligger i å beskytte
uskyldige barn. Samtidig organiserer vi samfunnet slik at barn er
alene. De har blitt en stor gruppe blant andre grupper i samfunnet,
og er forventet å møte verdenen som om de har lov til å hevde sine
interesser og uttrykke sine ønsker.
Profesjonaliseringen av relasjonene mellom generasjoner
har gjort at generasjonene har blitt fremmedgjorte i forhold til
hverandre. Dette er hva som ofte kalles generasjonsgapet ("the
generation gap"). Man føler ikke at man har mye til felles med noen
yngre eller eldre enn 15 år. Det hevdes at oppfattelsen av alder (at
man tilhører en bestemt aldersgruppe) avhenger av at man omgåes
mennesker med ulik alder. Man utvikler en aldersidentitet ut i fra
et fellesskap med mennesker i alle aldre. Om man bare omgåes
jevnaldrende, kan det være vanskelig å ha en forståelse for egen
plassering og kunne sette sitt eget livsløp inn i en større
sammenheng. Dette har med grunnleggende identitetsutvikling å gjøre.
Noen hevder at vi lever i et infantilt samfunn (se for
eksempel boken «Det infantila samhället» av Carl Hamilton). Denne
tesen går i korthet ut på at den voksne gruppen i samfunnet har
blitt nytelsessyk og ansvarsløs. Oppdragelsen av barn har blitt
overlatt til en kompisgjeng av voksne og til en infantil
massemediakultur, mens de voksne selv er opptatt av å være evig
unge. Voksenverdenen dyrker ungdommen. Alderdommen har ingen status
og betydning mer. De eldre tar ikke ansvar. Samtidig hevder tesen at
barn ikke får lov til å være barn, men forventes (eller presses) til
å bli voksne og ta ansvaret for seg selv. Resultatet hevdes å være
et samfunn i forfall, med stressykdommer, narkotikamisbruk og
selvmordsforsøk blant barn og tenåringer. Det infantile samfunnet er
barndommens slutt.
Hvor riktig er denne tesen? Det er ironisk at de som
klager over at vi lever i et infantilt samfunn også er de som klager
over at barn ikke får lov til å være barn. På meg er ønsket om evig
ungdom hos voksne et tegn på at de mangler en aldersidentitet, fordi
de hele livet bare har hatt med jevnaldrende å gjøre. De mangler et
forhold til det naturlige livsløpet i livet sitt, som inneholder
både ungdom og alderdom. Dette kommer av måten vi organiserer
samfunnet, hvor aldrene er skilt fra hverandre. Det er riktig at
voksne bør ta mer ansvar og at barn trenger voksne som gode
forbilder. Men det faktum at barn i dag lever i en egen gruppe,
utskilt og alene i sin barndom, en barndom som må beskyttes og
vedlikeholdes, er nettopp hva som hindrer voksne i å ta ansvar og
være et forbilde. For meg er 'det infantiliserte samfunnet' et
resultat av det barnesynet samfunnet har.
En grunn til at pedofili er så demonisert i vår tid
ligger i det faktum at foreldre ikke omgåes sine barn på dagtid.
Fordi foreldre ikke kjenner de voksne som barna omgåes med, øker
frykten for den fremmede. Det offentlige og profesjonene har tatt
over foreldreansvaret. Det er det offentlige som skal garantere for
at barn ikke utsettes for fare. Men barn trenger mer enn bare
sikkerhet. De trenger voksne som bryr seg og tar et personlig
ansvar. Uansett hvor dyktig en utdannet pedagog er, så kan
vedkommende ikke bli personlig involvert i et barn. Dette bryter med
rollen som profesjonell. Det bryter også med regelen om at barn og
voksne ikke skal ha et personlig forhold. Samfunnet misbilliger
slike forhold fordi samfunnet er redd for misbruk. Samfunnet lager
lover som skal beskytte barn, nettopp fordi de er alene. Men
resultatet er bare at barn ytterligere isoleres.
Forholdet mellom mennesker kan aldri profesjonaliseres,
men må være basert på personlig ansvar og den kjærligheten man føler
for vedkommende. Et samfunn som profesjonaliserer personlige
relasjoner er et kaldt samfunn.
Samfunnets organisering etter alder og samfunnets
barnesyn henger nøye sammen. Jo mindre generasjonene omgåes
hverandre og tar ansvar, jo mer blir barn utskilt som en egen sårbar
gruppe. Da blir det mer påkrevd for samfunnet å beskytte barn, som
igjen betyr at barn isoleres, mister medbestemmelse, blir maktesløse
og infantiliserte. Dette danner grunnlaget for hvordan man senere i
livet oppfatter seg selv og den store gruppen med barn.
|