Barns seksualitet

Denne delen skal handle om barns seksualitet.

Først vil de unges seksualitet fra fødsel til pubertet bli gjort rede for. Betydningen av seksualiteten i utviklingen av et Jeg vil bli nevnt.

Så vil de unges seksuelle historie bli gjennomgått. Eksistensen av et barns seksualitet er nemlig betinget av hvordan voksne opp gjennom tidene har oppfattet denne seksualiteten.

Så kommer et viktig avsnitt om hvordan vi lærer om seksualitet. Seksuelle avvik vil bli diskutert, spesielt pedofili. Barnets seksuelle rettigheter vil bli behandlet. Er barndomsbegrepet i ferd med å oppløses? Vil vi få en mer åpen holdning? Til slutt vil det bli gitt en kort litteraturoversikt for dem som vil lese mer om temaet.

De unges seksualitet

Vi er alle født med spesielle områder på kroppen som er mer følsomme for berøring enn andre. Vi kaller dem erogene soner. De kan inkludere munnen, ørene, brystvortene, magen, baken, anus, innsiden av lårene og kjønnsorganet. Sonene er som oftest er knyttet til kroppens åpninger. Tette nerveender og stor følsomhet i slike områder har utvilsomt basis i behovet for å oppfatte omverdenen. At denne oppfattelsen er forbundet med lyst og velbehag, viser hvor sosialt mennesket i utgangspunktet er.

”I 1905 ble Norge og Sverige delt i to erogene soner fordi nordmennene ikke likte å romstere sammen med svenskene”. Tinius, 8 år.

I utgangspunktet er alle sansefornemmelser som involverer de erogene sonene seksualitet, selv om mange vil snevre inn begrepet og si at seksualitet må involvere en berøring av kjønnsorganene. Vår evne til å bli seksuelt opphisset er medfødt. Evnen finnes til og med før fødselen. Forskeren Mary S. Calderone slo i 1983 fast at selv fostere kan få ereksjon i penis/klitoris (Fetal Erection and Its Message to Us. SIECUS Report, Vol. 11 1983, pp. 9-10, se her og her). Kinsey-rapporten fra 1948 var den første store undersøkelsen som dokumenterte at barn kan få orgasme fra de er født. Les om Alfred Kinsey på norsk her. Les hva rapporten sier om barns seksualitet på engelsk her og her.

Det finnes en sammenheng mellom kroppens erogene soner og fysiske behov. Kroppskontakt er like viktig som det å spise og puste. Når man som nyfødt møter verdenen, vil seksualitet bestå i en kobling mellom de erogene sonene og fysiske behov. Vellyst er knyttet til inntak av føde og uttak av avføring. Munnen og anus blir de første sentra for gode følelser. Den seksuelle stimuleringen kan ha en smertelindrende effekt, eller den kan gjøre at man faller lettere i søvn, eller at man generelt føler seg mindre irritabel og mer trygg.

I den første tiden vil barnet kjenne at det blir kjærtegnet. Barnet vil lære å kjenne verdenen ved at det blir berørt og berører andre. Kroppskontakt er med på å danne en forestilling om verdenen. Den forteller hva som er behagelig og hva som ikke er behagelig, og danner selve grunnlaget for en opplevelse av et Jeg. Gjennom å kunne få uttrykke sin vilje, og gjennom å få sin vilje respektert av andre, så utvikler man en god følelse av et Jeg.

Bevissthet er et spørsmål om å ha et Jeg. Det er å kunne ha en identitet. Hos mennesket utvikles identiteten ved en interaksjon med omverdenen, og dette skjer lenge før man kan sette ord på opplevelsene. Det skjer gjennom sansene og følelsene og hudkontakt. Miljøet man vokser opp i og de impulsene man mottar har stor innvirkning på hjernens utvikling. Rent fysiologisk vokser hjernen mest det første året av ens liv. Produksjonen av nye hjerneceller er stor i uke 10-25 men fortsetter gjennom hele det første leveåret. Speiltesten antyder at barn blir bevisst seg selv rundt 18 måneder, se på engelsk her og her.

Grunnlaget for den menneskelige seksualiteten er den fysiske følsomheten i de erogene sonene, men det mentale er vel så viktig. Våre seksuelle drømmer og fantasier definerer vår seksualitet. Det mentale bestemmer på hvilken måte og med hvem vi opplever seksuell spenning. Behovet for kroppskontakt er universelt, men det mentale avgjør når kroppskontakten blir seksuell, og er med på å skape forventninger og definere arten av vår seksualitet.

Et avgjørende punkt i utviklingen av identitet kommer når vi får et bevisst forhold til kjønn. Barn er i utgangspunktet sensuelle vesener i hele sitt væren, der kjønnet finnes til implisitt. Når vi er mellom 18 og 24 måneder får vi et bevisst forhold til kjønnsorganet, se her. Det er nå at kjønnsorganet får en fremtredende plass blant de erogene sonene. Vi utvikler et mentalt kjønn, en kjønnsidentitet, som definerer oss selv som seksuelle vesener. Denne identiteten kan være maskulin, feminin eller noe midt imellom, og kan variere og utvikle seg. Fra omverdenen kan barnet oppfatte at det finnes kjønnsroller, hvor det forventes at man skal oppføre seg på en bestemt måte. Kjønnsroller har gjerne i seg et skarpt skille på biologisk kjønn. Dette er første gang barnet kan føle at det finnes en konflikt mellom et Jeg og et Annet. Hvor stor denne konflikten trenger å være avhenger av det synet det voksne samfunnet har på kjønn, seksualitet og status. Om man har en identitet som ikke passer med kroppen, eller hvor ens kjønnsidentitet står i en for stor motsetning til gjengse kjønnsroller, så kan man komme til å få et ønske om å skifte biologisk kjønn.

Når vi skal forstå den menneskelige seksualiteten, må vi forstå hvor uendelig formbar den er. Det eneste som er medfødt er våre erogene soner og en utvikling mot sosial bevissthet. Det er svært tvilsomt om vi overhodet har et parringsinstinkt, dvs. en medfødt evne til å garantere formeringen. I sin tidlige historie utviklet menneske-slekten en universell og polymorf seksualitet, som i sitt vesen alltid fantes og alltid måtte dekkes, og som var mer enn nok til å garantere slektens videre eksistens. Når noen i dag bruker naturen til å fortelle oss hva såkalt naturlig seksualitet er, så glemmer de at seksualitet ikke er et særtilfelle, ikke ligger 'lavere' eller er mindre utviklet enn all annen sosial og mental aktivitet i mennesket. Det var når sosial opplæring tok over for instinktet at menneskearten utviklet seg og fikk bevissthet. Man kan si at selve oppkomsten av intelligens og bevissthet er knyttet til det forhold at opplæring tar over for innlæring.

Seksualitet er ikke bare en biologisk drift. Den får først og fremst innhold i relasjon til andre. Vår seksuelle identitet utvikles i en sosial sammenheng. Når andre uttrykker ønsker og behov overfor én selv, så får man et bilde av seg selv som seksuelt individ og en oppfattelse av andres seksualitet. Og motsatt: når andre reagerer på våre seksuelle behov og ønsker, så forstår man også hvem man selv er og hva som er ens seksualitet. Derfor kan man si at seksualitet ikke er noe man har, men noe man lærer seg. De grunnleggende kunnskapene får man av sine foreldre og søsken hjemme, men etterhvert utvikler man dem i sosiale sammenheng utenfor familien.

”Fireåringen sugde på tommelen både sent og tidlig.
    Dette likte ikke moren, og sa dette: - Hvis du ikke slutter å suge på tommelen så blir du like tykk som tanten din.
    En dag kjørte de buss til byen, også kom det en dame på som var tydelig gravid, og da sier gutten:
    - Jeg vet nok hva du har gjort! Var det ikke godt???”

Man kan bare gi slipp på kontroll hvis man har tillit til andre. Gjensidig tillit er en forutsetning for intimitet. Gjensidig tillit kommer når man vet at man blir respektert og tatt hensyn til. På slik måte er det å miste kontroll og det å ha en overenskomst ingen motsigelse.

Det vil alltid eksistere en spenning mellom det å miste kontroll og det å ha regler for seksuell adferd. Dette kan på en grunnleggende måte forklare hvorfor seksualitet er et slikt vanskelig tema i et stort og velregulert samfunn, ikke minst når det gjelder pedofili. Det mangler ikke på regler for seksuell adferd, både juridisk skrevne og sosialt uskrevne. Langt vanskeligere er det å kunne gi slipp på kontroll. Mange problemer omkring det å ha et godt seksualliv skriver seg fra de mentale kontrollmekanismene som etablerer seg i barndommen, slik som synd, skam og uskyld. Men seksualitet krever tillit, ærlighet og en vilje til å gi slipp på kontroll hvis den overhode skal fungere.

Den menneskelige seksualiteten kan kobles til dyr (dette kalles zoofili) eller til gjenstander (fetisjisme). Istedenfor å diskutere hvor 'sykt' dette er, er det mer fruktbart å påpeke at en slik kobling er noe vi alle i større eller mindre grad er tilbøyelige til å gjøre. En slik kobling starter når man er ung, og kan utvikle seg til å bli dominerende eller helt forsvinne.

Menneskelig seksualitet kan også kobles til det som vanligvis går for å være motbydelig, det motsatte av det de fleste mener seksualitet skal uttrykke og være. Et eksempel på dette er seksualitet som involverer urin. Barn er mer tilbøyelige til å gjøre en slik kobling fordi de enda ikke har tatt til seg de sosiale konvensjonene som gjelder. Kanskje en slik kobling oppstår (eller kommer til syne) når reglene for renslighet og hygiéne i et samfunn blir for store. På slik måte kan vi forstå seksualiteten som en opposisjon til kulturen, som en motvekt til samfunnets normer, normer som ellers kan være nødvendige men som ikke kan inkludere seksualitetens essensielt anarkistiske vesen: mangelen på kontroll. Seksualitet har en politisk side. Undertrykkelse av seksualitet er ofte knyttet til reaksjonære eller autoritære ideologier. Når staten kontrollerer seksualiteten, kontrollerer den også mennesket.

I sadomasochisme er dominans og underordning forbundet med seksualitet, men sadomasochister vil være de første til å opplyse at deres seksualitet, kanskje mer enn noen annens, er et spørsmål om overenskomster og regler. Mennesket som sosialt vesen kan aldri fri seg fra de hensyn det må ta til sine medmennesker. Seksualitet eksisterer i en sammenheng med andre. Seksualitet blir til i en sosial kontekst.

”Å være gode venner betyr at man ikke slår hverandre altfor ofte”. Katharina, 6 år.

Pubertet er, i motsetning til det mange tror, ikke den tiden hvor vår seksualitet blir til, heller ikke den tiden hvor vi utvikler et Jeg og en personlighet, men en periode med akselerert vekst som munner ut i evnen til å lage barn. Rent medisinsk tar puberteten til når binyrene (i fasen som kalles adrenarche, se her) og hypofysen i hjernen (se her) begynner å produsere hormoner. Dette gjør at produksjonen av testosteron i testiklene og østrogen i eggstokkene kommer i gang.

Puberteten starter normalt når man er mellom 6 og 8 år (D.Aarskog et al. Pediatrisk Endokrinologi 2003 vol.17-1 side 6, side 7, side 8, side 9, side 10, side 11, side 12, side 13 og side 14). Unormal pubertet, forårsaket av ubalanse i hormonene, viser seg om det er klare tegn på sekundære kjønnstrekk før ni år hos gutter eller før åtte år hos jenter, se her. De såkalte Tanner stadiene i kroppslig utvikling (på engelsk her) indikerer at puberteten avsluttes mellom 10 og 15 år for jenter og mellom 11 og 16 år for gutter. Det er større variasjon i når puberteten starter enn i hvor lenge den varer. Puberteten avsluttes når man er i stand til reglemessig å produsere egg/sperma, men hos gutter vil fysisk vekst gjerne fortsette en stund til.

Undersøkelser viser at pubertetsalder blir influert av miljøet, og at alderen generelt er på vei nedover i det moderne samfunnet. Fedme kan gjøre at puberteten starter tidligere, se her. Noen hevder at TV og dataspill kan endre barns hormonproduksjon, se her. Andre sier at forurensning kan føre til tidlig pubertet, se her. I alle tilfelle oppfattes gjerne tidlig pubertet som et problem, se f.eks. her.

I forhold til alle andre arter er tiden fra man blir født til man selv kan produsere barn lang hos mennesket. Dette kan bare forklares ved at opplæring er så viktig for oss. Det er vårt miljø og vår kultur som styrer vår seksualitet, ikke vår evne til å produsere avkom. Vår utvikling frem til voksen alder tar tid fordi vi trenger å lære mer. Man kan snakke om en mental pubertet, som er like viktig som den biologiske puberteten i vår overgang til voksen alder.

Professorene Mark Hanson og Peter Gluckman har funnet ut at det tidlige mennesket hadde en pubertetsalder som ikke var ulik vår egen, dvs. at jenter fikk sin første menstruasjon mellom 7 og 13 år, se her. De advarer mot det faktum at for første gang i vår evolusjonære historie så inntreffer biologisk modning før psykososial modning. Vår biologiske pubertet kommer altså før vår mentale pubertet. Årsaken til dette ligger i det synet samfunnet har på barn, hva vi kaller barnesyn.

Her kan man lese at hver sjette åtteårige jente fikk bryster i en undersøkelse gjort i 2000. Dette skaper bekymring hos voksne. Hvorfor blir voksne så bekymret? Får å få svar på dette må vi se nærmere på barns seksuelle historie.

De unges seksuelle historie

Barn har alltid hatt en seksualitet. Vi er alle født med en felles menneskelig seksualitet, som egentlig aldri forandrer seg.

Det som forandrer seg er hvordan voksne oppfatter denne seksualiteten. I hvilken grad blir barnets seksualitet oppfattet som forskjellig fra de voksnes? I hvilken grad er den ønsket eller ikke ønsket? Det finnes to "problemer" med barnets seksualitet. For det første er den ikke alene knyttet til kjønnsorganene, men inngår i et samspill med hele kroppen, med alle organer og følelser. For det annet har ikke seksualiteten noe med reproduksjon å gjøre. Begge disse to forhold er helt grunnleggende når vi skal forstå hvordan barnets seksualitet blir oppfattet.

Begrepet 'seksualitet' har ikke alltid blitt forstått på samme måte. Ordet 'sex' fantes ikke i middelalderen. Den gang snakket man om kjødelighet. Kjødelighet var et samlebegrep på alt som hadde med det kroppslige å gjøre. Begrepet var knyttet til alle sider ved kroppens fysiske og sanselige legemliggjøring, og var derfor bedre egnet til å karakterisere den menneskelige seksualiteten. Siden fikk vi ordet 'sex' - med sitt fokus på kjønnsorganene.

I middelalderen fikk vi et skille mellom det kjødelige og det åndelige i mennesket. Motsetningen kom til syne i kristendommen. Det var de kristne som stilte krav på kontroll av det kjødelige. Kroppen og det kroppslige ble en kilde til synd. Kroppens tilstedeværelse hindret det kristne budskapet. Tankegangen er bevart frem til i dag, slik dette sitatet hentet fra det gamle nettstedet til Levende Ord (i dag Credokirken).

Levende Ord - Velkommen inn i helligdommen

Jeg tror det er to fiender som kjemper mot dette sanne, naturlige kristenlivet. Den ene er kjødelighet. Kjødelighet inntreffer når en gir seg selv rett til å reagere på alt og alle uten at Gud får tak i reaksjonene slik at en modnes. Kjødelighet gjør det umulig å kommunisere fordi en allerede har bestemt seg for at en selv har rett. Misunnelse og partier dannes av kjødelighet. En gir reaksjonene sine rett og finner feil hos andre. Denne type kjødelighet vil begrense livet og veksten i Kristi kropp.

Protestantismen introduserte arvesynden. Dette var læren om at alle barn er født umoralske og med onde anlegg. Derfor måtte barnet oppdras til god moral og rett åndelig utvikling. Hele tiden måtte det føres en kamp mot kjødeligheten. Bare på den måten kunne barnet få nåde av Gud.

I den katolske leiren var man mindre kategorisk, og mente at barn i bunn og grunn var bærere av paradisets uskyld, men at de var svake. Fordi barnet var svakt og lett kunne fristes, måtte barnet beskyttes. Gjennom oppdragelse skulle barnet lære å overvinne sin svakhet.

Denne tankegangen gav opphav til den første kjente avhandlingen om onani, skrevet av den franske teologen Jean Gerson på 1400-tallet. Teologen hadde iakttatt franske barn (gutter) på internatskoler, og hadde sett hvor utbredt onani var. Tiltross for utbredelsen anså Gerson onani til å være et alvorlig problem. Det "skitnet til" barnets renhet og det "grenset til sodomi". Guttene var dog ikke bevisste om sin egen skyld, mente Gerson.

Teologen i sitt sølibat.

Avhandlingen til Gerson viste hva som kom til å bli så typisk for holdningen til barns seksualitet: en oppstandelse, for ikke å si en forakt, for kroppens funksjoner og hvordan disse artet seg, kombinert med en tro på at barnet egentlig var uskyldig. Det gjaldt bare å få barnet til å bli bevisst sin egen uskyld. Denne merkelige motsigelsen kom til å bli helt sentral i oppfattelsen av barnets seksualitet fra 1700-tallet av.

Det er verd å merke seg at bare ved å ta sterk avstand fra alt som "grenset til sodomi" kunne Jean Gerson selv unnslippe sin opplagte interesse for gutter og deres onani. Gerson var like 'uskyldig' som guttene. Moralisten oppfatter alltid seg selv som uskyldig. Denne oppfatningen danner selve grunnlaget for hans rett til å dømme andre. Ofte er moralisten ikke bevisst hvorfor vedkommende dømmer andre, nettopp på grunn av det sterke behovet for å være uskyldig og ren.

At det ble gjort forskjell på gutters og jenters seksualitet generelt, var intet nytt og var ikke direkte relatert til kristendommen. Det patriarkalske samfunnet hadde røtter langt tilbake i tid. Det var et samfunn der mennene dominerte.

Mange teorier har forsøkt å forklare fremveksten av det patriarkalske samfunnet. Noen hevder at det hadde med vår overgang fra en nomadetilværelse til jordbruk og faste bosettinger for rundt 5000 år siden. Da kunne eiendom og makt akkumuleres og gå i arv. Når eiendom kunne samles opp på denne måten, ble det viktig for enkelte menn å kontrollere hvem som var avkommet deres. Dette krevde kontroll med kvinnene. Deres væren og gjøren skulle kontrolleres. Deres seksualitet skulle båndlegges. Mannens heder og ære ble et spørsmål om å kontrollere kvinner. En naturlig konsekvens av dette ble at også jentebarnets seksualitet skulle kontrolleres. En datter inngikk i farens eiendom, og kunne giftes bort for å øke hans innflytelse og makt. Som voksen fikk hun tilsvarende mindre innflytelse i samfunnet. Seksualiteten gikk fra å være et personlig anliggende til å bli et offentlig anliggende — den inngikk i samfunnets økonomiske og sosiale struktur. Det seksuelle fant ikke lenger sted mellom likestilte partnere. Det seksuelle fikk ingen nytte i seg selv, men ble et spørsmål om å produsere avkom. Det patriarkalske samfunnet er nettopp kjennetegnet ved at det er mannens slektslinje som bestemmer hvilken familie, stamme eller klan barnet tilhører.

En annen teori sier at det var når samfunnet fikk en egen kriger-klasse, med menn som ikke hadde andre arbeidsoppgaver enn med våpen å etablere makt, at vi fikk en forherligelse av de maskuline verdiene i samfunnet på bekostning av de feminine. Styrke, disiplin og selvkontroll ble sett opp til og dyrket, for siden å bli guddommeliggjort. Mannens seksuelle avholdenhet, kombinert med en generell forakt for svakhet og for mannens seksualpartner, ble sett på som nødvendig og verdifullt i det nye samfunnet.

Eldgammel
gudinne.

Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn ca. tusen år for å oppdage at det mannlige og det kvinnelige i religion og kultur var mer jevnt fordelt. I norrøn mytologi fantes det et godt utvalg av kvinnelige guder, for eksempel Frøya — kjærlighetens og fruktbarhetens gudinne. Kvinnelige guder var ofte (men ikke nødvendigvis) knyttet til en fruktbarhetskult, som utgikk fra den jorden alle menneskene skulle leve av. Slike gudinner gjenspeilte et samfunn som levde mer i pakt med naturen omkring seg — og som oppfattet naturens rikdom som en gave man tok i mot, snarere enn et objekt som skulle eies og beherskes. Det kvinnelige ble forbundet med jordens rikdom og fruktbarhet i videste forstand.

Nå er det slik at kvinner ikke trenger å være mindre eiebegjærlige og maktglade enn menn. De som tror noe annet har en stor misoppfattelse. En grunn til at det patriarkalske samfunnet fikk leve så lenge var at så mange kvinner så seg tjent med den. Å ville kontrollere unge jenters liv og seksualitet er ikke noe som er eksklusivt for menn. Mye av essensen i det patriarkalske samfunnet dreier seg om hva grunnlaget for makt er. Det er ideen om at fysisk styrke er den ultimate og eneste virkelige måten å løse konflikter på. Dette er en svært farlig ide, men den er tiltrekkende fordi den tilbyr enkle løsninger på mellom-menneskelige problemer. I vår tid har denne ideen tatt form i alt fra fysisk avstraffelse av barn til fascisme.

Det gale med det patriarkalske samfunnet ligger i holdningen til svakhet. Vi er alle i større eller mindre grad svake, og vi trenger å lære å leve med vår svakhet. Bare på den måten lager vi et samfunnet som er balansert og menneskelig. Noen er svakere enn andre. Kvinner og barn har alltid blitt oppfattet som 'svake', og deres 'svakhet' var grunnlaget for en ideologi om styrke, en ide om at det fantes en rangordning i samfunnet. Denne ideen la grunnlaget for en virkelighetsflukt. Menn kunne romantisere og idealisere kvinner og barn, samtidig som kilden til all virkelig autoritet og respekt alltid lå i rå maktbruk.

På 1700-tallet fantes det to velutviklede idéer om barn. Det var idéen om barnet som lastbart og ondt, og det var idéen om barnet som uskyldig og rent. I dag er vi ikke særlig villige til å betrakte barn som lastbare og onde, og grunnen til det er den særegne fremmedgjøringen og idealiseringen av barnets verden som har funnet sted. Grunnlaget for denne idealiseringen ble lagt av den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau, som i 1762 utgav boken "Emile eller om oppdragelsen". Innledningen til denne boken er slik:

Jean-Jacques Rousseau, Emile eller om oppdragelsen, Del 1, 1762:

Alt er godt, slik det dannes av naturens opphavsmann; alt forvanskes i menneskets hender.

Europa på 1700-tallet var i en brytningstid. En ny klasse, borgerskapet, var i ferd med å vokse frem. Denne klassen besto av eiendomsbesittere som ikke var adelige. Klassen baserte sin posisjon og nytte i samfunnet på utdannelse og driftighet. Borgerskapet kunne ikke på samme måte akseptere religionen som en kilde til sannhet. Og det var nettopp fornuften, rasjonaliteten og vitenskapen som kom til å bli Opplysningstiden på 1700-tallet.

I 1762 var naturen allerede blitt noe fremmed og eksotisk blant adelen og det etablerte borgerskapet i byene, og dette kan forklare oppmerksomheten som Rousseaus idéer fikk. Han skrev: "Allmektige Gud, befri oss fra kunnskapene og våre fedres skjebnesvangre kunster, og gi oss tilbake uvissheten, uskylden og fattigdommen". Dette passet vel inn i en tid med overklassefråtseri og dekadens i tiden før den franske revolusjon, men er mer merkelig i Opplysningstiden, som jo så på kunnskap som nøkkelen til et bedre og mer rettferdig liv.

Rousseau.

Rousseau ville føre mennesket tilbake til naturen, i den forstand at kultur og samfunn skulle bli mer i pakt med menneskets såkalte 'sanne natur'. Et barns 'sanne natur' var skjørt. Den kunne bare dyrkes frem ved riktig oppdragelse. Det var om å gjøre å ikke ødelegge barnet. I særdeleshet gjaldt dette seksualiteten, som Rousseau mente var sykt i det voksne samfunnet og som barna måtte skjermes mot. Barn skulle oppdras til frihet, men selve oppdragelsen bar preg av ufrihet. Barn skulle samles i grupper, nektes luksus og oppholde seg mye ute i naturen. Gjennom nøysomhet og ulike fysiske aktiviteter skulle kroppen renses, uheldige påvirkninger fjernes og barnet lære å kjenne seg selv og sin 'sanne natur', samtidig som det (på en eller annen måte) skulle avpasse egne behov, bli fornuftsstyrt og lære å dekke andres behov. Barnets uskyld og uvitenhet var selve grunnlaget for menneskets frihet, mente Rousseau. All etablert kunnskap, eksempelvis om seksualitet, hindret denne friheten.

Det er ikke vanskelig å skjønne at tanker som disse har hatt en enorm innflytelse på oppfattelsen av barn. Isolasjonen av barn, troen på deres uskyld, men også paradoksalt nok troen på en målrettet oppdragelse og en overvåkning av barn for å sikre deres uskyld, er sentrale elementer i dagens forståelse av barn og seksualitet. Åsa Bergenheim uttrykker det slik:

Åsa Bergenheim: Barnet, libido och samhället, 1994, side 37-38:

Vad som sålunda tar sin början i slutet av 1700-talet, får sin näring under romantiken och kulminerar under 1800-talet är en idealisering av barndomen. Men detta betydde ingalunda att man ändrade förhållningssätt till barnen i det verkliga livet. Tvärtom tycks det vara så att idealiseringen av "barnet" snarare ökade trycket på de levande barn som faktiskt fanns där. Verkliga barn kunde te sig skrämmande eftersom de dels avvek från idealbilden, dels påminde om de impulser som människorna hade undertryckt hos sig själva.

Uppfattningen om den barnsliga oskulden ledde till två slag av moraliska attityder gentemot barn. För det första gällde det att skydda barnen från den orenhet som trots allt tycktes finnas i livet. Särskilt gällde detta naturligtvis sexualiteten, som kunde tolereras hos vuxna men inte hos barn. Både Michel Foucault och Philippe Ariès pekar på det stora antal pedagogiska handböcker som publicerades, där man varnade för vad som kunde hända om barnet inte kunde stå emot orena lockelser. För det andra gällde det att stärka barnets motståndskraft genom att med god fostran utveckla förnuftet och karaktären. Båda dessa pedagogiska angreppssätt kommer till uttryck i Émile, där Rousseau skarpt varnar för onanivanans våda och samtidigt förordrar - åtminstone för pojkar - en uppfostringsmodell som syftar till att främja förnuftet, karaktären och viljan. Enligt Ariès innehåller denna dubbla strategi emellertid en motsättning, då det båda handlar om att bevara barnsligheten och samtidigt göra barnet mer förnuftsstyrt. Men eftersom man inte självklart uppfattade någon motsättning mellan barnslighet i sig och logiskt tänkande, och heller inte såg barnet som primitivt och irrationellt, så fanns inte denna motsättning i tidens tankevärld.

Det gjaldt altså å bevare barnsligheten, samtidig som barna skulle bli mer fornuftsstyrte.

Er naturen et forbilde for mennesket? Er barns 'sanne natur' uskyldig? Finner vi frihet i naturen, i barnsligheten og i en verden uten kunnskap?

Mennesket kan aldri bli en del av naturen, for mennesket står alltid utenfor naturen og iakttar den. Det finnes ingenting nobelt ved naturen, for der hersker bare den sterkestes rett. Men naturen er ikke ond, fordi den er ikke bevisst. Mennesket derimot kan være ondt, og mange mener derfor at om vi bare kommer nærmere naturen så vil vi bli bedre, men det er ikke mulig. Det er ikke i naturen at mennesket finner sin sanne natur, men i fellesskap med andre mennesker. Bare på den måten kan vi lære å leve sammen og løse felles problemer. Barn er født med sosiale evner, men er bunnløst egoistiske. På sånt sett finnes det ingen uskyld i barn. Bare i samspill med andre, med gode forbilder og godt fellesskap klarer barnet å overvinne sin egoisme og bli et sosialt vesen. Da oppnås den virkelige friheten: friheten fra grådighet, egoisme og frykt.

Rousseau kritiserte fornuften, omtrent som om den hadde en iboende ondskap som ledet til misbruk, kulde og ufruktbarhet, som nivellerte alt og alle i sin vei og var livsfjern og kunstig. Fornuft og kunnskap er bare verktøy som vi mennesker kan bruke til hva vi måtte bestemme. Kunnskap er hverken god eller ond, den er bare tilgjengelig. Når filosofer på 1700- og 1800-tallet kritiserte fornuften og ønsket et mer 'naturlig' samfunn, var dette forløperen til de autoritære ideologiene i det 20'ende århundret.

Borgerskapet kunne ikke akseptere religionen som en absolutt kilde til sannhet. Religionen brøt med rasjonaliteten, selve grunnlaget for borgerskapets driftighet. Likevel var borgerskapet, kanskje sterkere enn noen annen klasse, i behov av de kontrollmekanismene som religionen hadde etablert omkring seksualitet. Onani hadde lenge vært et "problem" i kirkelige kretser. Onani hørte til det kjødelige og ikke det åndelige. Onani ble forbundet med seksuelle utskeielser og synd. Hos onanisten hadde driftene seiret over fornuften. Et barn som onanerte var et barn utenfor kontroll. Onani kunne lede oppmerksomheten vekk fra forplantningen, den betydning det patriarkalske samfunnet hadde etablert omkring seksualitet, og som borgerskapet nå videreførte.

Det var på 1700-tallet at onani gikk fra å være en synd til å bli et medisinsk problem. I 1758 publiserte den sveitsiske legen og opplysningsmannen Simon André Tissot en avhandling som gav en ren medisinsk vinkling på onani. Dette passet vel inn i tiden. Legestanden i dag ville kanskje hatt lite til overs for denne avhandlingen, for metodene som ble brukt og holdbarheten i de konklusjonene som ble trukket, men det betyr ikke at behovet for å moralisere over barn og seksualitet har blitt mindre.

Onani kunne lede til alt fra kviser og nærsynthet til alvorlige skader på nervesystemet, epilepsi og sinnssykdom. Barn under puberteten var spesielt utsatte, for deres nervesystem var "enda ikke fullt utviklet". Barn skulle sove med hendene på dynen, distraheres med skolearbeid, holdes i generell fysisk aktivitet (gymnastikk) og ikke spise altfor næringsrik kost. Dette skulle minske kjønnsdriften og holde oppmerksomheten vekk fra kroppen. Disse medisinske råd fikk stor effekt fordi de hadde et mer legitimt preg enn rene moralprekener. Bøker, som på vitenskapelig måte advarte mot onaniens farer og hva man kunne gjøre for å forhindre onani, ble trykket opp og lest i stort antall av en voksende befolkning som kunne lese. Det er ironisk at noe av det første Opplysningen gjorde var å spre løgner. I Norge var det direktøren på Gaustad Asyl som skrev om onani.

Thore Langfeldt, Erotikk og fundamentalisme, 2005, side 38:

I Norge ble det skrevet lite om onaniens farer før direktør Sandberg på Gaustad Asyl skriver om det i sin første årsrapport i 1856. Der viser han at onani er den viktigste årsaken til sinnssykdom. (...)

Han skriver i sin femtende årsrapport:

Onani er opført som Sygdomsaarsag hos 280 Mænd og 44 Kvinder. Kjønsudsvævelser i Almindelighed give sjelden Stødet til Sindssygdom, medmindre Drik og uordentlig Levnet forresten, venerisk Smitte og Merkurialbehandling samt Sædtab forene sig dermed; men anderledes er Forholdet med Onani, hvor den tidlige Begyndelse, den stadige Anledning, Anger og Samvittighedsnag, de idelige Skakninger mellem Pligt og Lyst bidrage til at forøge den fordærvelige Indflydelse.

Lignende er formentlig Forholdet ogsaa ved anden unaturlig Tilfredsstillelse af Kjønsdriften. Baade Pæderasti [her sannsynligvis homoseksualitet] og Omgang med Dyr har hos 5-6 Mænd og 1 Kvinde været oplyst, uden at jeg dog har villet opføre disse Abnormiteter ved Siden af Onanien, hvortil disse syge tillige vare henfaldne.

Hvorfor sædtap? Dette er et interessant eksempel på datidens tankegang, og kombinerer borgerskapets økonomiske lover med den nye tidens fysikk (loven om energiens konstans). Frykten for sædtap hang sammen med idéen om at sæd var en livskraft og at individet bare hadde en bestemt mengde livskraft til rådighet. Ble kraften spilt i onanering, ville man ha mindre igjen til mer lønnsomme og høyverdige formål. Jenter hadde også en sædveske, men denne sædvesken var "mindre fullkommen" enn guttens.

Franskt redskap
for gutter og jenter.

Man fremstilte apparater som på en svært konkret måte låste tilgangen til kjønnsorganene. Når det ikke hjalp, tok man i brukt kirurgi. I 1860-tallets England opererte dr. Isaak Baker Brown bort klitoris på 48 jenter, jenter som utvilsomt var blitt brakt til han av bekymrete foreldre fra borgerklassen, en klasse som allerede hadde flere generasjoner bak seg med seksuell undertrykkelse. Browns operasjoner fikk kritikk av andre leger, men Brown lot seg ikke kue. Kirurgiske inngrep var vanlig mot onani i andre halvdel av 1800-tallet, særlig i England. I Tyskland og Frankrike brukte man i større grad diett og vannterapi. I USA ble kirurgi mot onani anbefalt for barn frem til 1930-tallet. Slik ble seksualmoralen et medisinsk anliggende, forankret i legevitenskapen og derfor tilsynelatende rasjonell.

Thore Langfeldt, Erotikk og fundamentalisme, 2005, side 40:

Leger, prester, pedagoger, helseeksperter og oppfinnere engasjerte seg i korstoget mot onanien. I USA var Sylvester Graham (1794-1851) en av de første foregangsmennene mot onanien. Han var fritenker og mente at kostholdet mer enn moralen var den viktigste årsaken til masturbasjon. Han skrev i 1834 Lecture to Young Men og understreket sin motstand blant annet mot hvitt brød, fjærsenger, svinekjøtt, tobakk og tette klær og fremholdt grove kornprodukter som viktig. Han introduserte blant annet Graham crackers mot onani.

Sylvester Grahams tanker fikk stor betydning for legen John Harvey Kellogg (1852-1943) og hans bror, som engasjerte seg i kampen mot onanien. De lanserte en frokost på 1890-tallet som skulle nedsette seksuelle lyster og derved hindre masturbasjon hos den oppvoksende slekt. Produktet ble etterhvert Kelloggs Cornflakes. Dr. Kellogg skrev også bøker om onaniens farer. I Norge og mange andre land dukket graham-brødet opp. Produktene var ment å stoppe den onde masturbasjonen (Reiss 1990).

I en av sine bøker skriver dr. Kellogg:

Treatment for Self-abuse and its Effects: A remedy which is almost always successful in small boys is circumcision ... The operation should be performed by a surgeon without administering an anesthetic, as the brief pain attending the operation will have a salutary effect upon the mind ... in females, the author has found the application of pure carbolic acid to the clitoris an excellent means of allaying the abnormal excitement.
Dr. John Harvey Kellogg.

Dette gir unektelig et nytt og ikke helt behagelig perspektiv på cornflakes til ungene. Les mer om doktoren her. Nå kan man kanskje si at dette er særegent for den anglo-amerikanske kulturen. Likevel er dette tankene til en alminnelig vellykket forretningsmann som bygget opp sitt imperium med driftighet og disiplin, for med spesiell kost å fremme driftigheten og disiplinen i samfunnet. Dette er tanker som uttrykker et samfunns idéer om lønnsomhet og fortjeneste, seksualitet og vold.

Legevitenskapens befatning med onani minner én på hvordan samfunnet lager de sannhetene det til enhver tid har bruk for. Det dreier seg om makt, om å få makt over seksualitet for dermed å få makt over mennesker. Mutilasjon av kjønnsorganene hørte heldigvis til sjeldenhetene, men det fantes andre, mer subtile metoder for å oppnå det samme.

Åsa Bergenheim. Barnet, libido och samhället, 1994, side 20:

Men relationen mellan makt och sexualitet har inte alltid sett likadan ut. En jämförelse mellan uppfostringsböcker som publicerades under 1890-talet och 1930-talet visar att en förändring har skett när det gäller själva maktutövandet. I den äldre litteraturen uppfattas sexualitet hos barn som tecken på abnormitet och fostrare uppmanas att på olika sätt hindra barnet från att t.ex. onanera. Gränserna mellan det förbjudna och det tillåtna är klara, och sexuella handlingar hör i barndomen till det förbjudnas sfär. I den nyare rådgivningslitteraturen accepterar man att normala barn har en sexuell dimension men inte att den visar sig i sexuella beteenden. Samtidigt som man strävar efter att eliminera alla dolda och öppna uttryck för barnets sexualitet så tycks man vilja att den ändå skall finna kvar i gränstrakten mellan synligt och osynligt. (...) Man går från en yttre disciplinering, som är tydlig och direkt, till er mer subtil inre disciplinering, där gränserna mellan det otillåtna och det tillåtna är oklara och resultatet just därigenom blir mer genomgripande och varaktig.

Et tabu er et tema som ikke kan nevnes, ikke kan berøres, ikke kan behandles. Et tabu videreføres mellom generasjoner ved at barn oppfatter (ikke lærer) hva som er unevnelig og betydningsløst. Et tabu er en lov og en måte å håndheve loven. Tabuer uttrykker både hva som er forbudt og hva som legitimerer forbudet. Tabuer er ikke rasjonelle, men er forankret i underbevissthetens forestillinger om frykt og det ukjente.

Seksualitet hos barn fantes ikke, men måtte allikevel undertrykkes. Når kirken ikke lenger hadde den innflytelse på moral som den en gang hadde, kom legevitenskapen til og sa at onani var en medisinsk farlig handling. Sannheten i en slik påstand var grunnlagt ikke på vitenskapelige bevis men på legestandens status. I naturvitenskapen kan det bare føres bevis for at vitenskapelige hypoteser ikke er sanne (se her).

I dag har onani gått fra å være et problem til å bli en løsning på et problem. Det er ironisk at leger og seksualterapeuter i dag anbefaler onani for voksne (se f.eks her og her og på engelsk her). Dette er ikke fordi at seksualmoralen har blitt så mye forskjellig fra Kelloggs tid. Grunnen ligger i en endret holdning til nytelse. Reklamen og forbrukersamfunnet har lært oss at behov kan skapes og behov kan dekkes. Det ligger en selvmotsigelse i hvordan et multinasjonalt selskap bruker disiplin for å øke nytelsen. Hvem trenger egentlig cornflakes? Så lenge nytelsen er lønnsom har vi lært å godta den. Thore Langfeldt sier det slik:

Thore Langfeldt, Barns seksualitet, 2000, side 19:

Vil vi forstå dagens syn på masturbasjon, må vi også se på vår egen holdning til det å oppleve lyst. For mange av oss er lystopplevelsen forbundet med skyldfølelse. Dette gjenspeiles til og med i språket: "For mye og for lite skjemmer alt", "Etter den søte kløe kommer den sure svie", og "Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg". Slike talemåter understreker den negative og forsiktige holdningen vi har til lystopplevelsen. Seksualterapeuter hevder at de problemene man oftest møtte i 1970-årene nettopp var angsten for nytelsen og lyst (Kaplan 1979).

Alt dette medvirker til vår unnvikende holdning til barns masturbasjon. Terapeuter vet fra behandling av seksuelle problemer hvordan barndommen innvirker på den voksnes seksualitet. På samme måte som vonde seksuelle opplevelser som barn kan oppleve for eksempel gjennom ubehagelige seksuelle overgrep vil kunne prege personen gjennom livet, vil et tidlig godt forhold til seksualitet kunne styrke seksualiteten i voksen alder. Skamfølelse og skyldfølelse omkring seksualitet som man pådrar seg tidlig i barneårene kan være vanskelige å kvitte seg med selv i voksen alder.

Selv om synet på onani har endret seg de siste årene, er det likevel viktig å se barnets seksuelle utvikling i sammenheng. De fleste av oss som foreldre eller personer som arbeider med barn vet hvor usikre vi blir når vi skal snakke med barna om seksualitet. Vi kan nok snakke om kjønnsmodning og befruktning, men å snakke om sin egen kropp og hvordan man kan lære å kjenne den er mye vanskeligere.

George Elgar Hicks, 1863
"Woman's Mission: Guide to Childhood"

På 1800-tallet fikk vi kjernefamilien og det viktorianske kvinneidealet. Før hadde slekten levd og arbeidet tett sammen. Menn, kvinner og barn tok del i en felles virkelighet i det gamle jordbrukssamfunnet. Nå fikk vi en gjennomgripende segregering, der mennene var ute i det offentlige rom og bekledde alle embeter, kvinnene befant seg hjemme og holdt på med 'kvinne-ting' og og barna gikk på skole. Det ble laget skiller på alder og kjønn, og delt ut roller som ble innlært fra barnsben av. I den borgerlige kjernefamilien fikk barna leve i en spesiell barneverden, der de skulle lære voksenlivets regler og det egne kjønnets og den egne klassens kultur og levemåte. Barn ble holdt i isolasjon til de ble ansett ferdige som voksne, og dette kom til å utgjøre det moderne barndomsbegrepet: uskyld, vergeløshet og behovet av moralsk rettledning, der seksuelle handlinger kom til å fremstå som truende for karakter og helse.

Familien var byggestenen i samfunnet, et slags samfunn i miniatyr, der mannens makt over kvinnen og barnet gjenspeilte keiserens makt over folket og nasjonen. Den borgerlige familien var aseksuell fordi kvinnen og barnet ikke hadde noen seksualitet. Den borgerlige familien var isolert fordi kvinnen og barnet ikke tok del i yrkeslivet. Mannens seksualliv fant sted ikke i familien men på bordellen. Når unge menn skulle innvies i det seksuelle, skjedde dette på bordellen. Jenter ble aldri innviet i det seksuelle, men skulle konsentrere seg om sin rolle som frue og mor.

Kvinner ble ikke tillagt noen seksualitet fordi denne seksualiteten etter datidens tankegang ikke hadde noen hensikt. Den hadde ingen økonomisk eller sosial nytte, den kunne tvert i mot true barna og familieverdiene.

Åsa Bergenheim: Barnet, libido och samhället, 1994, side 21:

Den kultur som skapar det moderna sexualitetsbegreppet frånkänner inte bara barnen en sexualdrift, utan också kvinnorna. Den borgerliga kvinnan under 1700- och 1800-talen ansågs i samma grad som barnet vara i avsaknad av sexuella begär. Men till skillnad från barnet måste hon för sämhällets, mannens och sin egen skull i äktenskapet underkasta sig mannens drift. Endast därigenom skulle hon kunna nå sin naturliga bestämmelse — moderskapet.

side 42:

Den som framför allt skulle ge barnen den etiska och moraliska fostran som de behövde för att bygga upp sin karaktär och viljestyrka var deras mor. Av yttersta vikt var att hon lämpade sig för denna uppgift, främst genom att vara lika oskuldsfull som de barn hon skulle fostra.

(...)

Liksom barnet måste alltså kvinnan skyddas från sig själv och sin natur. Genom att postulera att kvinnan - och barnet - saknar sexualdrift, kunde man hålla tillbaka denna drift genom att fördöma dess uttryck och patologisera dess konkreta yttringar.

Borgerskapet i Europa så alltid på seg selv som garantister for sivilisasjon og kultur. Samtidig brukte borgerskapet naturen og det naturlige for å legitimere kjønnsroller. Det var det kjødelige (ikke det åndelige) ved kvinnen som bestemte hennes plass i samfunnet. Naturen var også det som bestemte hva normal seksualitet var. Vi fikk lover om "Omgængelse, som er imod Naturen".

Det var på denne tid at seksualiteten fikk en ny betydning i samfunnet. I det gamle patriarkalske samfunnet hadde seksualiteten gått fra å være et personlig anliggende til å bli et slekts- og familieanliggende. Nå ble seksualiteten et nasjonalt anliggende. Den britiske presten og samfunnsforskeren Thomas Robert Malthus lanserte i 1798 en befolkningslov som sa at mennesket hadde en forplantningsevne som oversteg naturgrunnlaget (se her). Det interessante med denne teorien er ikke hvorvidt den er sann eller ikke, men de metodene som Malthus foreslo for å regulere befolkningen. Det kunne skje enten med seksuell avholdenhet, med synd eller med nød. Seksuell avholdenhet og sene ekteskap var det beste, men dette kunne man ikke regne med blant de lavere klassene. Med synd mente presten Malthus prevensjonsmidler og abort, men også homoseksualitet, alt sammen uakseptabelt. Løsningen som gjensto var nød. Nød, fattigdom, sult og kriser var en uunngåelig måte å regulere befolkningen. Dette skulle ikke hindres av idealister som ville ha en verden fri for krig og elendighet, mente Malthus.

En voksende statsmakt mente at det først og fremst var viktig å øke folketallet. Det var en nasjonaløkonomisk investering å øke antallet arbeidere og soldater. Et offentlig helsestell og en forbedret hygiéne gjorde at spedbarnsdødeligheten ble halvert i perioden 1850-1900. Folkestammen skulle bli mer livsdugelig. Sykelighet skulle bekjempes. Begrepet sosialhygiéne ble til, en politisk strategi der man betraktet befolkningen slik legen betraktet individet. Til sosialhygiénen hørte rasehygiéne, seksualhygiéne og mentalhygiéne. Begrepet hygiéne fikk en dobbel betydning: Det var både en medisinsk kunnskap om hvordan man f.eks. kunne unngå infeksjonssykdommer, men også en sosialvitenskapelig lære om de faktorene som påvirket den generelle sunnheten i samfunnet, en vitenskap som gled over i politikk når man skulle innføre tiltak for å gjøre folkestammen mer livsdugelig. Helse var heller ikke entydig. Det var både fravær av sykdom, slik legevitenskapen definerte det, men også et samfunnsidéal med moralske dimensjoner slik en voksende helsebevegelse så det. Sammenhengen mellom folkehelse og økonomi ble fremhevet. Mange mente at det var mye å vinne hvis man tok i bruk legens kunnskaper om mennesket og samfunnet. Store helsekampanjer ble satt i gang. Legen fikk en ny rolle som folkeopplyser, der barneoppdragelse, barnehelse og seksualhygiéne inngikk i en helhet.

Folkeopplysningen om hygiéne kan sees på som et eksempel på hvordan den borgerlige kulturen ble spredd til alle lag av befolkningen. Det sunne, gode og riktige livet ble forankret i borgerlig moral. Ved at moralen inngikk i begrepene helse og hygiéne kunne moralen flyttes utenfor kritisk debatt. Moral ble omgjort til vitenskapelige fakta. I et slikt lys kan vi forstå ikke bare legestandens uttalelser om barn og onani, men også deres engasjement i sterilisering og rasebiologi. Det dreide seg om å dra opp grensene mellom det syke og det friske, mellom det normale og abnorme. Normalitet, en relativt begrep som flertallet definerte, ble knyttet til friskhet, et absolutt begrep som vitenskapen forvaltet. Snart skulle all seksualitet som ikke hadde forplantning som mål ikke bare være unormalt, men også sykt.

Sigmund Freud.

Patologiseringen av menneskelig seksualitet måtte ha som eneste rimelige konsekvens at folk ble syke. Det nye mennesket i det 19'ende århundret ble godt råstoff for psykiatrien. Og det var nettopp borgerskapets sønner og døtre som møtte opp på kontoret til doktor Sigmund Freud i Wien, Freud som i 1886 hadde startet en privat praksis for folk med nervøse lidelser.

Freud har fått æren av å ha oppdaget barnets seksualitet, men det dreide seg snarere om å oppdage de dype tabuene og vrangforestillingene som hadde etablert seg siden middelalderen. Freud antok at vi alle er født med en libido, en grunnleggende og altomfattende seksualdrift. Mennesket er alltid fylt opp av denne driften, og søker å leve den ut hele tiden. Det er det såkalte lystprinsippet som ligger til grunn for seksualdriften, men barnet må snart lære å tøyle sin egen tilfredsstillelse og anpasse den til samfunnet. Det utvikler seg en livslang konflikt mellom lystprinsippet og realitetsprinsippet. Det fantes en dyp motsetning mellom samfunnet og kulturen på den ene siden og seksualiteten på den andre, mente Freud. For å håndtere denne konflikten ble det utviklet mekanismer i menneskets psyke, f.eks. fortrengning og sublimering, hvor libido ble rettet mot ikke-seksuelle objekter, eller energi ble brukt til kulturelt og samfunnsnyttig arbeid.

Freud ville analysere seksualiteten, og hevdet at libido besto av partialdrifter koblet til ulike kroppsdeler. Fra dette kom den kjente teorien om seksuell utviklingen hos mennesket, den såkalte psykoseksuelle utviklingsteorien, se her. Freud mente at seksualitet hos mennesker er en prosess som går igjennom ulike faser:

Det interessante med denne teorien er ikke hvor riktig den er, men hva den sier om det å utvikle teorier om seksualitet. Den psykoseksuelle utviklingsteorien tjente en hensikt. Den var en måte å vitenskapeliggjøre seksualiteten, og dermed også finne frem til 'sannheten' om seksualitet. Den var en måte å beskrive hva som var normalt, hvilken utvikling som skulle finne sted mot det normale, og hva som dermed også kunne gå galt, det abnorme. Psykiatrien (akkurat som medisinen i stort) var opptatt av å katalogisere det sykelige og finne grensene for det normale, grenser som var fastsatt ikke av vitenskapen selv men av moralen i samfunnet. Teorien diskriminerte på kjønn ved at det var penis som var idealet for både gutter og jenter (i den falliske fase fikk jenter "penis-misunnelse"), den diskriminerte på alder ved å hevde at barnets seksualitet ikke var utviklet (eller bare latent) inntil puberteten, og den diskriminerte på legning ved å postulere at det var den genitale og heteroseksuelle seksualiteten som var utviklingens mål. Sluttelig forklarte teorien unormalitet. Om man som voksen ville ha anale samleier, så var dette et tegn på en mangelfullt utviklet seksualitet, en utvikling som hadde stoppet (eller blitt fiksert) i det første leveåret. Som sådan viser den psykoseksuelle utviklingsteorien at det ikke er mulig å ha noe objektivt ståsted i forhold til seksualitet, og at teorier om seksualitet i beste fall er veiledende, om de ikke er villedende.

Freud mente at barnets seksualitet ikke var utviklet. Barn var født med en libido, men denne libidoen var ikke rettet mot andre. Barn var "auto-erotiske", dvs. at de bare fikk tilfredsstillelse fra egen kropp. Denne idéen var grunnlaget for Freuds såkalte forførelsesteori. Freud mente at nevroser senere i livet bunnet i at barnet var blitt vekket i fortid seksuelt. De var blitt forført (misbrukt) av voksne. Dette produserte angsten og nevrosene han iakttok hos sine pasienter.

Senere overga Freud forførelsesteorien. I sin psykoterapi erfarte han at pasienter ikke var blitt bedre ved å bli gjort oppmerksomme på at de kunne ha blitt misbrukt. Og når det gjaldt dem som kom med fortellinger om misbruk, så kunne slike fortellinger ofte være et resultat av, ikke en årsak til, traumer og angst. Det var ødipuskomplekset (kjærlighet til foreldre av motsatt kjønn, hat til den av samme kjønn) som ble grunnlaget for Freuds senere seksualteori. Incestiøse fantasier bunnet i at barnets libido var blitt undertrykket. Det var fornektelsen av den incestiøse impulsen som ledet til nevroser senere i livet, en nevrose som barnet utviklet i femårsalderen når det ble tvunget til å avstå fra far/mor som seksualpartner. Normale barn etablerte en barrière mot incest i latensperioden. I denne perioden utviklet man også en generell skam og forakt for seksuelle handlinger, noe som la grunnlaget for en seksualmoral som samfunnet kunne leve med, men også grunnlaget for nevroser i voksen alder.

Hele det moderne synet på barn og seksualitet roterer rundt spørsmålet om forførelsesteorien er riktig eller ikke. I motsetning til det etablerte samfunnet og dets maktapparat, var Sigmund Freud en mann med en altfor stor integritet og intelligens til å komme med enkle og lettvinte forklaringer på kompliserte spørsmål. Derfor var han modig nok til å revurdere sine teorier og gi avkall på forførelsesteorien. Han må ha forstått at seksuelle teorier ikke kan eksistere uavhengig av hva samfunnet vil skal være riktig. Det virkelige spørsmålet er ikke «hvordan er barn?» men «hvordan vil voksne at barn skal være?». Han skrev i en fotnote til Tre avhandlinger om Seksualteori:

Sigmund Freud, fotnote til Del 1 i Tre avhandlinger om Seksualteori, 1905 :

Den mest slående forskjellen mellom det erotiske livet i antikken og vår egen tid ligger utvilsomt i det faktum at de antikke la hovedvekten på selve instinktet, mens vi vektlegger objektet. De antikke glorifiserte instinktet, og var villige til å ære det selv med et æreløst objekt; mens vi bare har forakt til overs for selve instinktet, og finner unnskyldninger for det bare igjennom kvalitetene til objektet.

Dette er en meget skarp iakttagelse, og sier noe grunnleggende om det moderne synet på seksualitet. Seksualitet er gjort om til et objekt, skilt ut fra én selv. Du kan bare være 'seksuell' i relasjon til et objekt. Fordi barn enda ikke har skilt ut sin seksualitet på denne måten, kan barnets seksualitet ikke eksistere, eller den har ingen eksistensberettigelse. Det er bare etter en latensperiode, når driften ved hjelp av skam og forakt har blitt fortrengt til fordel for kvalitetene til et objekt, at vi får en 'seksualitet'. Den voksne seksualiteten er, i motsetning til barnets, målrettet og objektiv. Seksuelt misbruk kan dermed forklares som en integrert del av begrepet 'seksualitet': forakten for instinktet og objektiviseringen av mennesket.

I det 20'ende århundret har idéen om barnet som lastbart og ondt gradvis forsvunnet. Behovet for å kontrollere barns seksualitet er imidlertid like stort. I dag tar dette seg uttrykk i idéen om barnet som uskyldig og sårbart. Denne idéen har utviklet seg i takt med marginaliseringen av barn i samfunnet. De henvises til en eksklusiv ikke-voksen verden. Det er 'det misbrukte barnet' som har blitt det store problemet, ikke 'det onanerende barnet'. Misbruk har blitt det spøkelse onani en gang var, men med den viktige forskjell at skylden er flyttet vekk fra barnet selv. Kjersti Ericsson sier det slik:

Kjersti Ericsson: Drift og dyd - Kontrollen av jenter på femtitallet, 1997, side 99-100 :

Etter de første åra av 60-tallet forsvinner jentenes seksuelle utglidning helt som tema fra Norges Barneverns spalter. Tidlig på 80-tallet dukker det imidlertid opp en antydning om at barne- og ungdomsprostitusjon defineres som et problem i offentligheten. Barne- og ungdomsprostitusjon ble et hett tema i Oslo på slutten av 70-tallet. Det var avisene som satte dagsorden. Avisreportasjene førte til en omfattende diskusjon om hva som burde gjøres med problemet barne- og ungdomsprostitusjon. (...)

I en periode ble prostitusjon «in», et sosialt problem som kunne åpne offentlige pengesekker. Trass i dette er det som om seksualiteten som tema i barnevernet skifter kjønn fra begynnelsen av 80-tallet. Fra 1981 begynte artiklene om incest å komme i Norges Barnevern. Seksuelle overgrep blir den store saken, ikke «seksuell utglidning». Det er mannen og hans offer, ikke den usedelige jenta, som er problemet. Også den prostituerte blir mer og mer oppfattet som offer. Det er ikke lenger jentas egen «seksuelle inkontinens» som er årsak til prostitusjon. Nå skal hun beskyttes mot gata, kunder og halliker, oppsummerer Kersten (1989) for Tyskland på 80-tallet. Noe liknende kan sies om Norge. Etter hvert blir prostitusjon dessuten sett som en senskade etter incest.

Seksualiteten 'skiftet kjønn', dvs. at det var det maskuline (og voksne) som var seksuelt mens det feminine (og barnlige) ikke var seksuelt. Årsaken til dette lå i samfunnets nye syn på kvinner og barn utover 1900-tallet. De fikk juridiske rettigheter og et bedre vern. Prevensjon og abort gjorde at jenter etterhvert ikke representerte en slik trussel mot samfunnets orden, og følgelig var det mindre behov for å tilskrive dem onde hensikter. En ny kvinnebevegelse så på seg selv som stengt inne av "mannsmakta", og følgelig var det mennene som utgjorde problemet, som var seksuelle, ikke kvinner og barn.

Kjersti Ericsson: Drift og dyd - Kontrollen av jenter på femtitallet, 1997, side 104 :

Fra en norsk barnevernsinstitusjon på tidlig 90-tall beskriver også Hennum (1993) ansvars- og skyldfordelinga som «kjønnsavhengig», men nå med motsatt fortegn: «Det handler om jenter som ikke vet sitt eget beste, som er offer for foreldrenes manglende omsorgsevne eller offer for guttenes seksualitet, (...) og det handler om gutter som vet hva de gjør, som utagerer og som er ansvarlige». (...)

Flere tidligere refererte journalutsnitt fra Bjerketun forteller også om jenter som opplevde det vi vil oppfatte som seksuelle overgrep fra voksne menn. Jeg har bare trukket fram noen eksempler. Det kan dessuten ha vært langt flere med en skjult overgrepshistorie bak seg. En begynte ikke å lete før etter perspektivskiftet først på 80-tallet.

Det er ironisk at kvinnebevegelsen viderefører umyndiggjøringen av sitt eget kjønn. Kvinnebevegelsen er gode til å se 'mannen og hans makt', men de ser ikke speilbildet av dette synet, nemlig 'jenta og hennes uskyld'. En jente er et offer inntil hun blir mor. Da kan plutselig hennes barn lide på grunn av morens tidligere misgjerninger. Den dårlige moren er fremdeles et begrep som brukes for å utslette jenters individualitet og råderett over egen kropp. Det er som om det bare finnes en riktig måte å være mor på og bare en riktig måte å oppføre seg seksuelt på.

Det sies at med Freud kom seksualiteten ut av skyggen. Ved at barnet fikk et libido, fikk seksualiteten sin rette plass som en av de aller viktigste faktorene i den menneskelige psyke. Seksualitet er et avgjørende element i oppfattelsen av andre og i utviklingen av en identitet. Likevel har dette hatt lite eller ingen betydning på hvordan samfunnet generelt ser på barn og seksualitet. Den franske filosofen og idehistorikeren Michel Foucault kan gi oss en forklaring på hvorfor det er sånn.

I boken "Seksualitetens Historie" sier Foucault at seksualitet i vår tid uttrykker seg i hva han kaller seksualitetsanordningen, en samling med utsagn, praksiser og institusjoner som lar seksualiteten komme til syne i samfunnet. Denne anordningen har delvis erstattet allianseanordningen fra det gamle patriarkalske samfunnet, der opprettholdelse av slektsnavn, eiendom og status lot seksualiteten komme til syne på sin måte. I den nye seksualitetsanordningen kommer seksualiteten til syne gjennom helse og hygiéne, kropp og sunnhet, kampanjer mot sykdom, definisjonen av ulike perversjoner, kampen mot degenerasjon og incest, fødselskontroll og statlig livsforvaltning. I så henseende er 'seksualitet' et kulturelt begrep. I etterordet til "Seksualitetens Historie" sier Espen Schaanning det slik:

Espen Schaanning: Etterord til Michel Foucault - Seksualitetens Historie - Bind 1, norsk oversettelse 1995, side 195 :

En beskrivelse av disse to anordningene kan få oss til å se at den «seksualiteten» som fremtrer for oss er en helt spesifikk, historisk størrelse som ikke har noen forløper. Den har utviklet seg på siden av allianseanordningen og kan ikke leses som videreutvikling av denne. Man kan i høyden si at disse to overlapper hverandre i våre dager. (...)

Man kan vise at det objektet som ulike vitenskaper er om, har konstituert seg i kraft av en rekke maktrelasjoner. Disiplineringsmetoder, overvåkningsteknikker, forhørsprosedyrer, registreringspraksiser, arkiveringssystemer er utvilsomt skapt av mennesker med bestemte motiver og hensikter. Men det er ikke det vesentlige ved dem. Det vesentlige er at de gir opphav til dannelsen av «kjønn» og «seksualitet». Viten om kjønn og seksualitet er altså ikke et rent «vitenskapelig» produkt om evige og konstante størrelser, en viten som liksom skulle være dyrket frem på universitetet av forskere som står utenfor og uavhengig av samfunnet.

Hva denne viten om kjønn og seksualitet hadde for målsetting, kan vi forstå ved å lese dette:

Michel Foucault: Seksualitetens Historie - Bind 1, norsk oversettelse 1995, side 115-117 :

Ved en første tilnærming synes det som om man fra og med det 18. århundre kan skille mellom fire store helhetlige strategier som utvikler spesifikke vitens- og maktanordninger overfor kjønnet. De oppsto ikke alle på en gang på dette tidspunktet, men da fikk de en koherens, de oppnådde en effektivitet på maktens område og en produktivitet på vitenens område, og dette gjør det mulig å beskrive dem i deres relative autonomi.

Hysterisering av kvinnens kropp: en tredobbel prosess der kvinnens kropp ble analysert - definert og erklært for uskikket - som en kropp fullstendig mettet med seksualitet, der denne kroppen ble integrert i de medisinske praksisenes felt fordi den skulle være påvirket av en indre patologi, og endelig der den ble satt i et organisk utvekslingsforhold med samfunnslegemet (den skal sikre samfunnslegemets regulerte fruktbarhet), med familien (den skal være en av familiens styrkende og funksjonelle bestanddeler) og med barnas liv (den skal produsere dem og den må beskytte dem ved et biologisk-moralsk ansvar som varer gjennom hele oppdragelsen): Moren, med sitt negative motbilde «den nervøse kvinnen», utgjør den mest synlige formen av denne hysteriseringen.

Pedagogisering av barnets kjønn: en tosidig påstand om at nesten alle barn hengir seg til, eller er tilbøyelig til å hengi seg til, en seksuell aktivitet, og at denne seksuelle aktiviteten, som er upassende ved at den både er «naturlig» og «unaturlig», bærer i seg fysiske og moralske farer for fellesskapet og enkeltindividet. Barna defineres som seksuelle «grenseverdier» som befinner seg på en farlig skillelinje forut for kjønnet og allerede i det. Foreldrene, familiene, lærerne, legene og senere psykologene må hele tiden ta hånd om denne kostbare og risikable, seksuelle spire som er farlig og i fare. Denne pedagogiseringen kommer særlig klart frem i kampen mot onanien som i Vesten varte i nesten to århundrer.

Sosialisering av forplantningsatferden: økonomisk sosialisering ved hjelp av alle de incitamenter eller bremseklosser som rettes mot parenes fruktbarhet i form av «sosiale» eller skattemessige tiltak, politisk sosialisering ved å ansvarliggjøre parene overfor hele samfunnet (en ansvarlighet man må begrense eller tvert om forsterke), medisinsk sosialisering ved den sykdomsframkallende betydning for individ og art som ble tilskrevet folkets egne fødselskontrollerende praksiser.

Til slutt psykiatrisering av den perverse nytelsen: Seksualdriften ble avgrenset som en autonom, biologisk og psykisk drift. Man foretok kliniske undersøkelser av alle de formene for uregelmessighet som den kunne rammes av, man tilskrev det en normaliserende og patologiserende rolle overfor hele adferden, endelig søkte man en forbedringsteknologi for disse uregelmessighetene.

Fire figurer avtegner seg i den opptattheten av kjønnet som øker gjennom hele det 19. århundre, figurer som utgjør utvalgte objekter for viten og som danner mål og forankringspunkter for dens bestrebelser: Den hysteriske kvinnen, det masturberende barnet, det malthusianske paret og den perverse voksne korresponderer hver for seg til de strategiene som, hver på sitt vis, gjennomtrengte og utnyttet barnas, kvinnenes og mennenes kjønn.

Hva dreier det seg om i disse strategiene? Om en kamp mot seksualiteten? Eller om en bestrebelse på å få kontroll over den? Et forsøk på å styre den på en bedre måte og å dekke over det som er indiskret, oppsiktsvekkende og ulydig ved den? En måte å formulere den delen av vitenen om den på som såvidt skulle kunne være akseptabel og nyttig? I virkeligheten dreier det seg snarere om selve produksjonen av seksualiteten. Man må ikke oppfatte seksualiteten som noe naturlig gitt som makten forsøker å temme, eller som et uklart område som vitenen litt etter litt prøver å avdekke. Seksualiteten er det navn man kan gi en historisk anordning: ikke en nedenfrakommende virkelighet som man foretar vanskelige grep overfor, men et stort overflatenett hvor stimulering av kroppen, intensiveringen av nytelsene, incitamentet til diskurs, dannelsen av kunnskaper og forsterkningen av kontroll- og motstandsformene lenkes sammen til noen store vitens- og maktstrategier.

Seksualitetsanordningen er altså en måte å utøve makt over kroppen på. Den definerer på hvilken måte seksualiteten får komme til syne i samfunnet. Når Foucault sier at kjønnet ikke har blitt undertrykket de siste 300 år, mener han at det snakkes, analyseres og 'oppdages' om kjønnet som aldri før. Dette fremmedgjør seksualiteten. Seksualitetsanordningen omgjør seksualitet til en nyttevurdering, der 'mer nytelse' ikke trenger å stå i motsetning til 'mer kontroll'. Innsamling av kunnskap om kjønnet er ikke sannheter om kjønnet, for slike sannheter finnes ikke, men en måte å utøve makt fordi den tvinger oss til å formulere en nytte og en hensikt med seksualiteten. Vi tror at 'seksualitet' kommer fra vårt indre, at den er oss selv, men i realiteten er den bare en sosial konstruksjon som gjør oss lettere å kontrollere. Seksualitetsanordningen er en måte å trenge inn i mennesket for å oppnå kontroll.

Seksualitetsanordningen kan forklare et tilsynelatende paradoks, det faktum at vi i dag møter seksualiteten over alt: i reklame, film, blader og mote, samtidig som vi bortforklarer eller sensurerer og later som om barnets libido ikke eksisterer. Samfunnet sies å være seksualisert, men det betyr ikke på noen som helst måte at den menneskelige seksualiteten er fri fra kontroll, fremmedgjøring og ensomhet, snarere tvert imot.

I dag finnes det et stort antall profesjoner som hevder å ha kunnskap om sex: sexologer, psykologer, terapeuter, rådgivere, etc, men de er usynlige i den offentlige debatten. Grunnen til det kan godt være at de meget vel forstår at den hysteriske kvinnen, det misbrukte barnet, den skadelige forplantningen og den perverse mannen er konstruerte størrelser: irrasjonelle og fordomsfulle. Det er ikke vitenskapene som i dag lar barnets seksualitet komme til syne i offentligheten, men politi, domstoler, barnevern, politikere og presse, alle de som ustanselig snakker om 'det misbrukte barnet'. Det internasjonale politiets nitidige arbeid med å samle inn, katalogisere, analysere og identifisere barnepornografi inngår i en 300 år lang tradisjon med å finne 'sannheten' om seksualitet, en sannhet som allerede er gitt og bare trenger å bekreftes.

Vi ser en historie med usynliggjøring, bortforklaring, undertrykkelse og kontroll. Objektiviseringen av seksualiteten i vår kultur forklarer så mye. Den forklarer det dype ubehaget voksne føler når de skal snakke med barn om seksualitet. For hva er det egentlig vi skal snakke om? Hva slags kunnskaper har vi å formidle? Skal vi vise dem plansjer over kjønnsorganene? Tegne diagrammer og forklare menstruasjonen? Fortelle dem alt det vi vet om blomster og bier?

Det er som om et mørkt teppe senker seg over samtalen, som om vi aldri kan nå frem med det vesentlige, eller som om vi ikke kan snakke om det samme. Temaet er så dunkelt og ugjennomtrengelig og vanskelig at vi kan komme til å innbille oss at barn slett ikke har noen seksualitet og at vi derfor 'seksualiserer' dem, eller vi kan tro at vi først må ha mer kunnskap om barnets seksualitet; det må gjøres mer forskning; eller at den seksualiteten barn har er så betydningsløs at den knapt eksisterer, og at det hele derfor kan forbli i mørket.

Barnets seksuelle historie de siste 300 år er en historie om fremmedgjøring.

Hvordan lærer vi om seksualitet?

Hva vil det egentlig si å 'lære om seksualitet'? Hva skal læres?

Det er ikke slik mange tror, at læren om seksualitet dreier seg om å lære ulike seksualteknikker. Det er heller snakk om en grunnleggende sosialisering. Det er læren om forholdet mellom hudkontakt og empati. Det er å kunne åpne seg selv og kommunisere. Det er en mental tilvennings- og gjenkjennelsesprosess mellom mennesker, som etableres i de aller første leveårene.

I Human Sexuality: An Encyclopedia under avsnittet CHILDREN AND SEX, PART II: CHILDHOOD SEXUALITY står dette å lese:

Human Sexuality: An Encyclopedia

There is no quarrel with the prescription that the proper socialization of infants calls for intimate, tender, loving care. Child care experts and the society in general approve of it. Developmental studies suggest that infants' emotional maturation depends on such stimulation. On the other hand, clinical studies credit deficient physical contact between infant and parent as the cause of later inability to form attachments. It happens that it is this same intimate socialization that leads to development of the sexual potential of infants, for infants who are given optimum intimate attention are much more likely to masturbate than are children who are raised in an indifferent or inattentive way.

Sigmund Freud var fullt klar over sammenhengen mellom barn, voksne og seksualitet:

Sigmund Freud, Del 3 i Tre avhandlinger om Seksualteori, 1905 :

Gjennom hele latensperioden lærer barn å føle for dem som hjelper dem i deres hjelpeløshet og tilfredsstiller dem i deres behov en kjærlighet som er modellert etter, og er en fortsettelse av, det forholdet de hadde til sin ammende mor. Det finnes kanskje en tendens til å motsette seg muligheten av å identifisere et barns affeksjoner og respekt for dem som tar vare på det med seksuell kjærlighet. Jeg tror imidlertid at en nærmere psykologisk undersøkelse kan gjøre det mulig å etablere en slik identitet utover enhver tvil. Et barns omgang med enhver som er ansvarlig for dets velbefinnende tilbyr barnet en uendelig kilde til seksuell opphisselse og tilfredsstillelse gjennom dets erogene soner. (...)

En mor ville antageligvis bli forferdet hvis hun skulle bli gjort oppmerksom på at hennes kjærtegn vekker barnets seksuelle instinkt og forbereder det for dets senere intensitet. Hun oppfatter hva hun gjør som aseksuelt, som 'ekte' kjærlighet, fordi hun tross alt er nøye med ikke å stimulere barnets kjønnsorgan mer enn det som er uunngåelig i stellet av barnet. Men som vi vet, vekkes det seksuelle instinktet ikke bare ved direkte stimulering av den genitale sonen. Hva vi kaller affeksjon vil uunngåelig en dag vise sine effekter på de genitale sonene også. (...)

Barn selv oppfører seg fra tidlig alder som om deres avhengighet til de som ser etter dem var av seksuell natur. Angst hos barn er i utgangspunktet ingenting annet enn et uttrykk for at de føler tapet av den personen de elsker.

Våre foreldre er sentrale i de første leveårene når vi lærer om seksualitet. Hva vi lærer av dem er en følge av de følelsesmessige vekselvirkningene vi erfarer med dem, gitt at vi som oftest er isolert fra fysisk kontakt med andre voksne.

Det sier seg selv at i et samfunn hvor seksuell kontakt mellom generasjoner er et tabu, hvor incest fremstår som et enda større tabu, så vil det å lære barn om seksualitet være vanskelig, og av og til umulig. Thore Langfeldt sier det slik:

Thore Langfeldt, Barns seksualitet, 2000, side 55-56:

Mange forskere har påvist de første leveårenes betydning for et barns videre utvikling. Barnet gir signaler som moren svarer på. Barnets evne til å gi signaler og foreldrenes evne til å forstå og svare på dem er derfor viktige prosesser. Det er ingen grunn til å tro at ikke seksualiteten skulle følge de samme baner som annen psykologisk utvikling. Så når vi ikke påtar oss ansvaret for barnets seksuelle utvikling, men bare lar det skure og gå, skyldes det nok våre seksuelle fordommer og vårt negative syn. De fleste velger den slappe holdningen: "Kan du finne ut av det med seksualiteten på egen hånd er det bra for deg, men hvis ikke, kan du ikke vente noen hjelp fra min side."

Barnets seksuelle uttrykk vil vanligvis bli bedømt ut i fra de voksnes egne premisser for hva som er riktig og galt. Fordi vi lever i en kultur hvor barn og voksne er skilt fra hverandre fysisk og mentalt, vil barnets seksualitet kunne oppfattes som fremmed, eller til og med vekke frykt.

Thore Langfeldt, Barns seksualitet, 2000, side 9:

Når vi uttrykker våre følelser som barn, vil de voksne speile oss med sin fortolkning av våre gryende følelser. De kan stoppe dem, avvise dem, stimulere eller akseptere dem, men ofte vil barnets følelser simpelthen ikke passe inn i de voksnes tilværelse. Fordi barnet er redd for å miste foreldrene, innordner det seg etter deres "vilje" og undertrykker dermed sine egne følelser. Hos mange skaper dette et sinne som de kanskje først uttrykker i voksen alder.

Nå er det jo naturligvis slik at de aller fleste foreldre vil sine barn vel. Samtidig er nettopp problemet at foreldrene ikke kan være seksuelle forbilder for sine barn, enten de vil det eller ei.

Thore Langfeldt, Barns seksualitet, 2000, side 59:

Foreldre har forskjellige motiver for å straffe barnets seksualitet, og disse motivene behøver ikke alltid å være seksuelt negative. Noen tror at barnet kan vokse opp til å bli en farlig seksuell avviker hvis det ikke stoppes i sine seksuelle utfoldelser. Andre kan ha store seksuelle problemer selv som de ubevisst overfører på barna. En mor kan ha vært utsatt for skremmende seksuelle opplevelser som barn, noe som kan få henne til å avseksualisere sitt eget barn i størst mulig grad, og samtidig påføre det sin egen angst. Med slike problemer hos den som oppfostrer barnet blir det selvfølgelig vanskelig for et barn å utvikle en trygg og positiv oppfatning av sin egen seksualitet. Barnet mottar også ofte utydelige tegn fra sine foreldre om at seksualiteten er uønsket, og barnet gjør seg kanskje sine egen tanker om hvorfor.

Det er et paradoks at de som står oss nærmest i våre første år, de som skal lære oss om seksualitet, også er de som etter samfunnets normer er minst egnet til å påta seg jobben. Dette paradokset viser seg ikke minst når foreldre skal snakke med sine barn om seksualitet. Et barn trenger mange voksne forbilder i sin oppvekst, ikke bare sine tradisjonelt aseksuelle foreldre. At et barn har mange forbilder er spesielt viktig hvis vedkommende har en annen legning enn den vanlige heteroseksuelle. Dette viser på sin måte den fundamentale feilen det er å organisere samfunnet i små, isolerte familier.

Det å ikke ha lært om seksualitet kan få alvorlige konsekvenser.

Thore Langfeldt, Barns seksualitet, 2000, side 92:

Den som utvikler et godt forhold til sine følelser og til sin egen seksualitet, får også et trygt og godt forhold til andre mennesker. Er vi utrygge, må vi enten underkaste oss andres seksualitet eller avvise den, og altså fortsette å være engstelige. Slike usikre forhold kan føre til at en person fullstendig kan miste kontrollen over sin seksualitet. I løpet av det siste århundret har vi sett hvordan kvinnen underkaster seg mannens seksualitet på grunn av manglende selvfølelse og trygghet på dette området. Han har på sin side blitt oppdratt til å frykte sin egen seksualitet. Derfor har han måttet avvise den og han har i stedet overført den på kvinnen, som da blir redusert til objekt.

Jenter er nok mer avhengig av å lære å få orgasme enn det gutter er, fordi deres kjønnsorgan ikke er utenpå kroppen og synlig som penis, og fordi de må lære å koble egen vilje med det som skjer med kroppen. Her spiller samfunnets syn på jenters seksualitet inn og hva jenter lærer om sitt kjønn i barndommen, at kjønnet er en liten sårbar blomst. Mange voksne vil simpelthen ikke anerkjenne seksualitetens plass i vårt følelsesliv, og dette er et direkte resultat av de holdningene til seksualitet som finnes i samfunnet. Et interessant eksempel på dette er penis-misunnelse, eller forestillingen om at det bare finnes en seksualitet, den maskuline, og at jenter helst så at de også hadde en penis og kunne nyte godt av de fordelene den tilbyr.

Mer generelt er dette et spørsmål om makt. Hvis det å være åpen og vise følelser er et tegn på svakhet, vil seksualitet helst fremstå som aggressiv, dominerende og eiebegjærlig. Slik har mannens seksualitet alltid fremstått. Vi kan ikke skjønne annet enn at det er slik samfunnet vil at den skal fremstå, gitt at så mange gutter ikke lærer om seksualitet. Tilsvarende gjelder at jenters seksualitet ikke skal finnes, gitt at så mange jenter ikke lærer om seksualitet. Samfunnet vil at det skal finnes gjerningsmenn og ofre. På sånt sett videreføres seksualiteten slik vi kjenner den mellom generasjoner.

Det finnes en klassisk avhandling fra 1975 kalt "Body Pleasure and the Origins of Violence" av James W. Prescott. En introduksjon finnes her. Den fulle teksten finnes her. Prescott var nevropsykolog, og han mente at den største trusselen mot verdensfreden kom fra de nasjonene som hadde det dårligste oppvekstmiljøet for barn og som var mest undertrykkende når det gjaldt følelser og feminin seksualitet. Ved hjelp av antropologiske studier viste han en sammenheng mellom mangelen på fysisk kjærlighet i barndommen og kriminalitet i et samfunn. Han var overbevist om at mangelen på sensorisk stimulans og hudkontakt var den grunnleggende årsaken til aggressivitet og vold. USA toppet statistikken over kriminalitet, antall håndvåpen og antall voldsdåd i den vestlige verden, samtidig som USA hadde (og har) de mest religiøst intolerante, de mest omfattende seksuallover og det dårligste barnesynet. Rike land skulle ellers ikke skape noen grunnbunn for kriminalitet i eget land. Prescott viste at fraværet av kroppskontakt (sensory deprivation) i barndommen var direkte koblet til en høy rate av vold og kriminalitet.

Men det største problemet med manglende seksualopplæring er ikke hva du kan gjøre mot andre, men hva du gjør mot deg selv. Barn som savner hudkontakt blir lettere syke enn de som får kroppen stimulert gjennom levende, kjærlig kontakt. Ekstrem mangel på kontakt i de første årene hemmer hjernens vekst, se her. Utover rent fysisk utvikling, kan vår psykososiale vekst og vår evne til å utvikle følelsesmessige bånd bli hemmet.

Hentet fra her :

Clinical attention has been focused on extremes of neglect. The obvious clinical syndromes which result from pervasive neglect have facilitated research in this area. More recently, however, many researchers have observed and studied abnormalities in the capacity of children — and adults — to form healthy relationships. An emerging area of study is focusing on "attachment" — a special form of emotional bond. While usually not framed in context of developmental neglect, attachment problems in children often are the result of mistimed, abnormal or absent caregiving interactions and, therefore, may represent a special case of neglect. As with other brain-mediated capabilities, the capacity to form relationships results from the experience-based expression of an underlying genetic potential to create the neural systems mediating socio-emotional behaviors.

Samme kilde som over diskuterer også årsakene, og peker på den feilen det er å vokse opp i et samfunn av små familier med begrenset voksenkontakt. Barn trenger å velge mellom mange voksne forbilder.

Hentet fra her :

Our brain evolved over hundreds of thousands of generations in hominid and pre-hominid social groups. In these small hunter-gatherer bands a complex interactive dynamic socio-emotional environment provided the experiences for the developing child. At equilibrium in a group of fifty, there were three or more adult caregiving adults for every dependent child under age six. And there was little privacy. A dependent child grew up in the presence of the elderly, siblings, adults — related and not. There was a more continuous exposure and wider variety of socio-emotional interactions. The child in this situation had many opportunities to form relationships and, in a use-dependent way, develop the capacity to have a rich array of relationships. The genetic potential for healthy socio-emotional functioning — to be empathic, to share, to invest in the welfare of the community — is better expressed in children living in hunter-gatherer bands or extended families or close-knit communities in comparison with our compartmentalized modern world.

Enkelte hevder at det finnes en sammenheng mellom spiseforstyrrelser og en manglende seksualitet, særlig hos jenter og homofile gutter, se f.eks. her.

Smokken gis som "trøst eller erstatning for mammas bryst". Tommelsuging kan ta over for smokken, og er en tidlig indikasjon på at man tvinges til å dekke egne behov. Man får et overdrevet syn på egen betydning og kan komme til å foretrekke den kontrollen man har med selvstimulering. Begge disse forhold gjør at man senere får vansker med å lære å dekke andres behov og fungere seksuelt sammen med andre. Her blir fordeler og ulemper ved smokken diskutert. Til slutt står dette:

Gled deg heller over kontakten du får med barnet i forbindelse med at det er rolig, i stedet for å bekymre deg for at du tyr til smokken for ofte!

Smokken og dildoen har det til felles at begge kan betraktes som seksuelle hjelpemidler. Smokken lærer oss at seksuelle behov kan dekkes av objekter og gjenstander. Vi objektiviserer seksualiteten og skaper distanse mellom kroppens behov og andre mennesker. Dette utvikler en narsistisk og ensom seksualitet.

Den avvikende seksualiteten

Det finnes en internasjonal klassifisering av sykdommer kalt ICD-10. Her inngår også psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser med koder fra F60 til F69, se her. Om man blar litt ned på siden, vil man under kode F65 Forstyrrelser i seksuelle objektvalg finne F65.4 Pedofili, med definisjonen "Foretrukket seksualobjekt er barn i førpubertetsalder eller tidlig pubertetsalder: gutter, jenter eller begge kjønn". Andre forstyrrelser er fetisjisme, blotting og sadomasochisme. Hvorfor er seksuelle orienteringer, objektvalg og handlinger regnet som forstyrrelser?

I USA finnes det en organisasjon av psykiatere kalt American Psychiatric Association. De har laget en manual over psykiske lidelser kalt DSM-IV. I den siste revisjonen av denne manualen fra 2000, DSM-IV-TR, finner vi denne diagnosen av pedofili:

[Utdatert. Per september 2019 finnes DSM-V.]

DSM-IV-TR 302.2 Pedophilia :

A. Over a period of at least 6 months, recurrent, intense sexually arousing fantasies, sexual urges, or behaviors involving sexual activity with a prepubescent child or children (generally age 13 years or younger).

B. The person has acted on these urges, or the sexual urges or fantasies cause marked distress or interpersonal difficulty.

C. The person is at least age 16 years and at least 5 years older than the child or children in Criterion A.

Note: Do not include an individual in late adolescence involved in an ongoing sexual relationship with a 12- or 13-year-old.

Hvorfor akkurat 6 måneder? Hvorfor akkurat eldre enn 16 år? Er man ikke pedofil om man som fjortenåring skulle like en syvåring? Som fjortenåring har man jo vanligvis fått en etablert seksuell preferanse. Og hvorfor denne insisteringen på ikke å inkludere eldre ungdom som har et forhold til 12-13 åringer? Hva overhode gjør seksuelle legninger i en manual over psykiske lidelser?

For å forstå hvorfor seksualitet kunne havne på en slik liste, må vi forstå hvilken innflytelse legestanden en gang hadde på samfunnsutviklingen, og hvordan moral ble blandet sammen med helse og hygiéne. Den moderne seksualvitenskapens far, Richard von Krafft-Ebing, skrev:

Richard von Krafft-Ebing, Pshychopathia Sexualis, 1886 :

Kjærlighet kan bare eksistere mellom personer av ulik kjønn som er i stand til samleie.

Med et slikt utgangspunkt satte Krafft-Ebing seg fore å klassifisere og katalogisere alle typer seksuelle avvik. Dette inkluderte paradoxia, seksuelt begjær på den gale tiden i livet (barndom og alderdom), anesthesia som var utilstrekkelig begjær, hyperesthesia som var for mye begjær og paraesthesia, seksuelt begjær for det gale målet eller objektet (som blant annet inkluderte homoseksualitet, fetisjisme, sadomasochisme og pedofili). I kjølevannet av dette vokste den alminnelige forestillingen om at seksualitet kunne være sykt. Vi fikk begrepet perversitet.

Rundt midten av 1900-tallet steg antall rettspsykiatriske undersøkelser dramatisk. I Sverige ble det i 1933 utført 316 slike undersøkelser. Ti år senere, i 1944, ble det utført 1750 rettspsykiatriske undersøkelser, en femdobling og mer enn tre ganger så mange som i dag utføres i Sverige, se side 173 i "Brottet, offret och förövaren" av Åsa Bergenheim. I Norge var det en tilsvarende utvikling på 1900-tallet, se f.eks. her. Det følgende er å finne her:

KRUS, Velferdsstatens velsignelser og farer. Kriminalitet og samfunn 1965–2005, side 76:

Flere kriminalitetsformer patologiseres på 1900-tallet, og på 1920-, 1930- og 1940-tallet dominerer det medisinsk-teknokratiske menneskesynet mange miljøer – ikke bare de kriminologiske, men også i den allmenne utviklingen. Det vises også til arvelige faktorer eller disposisjoner i form av anlegg til antisosial eller asosial atferd og til psykiske abnormiteter, og så vel grupper av «kriminelle» som fanger kategoriseres med basis i særlig medfødte biologiske disposisjoner eller anlegg til mer psykopatologiserende forklaringsmåter. Utviklingen og forståelsen påvirkes også av den teknisk-medikamentelle utviklingen. Dette igjen forsterker det mer fag-teknokratiske perspektivet ved sider av kriminalitetsforståelsen. Sånn sett avspeiler behandlingen av kriminelle seg i de politiske ideene om opplegg som faller inn under ’den sosiale ingeniørkunst’ – forebyggende arbeid, og fagteknologiske tilrettelegginger – i form av ulike terapeutiske behandlingsopplegg innen medisin, psykologi og psykiatri. Det er særlig på 1950- og 1960-tallet at behandlingsideologien og behandlingsoptimismen tar form.

I Norges Røde Kors Legebok fra 1959 beskrives såkalt seksuell psykopati som "homoseksualitet, exhibisjonisme, pederasti (tukling mindreårige), sodomi (dyr), fetisjisme/transvestitisme, masochisme og sadisme". Det er interessant å merke seg at homofili ble fjernet som medisinsk diagnose i 1977, se her. Den politiske hensikten med å ha en slik diagnose ble åpenbar. I dag er man mindre villig til å se på seksualitet som et medisinsk problem. Kanskje man ikke mer tror at vitenskapen er svaret på alt. Vitenskapen selv er kanskje mindre villig til å bli brukt som en rasjonalisering og legitimering av moralen i samfunnet. Likevel er de gamle forestillingene fremdeles nyttige. Her står dette å lese:

Sosiologisk tidsskrift, vol 14, 2006, side 69:

At demedikaliseringen av samfunnet er relativt beskjeden viser seg først og fremst ved at stadig flere tilstander stemples som sykdom, samtidig som svært få tilstander går fra å være definert som sykdom til å ikke være det. Et av de få unntakene er homofili. I 1977 vedtok Norsk psykiatrisk forening at homofili ikke lenger skulle betraktes som en sykdomsdiagnose (Kjær og Selle 2001). Noe tilsvarende har skjedd i flere andre land. Utviklingen er imidlertid tvetydig, andre tegn peker i retning av en medikalisering, blant annet oppblussingen av debatten om behandling av homofile. Dette gjelder særlig i USA, men også her hjemme er det noen som tar til orde for at helsetjenesten skal gi et tilbud til de som ønsker hjelp til «reorientering» til en heterofil legning (Schjøth 2004).

I dag er det (etter det jeg vet) sjeldent at en person får diagnosen pedofili i Norge, men jeg har klart å finne denne referansen til to rettspsykiatriske erklæringer fra 2006 hvor det henvises til pedofili og ICD-10:

Kronikk, Tidsskrift for Den norske lægeforening, Nr.5 2006 :

Pasient A fylte i henhold til den rettspsykiatriske erklæringen kriteriene for ICD-10-diagnosene F65.4 Pedofili, F70 Lett psykisk utviklingshemning, F21 Schizotyp lidelse, F42 Obsessiv-kompulsiv lidelse og F60.3 Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

(...)

Pasient C fylte kriteriene for diagnosene F65.4 Pedofili og F60.2 Dyssosial personlighetsforstyrrelse.

(...)

Pasientene var ikke orientert om at den første sprøyten kunne gi en økning i testosteronnivået i 1 - 2 uker. Pasientene reagerte forskjellig. Pasient A fikk en økning i sinne og aggressivitet med dårligere impulskontroll, mens pasient B og C rapporterte økning i seksuell lyst, seksuelle fantasier og masturbasjon. Disse reaksjonene avtok etter 2 - 3 uker.

Når man som ung er usikker på seg selv, er forestillingen om den seksuelt avvikende eller det seksuelt perverse svært uheldig. Thore Langfeldt sier det slik:

Thore Langfeldt, Barns seksualitet, 2000, side 63:

Når et barn eller en ungdom viser avvikende seksuell atferd blir foreldrene redde. Mange blir straffet, og barnet skjuler seksualiteten som da nesten alltid utvikler seg til det verre, selv om barnet bedyrer at alle problemer er borte. Men mange barn sliter med seksuelle konflikter de aldri snakker om. Slike barn er utad ofte negative til seksualitet på en måte som virker moralsk høyverdig.

Det finnes ikke avvikende seksualitet. Det finnes bare seksualitet som ikke er vanlig. Troen på den perverse seksualiteten er troen på at det finnes en 'syk' seksualitet, at det finnes ulike legninger, objektvalg eller behov som er syke i medisinsk forstand. Dette er en alvorlig vrangforestilling. Forestillingen har blitt til i en tid med teknokrati, ingeniørkunst og behandlingsideologi, med det formål å legitimere seksualfiendlig moral i samfunnet og rasjonalisere behovet for å kontrollere menneskers seksualitet. Den menneskelige seksualiteten er i sitt vesen polymorf og uendelig formbar. Derfor finnes det ingenting sykt i hva vi måtte begjære, for det er slik menneskets seksualitet arter seg. Det er på høy tid at seksualvitenskapen tar dette grunnleggende faktumet innover seg. Da vil de også kunne virkelige hjelpe mennesker som har problemer med sitt seksualliv.

Det finnes ikke avvikende seksualitet, men det finnes asosiale seksuelle handlinger. ICD og DSM har feil perspektiv. Problemet er ikke legning eller objektvalg, men snarere vår forståelse av seksualiteten som et sosialt fenomen. Forklaringen på asosiale seksuelle handlinger er ikke et spørsmål om gal legning men om manglende legning, hvis man kan si det på den måten. Hvis vi godtar at seksualitet utvikles og blir til med andre, at den får innhold sammen med andre, så får vi en ny definisjon på pervers seksualitet: det er seksuelle handlinger som ikke blir til som en overenskomst, som ikke er betinget av en sosial kontekst for å eksistere, som kort og godt er asosiale. Forklaringen ligger ikke, slik ICD og DSM hevder, i vår legning og identitet, men i våre handlinger og i vår utviklingen mot sosiale og ansvarlige individer.

En av de aller største ironiene i vårt samfunns oppfatning av seksualitet er det faktum at det å ikke ha et seksualliv blir sett på som akseptabelt, normalt eller til og med høyverdig. Det beste eksempelet på dette finnes i religiøse kretser, hvor sølibat var (og fremdeles er) en forutsetning for et riktig liv. Blant voksne i alminnelighet er det å ikke ha et seksualliv, eller bare ha et dårlig fungerende seksualliv, kanskje en kilde til medlidenhet, men det er aldri et tegn på umoral. En slik voksen kan vekke undring, men vedkommende kan aldri vekke frykt. Blant barn er det å ikke ha et seksualliv ikke bare normalt og naturlig, men et seksuelt aktivt barn vekker frykt.

Hvis avvikende seksualitet er asosial seksualitet, så tilhører opplagt voldtekt til denne nye definisjonen av begrepet perversitet. Men voldtektene i samfunnet er få. Asosial seksualitet domineres ikke av dem. Den perverse seksualiteten kommer ikke til syne gjennom voldtekter, men gjennom det store antallet mennesker som ikke har, og kanskje aldri har hatt, et seksualliv.

Barnets seksualitet i perspektiv

Seksualitet er noe vi alle er født med. Den er i sitt grunnleggende vesen alltid den samme. Likevel viser historien at vi gjerne vil bryte sammenhengen mellom barnets og den voksnes seksualitet, mellom gutters og jenters seksualitet og mellom den 'syke' seksualiteten og den som tjener forplantningen.

Presten fant opp arvesynden og sa at barnet hadde en tendens til onde evner. Legen fulgte opp med arvelighetslæren, hygiénen og normalitetens grenser. Pedagogen advarte mot det masturberende barnet og sa at barn befant seg på en farlig grense mellom væren og ikke-væren, mellom det dugelige og det udugelig. Psykologen fant opp begrepet pervers seksualitet og advarte mot at barn kunne bli forført til noe de ikke hadde forutsetninger for å forstå. Ordensmakten viste oss det misbrukte barnet, og sa at barn var ofre for andres seksualitet. Statlige livsforvaltning erklærte barnets vilje for ikke-eksisterende, noe barnevernet fulgte opp og ivaretok. Båndet mellom barnets og den voksnes seksualitet ble brutt.

Prinsippene for barneoppdragelse kan oppsummeres slik. Barn skal plasseres i en karantene til de kan klare seg på egenhånd i en voksen verden. Barn skal overvåkes hele tiden. Barn skal tidlig venne seg til disiplin. Det skal ikke kjæles for mye med barnet. Barnet skal ikke ligge i samme seng med andre. Jentebarn skal være beskjedne, anstendige og ærbare. Guttebarn skal være ufølsomme, konkurrerende og dominerende. Det skal herske distanse mellom barn og voksne. Frihet til å snakke om kroppslighet og seksualitet skal ikke forekomme.

Mange årsaker til bruddet mellom barnets og den voksnes seksualitet har blitt fremholdt. Barnets seksualitet ble et brysomt fenomen i den menneskelige seksualiteten når seksualitet ble knyttet til eiendomsoverdragelse og slektsære i det tidlige jordbrukssamfunnet. Seksualitet ble forbundet med kulturelt nivå og samfunnsstruktur. Kroppskontroll ble ansett som det som løftet oss fra natur til kultur, fra det dyriske til det menneskelige. En maktutøvelse etablerte seg rundt barnet. Det gikk fra å ha et væren til å bli et prosjekt. Rundt barnet skapte man kanaler for et ubegrenset inntrengen, hvor grensene mellom det tillate og det forbudte ble uklare, og hvor således frykt og usikkerhet ble den nye måten å disiplinere det. Kontrollen med menneskelivet økte i takt med at staten ble organisert og byråkratisert. Religiøse forbud i statsreligioner, mot f.eks. sodomi, etablerte en offisiell seksualmoral som ble ansett som allmenngyldig. Seksuell kriminalitet ble forstått på en ny måte. Istedenfor å fordømme en handling begynte man å fordømme en person og en bestemt kategori av befolkningen. Etterhvert gjorde det moderne arbeidslivet det slik at barnets verden ble skilt fra de voksnes verden.

I dag snakker vi ofte om 'barns rettigheter'. Vi sier f.eks. at barn har rett til å ha et godt hjem, eller at barn har rett til å få en god utdannelse. Når vi snakker om barnets rettigheter, snakker vi aldri om retten til å kunne gjøre valg. Vi snakker aldri om retten til å ha ansvar. For voksne er rettigheter annerledes. Om man f.eks. har stemmerett, så betyr ikke det at staten tvinger én til å stemme, men at man har rett til å velge om man vil stemme eller ikke. I dette ligger at man får et ansvar for seg selv og for samfunnet rundt én. Når voksne har rettigheter, finnes det ikke en lov som forteller hva voksne skal gjøre og ikke skal gjøre.

Barn har ingen rettigheter i denne betydningen. Barn har ikke rett til å lære om seksualitet. Barn har ikke rett til å få gjøre valg og ta ansvar for sin seksualitet.

Vi er alle født uten rettigheter, i den forstand at vi ikke kan ta ansvar eller gjøre valg. Men vi vokser fort, og utvikler en selvbevissthet og en forståelse av omverdenen. Da skulle det å få rettigheter som barn fortjene like mye oppmerksomhet og være like viktig som for voksne; enda viktigere, for det er gjennom å få ansvar og gjøre valg at vi utvikler selvfølelse og lærer å ta ansvar.

Måten samfunnet oppfatter barnets seksualitet, hvilke rettigheter barn har på det seksuelle området, er direkte relatert til hvordan samfunnet oppfatter pedofili.

Hvis barn ikke har seksuelle rettigheter, hvis barn ikke kan gjøre valg, vil pedofili bli oppfattet som en trussel mot barns 'rett til trygghet'. Pedofili utfordrer ideen om at barn ikke kan bestemme over egen kropp. Det er ikke uten grunn at pedofili blir identifisert med misbruk, for misbruk er selve uttrykket for at et barn ikke kan gjøre valg og bare kan tvinges inn i seksuelle handlinger. Dette er måten samfunnet synliggjør barns manglende rettigheter.

Pedofile seksuelle følelser er ikke annet en forbindelsen mellom seksualiteten som barn og seksualiteten som voksen. Det er båndet som knytter sammen vår felles menneskelige seksualitet. Ingenting viser klarere at dette båndet er brutt enn frykten for pedofili. Ved å sykeliggjøre pedofili og kjøre frem overgrep, undergraver man den seksuelle opplæringsprosessen mellom barn og voksne, og gjør hele den voksne befolkningen om til potensielle overgripere. Frykten for pedofili hindrer voksne i bli konkrete med barn om seksualitet og gi dem seksuell opplæring. I alle anbefalinger om barns seksuelle utvikling går dette igjen: voksne skal la barn være i fred. Barn skal finne ut av dette med seksualiteten på egen hånd. Men det de finner er skam, fortielse, objektivisering, pornografi og misbruk.

Nå er det mange som vil påpeke at voksne virkelig kan seksuelt misbruke barn. Men er ikke dette i seg selv det klareste uttrykket for at voksne som barn aldri fikk seksuell opplæring?

At barn fritt kan få uttrykke sin seksualitet avhenger av at det voksne samfunnet støtter dem og tar ansvaret for dem. Barn er i en utviklingsfase og trenger denne støtten. I et samfunn der mennesker bare har sex for seksuelle grunner, der evner og glede er noe vi alle kan dele, vil barn få sin opplæring i en sammenheng med andre og få den oppmerksomheten fra voksne som er nødvendig for å utvikle et godt forhold til sin egen kropp og sin seksualitet. Dette igjen vil gjøre at de senere som voksne vil kunne ta ansvar for barns seksualitet. Et slikt ansvar vil ikke være fremmed og rart. I en kultur med seksuell undertrykkelse, der det er uklare eller manglende ansvarsforhold mellom mennesker, er det lett å utnytte barns seksuelle nysgjerrighet og få dem til å føle at de er alene i møtet med dobbelt-moralen og de voksnes (og jevnaldrendes) ofte foraktfulle og egoistiske forhold til seksualiteten.

Det er innlysende at det barn lærer om seksualitet henger direkte sammen med det forholdet voksne allerede har til seksualitet.

Hvordan er situasjonen i dag? Har vi et åpent og liberalt syn på seksualitet? Hvilken plass har barnets seksualitet i det offentlige rom? Den oppmerksomhet som overgrep har fått har gjort at barnets seksualitet først og fremst kommer til syne i en negativ sammenheng.

Thore Langfeldt, Barns seksualitet, 2000, side 53-54:

I den senere tid har forholdet mellom kultur og seksualitet vært meget diskutert. Sosialantropologiske undersøkelser viser at vår kultur fortsatt er svært seksual-negativ (...) Mange mener at vi nå er blitt overfokusert på seksualitet og at dette gjenspeiler seg gjennom reklame, blader og internett. Det ser heller ut til at denne fokuseringen er et uttrykk for at vi har for lite sex med hverandre. Undersøkelser fra Tyskland fra 1996 viser at tyske studenter har langt mindre sex med hverandre enn det de hadde for 15 år siden, og hos gifte ser vi en halvering av samleiefrekvensen fra 1960-årene og til i dag, da frekvensen ligger på gjennomsnittlig seks samleier i måneden (...)

Selv om vi i dag har mer kunnskap om seksualitet enn vi hadde på 1960-tallet, så er vi på langt nær mer åpne. I de siste 20 årene har vi vært mer opptatt av overgrep, hvilket i seg selv har vært nødvendig, enn vi har vært opptatt av det positive med seksualiteten. Vårt positive forhold til seksualiteten var så sårbar at vi ikke greide både å kombinere problematikken omkring overgrep med den positive og livsbejaende seksualiteten.

Er hysteriet omkring overgrep den siste rest av de gamle tabuene og samfunnsnormene som undertrykket seksualiteten i gammel og ung? Kanskje vi ser en ny og bedre holdning vokse frem.

Radikal.net - Kvinners seksualitet (Arkivert) :

Spørsmålene om en skulle undertrykke barneseksualitet viste at hele 81% tar avstand fra dette, men begrunnelsen for dette varierer. ”Barn er fantastisk flinke til å ordne opp i sitt driftliv selv. Bare voksne lar dem være i fred, går alt din naturlige gang”. Det er mange som mener undertrykkelse av barneseksualitet kan være skadelig og uheldig. En kvinne skriver: ”Nei, sex har aldri skadet noen. Det har derimot vold, undertrykkelse og fordommer. Jeg tror vi ofte er redd for seksualiteten vår og reagerer aggressivt overfor barn som jo viser det så åpent”. En annen kvinne: ”Nei, absolutt ikke, fordi naturlig seksualitet også hos barn er en kilde til glede, seksualitet og godhet. Undertrykkelse kan skade evnen til seksualitet senere i livet, og har en ikke den evnen blir en lett moralistisk, utilfreds og ond. Undertrykkelse kan skyldes frykt eller misunnelse, samt en meget misforstått oppfatning av seksualitetens rolle i menneskelivet”. 2% av kvinnene svarer derimot ja på spørsmålet om barneseksualitet skal undertrykkes.

I dag har barndommen på mange måter utspilt sin rolle. Det har funnet sted en gradvis oppløsning av det borgerlige barndomsbegrepet. Det er ikke lenger nødvendig å disiplinere gutter til å bli gode soldater. Jenter skal ikke mer innrette sitt liv på å være gode hustruer og føde barn innenfor ekteskapet. Seksualitet handler ikke om reproduksjon men om livskvalitet. Det er upopulært å snakke om 'folkestammen' og sosialhygiéne. Religionen har mistet sitt dogmatiske grep. Patriarkiet er erstattet av en større likhet mellom kvinner og menn, og seksuelle forbindelser er ikke et spørsmål om slektsære men om personlige forhold. Svake grupper har fått rettigheter og et bedre vern. Vi har fått mer forståelse for seksualitetens betydning i utviklingen av godt Selv. Seksuelle minoriteter har mer frihet.

Alt dette gir håp om at barn en dag fritt kan få uttrykke sin vilje og sin seksualitet i et trygt og kjærlig miljø. Åsa Bergenheim kan ikke få sagt dette bedre:

Åsa Bergenheim. Barnet, libido och samhället, 1994, side 17:

Kanske har barndomen spelat ut sin roll i vårt samhälle, vilket kan förklara varför gränserna mellan barnet och den vuxne blir allt otydligare. Vuxenlivets problematik förs allt längre ner i åldrarna och samtidigt flyttas barndomens bekymmerslöshet och oansvarighet upp i vuxenlivet. Att man inom psykologi och pedagogik idag tillerkänner barnet en sexuell dimension skulle kunna vara en följd av detta. Det är först i en diskurs där barnet primärt uppfattas som människa och sekundärt som ett barn, som det kan tillskrivas samtliga de egenskaper och förmögenheter som anses vara mänskliga.

Litteratur

Michel Foucault
”Seksualitetens Historie I - Viljen til viten”
Norsk oversettelse av Espen Schaanning, Exil Forlag, 1995, ISBN 82-7556-007-1

Bak en noe tunglest bok med lange, innfløkte setninger, finner man svært dype tanker om forholdet mellom makt og viten og maktens vesen, i særdeleshet når det gjelder seksualitet.

.....

Kjersti Ericsson
”Drift og dyd - Kontrollen av jenter på femtitallet”
Pax Forlag A/S, 1997, ISBN 82-530-1857-6

En grundig gjennomgang av skjebnen til jentene på institusjonen Bjerketun, hvor innleggelse og behandling sees i sammenheng med kontrollen av jenters seksualitet, i en tid da denne seksualiteten ble sett på som en trussel mot samfunnets orden.

.....

Thore Langfeldt
”Barns seksualitet”
Pedagogisk Forum, 2000, ISBN 82-7391-082-2

En meget fin bok på norsk om seksuell sunnhet og opplæring hos mennesket, hvor alle forhold ved barnets seksualitet og seksuelle utvikling blir belyst.

.....

Thore Langfeldt
”Erotikk og fundamentalisme - Fra Mesopotamia til Kvinnefronten”
Universiteteforlaget, 2005, ISBN 82-15-00658-2

Sexologiens historie, hvor forholdet mellom seksuell undertrykkelse, autoritære ideologier og vold i et samfunn blir behandlet.

.....

Åsa Bergenheim
”Barnet, libido och samhället”
Höglunds, 1994, ISBN 91-85970-15-8

En svært grundig gjennomgang av barnets seksuelle historie, både i Sverige og internasjonalt. Boken inneholder et vell av kilde- og litteraturhenvisninger for dem som vil gå dypere inn i temaet.

.....

Åsa Bergenheim
”Brottet, offret och förövaren”
Carlsson Bokförlag, 2005, ISBN 91-7203-713-x

En oversikt over hvordan seksuelle overgrep har blitt oppfattet juridisk og av ulike profesjoner opp gjennom tidene, spesielt i Sverige. Overgrep mot kvinner og barn sees i sammenheng.

.....

Gertrude Aigner och Erik Centerwall
”Barnens kärleksliv”
Bokförlaget Prisma, 1983, ISBN 91-518-1630-x

I Sverige på 60- og 70-tallet var det en åpenhet om seksualitet som savner sidestykke i moderne vestlig historie. Denne boken ble utgitt i samarbeid med RFSU (Riksförbundet för sexuell upplysning), som i seg selv var det offisielle uttrykket for denne åpenheten. Her blir barnets seksualitet behandlet på en positiv og fordomsfri måte.

.....

Sigmund Freud
”The Pelican Freud Library, vol 7, On Sexuality”
Penguin Books, 1987, ISBN 0-14-021741-x

Man kan være uenig med teoriene til Freud, man kan si at han ikke kjente til barn, men ingen kan tvile på intelligensen, viljen til å ta tak i temaet over og forbi enhver fordom, iakttagelsesevnen og dybden i hans resonnementer. Freud var en banebryter, og dette vises ikke minst i hva han skrev om seksualitet. Gå til originaltekstene, de sier mest!