De unges ve og vel

Det voksne samfunnet av i dag liker å tro at barn har det så bra. Barn lever i barndommen, en sorgløs tid med brus og forelskelser, bamser og bursdager. Vi voksne liker å sole oss i glansen av denne barndommen. Vi har jo skapt den. Den er tegnet på vår velstand og utvikling. Her kan alle under 18 år leve i trygghet og lykke; tryggere og lykkeligere enn noen gang før.

Men er dette virkelig sant?

Barn arbeider ikke. De får nok å spise. De får ikke tuberkulose eller poliomyelitt. De bor i gode og isolerte hus. De er sunnere og friskere enn noen gang før.

Er dette sant?

Denne delen skal se på realitetene i det å være ung i dag. Den skal handle om de unges velferd, hva barndommen og ungdommen i realiteten er for veldig mange.

I 2002 laget Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) en rapport om barn og unges levekår og velferd. Det er verd å sitere følgende herfra.

NOVA Rapport 1/2002, side 11-13 :

Barn betraktes i økende grad som selvstendige subjekter og aktører. Noen ser dette som en konsekvens av framveksten av det moderne. Det moderne hevdes gjerne å være kjennetegnet ved blant annet overgangen fra et fellesskaps- til et individualistisk samfunn. Barn og unge har fått del i den økende individualisering og demokratisering som har funnet sted gjennom å få sin egen plass i lovgivning og statistikk, og gjennom egne arenaer som barnehager, skole og fritidsaktiviteter. Samfunnet legger generelt økende vekt på barnets rett som et eget individ (Jensen m. fl. 1999).

(...)

Denne utviklingen er imidlertid ikke entydig. Flere forskere (Qvortrup m. fl 1994, Jensen m.fl. 1999) har betegnet det som et paradoks at mens barn og unge framheves som selvstendige individer, blir de på mange måter atskilt fra den voksne befolkningen. De henvises til egne arenaer som barnehager, skoler og tilrettelagte fritidsaktiviteter, og det forventes at de tilbringer et stadig økende antall år i disse institusjonene. Dette kan ses på både som en måte å beskytte barn og legge forholdene til rette for deres utvikling. Men konsekvensen av at barn forventes å oppholde seg i separate rom, kan likevel bli at barn marginaliseres i forhold til voksensamfunnet, i følge disse forfatterne. Forholdet mellom den vekten som legges på at barn skal være aktive deltakere og samtidig på barns rett til en beskyttet og lykkelig tilværelse, kan beskrives som en annen side ved det samme paradokset. Samtidig med at barn framheves som aktører med selvstendige rettigheter, har det aldri vært lagt større vekt på å beskytte barn, både fra fysiske farer og fra bekymringer. Forestillingen om at barn skal være lykkelige, har vært beskrevet som en del av det moderne vestlige bilde av barndommen (Haavind 1987, Boyden 1997). Ønsket om å beskytte barn kan ses som et velstandsfenomen fordi vi har råd til å beskytte dem. Dess vanskeligere rammebetingelser foreldre lever under, dess mer problematisk kan det være å innfri denne forventningen.

Vi vil gjerne tenke på barn som individer. Dette er sentralt i hele vår menneskerettighetsforståelse. Samtidig er barn først og fremst en marginal gruppe i samfunnet, uten identitet og stemme. Gruppetenkningen er et resultat av barndommen som konstruksjon. Tenkningen er en forutsetning for at vi skal kunne si at barn er trygge. Barns rettigheter er preget av at de ikke har individuelt ansvar og ikke kan gjøre egne valg. Ironisk nok er deres ansvarsløshet en forutsetning for at vi skal kunne si at de lever i trygghet.

Rettigheter kan aldri løsrives fra ansvar. Vi trenger "et rettighetsbegrep som rommer både avhengighet, omsorg og respekt".

NOVA Rapport 1/2002, side 13 :

Det har også vært hevdet at hoveddilemmaet ikke nødvendigvis går mellom foreldrenes og barnas rettigheter, men mellom barnets rett til å bli beskyttet og barnets rett til å bli hørt. Utfordringen blir å fremme et rettighetsbegrep som rommer både avhengighet, omsorg og respekt (Lansdown 1994, 1995).

I de fleste fremstillinger av barns velferd er man tilbøyelig til å fremheve det rent materielle. Det er jo tross alt langs slike akser vi har målt vår utvikling. Man anmerker at barn har fått det bedre hva angår boforhold, foreldreinntekt, skoletilbud, ernæring, sykdom, dødsulykker, osv. Et godt eksempel på en slik fremstilling finnes i analyser fra SSB. Det kan imidlertid reises spørsmål ved om materielle målestokker er tilstrekkelige eller avgjørende.

NOVA Rapport 1/2002, side 14-15 :

Materiell framgang og psykologiske belastninger?

Det er vanlig å anta at barns materielle livsbetingelser har blitt forbedret i den vestlige verden i etterkrigstida, men gjelder det alle – og hva har omkostningene vært? I boka Barn i storbyen drøfter Myhre (1994) spørsmål knyttet til forverring eller forbedring av barns levekår. Her hevder han at det foreligger to versjoner av barndommen i etterkrigstida. Den ene framhever den materielle velstanden som har omfattet de fleste barn. Historikere og statistikere representerer ofte dette synet. De forholder seg til opplysninger om barndommen som lett lar seg konkretisere eller tallfeste, som demografiske, økonomiske og juridiske forhold, og mener at barn stort sett har fått det bedre.

I den andre versjonen legges det vekt på at det til tross for materiell framgang, er grunn til bekymring dersom man ser på psykologiske og sosiale aspekter ved barndommen. Det nevnes eksempler som at barn har fått det vanskeligere fordi de er mer ensomme, har færre søsken, leker mindre med andre barn og er dårligere integrert i voksensamfunnet. De har det verre fordi de mishandles av foreldre, fordi familien oppløses gjennom skilsmisser eller fordi kjernefamilien er isolert fra annen familie og slekt. Det negative synet på utviklingen kan også kalles sivilisasjons- eller kulturkritisk. Det er hele samfunnet, hele sivilisasjonen som utvikler seg galt. Barn er bare ett av flere ofre. Mens noen snakker om barnets århundre, snakker andre om oppløsning av barndommen.

Hvordan står det da til med barndommen i vår tid? Vi er i en overgangsfase der vi er mer tilbøyelige til å se på barn som mennesker med rettigheter og ansvar, som ikke kan isoleres fra resten av samfunnet. I dette ligger en erkjennelse av at de har problemer som ikke kan løses innenfor den vanlige tenkningen om barn. I det følgende vil noen helt sentrale temaer i tilknytning til oppløsningen av barndommen og de unges problemer bli gjennomgått. Mye av det som følger vil sjokkere leseren.

ADHD

ADHD står for Attention Deficit Hyperactivity Disorder, som på norsk blir noe slikt som oppmerksomhetsmangel - hyperaktivitetsforstyrrelse.

ADHD regnes som en psykiatrisk diagnose. Sosial- og helsedirektoratet har laget en veileder i diagnostikk og behandling av ADHD. Norsk helsevesen bruker betegnelsene "F90.0 Forstyrrelse av oppmerksomhet og aktivitet" eller "F90.1 Hyperkinetiske forstyrrelser" fra diagnosesystemet IDC-10, se her, eller de bruker det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV-TR seksjon 314.01, se her.

Symptomene på ADHD er uoppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet:

Helsenett.no:

A Enten (1) eller (2):

(1) minst seks av følgende symptom på uoppmerksomhet har foreligget i minst seks måneder i en grad som er maladaptiv og avviker fra normalt utviklingsnivå:

Uoppmerksomhet
(a) er ofte uoppmerksom på detaljer eller gjør slurvefeil i skolearbeidet, yrkeslivet eller andre aktiviteter
(b) har ofte vanskeligheter med å opprettholde oppmerksomheten ved oppgaver eller i lek
(c) synes ikke å høre ved direkte tale
(d) følger ofte ikke gitte instruksjoner og misslykkes med å gjennomføre skolearbeide, hjemmelekser eller arbeidsoppgaver (ikke pga. trass eller at personen ikke forstår instruksjonen)
(e) kan ikke tilrettelegge sitt arbeide eller sine aktiviteter
(f) unngår eller avskyr oppgaver som krever vedvarende oppmerksomhet
(g) mister ofte saker og ting som er nødvendig for å utføre oppgaver og aktiviteter
(h) lar seg lett distrahere av ytre stimuli

(2) minst seks av følgende symptom på hyperaktivitet/impulsivitet har foreligget i minst seks måneder i en grad som er maladaptiv og avviker fra normalt utviklingsnivå:

Hyperaktivitet
(a) uro i hender eller føtter, sitter urolig
(b) forlater sin plass i klasserommet eller i andre situasjoner der personen forventes å sitte på sin plass i en lengre periode
(c) løper, klatrer eller farer omkring på en utilpasset måte (hos ungdommer og voksne kan det være begrenset til en subjektiv følelse av rastløshet)
(d) støyende atferd ved lek, har vanskeligheter med å være stille
(e) eksessiv motorisk aktivitet, som ikke lar seg styre
(f) prater mye, uten situasjonsfornemmelse

Impulsivitet
(a) svarer før spørsmål er avsluttet
(b) har ofte vanskeligheter med å vente på tur
(c) avbryter eller maser seg på

B Visse funksjonshindrende symptom på hyperaktivitet/impulsivitet eller uoppmerksomhet forelå før syv års alder

C Forstyrrelsen opptrer i forskjellige situasjoner, for eksempel både i skole og hjemmet, så vel som ved klinisk undersøkelse

D Forstyrrelsen forårsaker betydelige vanskeligheter eller vanskeliggjør sosiale, skole og beskjeftigelsesmessige funksjoner

E Symptomene forekommer ikke klart i sammenheng med noen gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (autisme) eller noe annet psykotisk syndrom og forklares ikke bedre med en annen psykisk lidelse (for eksempel stemningslidelse, angsttilstand, dissosiativt syndrom eller personlighetsforstyrrelse)

ADHD må altså ta til før fylte 7 år, ikke før 8 år eller 9 år. Forstyrrelsene må opptre i ulike situasjoner i skole og hjem, og forårsake vanskeligheter i sosiale og skolemessige funksjoner som gjør at man ikke er flink med skolearbeidet, forlater sin plass i klasserommet, mister ting, ikke lytter på voksne, ikke lar seg styre, farer omkring, prater mye og distraheres av ytre stimuli.

Det er verd å merke seg at IDC-10 setter et strengere krav til en diagnose enn DSM-IV-TR fordi IDC-10 skiller mellom hyperaktivitet og impulsivitet, jfr. 4.2.3 i veilederen fra Sosial- og helsedirektoratet.

Diagnosen er ny. I 1902 ble det i England for første gang diagonistisert noe man kalte Defect of Moral Control (mangel på moralsk kontroll) hos barn, se her. I 1937 rapporterte en lege at barn med adferdsproblemer var blitt bedre ved å behandle dem med et sentralstimulerende middel. Hyperaktive barn ble et begrep i 1950-årene. I 1960 sa man at slike barn ikke led av hjerneskade men av et syndrom (Hyperactive Child Syndrome), se her. I 1966 ble MBD (Minimal Brain Dysfunction) eller minimal hjernedysfunksjon definert. Den var minimal fordi man hadde observert at tilstanden eksisterte uten noen objektiv patologisk skade, se her. I 1980 ble Attention Deficit Disorder (ADD) lansert. Endelig ble ADHD til i 1994.

Fordi diagnosen ADHD ikke er basert på noen objektive kriterier, er det rimelig at årsakene til sykdommen er mange, varierte og oppfinnsomme.

Klipp fra Pasienthåndboka:

Arv

Vi ser at ADHD forekommer oftere i enkelte familier. De fleste barn med ADHD har minst en slektning med tilstanden, og omtrent en tredjedel av menn som har hatt ADHD, har barn med ADHD. Hvis den ene av to eneggede tvillinger har ADHD, har nesten alltid også den andre det.

Miljøpåvirkninger

Gravide kvinner som røyker, har økt risiko for å få barn med ADHD. Og misbruk av alkohol eller narkotika under svangerskapet, kan dempe aktiviteten til de nervecellene som lager dopamin. Dessuten viser det seg at gravide kvinner som er utsatt for bestemte giftstoffer (eks. dioksiner, PCB) har større sjanse for å få ADHD.

Helsebiblioteket.no:

En rekke tvilling- og adopsjonsstudier gjennomgått i en metaanalyse (...) viser en arvefaktor som stort sett varierer i området 0.6 - 0.8. Dette indikerer at genetiske faktorer er av stor betydning for utvikling av AD/HD. Analysen tar også for seg molekylærgenetiske studier som blant annet har påvist avvik i gener for transport eller binding av overføringsstoffet dopamin.

Undersøkelser har også vist at komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel gir en økt risiko for utvikling av AD/HD. Blant annet har norske oppfølgingsstudier av for tidlig fødte barn vist at det er en overhyppighet av AD/HD symptomer i denne gruppen sammenliknet med fullbårne barn (...).

Det er også studier som viser at eksponering for alkohol eller andre stoffer i svangerskapet er assosiert med risiko for AD/HD eller AD/HD liknende problemer (...).

Psykososiale risikofaktorer som sykdom hos foreldre, mye uro og uenighet hjemme, vanskelige økonomiske vilkår og annet gir en økning i risiko for utvikling av psykiske problemer hos barn og ungdom. Ved psykiatrisk sykdom vil slike ytre faktorer kunne forverre tilstanden. Dette gjelder også ved AD/HD.

Foreldre som selv har AD/HD vil kunne ha vanskeligheter med å være stabile omsorgspersoner med forutsigbarhet og evne til å sette barnets behov foran sine egne. Søsken med AD/HD vil kunne øke den daglige belastning og være en utfordring i familien.

Barnets væremåte og forhold rundt barnet har også stor innvirkning på hvorledes AD/HD tilstanden utvikler seg. Professor Eric Taylor ved Institute of Psychiatry, Kings College i London uttrykker det slik:

«Årsaken har med biologiske faktorer å gjøre, men hvordan det går har å gjøre med hvordan barnet møter omgivelsene og hvordan omgivelsene møter barnet».

ADHD har en arvelighetsfaktor som "stort sett" varierer i området 60-80%, samtidig som forhold rundt barnet har "stor innvirkning". Komplikasjoner i svangerskapet og eksponering til alkohol gir økt risiko. Legg merke til de små, nesten umerkelige strøk av moralisme som sniker seg inn i den medisinske diagnosen. Mødres ansvarsløshet, manglende forutsigbarhet, barn ute av kontroll og "vanskelige økonomiske kår" er både virkning av og årsak til sykdom. Diagnosen forsterker seg selv. Personer med ADHD vil kunne ha "vanskeligheter med å være stabile omsorgspersoner" og vil kunne skape mer ADHD.

Ikke alle skylder på arv og moral. Måten det voksne samfunnet oppfatter barn kan være en viktig årsak. Barnesynet kan både skape "vanskelige barn" og et behov for å sykeliggjøre slike barn. ADHD-egenskaper var kanskje en gang viktige for samfunnet, eller er det fortsatt om vi bare ser dem fra et annet perspektiv.

Elevsiden.no:

· Om det er forhold i miljøet som former barna inn i et atferdsmønster preget av hyperaktivitet og impulsivitet. I en undersøkelse av Buhrmester (m.fl. 1992) kom det fram at barn med diagnosen ADHD ofte har foreldre som er urimelig strenge og provoserende i sin omgang med egne barn. Videre har en undersøkelse av Jacobvitz og Sroufe (1987) vist at foreldre til barn med ADHD har en tendens til å overstimulere og rose barn i oppgavesituasjoner på en slik måte at de setter barnet i en tilstand av frustrasjon isteden for å hjelpe barnet. Breggin (1996:A14) hevder at det er mange forhold som kan føre til en ADHD liknende atferd, blant annet: De voksnes manglende oppmerksomhet mot barnas behov, en åndelig kreativ personlighet, som ikke lar seg underkaste, inkonsekvent disiplin eller mangel på betingelsesløs kjærlighet, kjedelige og overfylte klasserom, en overstresset lærer, lærerens/skolens manglende evne til å tilpasse opplæringen og angst på grunn av misbruk eller forsømmelse hjemme eller andre steder. Dette kan indikere at foreldre og skole, kan være med på å forme barnas hyperaktivitet og impulsivitet.

· Om elever med ADHD besitter egenskaper som var viktige for å overleve i tidligere tiders jeger og fangstsamfunn. ADHD kan ses i et evolusjonsteoretisk perspektiv (Hartmann 1993; Jensen m.fl. 1997). I bondesamfunnet, industrisamfunnet og for ikke å snakke om i informasjonssamfunnet har individer med evne til å være på vakt (distraherbarhet), kort oppmerksomhetsspenn (klar til flukt eller kamp), dårlig planleggingsevne (fleksibilitet), utålmodighet (resultatorientering), vanskeligheter med å følge regler (uavhengighet), begrenset nytte.

I Norge er ADHD-studien en storsatsing for å finne årsaken til sykdommen. Vi leser at studien er unik i verden. Studien innebærer en klinisk undersøkelse av 1500 barn i alderen 3-3,5 år og skal pågå i tre år, se her.

ADHD er en gåte, samtidig som en stor gruppe barn har denne sykdommen.

bt.no:

Vanskelig diagnose
Bakgrunnen for studien er at det per i dag er lite sikker kunnskap om ADHD, om årsakene og om utviklingsforløpet. En kan ikke gå til legen og ta en blodprøve for å få sikkert svar på om man har lidelsen. Diagnosen blir gitt etter kriterier som beskriver atferd som på mange måter er normal, men omfang og intensitet overstiger det normale. Dermed blir diagnosen ofte et skjønnsspørsmål.

(...)

Fem til ti prosent
I Norge finnes ingen sikre tall på hvor mange som har ADHD, men på verdensbasis er forekomsten anslått til å være på mellom fem og ti prosent av befolkningen. Flere gutter enn jenter har lidelsen. Forskning viser at de som har ADHD har økt risiko for dårlig eller manglende utdannelse, tidlig svangerskap, rusmisbruk, kriminalitet, og for utvikling av psykiske lidelser som angst og depresjon.

Legeforeningen angir en prevalens på alt fra 1% til 8% av barna i skolealder.

Helsebiblioteket:

Prevalens
AD/HD forekommer hos ca. 4-8% av barn i skolealder ifølge DSM-IV, men hos 1-3% ifølge ICD-10 pga. noe strengere diagnosekriterier. Det sees en overhyppighet hos gutter, ca. 4-10:1, men det er grunn til å anta at jenter blir underdiagnostisert pga mindre grad av hyperaktivitet. Hos over halvparten av barna med AD/HD vedvarer tilstanden inn i ungdoms- og voksen alder.

Årsaksforhold
Genetiske faktorer er av vesentlig betydning ved AD/HD, og tvilling- og familiestudier har vist en arvefaktor på ca. 0,7-0,8. Risikofaktorer er røyking under svangerskapet, pre- og dysmaturitet, foetalt alkoholsyndrom, CNS-infeksjoner og traumatisk hjerneskade. PET-scan av voksne med AD/HD har vist lavere glukoseopptak i øvre prefrontale kortex og precentrale områder enn hos kontroller. Nevrokjemiske og molekylærgenetiske studier tyder på svikt i hjernens omsetning av dopamin og noradrenalin.

Den norske ADHD foreningen angir en større prosentvis variasjon, nok til at det kan finnes et slikt barn i hver klasse.

ADHD Norge:

Forekomst av ADHD hos barn

Bruk av diagnosekriterier er ulik rundt om i verden. Oversikt over barn med betydelig overaktivitetsproblem, impulsivitetsproblem og/eller oppmerksomhetsproblem varierer mye. Oversiktartikler viser siffer i fra mindre en 1 % til nærmere 20 % (...)

I Norge regner man med mellom 5-6 % har disse problemene, 2-3% i alvorlig grad. Professor Gillberg bruker begrepet ”Et barn i varje klass.”

(...)

Oppsummering

Hyperkinetiske forstyrrelser/ADHD er i følge forskning hovedsaklig biologisk betinget og man ”vokser ikke diagnosen av seg” selv om problemene kan endre karakter når man blir eldre.

Det finnes ikke noe kur for ADHD (selv om noen leger en gang hevdet at man kunne "vokse seg fra den", et ganske upresist begrep rent medisinsk).

National Institute of Neurological Disorders and Stroke:

What is the prognosis?

There is no "cure" for ADHD. Children with the disorder seldom outgrow it; however, some may find adaptive ways to accommodate the ADHD as they mature.

Helsenett.no:

Vokser man av seg sin ADHD?
Før trodde man at barn vokste av seg ADHD når de kom i tenårene. Èn grunn til denne missoppfattelsen kan være at symptombildet forandrer seg med årene, bl.a. forsvinner hyperaktiviteten, eller den blir sterkt redusert.

Omtrent halvparten av barn med ADHD har også fortsatt diagnosen som voksne.

Kanskje dette er grunnen til at Statens Helsetilsyn i 2000 bestemte at mennesker med ADHD ikke kan få førerkort?

NRK Puls:

Mister førerkortet

Personer med diagnosen AD/HD skal i utgangspunktet ikke få førerkort for bil i Norge. Det har Statens Helsetilsyn bestemt. Den eneste muligheten de har for å få førerkort, er å skaffe seg en spesiell tillatelse.

Reglene for ADHD og førerkort er uklare, men her er noen korte eksempler som skal oppklare noe av forvirringen.

Hvordan behandles da ADHD? En apotek-kjede skriver dette:

Apotek1:

Sentralstimulerende midler er de legemidlene som brukes oftest ved ADHD. Midlene kan lindre de mest typiske symptomene som uoppmerksomhet og hyperaktivitet, men også ha effekt på aggressivitet og annen opposisjonell atferd. Ritalin, Concerta og Equasym inneholder virkestoffet metylfenidat, og er som regel førstevalget ved en utprøving av medikamentell behandling hos barn. Ritalin og Equasym tabletter har kort virketid og tas 2-4 ganger daglig. Ritalin kapsler med modifisert frisetting og Equasym depotkapsler tas om morgenen, og har en virkning i 6-8 timer. Concerta har en virketid på 10-12 timer og kan tas i én dose om morgenen.

Disse legemidlene har altså effekt på "aggressivitet og annen opposisjonell atferd" og har kjemisk mye til felles med amfetamin. Voksne med ADHD kan da også rett og slett få amfetamin, se her. Forøvrig er det rapportert at midlet Ritalin kan forårsake hjerteproblemer, hallusinering og aggressiv oppførsel, se her.

Bruk av sentralstimulerende legemidler blir regulert av narkotikaforskriften fra Helse- og omsorgsdepartementet. I en rapport fra SINTEF skriver man:

SINTEF Helse:

I Norge har man fulgt en restriktiv linje i forhold til rekvirering av sentralstimulerende legemidler. Man har lagt vekt på kvalitet ved utredning og diagnostisering av AD/HD, og stilt høye krav til leger som skal behandle den aktuelle pasientgruppen. Man har vært opptatt av å forhindre ”overdiagnostisering” og ”overmedisinering” av AD/HD.

God, gammeldags fiskeolje kan også brukes mot ADHD, se VG her.

Det har vært en sterk økning i bruk av medikamenter for ADHD. Her kan vi lese at antall brukerdoser per 1000 innbygger per døgn har økt fra under 0,5 i 1996 til over 3,5 i 2005. I 2005 ble 11100 barn behandlet med slike doser mot 8700 året før. Dette er 1,1% av befolkningen under 18 år. Syv av ti er gutter. Det er svært gode penger å tjene på ADHD. Salget av sentralstimulerende midler steg fra 2,3 millioner kroner i 1996 til 110 millioner i 2005, se her.

Hentet fra her.

At ADHD er så vanlig, at så mange unge er rammet, at medikamentene er så utbredt og har den effekt de har, gir naturligvis opphav til alternativt bruk av tablettene, se her. Vi vil gjerne beskytte ungene våre mot narkotika, samtidig som vi dumper lass med sentralstimulerende midler på dem.

Det sies at Pippi Langstrømpe med sin veslevoksne og "hyperaktive, impulsive og kreative væremåte" viste ADHD-trekk, se her. Likevel, det er et faktum at færre jenter enn gutter får diagnosen. Hva kommer det av? Jenter med ADHD oppdages ikke, sier de her. Jenter blir mer innadvendte og sliter oftere med lærevansker, angstproblemer og depresjoner. Forventningene til jenter er annerledes. De skal være mer snille. De skal være mer "følsomme" og mer "sosialt aksepterte" og mer seksuelt avholdene:

– Noen av tilleggsproblemene for personer med ADHD er problemer med å gjennomføre skolegang, tidligere seksuell debut og tidligere bruk av rusmidler, og særlig tidlig seksuell debut kan ha alvorlige konsekvenser for jenter. Tall fra USA tyder på at det er økt forekomst av tenåringssvangerskap blant jenter med ADHD, sier forskeren.

Mange har etterhvert forstått at ADHD-tilfellene er kraftig overdrevet eller at hele sykdommen er en konstruksjon.

Alternativ.no:

Diagnosen ADHD – en konstruksjon
I boka ADHD, Piller på avveie, som nylig ble utgitt tar Sivertsen og Tranøy er oppgjør med diagnostisering og behandling av såkalt ADHD, Attention Deficit Hyperactivity Disorder, som nærmest har blitt en folkesykdom. Boka er en beretning som dokumenterer overgrep og som stiller en rekke vesentlige spørsmål.

-Forskning har i flere tilfeller påvist hvordan medisinsk profesjon har gjort såkalte sosiale avvikere til gjenstand for medisinsk behandling, skriver forfatterne.

–Den medisinske profesjon har en ledende rolle i bestemmelsen av avviksdefinisjoner og kategorisering, oppdagelse av nye ”sykdommer” og inngrep med adekvatdisk medisinsk ”behandling”.

ADHD har blitt en folkesykdom. ADHD er en rasjonalisering av makt i godhetens tjeneste. Diagnosen er en sosial-pedagogisk-medisinsk-farmasøytisk konstruksjon som gjør det mulig å kontrollere barn med medikamenter. Makten rasjonaliseres ved å sykeliggjøre (stigmatisere) 'unormal' adferd overfor samfunnet og dermed fjerne slik stigmatisering fra politikk og offentlig debatt. Makten legitimeres ved å være den som, ved hjelp av spesielle unntak i bruken av sentralstimulerende midler, kan tilby 'helbredelse' og i kraft av denne evnen fremstå som bærere av 'godhet og frelse'. På slik måte skapes en sannhet om hva normale barn er, samtidig som man sørger for å lage normale barn. Det er en makt som rasjonaliserer og legitimerer sine egne kontroll- og maktutøvelsemekanismer overfor barn. Det er overgrep satt i system.

Morgenbladet 17. august 2007:

Hovedproblemet med ADHD-tenkning er at den utgjør en medisinsk diskurs som ikke bare gjør fagfolkene blinde for kontekstuelle forhold, men også gjør det faglig og politisk ukorrekt å stille spørsmål om sosial kontekst.

Myndighetene tviholder på integrering i «enhetsskolen». Målet er assimilering, og ekspertene prøver å få avvikerne mest mulig lik de andre i samfunnet. I en slik ramme passer løsningen på hvordan man behandler urolige elever inn. De medisineres slik at de blir rolige eller «normale», slik at de ikke tar så mye plass i klasserommet, familien og i fritiden.

ADHD inngår i en langt større diskusjon omkring psykiske lidelser, bruken av legemidler og det menneskesynet det moderne samfunnet har. Hvilken rolle skal psykiatrien ha i samfunnet?

Morgenbladet 27. mai 2005:

Syke, gale nordmenn

Halvparten av oss må oppsøke psykisk helsevern i løpet av livet, anslår myndighetene. 13 prosent av befolkningen går allerede på nervemedisin. Galskap?

(...)

Fugelli er ikke alene om å mene at psykologi- og psykiatrifagenes arbeidsfelt er i ferd med å bli for stort. Morgenbladet har snakket med flere som etterlyser en grundigere debatt om hvilken rolle psykiatrien kan og skal ha i samfunnet. Professor i samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen, Tor-Johan Ekeland, er en av dem.

– Kravene til funksjonalitet og prestasjon er blitt mye hardere, samtidig som familiene er gått i oppløsning, autoritene er blitt nedbygd og skolegangen lengre. Vi forventer at barnas aktiviteter skal foregå ut fra selvkontroll, uten disiplinering. Det er klart dette fører til at flere faller utenfor. Men i stedet for å ta på alvor at denne kulturelle utviklingen skaper problemer for mange mennesker, velger vi den enkle løsningen: Vi putter baksiden av livsformen vi har utviklet inn i diagnoser og medisinerer de som ikke passer inn. Her spiller psykiatrien en ideologisk rolle som den ikke er oppmerksom på. Ved hjelp av sitt medisinske språk flytter psykiatrien fokus bort fra de politiske valgene som bestemmer hva slags samfunn vi skal ha. Sosiale problem blir i økende grad forstått som emosjonelle problem, sier Ekeland.

ADHD er en selv-oppfyllende diagnose, nettopp fordi den ved sin vaghet vil skape konflikt og fylle enhver lege med tvil når vedkommende skal avgjøre om et barn har ADHD eller ikke. Legen vet at det finnes 'ett slikt barn i hver klasse'. Spørsmålet blir da hva man mener er godt for dette barnet i klassen, og fordi man mener at man har evnen til å hjelpe dette lille barnet, så kan fristelsen til å sykdomsbetegne og skrive ut helbredelse bli for stor. I tillegg spiller naturligvis det økonomiske aspektet inn, koblingen mellom legetjenester og profitt, mellom legestanden og legemiddelindustrien, som gjør at mange har en egen og helt uavhengig interesse av å ha så mange pasienter som mulig.

En amerikansk lege våger den påstanden at ADHD er en myte.

Thomas Armstrong:

The ADD myth is essentially a paradigm or world view that has certain assumptions about human beings at its core.” Unfortunately, the beliefs about human capacity addressed in the ADD paradigm are not terribly positive ones. It appears as if the ADD myth tacitly endorses the view that human beings function very much like machines. From this perspective, ADD represents something very much like a mechanical breakdown. This underlying belief shows up most clearly in the kinds of explanations that parents, teachers, and professionals give to children labeled ADD about their problems. In one book for children titled Otto Learns About His Medicine, a red car named Otto goes to a mechanic after experiencing difficulties in car school. The mechanic says to Otto, "Your motor does go too fast," and he recommends a special car medicine.

ADHD er en fristelse vi kan klare oss foruten.

Thomas Armstrong:

Mainly, the ADD/ADHD label is a tragic decoy that takes the focus off of where it’s needed most: the real life of each unique child. Instead of seeing each child for who he or she is (strengths, limitations, interests, temperaments, learning styles etc.) and addressing his or her specific needs, the child is reduced to an "ADD child," where the potential to see the best in him or her is severely eroded (since ADD/ADHD puts all the emphasis on the deficits, not the strengths), and where the number of potential solutions to help them is highly limited to a few child-controlling interventions.

Dette er også konklusjonen i denne rapporten:

It is the conclusion of my research that ADHD should not be classified as any disorder, mental or otherwise, and that treatment of mildly hyperactive or attention-deficit behavior currently may be over exaggerated. Classification may serve a useful purpose in research, to organize and further explore avenues among scientists, but such labeling does not help the child in his/her immediate surrounding to understand his/her behavior. Rather, such labels should be employed . . . to further research agendas which attempt to understand the complex factors which cause and affect human behavior, which includes that of children in schools.

Dr. Thomas Armstrong har laget en bok som gir 50 alternative måter å forbedre et barns oppførsel og oppmerksomhet på uten medisin, stigmatisering og tvang ("The Myth of the A.D.D. Child: 50 Ways to Improve Your Child’s Behavior and Attention Span without Drugs, Labels, or Coercion"). Sunn kost, fysisk aktivitet, spesiell pedagogikk, personlig oppfølging, positive holdninger, utvikling av sosiale ferdigheter, konsistente regler og rammer, hjelp med organisering av hverdagen, ferdighetstrening og effektiv kommunikasjon er noen av virkemidlene Armstrong anbefaler. Det handler om å behandle et barn som et individ.

Vi mennesker er forskjellige. Noen av oss har større behov enn andre. Som barn har vi ulike behov av kontakt med voksne, tilbakemeldinger, oppfølging, rutiner og forutsigbarhet. Noen av oss trenger mer hjelp enn andre. Vi må ta hensyn til dette, og ikke la dem som er mindre flinke falle utenfor fordi vi lever i et samfunn der tid og kontakt er mangelvare, men der det aldri er mangel på krav og forventninger.

I 2001 startet et spesielt program der samtaler og praktiske øvelser skulle erstatte bruk av medisiner. 127 barn i alderen fire til åtte år deltok. Etter endt behandling mistet 42 prosent av dem diagnosen ADHD.

NRK Puls:

Oppsiktsvekkende
Resultatene er nå klare, og de vekker oppsikt. Hele 61 prosent av barna som deltok i prosjektet kom inn i normalområdet etter behandling. Av barna med opposisjonell adferdsforstyrrelse mistet 68 prosent diagnosen, mens hele 97 prosent av dem med adferdsforstyrrelse mistet diagnosen.

Det mest oppsiktvekkende funnet gjelder diagnosen AD/HD (Attention deficit hyperactivity disorder). Over halvparten hadde denne diagnosen da de gikk inn i programmet. Hele 42 prosent mistet diagnosen etter endt behandling.

Dette viser at det er mulig å lage en virkelighet uten stigmatisering, medisinering og tvang. Utrygge rammer gjør at noen barn opplever verden som uforutsigbar. De trenger solide rammer og god kontakt med voksne. Barn med såkalt ADHD kan bare ha et uvanlig stort behov for kontakt. Noen av oss er mer sårbare på dette området enn andre. Dette forverres av det moderne samfunnets isolasjon, fremmedgjøring og ensomhet. Man blir aggressiv eller likegyldig når ens behov ikke blir dekket. Dette kan lede til adferdsproblemer.

Allergi

Allergi regnes ikke som en sykdom, men er en tilstand av overømfintlighet. Hos allergikere vil kroppens forsvarssystem - immunsystemet - være følsomt for visse fremmede stoffer og lage antistoffer for disse som ikke er nødvendige. Dette gjør at man i sin tur får plager med øyne, nese, hud og lunger.

Wikipedia:

Allergi er ikke en sykdom, men en måte å reagere på. En form for overfølsomhet som skyldes spesielle forandringer i kroppens immunforsvar. (...)

Man regner med at ca. 30-40% av befolkningen lider av en eller annen form for allergisk lidelse. Siden 1960 har allergiske sykdommer økt dramatisk, spesielt blant barn og unge.

Mest kjente former for allergi er; høysnue, astma og eksem.

Listen over hvilke stoffer som kan fremkalle allergier er lang, og kan være alt fra dyrepels og organisk materiale (gress, pollen) til næringsmidler (egg, melk og nøtter) over til syntetiske stoffer (gummi, metaller og parfymer), se her.

Hva er grunnen til at så mange og for så vidt forskjellige stoffer kan utløse allergi? Det er nærliggende å tro at det ikke er stoffene i seg selv som er årsaken, men heller kroppens manglende evne til å venne seg til dem.

Allergi er et økende problem i vår kultur. Allergi har blitt en folkesykdom. I en artikkel om barns levekår før og nå oppgir Statistisk Sentralbyrå at allergier hos barn i alderen 0 til 17 år har økt fra nær 7% (1975) til 20% (1995).

Hentet fra her.

Norges Astma- og Allergiforbund oppgir høyere tall.

Norges Astma- og Allergiforbund:

Forekomst

Hos mer enn 40 % av befolkningen opptrer det allergiske reaksjoner en eller flere ganger i løpet av livet. Hos de fleste dreier det seg om milde symptomer. Mer alvorlig allergiplager finnes hos 10-20 % av befolkningen. De fleste får symptomer på allergi allerede i barneårene selv om noen får plager først i voksen alder.

Det hersker en bred internasjonal enighet om at allergiforekomsten har økt de siste tiårene. Mye tyder på at livsstilsfaktorer som endring av kosthold og usunt inneklima kan være av betydning. I tillegg kommer redusert mikrobiell stimulering (hygienehypotesen) og endring i sammensetningen av bakteriefloraen vi omgir oss med.

Alle er enige i at det har vært en voldsom økning i allergitilfellene de siste årtiene. Man er dog ikke enige om hva årsakene til dette kan være. Noen peker på arv, hva som kalles atopi. Andre peker på miljø. Økt levestandard gir økt risiko for allergi, se denne oppsummeringen fra Folkehelseinstituttet. Økt levestandard betyr gjerne at begrepene helse og hygiéne får en fremtredende plass i våre liv. Hva som dermed på kort sikt gjør oss sunnere og friskere setter i gang en prosess som på lang sikt gjør oss svakere, mer plaget og mer sårbare.

Aftenposten.no:

Voldsom økning

-Økningen i antall allergiplager har vært voldsom de siste 30 årene. En kan undre seg over hvorfor kun tre prosent av barna som vokser opp i Estland har allergier. Dette til tross for høyere luftforurensning, mer fuktskader og flere husdyr, sier Storrø.

Han mener det er mye som tyder på at barna overbeskyttes etter fødselen:

-Barnet fødes med steril tarm. De førstebakteriene barnet kommer i kontakt med er i morens skjede. Siden blir barnet utsatt for en rekke mikrober. Disse etablerer seg i fordøyelsessystemet og blir til den normale bakteriefloraen som barnet bærer med seg, forklarer Storrø.

En robust normal bakterieflora i tarmen beskytter mot allergi. Storrø mener man i dag har fjernet viktige bakterier fra småbarnas livsmiljø i den aller første fase av livet.

Hygiénehypotesen eller hygiéneteorien sier at hvis immunforsvaret skal fungere godt må den aktiveres (stimuleres) av smittestoffer og bakterier fra vi er født.

Lommelegen.no:

- En teori som kalles hygieneteorien har en forklaring på fenomenet. I vesten har vi så god hygiene at antistoffene i kroppen går på lediggang. Antistoffene i kroppen skal normalt ta seg av blant annet bakterier og virus. Hygieneteorien sier at vi utsettes for så lite mikrober at antistoffene heller angriper kroppens immunsystem. - Dette er imidlertid bare en teori, påpeker Rød.

Allergiviten.no:

En samlet forskning tyder på at sterk påvirkning av smittestoffer (dårlig hygiene) i nyfødthetsperioden kan kople om sider av immunforsvaret med mindre tendens til å lage IgE-antistoffer. Smittestoffene (bakteriene) stimulerer immunforsvaret vårt til å lage IgG antistoffer til beskyttelse. Da leder bakteriene fra miljøet immunologien til spedbarnet inn på et IgG-spor og ikke inn på IgE-sporet (med atopisk allergi) selv om arv disponerer for atopisk allergi.

(...)

Bakteriemangel kan være årsaken til den eksplosive økninga i allergisk sykdom i den vestlige verden. Forskere ved NTNU mener at immunsystemet får mangelfull bakteriestimulering tidlig i livet. Dermed forblir immunforsvaret umodent og barnet disponert for allergi.

I Norge er dødeligheten på grunn av astma mer enn tredoblet siden 1960-tallet og hele 40 prosent av dagens barn og unge har en eller annen overfølsomhet som astma, allergi eller eksem. Ingen av de tradisjonelle forklaringene, som luftforurensning, dårlig inneklima eller antibiotikabruk kan gi svar på hvorfor stadig flere blir atopiske eller overfølsomme.

Tidsskrift for Den norske legeforening:

Auka mikrobiell stimulering, kanskje via bakteriefloraen i dei øvre luftvegane eller i tarmen, kan vere ei felles forklaring på redusert risiko for allergi i dei ulike gruppene artiklane omtalar. For svak mikrobiell stimulering av immunsystemet, med allergi som eitt av resultata, kan vere ein moderne mangelsjukdom.

At allergi, grunnet en for svak mikrobiell stimulering av immunsystemet, kan betraktes som en mangelsykdom er en interessant iakttagelse. Legestanden har ellers aldri vært dem som har argumentert mot hygiéne. Tvert imot, de fremfor noen har ansvaret for hele det helse- og hygiénehysteriet som karakteriserer det moderne samfunnet og vår vestlige livsstil. Det er et kjennetegn ved vår tid at vi, for deres eget beste, isolerer barn fra all mulig påvirkning vi mener er skadelig, noe som ironisk nok leder til at de får plager av en helt ny dimensjon.

Enda verre er det at allergi synes å være en ond sirkel. Norges Astma- og Allergiforbund gir råd om hva man kan gjøre for å bedre renholdet, se her. For allergikerne er dette sikkert gode råd for å minske deres egne plager, men hva med barna som blir født inn i og vokser opp i et slikt miljø? På denne måten avler allergi mer allergi.

Spiseforstyrrelser og overvekt

Spiseforstyrrelser regnes som en psykisk lidelse og bruker kode F50 i ICD-10. De utvikler seg gjerne hos unge i alderen 12-25 år, ofte mot slutten av puberteten. Ofte vil de som lider av spiseforstyrrelser avvise at noe er galt med dem selv. Til spiseforstyrrelser hører:

• Anoreksi - der man begrenser sitt matinntak, og blir mer og mer opptatt av å ikke spise selv om man er sulten.
• Bulimi - der man angrer sitt matinntak, og oppkast eller bruk av avføringsmidler blir en tvangspreget rutine etter hvert måltid.
• Tvangsspising - der man spiser uten å være sulten, småspiser hele tiden eller har perioder med spiseorgier, se her.
• Megareksi - der man har et stort behov for å være stor og muskuløs, og spiser og trener overdrevent mye, se her.
• Ortoreksi - der man er overdrevent opptatt av å spise sunt og riktig, se her.

En oversikt over temaet spiseforstyrrelser finnes her. Under avsnittet 'Barn' leser vi at oppmerksomheten omkring spiseforstyrrelser hos barn før puberteten har økt, men at det har vært gjort få undersøkelser om 'early onset anorexia nervosa'. Tradisjonelt har spiseforstyrrelser rammet jenter. Man regner med at rundt 90% av alle dem som har spiseforstyrrelser er jenter.

Psykiatriforum.no:

Utbredelse av spiseforstyrrelser

Nærmere 120.000 nordmenn antas å lide av en spiseforstyrrelse. Statens Helsetilsyn oppgir at opptil 40.000 unge under 18 år har alvorlige problemer i forhold til mat. Selv om anoreksi er den tilstanden man som oftest legger merke til er bulimi og overspising mange ganger hyppigere. De siste 30-40 årene har antall tilfeller av spiseforstyrrelser økt kraftig, spesielt har antall tilfeller av bulimi og overspising økt.

Meget strengt beregnet regner forskere med at ca. 2% av den kvinnelige befolkningen i den vestlige verden mellom 15-45 år har anoreksi eller bulimi. Av disse utgjør tilfeller med anoreksi 25%, mens bulimi står for 75%. Her er ikke overspising medregnet og tallene vil reellt sett være høyere. Det er ca. 30% av de med anoreksi som er i behandling, mens kun 6% av de med bulimi er i behandling.

Halvparten får spiseforstyrrelsen før de er 18 år.

90% av de med spiseforstyrrelse er jenter og kvinner.

Spiseforstyrrelser forekommer ofte i miljøer der det er stort fokus på kropp og prestasjon. Dette gjelder spesielt innenfor toppidrettsmiljøer, dans og ballett og blant fotomodeller.

Spiseforstyrrelser er så utbredt at man har begynt å kalle det en folkesykdom.

Dagens Medisin:

En folkesykdom

Beregninger viser at det i Norge finnes nær 50.000 kvinner med behandlingstrengende anoreksi, bulimi og patologisk overspising (Rosenvinge og Götestam-Tidsskrift Norsk Lægeforening nr. 3 2002).

Spiseforstyrrelser er så vanlig at det må betraktes som en folkesykdom. Å vente i mer enn ti år på høyspesialisert behandling, er ikke rimelig. Behandling av en folkesykdom som rammer unge kvinner uten utdanning og innflytelse, burde være like prioritert som behandling av andre folkesykdommer.

Allerede i småbarnsårene lærer jenter seg samfunnets anorektiske kroppsideal. Spiseforstyrrelser har blitt en folkesykdom med sykmeldinger og derigjennom et liv utenfor samfunnet. Spesialisert behandling er effektiv, men kommer ikke alle til gode. Det er ikke lett å endre samfunnets skjønnhetsideal, men fullt mulig å sette inn spesialisert behandling mot spiseforstyrrelser tidlig i sykdommens vanskelige forløp. Da kan mange unge reddes fra et liv på siden av samfunnet.

I den senere tid har man blitt oppmerksom på at også gutter og menn kan rammes av spiseforstyrrelser, spesielt når det gjelder matvaner i tilknytning til en overdreven opptatthet av kroppsbygging og utseende (megareksi). Det har vært en økning av menn med spiseforstyrrelser, se her. Generelt har forekomsten økt for begge kjønn, med mørketall.

Lommelegen.no:

Når vi i dag snakker om en økning i forekomsten av spiseforstyrrelser i den vestlige kulturen, dreier det seg om to forhold.

En reell økning de tre-fire siste tiårene

En økt interesse for og dermed oppmerksomhet for ellers uoppdagete tilfeller

Det er særlig innenfor bulimigruppen og overspising vi ser økningen. Det er den kaotiske matatferden som øker mest. De restriktive anoreksitilfellene utgjør en mindre del av økningen.

Anoreksi er den spiseforstyrrelse som er mest kjent, selv om den på langt nær er den mest alminnelige. Den utgjør bare rundt 10% av tilfellene. Anoreksi er faktisk den psykiske sykdommen som har høyest dødelighet i befolkningen, se her. Denne kilden oppgir forekomsten av anoreksi til å være mellom 0,2 - 0,4 % totalt, men er mer vanlig blant jenter og unge kvinner. Se også her for undersøkelser om hyppighet.

Anoreksi er som oftest en jentesykdom og tar som oftest til i puberteten. Denne kvinnen har skrevet en bok som gir et godt innblikk i dette forholdet. Anoreksien startet når hun var 12 år gammel. Hun skulle bli tynnest av alle.

At anoreksi ikke er begrenset til barndommen, men kan fortsette og lede til døden, viser denne tragiske historien. At kvinnen var en ressurssterk og intelligent professor ga ingen garanti for bedre selvforståelse og selvbilde. Hun var, ifølge søsknene, "den mest ukuelige og bestemte person du kan tenke deg".

Hos ROS leser vi:

ROS, Rådgivning om spiseforstyrrelser:

Spiseforstyrrelsen er ikke uforståelig, men kan være vanskelig å forstå. Lav selvfølelse er et kjennetegn hos mange som utvikler en spiseforstyrrelse. Andres oppfatning kan bli styrende for egenverdet. Det blir vanskelig å like seg selv og anerkjenne egne følelser.

Anoreksi kan oppfattes som fullt ut meningsfylt av anorektikeren.

Statens Helsetilsyn har laget en publikasjon. Her er det verd å merke seg følgende:

Statens Helsetilsyn, Alvorlige spiseforstyrrelser - Retningslinjer for behandling i spesialisthelsetjenesten, 2000, Side 22:

1.5 Forekomst

(...)

I klinisk sammenheng er imidlertid anorexia nervosa hos prepubertetsbarn vel kjent (20,70,71), mens bulimia nervosa forekommer sjelden hos barn under 14 år. Sammenholdt med befolkningsstudiene kan man derved anta at også når det gjelder barn vil anorexia nervosa lettere oppta omgivelsenes oppmerksomhet, som igjen kan føre til henvisning til helsevesenet.

Side 72:

F50.0 Anorexia nervosa

(...)

Diagnostiske retningslinjer

(...)

(e) Hvis utbruddet er prepubertalt, blir den pubertale utviklingen forsinket (vekststans, som hos jenter vises ved at brystene ikke blir utviklet og ved at det foreligger primær amenorré, og hos gutter ved at genitalene ikke utvikles normalt). Ved helbredelse blir puberteten ofte fullført normalt, men den første menstruasjonen inntreffer sent.

Anoreksi er altså et vel kjent fenomén blant prepubertale jenter og kan tolkes som et forsøk på å forsinke kroppens utvikling. De kvinnelige formene oppfattes som 'fedme' som må vekk. Dette er et avgjørende trekk. Ser vi på grunnene til anorektisk adferd, oppdager vi at begrepene trygghet (frykten for å bli en annen), unnvikelse (å flykte fra én selv), mental styrke (kontroll over kroppens behov) og identitet (dårlig selvbilde) alle er knyttet til relasjonen mellom ønsket kropp og virkelig kropp - i en fase av livet der jenter forandrer seg mye fysisk, forandringer som er større enn de guttene må igjennom. Dette forklarer hvorfor det først og fremst er jenter som får spiseforstyrrelser. Det peker på den makt kroppen vår har over vårt selvbilde og vår selvforståelse.

Lommelegen.no:

En som har anoreksi tenker på mat og kalorier nesten hele tiden. Å sulte er et dramatisk forsøk på å undertrykke det å ha menneskelige behov overhodet, enten det gjelder mat eller andre menneskers omsorg. Vi kan tenke oss at på et ubevisst plan fryktes avvisningen om man gir uttrykk for sine behov og følelser. Mange opplever en følelse av å være sterkere enn andre, fordi de klarer å kontrollere behovene (mens friske folk gir etter for sine lyster og innfall!). Å presse kroppen ned i vekt kan også være et desperat forsøk på å "bli sett".

Et viktig menneskelig behov er sex. Det er godt samsvar mellom grunnene for anorektisk adferd og grunnene for seksualangst og frykt for intimitet. At anoreksi blir knyttet til seksualitet er ikke merkelig. Her blir sammenhengen mellom spiseforstyrrelser og problemer med nærhet og intimitet diskutert. En artikkel på engelsk om anoreksi og kvinnelig seksualitet finnes her. Kropp, hygiéne og seksualitet er nært knyttet sammen.

Lommelegen.no:

Hos de som har spiseforstyrrelser kan vi se et påfallende slektskap mellom forholdet til seksualitet og forholdet til mat. Den anorektiske sier gjerne nei til begge deler. (...)

A, 24 år, hadde knapt seksuelle erfaringer, til tross for et fast forhold i mer enn to år. Hun hadde anoreksi. Hun var i bedring, men det var fortsatt noen kilo igjen til normal vekt. Dels følte hun seg skremt av seksualiteten. Tanken på en så tett intimitet var overveldende. Og selve ideen om å bli trengt inn i, opplevde hun som en urenslighet. Og dels var seksualitet et ikke-tema. Hun kjente knapt noen lyster, hadde aldri erotiske fantasier, og hadde aldri masturbert. Av sin lege hadde hun fått forklart at dette nok hadde mye å gjøre med lavt ernæringsinntak, undervekt og lave hormonverdier. Lyster trenger føde.

DinSide.no:

Anorektikere sliter seksuelt

Høye krav og ulike forventninger gjør at mange sliter med spiseforstyrrelser og seksualproblemer. (...)

I foredraget "Kvalifisering av mennesket. Om kvinner, spiseforstyrrelser og seksualitet", ser sexolog og psykolog Elsa Almås på sammenhengen mellom dette. (...)

Personer med spiseforstyrrelser har ulike opplevelser av seksualitet. Ikke alle med spiseforstyrrelser har problemer med sexlivet, men ifølge Almås har mange problemer med å anerkjenne sine egne seksuelle behov og å sette grenser.

- Vi får ulike signaler fra omgivelsene. Jenter skal ha et vellykket sexliv, men samtidig være tilbakeholdne, sa Almås under foredraget.

Jenter skal også oppføre seg pent og være feminine.

- Mange som har vært guttejenter kommer i en alder hvor de får beskjed om å bli mer jentete, sier Almås.

Dette skaper problemer for mange. Når de plutselig tenker mer på kropp, kan det gå galt. Det kan også være vanskelig når de får et sexliv. Det er ikke lenge siden kvinner ikke engang skulle ha lyst på sex, og fremdeles er det mye tabu angående kvinner og sex.

Selv om gutter ikke er plaget av anoreksi, er det blitt en større forståelse for at også de kan ha problemer med relasjonen mat-kropp.

Lommelegen.no:

(...)

Gutters og menns vei inn i en spiseforstyrrelse kan følge arbeidet med å skulle bygge om sin kropp. Sunn kan være et mål i stedet for pen, med overdreven frykt for fett. Eller de kan manipulere kroppen i idrettslige sammenhenger, eksempelvis i vektklasseidretter, som bryting, judo, i hoppsport eller som jockey.

Homofile menn er en risikogruppe, med høyere forekomst enn blant heterofile menn. Diskusjonen om dette har vært noe delikat; av frykt for å forsterke fordommer om homofile som feminiserte menn. Det ligger imidlertid ikke noe diskriminerende i å konstatere at subkulturer blant homofile har drevet tegnleken om kropp, klær og identitet svært langt.

Usikker kjønnsidentitet?

I arbeidet med spiseforstyrrelser hos menn kan man støte på angst for sex, motvilje mot sex og forvirring om egen kjønnsidentitet. Flere beskriver usikker kjønnsidentitet før debut av spiseforstyrrelsen.

Gutters og jenters forhold til kropp og seksualitet er kanskje ikke så forskjellig som mange tror. Seksualangsten tar bare forskjellige former, mer ekstrovert og utagerende hos gutter enn hos jenter.

Overvekt er - i motsetning til spiseforstyrrelser - ikke en psykisk lidelse, men kan være en følge av slike lidelser og regnes som en livsstilssykdom. Begrepet sykelig overvekt brukes når relasjonen mellom høyde og vekt (den såkalte kroppsmasseindeksen) overskrider en bestemt verdi. Overvekt øker risikoen for hjerte- og karsykdommer og Type 2 Diabetes som er kostholdsrelatert.

Wikipedia:

Nest etter røyking er fedme og fedmerelaterte sykdommer den viktigste årsaken til tidlig død. Foruten helseskader resulterer fedme i store samfunnskostnader.

Det er en økning av sykelig overvekt i Norge. Hver femte nordmann har fedme, mens én av femti er sykelig overvektig.

(...)

Fedme er en stadig voksende livsstilssykdom blant barn, voksne og de fleste mødre, særlig i den vestlige verden der svært mange overspiser billig mat og beveger seg for lite. Samtidig er fedme skambelagt, og overvektige har svært liten status i populærkulturen og makthierarkiet i samfunnet.

Helse Midt-Norge sitérer en undersøkelse blant niåringer og 15-åringer gjort i Oslo i 2000:

Helse Midt-Norge:

Stadig flere barn blir overvektige

(...)

Overvekt blant barn
- 13 prosent av niåringene er overvektige.
- 10 prosent av 15-åringene er overvektige.
- Både niåringene og 15-åringene har gått opp to-tre kilo i vekt siden samme aldersgrupper ble veid og målt i 1975.
- Det fødes stadig flere barn med en fødselsvekt på over 4500 gram.

Her og her kan vi lese at hver fjerde åtteårige jente i Oslo var overvektig i 2004. Overvekt har blitt en folkesykdom. Folkehelseinstituttet presenterer en status for fedme og overvekt hos barn og unge i Norge i 2008:

I denne forbindelse er det ironisk at veiing og måling av barn har avtatt, som om deres vekt og høyde bare hadde interesse i en fortid da det fantes for lite mat.

Aftenposten.no:

Slutt på måling og veiing.
Det er et paradoks at når overvekt og fedme har vokst frem som et betydelig folkehelseproblem blant voksne, er de systematiske høyde- og vektmålingene i helsestasjons- og skolehelsetjenesten blitt redusert til et minimum.

Vi hadde lang tradisjon i å veie og måle barn på ulike klassetrinn. Vekt og høyde er viktige indikatorer på barnebefolkningens levekår i samfunnet. På 1980-tallet avtok klassevise høyde- og vektmålinger gradvis.

En ny barnevekststudie starter i september 2008.

På verdensbasis finnes det 20 millioner barn under fem år som er overvektige, se denne siden fra WHO. Overvekt er et økende problem blant barn i den vestlige verden. USA leder an i denne utviklingen som på så mange andre områder, se her. Økningen flater ut i USA, men fortsetter i Norge, se her. Det snakkes om en fedmeepidemi. Antall barn født med overvekt er stigende. Dobbelt så mange babyer over fem kilo fødes nå som for 15 år siden, se her. Overvekt i unge år øker risikoen for alvorlige sykdommer senere i livet, se her. Det finnes en sammenheng mellom overvekt og astma hos barn, se her. Type 2 diabetes opptrer i økende grad blant barn og unge, se her og her.

Hva årsaken til overvekt blant barn kan være, får vi et lite innblikk i ved å studere denne barnevernssaken, der en mor ble fratatt sin datter fordi 12-åringen veide over 100 kilo. Barn tar opp i seg de spisevanene som finnes omkring dem. Økt bruk av medikamenter kan også være en årsak til overvekt, se her. Men generelt er årsaken til overvekt at man har et energiinntak som er større enn kroppens energiforbruk. Overskuddet lagres som fett.

Tidsskriftet.no:

Den grunnleggende årsaken til overvektsepidemien er en ubalanse mellom energiinntak og energiforbruk hos et stort antall individer (11). Blant barn og unge er økningen i andelen overvektige i den senere tid blitt knyttet til store endringer i livsstil (mindre tid med moderat fysisk aktivitet, mer tid med TV/datamaskin) og kosthold (mer fastfood med mer fett og sukker og lavere inntak av frukt og grønt) (16).

Stikkord er kosthold og fysisk aktivitet. Det mangler ikke på bevissthet omkring disse årsaksforholdene, se f.eks. her. Men det betyr ikke på noen som helst måte at samfunnet eller foreldrene makter å gjøre noe med problemet. Noen legger vekt på kostholdet, og oppfordrer oss til å fjerne det negativt ladete begrepet 'slanking'. Det er rimelig å anta at tynnhetsidealet og overdreven fokus på slanking, kombinert med en overdreven bevissthet om skadevirkningene av overvekt, leder til et nervøst forhold til mat og videre til spiseforstyrrelser. Det er viktig å ha et avslappet forhold til det å spise. Dette blir ikke gjort enklere ved at vi bombarderes av tilbud om mat overalt, se her. Mat har blitt en del av forbrukersamfunnet, dvs. at det meningsfulle ikke ligger i det å virkelig trenge det vi spiser/drikker, det meningsfulle ligger i selve spisehandlingen. Det har vært gjort forsøk på å fjerne brusautomatene fra skolene i Norge, se her. Norges Diabetesforbund foreslår å gjøre brus dyrere.

Andre legger vekt på fysisk aktivitet.

Sinnetshelse.no:

Forklaringen på at vi blir overvektige er enkel, vi bruker kroppen mye mindre enn før i tiden, slik at kroppen får for mye drivstoff. Det kroppen ikke trenger av drivstoffet blir lagret som fett, og vekten øker. Vi spiser ikke mer enn tidligere. Snarere tvert imot. Men i dagliglivet bruker vi kroppen mye mindre.

(...)

Den fysiske aktiviteten, som vi fikk gratis før i tiden, må inn i vår levestil igjen. Alle vet at vi beveger oss for lite. Fritiden bruker vi stort sett i go'stolen. Og i stedet for å ta en tur om kvelden, har vi kort og hektisk mosjon på et treningssenter.

Barn skal sitte stille bak en skolepult og følge med i hva læreren sier. Når skolen er slutt for dagen, skal deres aktiviteter være organiserte og nøye kontrollerte.

Nordlandssykehuset.no:

(...)

Lite uorganisert aktivitet
Årsakene til økt overvekt skyldes ikke først og fremst økt inntak av kalorier. Dagens gjennomsnitts nordmann får sannsynligvis i seg omtrent like mange kalorier som for 20 år siden. Mindre fysisk aktivitet og framfor alt økende inaktivitet hos barn har medført generell vektøkning.

- Barna bruker mindre tid på uorganisert aktivitet som ballspill på løkka og mer tid foran tv og pc, sa Mevold.

På denne måten er problemet med overvekt en del av et langt mer generelt problem: vår livsstil, vårt behov av kontroll, vår manglende evne eller vilje til å bruke kroppen spontant eller som en del av nødvendige gjøremål. Vi organiserer fysisk aktivitet for barn i trening og sport, ikke uten en baktanke, men slik organisering er ikke noe barn i lengden finner lystbetont eller meningsfullt. Da gjør de heller som voksne, de setter seg til fordi det er mer lettvint, de unngår uteaktiviteter fordi det er 'tryggere'. Samtidig vet vi at mangelen på fysisk aktivitet gjør mennesker syke.

Barne- og familiedepartementet har laget et hefte om spiseforstyrrelser og overvekt hos barn og unge.

Barne- og familiedepartementet, Spiseforstyrrelser og overvekt hos barn og unge, 2005, Side 16-17:

Fysisk aktivitet og vekt
Dagens livsstil inviterer til inaktivitet; barn bruker mer tid på dataspill, TV og video enn utelek. Mange mennesker har et stillesittende arbeid og fraktes rundt i bil, trikk, buss, tog, rulletrapper, heis osv. Bomønster, trafikk og utemiljø fører til at foreldre heller kjører barn til skolen enn at de går selv. Mye av det som tidligere var variert utelek, blir nå organisert og regulert av voksne gjennom idrett. Naturlige friarealer er blitt regulert til andre formål. Alt dette har skjedd i løpet av knapt en generasjon. I vår tid er det derfor nødvendig å tenke over hvor mye man faktisk bruker kroppen i det daglige.

(...)

Råd
• Finn fram til aktiviteter barna trives med, slik at varige vaner kan innarbeides.
• Sørg for å gi barn og unge en positiv opplevelse av det å være i aktivitet.
• Prøv selv å vise at du er glad for å være i bevegelse, du er en rollemodell også her.
• Prøv å begrense «kjøring og henting» i tilfeller der barna like godt kan gå eller sykle.

Side 13 i heftet fra Barne- og familiedepartementet.

Det mangler ikke på bevissthet og gode råd når det gjelder å motvirke overvekt.

Skolepress

Jeg er ca 19 år, jeg er jente, ca 165 cm, 48 kilo, til tider lat, fungerer under stress, men ikke press, jeg skal påbegynne mitt siste år på Videre Gående Skole, jeg har brukt sommeren på opplæring innen et yrke.

Straks begynner skolen og jeg er et emosjonelt katastrofeområde...

Den siste uken før skolestart er her.

Nå er ikke dette verdens undergang, men det sender meg flyvende inn i et kaos av nerver, som jeg slettes ikke har styr på. Siste år, siste sjanse herregud, for et prestasjonspress...

Må få jobb, må holde styr på skolen, må hjelpe til, må ta ekstraeksamener, må være perfekt. La meg forklare resultatet av alle disse tankene: Jeg blir nervøs, jeg flyr inn i vilt raseri når som helst over hva som helst, så nærmest synker jeg sammen helt paralysert, bare veldig rolig, ok. Så blir jeg kjempeglad, så flyr jeg på veggen og holder på å bli gal av sinne, så får jeg latterkrampe.

Akkurat denne uken av året er mitt emosjonelle katastrofeområde som elev og student. Resultatet av skolepress undervurderes sterkt.

Ovenstående er hentet fra en blogg og kan på en grei måte oppsummere hva dette avsnittet skal handle om.

Det sies ofte at skolen er et sted der vi skal få kunnskap for livet. Det som ikke sies så ofte, er at skolen også er et sted der vi skal graderes for livet.

Presset for å få gode karakterer er noe vi alle kjenner. Er man heldig, vil dette presset være et gode. Ideelt sett skal jo karakterer være en inspirasjon til å jobbe med skolearbeidet og forbedre sine kunnskaper. Og hvis man lykkes, så er jo det bra. Problemet begynner når de samme karakterene brukes til å sette mennesker opp mot hverandre, gradere dem, rangere dem og sile dem ut. Da er det to spørsmål som blir viktige: Hvor relevant er karakterer i bedømmelsen av et menneskes evner og ferdigheter for et senere yrke? Settes karakterer objektivt og rettferdig, eller er karaktersettingen i realiteten vilkårlig og subjektiv, og en sammenligning mellom dem dermed fundamentalt urettferdig?

Jeg skal ikke svare på disse to spørsmålene her, men heller dokumentere de høyst reelle problemene som karakterjaget og skolepresset skaper i norske skoler i dag, problemer som ikke bare er ille for mange unge mennesker, men som direkte kolliderer med den uttalte hensikt en skole skal ha, nemlig som et sted der man skal få kunnskap for livet.

Mye av det vi legger i begrepet skolepress kommer av det faktum at det ikke finnes noe alternativ til lang teoretisk utdannelse.

NOVA Rapport 21/05 - «Likestillingsprosjektets» barn, Kap.4, 2005 :

Skolens innhold – eller snarere mangel på meningsfylt innhold – har også vært tema for deler av den kritiske ungdoms- og skoleforskningen. Nils Christies bok Hvis skolen ikke fantes skapte kraftig debatt på 70-tallet (Christie 1971). Christie mente at den lange ungdomstiden oppstod fordi ungdom ikke lenger var etterspurt som arbeidskraft, verken i samfunnet eller i hjemmet. Skolen ble alternativet, men skolens innhold ga ikke ungdommene mulighet til å oppleve seg som hele individer. Elevene var verdifulle bare i den grad de var flinke og mestret de oppgavene skolen påla dem. Dette skapte tapere, mente Nils Christie. Men effekten slo også ut på normaleleven og skapte generell mistrivsel. Skolen fikk mer og mer preg av å være en oppbevaringsinstitusjon, og ble karakterisert som det venteværelset ungdom befant seg i før de kunne tre over dørstokken til voksenverdenen, hevdet Christie.

Sysselsettingen i industrien falt dramatisk på 1980-tallet, se SSB her. Kapitalhensyn gjør at industriproduksjon lønner seg dårlig i Norge. Manuelt arbeid og håndverksfag inngår ikke mer i den generelle samfunnsoppbyggingen og har fått lav status. Det er også karakteristisk at de nye yrkene innen service og omsorg, i særdeleshet arbeid som har med barn å gjøre, også har lav status og er dårlig betalt. For mange er høy lønn det eneste virkelige kriteriet på et meningsfullt arbeid. Vi lever i en tid der vi idealiserer forbruket. For å få høy lønn må du i alminnelighet ha høy utdannelse. For å få høy utdannelse må du ha de beste karakterene og komme inn på de riktige studiene. På sånt sett er karakterer ikke bare et tegn på at man har tilegnet seg nødvendig grunnleggende kunnskaper, de blir også et mål i seg selv. Dette karakterjaget er helt uavhengig av hva som egentlig er nødvendig, både for én selv og for samfunnet (se her).

Dette har som rimelig konsekvens at mange får et anstrengt og kunstig forhold til skolearbeid og læring. Læring blir et spørsmål om poengsanking, se her. Mange får innpodet forventninger fra de er små fra sine foreldre, forventninger som kan være urealistiske. Vi er ikke alle skapt for å mestre mye teoretisk kunnskap. Skuffelser gjør at man får et bestemt tankesett om seg selv og andre, både følelsen av personlig utilstrekkelighet men også ideen om 'taperen' og 'tapskarrieren' - når alt nødvendig arbeid i realiteten er like mye verd.

På nettstedet til Psykisk helse i skolen siteres en undersøkelse der depressive reaksjoner settes i sammenheng med et sterkt press for å lykkes.

I bladet for Allmen- og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen skriver man under tittelen "Er unges gode helse kun valgflesk?" :

Utposten:

Bakteppet er unges liv hjemme, på skole og i fritid. Ikke noe tidspunkt i historien har bydd på så mange positive muligheter. Men kontrastene er store. Tiden sammen med voksne er stadig kortere. Familiene som nettverk er svekket. Trender og moter skifter fort. Det er viktig å henge med. Tid og tanke er okkupert av billedmedier. Mobiltelefonen er ofte skrudd på døgnet rundt. Forventningene til sosial deltakelse er høye. Samtidig er kravene store til skoleprestasjoner. Veien til en tapskarriere er kort. Hvordan de unges totale situasjon virker på deres helse, er lite kjent.

Vi vet imidlertid at to av tre av alle 15- og 16-åringer i Oslo i 2000 og 2001 svarer at de er utsatt for et stort press for å lykkes. I denne gruppen er andelen unge med depressive symptomer dobbelt så høy sammenlignet med de øvrige kameratene. I samme undersøkelse er resultatet at 10 prosent av guttene og 26 prosent av jentene har betydelige depressive symptomer. Flere utenlandske undersøkelser tyder dessuten på at andelen unge med slike plager er økende.

At veien til såkalte tapskarrierer er kort, er et relativt nytt tankesett i vår tid. Det henger sammen med revurderingen av - og innholdet i - begrepet arbeid.

Det anstrengte forholdet til skolearbeid kan for enkelte blokkere evnen til å ta til seg kunnskap.

Spesialpedagogikk nr. 2/2004:

Matematikk, angst og ”blokkeringer”

Lærerne rapporterer ofte om ”blokkeringer” i forbindelse med matematisk læring. Disse blokkeringene oppfattes oftest som emosjonell blokkering – en slags læringssperre på grunn av angst og derav motvilje til faget. Disse blokkeringene rapporteres sjeldnere i andre fag. I arbeidet med spesifikke matematikkvansker, har mange av oss iakttatt slike blokkeringer. I utgangspunktet kan det være tale om ulike tilstander, men siden fenomenet oftest opptrer i forbindelse med matematikkvansker kan det være nærliggende å tenke seg at en spesiell mekanisme ligger bak. I tilfelle, er den da av emosjonell karakter?

Har stress blitt den nye barnesykdommen? Symptomer på stress er ikke bare relatert til skolepress, men springer ut av den totale livssituasjonen som mange unge befinner seg i, en livssituasjon som ironisk nok ligner mer og mer på den de voksne har. Barn stresser seg syke, se her.

En doktoravhandling fra Universitetet i Bergen viser sammenhengen mellom skolestress og subjektive helseplager blant 11-15-åringer, gjerne i kombinasjon med lite fysisk aktivitet. Vi leser:

Doktoravhandling UiB:

Tidligere undersøkelser har vist at helseplager som hodepine, ryggsmerter og nervøsitet påvirker velvære og funksjonsevne blant barn og unge. (...)

Resultater fra norske data viste også at et høyt nivå av plager henger sammen med et høyt nivå av skolestress, og et lavt nivå av fysisk aktivitet. Sammenhengen mellom fysisk aktivitet og plager ser ut til å være svakere for jenter enn for gutter. Deltakelse i fysisk aktivitet ser ut til å ha mest positiv effekt for de elevene som opplever høyest grad av skolestress. Konklusjon: Et stort antall 11-15 åringer rapporterer et høyt nivå av helseplager. Slike plager ser ut til å kunne måles ved hjelp av spørreskjema i denne aldersgruppen. Plagenivået ser ut til å kunne reduseres ved hjelp av tiltak i skolemiljøet, og ved tiltak som kan øke barn og unges deltakelse i fysisk aktivitet.

Det er ironisk at "deltakelse i fysisk aktivitet" ofte betyr organisert idrett, slik at man selv ikke da unnslipper oppdelingen i vinnere og tapere, prestasjonskrav og press.

Skolevegring er angst for å gå på skole og kan defineres som "vansker med å møte på skole som følge av emosjonelt ubehag", se her og her.

NTNU - Angst og skolevegring:

Fem til ti prosent av elevene i norsk skole innfrir kriteriene for en eller flere angstlidelser. Forekomsten av angstlidelser er derved like stor som de ulike atferdsvanskene, men de har blitt viet langt mindre oppmerksomhet i skolen. Angstlidelse i tidlig alder er hos mange forløper for flere andre vansker, eksempelvis depresjon, rusproblematikk og atferdsvansker.

Det levnes ingen tvil om hva som er status for barn som ikke vil gå på skole. De enten har - eller vil utvikle - "depresjon, rusproblematikk og atferdsvansker". Det levnes heller ingen tvil om hva foresatte må gjøre med slike sarte og ømfintlige barn.

Aftenbladet.no:

Tandre

- Det handler ofte om dem som er litt tandre, og blir sittende hjemme, sier Sundby.

Skolevegrerne kan utvikle angst og depresjon. Sundby mener det i stor grad handler om at elevene sitter hjemme og vet at de skulle vært et annet sted.

På barneskolen er målet i de aller fleste tilfellene å få barnet tilbake på skolen. Vegringen for dem handler stort sett om frykten for å skilles fra foreldrene, og en uforklarlig frykt for skolen. Skolevegring på ungdomstrinnet kan være tegn på sosial angst, og ikke alle kan hjelpes tilbake til en vanlig skolehverdag, mener Sundby.

Autoritet

Det finnes ingen klar statistikk over problemet. Sundby anslår at alvorlig skolevegring, hvor elever blir borte fra skolen i måneder i strekk, rammer ca. én prosent av elevene. Det er ingenting som tyder på at det er et voksende problem.

Sundby mener foreldre må bruke sin autoritet for å få barna til å gå på skolen.

- De må bruke litt makt, og få en tiåring som vil slutte på skolen til å forstå at det ikke er noe alternativ, sier Sundby.

På denne måten skapes bildet av taperen som ikke vil gå på skole. Da blir vi anbefalt å bruke "litt makt" for å løse problemet.

I Norge er det fremdeles relativ stor forståelse for at barneskolen skal være fri for karakterer, selv om det kommer forslag om det motsatte, se f.eks. her og her. Dette kan være forklaringen på at selvmord direkte relatert til skolepress er liten i Norge. I Japan er tilfellet en annen.

Med jevne mellomrom blir det offentliggjort internasjonale undersøkelser der norske barns skoleprestasjoner blir sammenlignet med andre land, se PISA 2006 og TIMSS 2004. At Norge ikke kommer på topp i slike undersøkelser skaper bekymring hos mange instanser. Fra utlandet kommer advarsler om lavt nivå, og det levnes ingen tvil om hva som kan skje med de såkalt skolesvake, se her.

Er mer skolearbeid og hjemmelekse løsningen? Eller vil dette bare gjøre elevene mer stresset og øke forskjellen på dem som klarer seg og dem som ikke klarer seg?

VG.no:

Hjemmelekser fører med seg høyt stress-nivå, hodepine og søvnvansker hos altfor mange skoleelever.

Det mener den anerkjente svenske skoleforskeren Jan-Olof Hellsten.

(...)

Han viser til en hel mengde undersøkelser fra skolen de siste 20 årene, som beretter om mye mer stressede skoleelever.

Den erfarne skoleforskeren fra «Pedagogen» på Universitetet i Uppsala mener skolene har hengt seg fast i en gammel og lettvint arbeidsmetode ved å pøse på med lekser.

- Ofte kan ikke lærerne en gang begrunne hvorfor de gir lekser, sier Hellsten. Han er spesielt bekymret for de elevene som ikke får hjelp fra foreldrene til hjemmearbeidet med leksene.

Her kan vi lese at mange dropper ut av videregående skole. Hva er årsaken til det?

Dagsavisen.no:

Alle som har avsluttet grunnskolen i 1994 eller senere har rett til tre års videregående opplæring. Det høres både fint og riktig ut. Men hvordan fungerer denne rettigheten i praksis? Alternativene for teoritrett ungdom er mer eller mindre blitt borte. Også de som går på mekaniske fag eller hjelpepleie må avlegge eksamen i matematikk og norsk. Gruppen som trenger særskilt tilrettelegging av undervisningen er blitt mye større. Og til tross for særskilt tilrettelegging; hver fjerde elev i videregående slutter altså uten å ha bestått eksamen. Det er ingen vits i å ha en rettighet du ikke klarer å nyttiggjøre deg. På den måten kan rettigheten tilsløre det reelle forholdet – at mange unge i praksis står uten et tilbud.

Skal skolen forsterke eller utjevner forskjeller i kunnskaper og læreevne blant unge? Skal skolen øke eller redusere prestasjonsgapet? Fremmer karakterpress individualisering fremfor sosialisering av barn?

Forskning.no:

Meningsløst skolearbeid

- Avhandlingen viser at de elevene som opplever skolearbeidet som meningsløst og lite utfordrende, har større risiko for å bli mobbere. Dessuten viser den at øket grad av elevaktivitet i timene reduserer denne opplevelsen, som vi kaller skolestress. Dermed kan vi gå ut fra at prosjektarbeid og klassediskusjoner virker forebyggende når det gjelder mobbing, og er viktig faktorer når en skal bedre skolemiljøet og den enkelte elevs helse, sier Natvig.

Hun håper denne studien kan bidra til at man i økende grad ser på alternativer til den tradisjonelle kateterundervisningen og kutter ned på individuelt elevarbeid.

Skolen har som uttalt mål å sosialisere et menneske til å bli en samfunnsborger. I realiteten er skolen et sted der du lærer at egne evner og egen suksess langs en nøye opptrukket linje er det eneste som teller.

Selvskading og selvmord

Mange unge i dag har tildels alvorlige psykiske problemer. Dette er et faktum som er vel dokumentert. Folkehelseinstituttet driver et prosjekt (TOPP-prosjektet) som følger barn fra de er 18 måneder til de er 15 år. Psykiske plager har blitt vår tids største helseproblem.

Folkehelseinstituttet:

Stort helseproblem blant barn
Tidligere undersøkelser tyder på at mellom 10 og 20 prosent av alle barn mellom fire og ti år har så store psykiske plager at dette virker inn på deres daglige fungering.

– Psykiske vansker er et av vår tids største helseproblem. Angst, depresjon og utagering er de vanligste problemtypene blant barn og unge. En regner at vel en tredjepart av barna med klare plager trenger profesjonell hjelp, sier Mathiesen.

Flere og flere barn og unge har psykisk problemer, se her. Køen av dem som må ha hjelp vokser.

DinSide.no:

Køen vokser

Siden 1999 har den nasjonale opptrappingsplanen for psykisk helse sørget for at 20.000 flere barn og unge får behandling og at behandlingen av psykiske lidelser er bedre enn noen gang før i Norge.

Men allikevel vokser køene av barn i behandlingsapparatet. Hvorfor det?

- Nye undersøkelser forteller oss at det er enda flere barn som sliter med psykiske lidelser enn vi var klar over for bare noen få år siden. Så selv om flere får behandling i dag, er køene også lenger enn noen gang. Forskningen viser at så mange som 15 - 20 prosent av alle barn i Norge har en form for psykiske plager, og at omtrent 8 prosent har en psykisk lidelse som trenger behandling, sier Holte.

En av de klareste indikasjonene på at psykiske problemer er tiltagende, er antallet som skader seg selv.

DinSide.no:

En fersk rapport fra den svenske Sosialstyrelsen viser en kraftig økning i selvskader. Og problemet er like stort i Norge.

De ferskeste tallene her hjemme viser at 10,7 prosent av norske skolelever bevisst har skadet seg selv, og jentene er i flertall.

Sinnets helse 2/2004 - Voksne for Barn: Om selvskading, Side 4 :

Over ti prosent av norsk ungdom har i løpet av livet skadet seg selv med vilje, viser en spørreundersøkelse blant 4060 unge. Selvskading er tre ganger så hyppig blant jenter som gutter, og kutting er den vanligste metoden.

Vesentlig flere jenter enn gutter driver med selvskading. BBC meldte at hele én av tre britiske jenter i 11- til 19-årsalderen bevisst har forsøkt å skade seg selv, se her. En forsker spør: "Vi må spørre oss selv om hva det er ved vårt moderne samfunn som forårsaker så mye stress hos ungdommen."

En forklaring på at jenter er i flertall er kanskje at gutter ikke i samme grad har lært å identifiserer egne problemer med sitt eget indre. Gutter vil være mer utagerende og heller utøve vold mot andre enn mot seg selv. Men når det kommer til den meste ekstreme selvskadingen, selvmordet, er gutter i flertall.

SSB:

Det ble registrert 22 selvmord blant barn under 18 år i 2003. Flere gutter enn jenter tok sitt eget liv.

Selvmord blant unge i Norge økte relativt kraftig fra begynnelsen av 1970-årene til begynnelsen av 1990-årene - se her - og økningen skjedde i hovedsak i gruppen unge menn mellom 15 og 24 år. Selvmord forekommer svært sjelden hos dem mellom 10 og 14 år, men også her er det en tendens til at flere har begått selvmord de siste tiårene.

En grunn til at enkelte år har et høyere antall selvmord er fordi selvmord kan ha en smitte-effekt og kan komme i bølger, se her. Selv om selvmord forekommer sjeldent i aldersgruppen 10 til 14 år, forteller nesten en av tre ungdommer at de en eller flere ganger har vurdert selvmord, se her.

Selvmord skjer ikke nødvendigvis på grunn av dype psykologiske problemer - se her - men det er rimelig å anta at ens generelle mentale sårbarhet har innflytelse på hvordan man takler livets problemer. Det er f.eks. dokumentert at anoreksi øker selvmordssannsynligheten, se her.

Hvorfor tar unge sitt eget liv? Overlege Michael Setsaas gir noen betraktninger:

Kronikk:

Spesielt bekymringsfullt er som nevnt økningen av selvmord blant unge mennesker. Det er grunn til å være bekymret over at terskelen for selvmord blant unge synes å ha blitt betydelig redusert efter krigen. Vårt samfunn er i store forandringer, det settes stadig større krav til ungdom, samtidig som mulighetene blir dårligere. Vi ser stadig flere som sliter med arbeidsledighet og manglende skoleplass. Dårlig nettverk med oppløste familier, dårlig sosialtilhørighet, ofte i en kombinasjon med betydelige krav fra omgivelsene for eksempel i en studiesituasjon, fører for enkelte til psykisk sykdom som depresjon og manglende mestring av egen tilværelse. Selvmord må betraktes som et alvorlig samfunnsproblem, som et symptom eller sykdomstegn på alvorlige feil/mangler i vårt samfunn.

Foruten sosiale og psykologiske årsaker, har man forsøkt å forklare økningen i antall selvmord med fysiologiske årsaker. Tidligere pubertet har vært trukket fram, se her. Holdningen til bruk av medikamenter på barn har også vært trukket fram, se f.eks. om bruken av "lykkepillen" her. Det er kanskje karakteristisk at legemiddelindustrien holdt tilbake informasjon om at antidepressiver for voksne ikke hadde noen bieffekter på barn, se her og her. Antidepressiver kan fremme selvmord hos unge. Her skriver Folkehelseinstituttet om midlet SSRI: "I 2003 sendte europeiske og etter hvert norske legemiddelmyndigheter ut en advarsel mot bruk av SSRI-preparater hos barn og unge under 19 år. Dette ble gjort på bakgrunn av rapporter om fare for selvmordstanker og -handlinger hos yngre." Se også her.

Flere jenter enn gutter driver med selvskading. Dette kan henge sammen med at jenter har en større tendens til å bebreide seg selv. De har kanskje et dårligere selvbilde og har lettere for å gå inn i depresjoner.

Voksne for Barn:

Jenter er mest sårbare for depresjoner
Å være jente er en risikofaktor i forhold til depresjoner. I hvert fall etter puberteten. Som 16-åringer har jenter opptil fire ganger så hyppige depresjoner som gutter.

(...)

- Anatomiske forhold, biologi, hormoner eller relasjoner. Alt kan ha en sammenheng. Selv har jeg mest sans for det siste. Jenter er spesielt opptatte av relasjoner mellom mennesker. Fordi de har mye av sin selvfølelse forankret i hvordan de oppfattes og blir likt av andre, blir de mer sårbare enn guttene. Gutter har generelt mer av sin selvfølelse knyttet til mestring og det å utrette ting. De slår seg mer på brystet, sier Grøholt.

Påført selvskade er ikke det samme som et mislykket selvmord. Selvskading er ikke en måte å unnslippe livet - det er en måte å mestre livet. Dette faktum kan gi opphav til mange misforståelser og mye skam.

Sinnetshelse.no:

- Svært ofte er selvskading blitt oppfattet som "nesten-selvmord" eller mislykkede selvmordsforsøk, eventuelt som manipulerende selvmordstrusler. Dette har ofte medført at personer som selvskader, er blitt misforstått og dessuten ofte møtt på sårende og krenkende måter, særlig når selvskadingen er oppfattet som manipulerende atferd. Det er viktig å understreke at de aller fleste som selvskader, gjør dette i det skjulte, og bruker mye energi på å dekke eller kamuflere sår og arr. Både fordi de skammer seg over selve handlingene, som de slett ikke alltid opplever å ha kontroll over, og fordi de er redd for omgivelsenes reaksjoner og avvisning. Dette gjør at både bekjente og folk i helsevesenet kan være uvitende om selvskadingen, inntil personen er trygg nok på den hun/han møter til å våge å fortelle.

I dag er synet i økende grad at selvskading er en måte å bearbeide og mestre vanskelige følelser, minner og situasjoner på - ofte knyttet til alvorlig omsorgssvikt, traumer eller overgrep man opplevde i barndommen.

Ironisk nok er selvskading en del av vår kultur. Selvskading både var og er sosialt akseptert. I middelalderen var det de religiøse selvpiskerne som på sett og vis var forbilder for veien til frelse og det rette liv. Hvorvidt disse menneskene var moralsk opphøyde, eller bare vanvittige, hysteriske eller fortvilte, er et åpent spørsmål. Fakiren stilte ut sine smertebragder for offentligheten, og ble beundret og respektert i flere kulturer. I vår tid vekker mennesker som driver med risikoadferd også beundring. Det kan dreie seg om ulike sportslige aktiviteter som medfører store fysiske plager eller sterk risiko for egen død. Det kan dreie seg om såkalte jackass stunts, der man filmer og legger ut for offentligheten det man finner på av smerte. Men man trenger ikke drive med slike sære ting for å ha en tilbøyelighet til å skade seg selv, se her. Generelt vil vår kultur oppfatte selvpåført smerte som høyverdig. At man kan kontrollere smerten og tøye smertegrensen vekker beundring. Selvpåført glede oppfattes ikke som like høyverdig. Det er rimelig å anta at dette på en grunnleggende måte farger vår holdning til seksualitet. Det høyverdige i smerte virker også tilbake på selve oppfattelsen av og innholdet i seksualiteten: ved at seksualiteten blir koblet til vold.

Her følger en definisjon av selvskading:

Lommelegen.no:

Definisjon

Ved selvskade forstår vi at et menneske skader kroppen sin på en måte som ikke er sosialt akseptert. Skaden omfatter:

● Kutting
● Brenning
● Slåing
● Plukking
● Biting
● Kloring
● Riving
● Gjennomhulling av huden
● Bruk av skadelige stoffer for utskylling eller klyster
● Dunking av hodet mot harde flater
● Napping av hår
● Riving av neglebånd eller negler til de blør
● Kveling eller slåing av seg selv
● Svelging av etsende stoffer
● Graving i munnhulen
● Kutting med store eller skarpe gjenstander i kjønnsåpninger
eller endetarm

så vel som annen type lignende atferd.

● Insulinseponering
● Overdosering av insulin

Hensikten med å gjøre disse handlingene er å skade seg selv, ikke for eksempel for å dekorere seg, slanke seg eller utvise risikoatferd.

Man merker seg at noen typer selvskading har et seksuelt tema. Det er rimelig å anta at jenter som driver med selvskading ikke har et fungerende seksualliv. Generelt har depresjoner og medisiner mot depresjoner en negativ innvirkning på seksualivet, se her. Depresjonen en ond sirkel: man blir deprimert fordi man ikke får dekket sine behov, samtidig som depresjonen gjør det vanskeligere å dekke disse behovene. Selvskadingen kan bli en måte å ta avstand fra og uttrykke forakt for seksualiteten. Dette er ekstremiteten i en seksualfiendlig kultur.

Selvskading har en dissosierende funksjon. Den er en måte å ta avstand fra realitetene og sitt eget jeg. Den er en måte å nøytralisere egne følelser og egen seksualitet.

Lommelegen.no:

Selvskading og dissosiering
Å dissosiere vil si å avspalte bevissthetsopplevelser, minner og inntrykk. Dette gjør at en opplever seg selv, eller hendelsen på avstand. En føler seg nummen, eller opplever det som om alle følelser forsvinner. Eventuelt at en ikke husker noe i det hele tatt. Dissosiering er en mestringsstrategi mennesker bruker når de blir utsatt for overgrep, eller blir vitne til vold. Kronisk mishandlede mennesker kan ha lært å dissosiere allerede som barn, og bruker denne evnen til å mestre vansker i voksen alder. Av og til tar dissosieringen kontroll over personen. Noen har lært seg å kontrollere dissosieringen ved å bruke selvskade. Andre har lært å bruke selvskade som en måte å dissosiere og komme vekk på.

Som med andre typer psykologiske lidelser, vil selvskading helst skje i det stille, se her. Men dette er ikke merkelig. Kjernen i slike lidelser er nettopp mangelen på fellesskap.

En annen type selvskading er narkomani. I utgangspunktet ruser man seg ikke for å skade seg selv, men enkelte vil utvikle et forhold til narkotiske stoffer som i praksis er selvskading. Avhengighet til narkotika blir et fysiologisk (snarere enn en psykologisk) problem, men det betyr ikke at motivene for narkomani - troen på at man selv kan fikse alt, behovet for å mestre livet og ha kontroll, eller at man trenger å unnslippe og gå inn i en dissosiativ og bevisstløs tilstand - er forskjellig fra motivene som tilskrives selvskading. Selvskadingen tar akutt uttrykk når man bevisst tar overdoser med narkotika eller medikamenter.

Det var en stor økning i antall ungdom som befattet seg med narkotika i tidsrommet 1992-2001, se her. Rundt århundreskifte toppet det seg i antall narkotikarelaterte dødsfall. Etter den tid har det vært et fall i bruken av lettere narkotiske stoffer blant unge (se denne undersøkelsen foretatt av Statens institutt for rusmiddelforskning), men ungdom mellom 15-20 år som oppgir at de har prøvd tyngre stoffer som heroin er konstant, se her.

De narkomane er en del av hva vi kan kalle 'pille-samfunnet', en tiltagende mengde med mennesker som tilsynelatende ikke kan fungere uten inntak av kunstige preparater. Det var en fordobling i salg og bruk av antidepressiver mellom 1989 til 1999, se her. I 2004 ble det omsatt nerve- og sovemedisiner for 1,4 milliarder kroner, se her. Selv om økningen har stoppet opp i den senere tid, bruker seks prosent av befolkningen slike midler, se her. Bruken av lovlige preparater virker tilbake på den alminnelige bruken av ulovlige preparater, både narkotika og dopingmidler. Barn doper seg med anabole steroider for å øke sine prestasjoner, se her. Misbruk av ulovlige dopingstoffer finner sted blant yngre og yngre gutter, og kan medføre alvorlige selvskader, se her.

Mobbing

I foregående avsnitt har barn innehatt sin tradisjonelle rolle, dvs. offerrollen, om de så er utsatt for legen med sin ADHD, hygiénen med sin allergi, fedmen og spiseforstyrrelsen fra de voksnes spise- og kroppsvaner, eller karakterpresset.

Mobbing stiller barn i utøverrollen, og dette er kanskje grunnen til at mobbing bare i senere tid har blitt tatt på alvor, som noe mer enn 'uskyldig barnelek'.

Skolepsykologi 6/2004 - Dag Hareide, En kritisk beretning om «Den store nordiske mobbekrigen», side 17-18 :

Mobbing er et ord som ikke beskriver et nytt fenomen, men gir et nytt felles navn til mange gamle fenomener. I den folkelige bruk omfatter det et mangfold av tidligere hendinger som: erting, kalling med økenavn, plaging, juling, slåsskamp, utfrysning, baksnakkelse, voldelig mishandling, diskriminering m.m. Det strekker seg fra alvorlige hendelser som ender i sykehusopphold og selvmord til vanlige hverdagsbegiveheter.

Mobbing er et urgammelt sosialt fenomén, men det var først i 1972 at begrepet ble synliggjort av en svensk lege.

Fredrikke - Oddbjørn Knutsen, Mobbing i skolen: årsaker, forekomst og tiltak, kap. 2, 2005 :

Selv om Nordland m.fl. og Schjelderups tanker om individets sterke behov for gruppetilhørighet, negative konsekvenser av avvisende oppdragelse, og at avvik blant gruppemedlemmene kunne føre til utestengning fra gruppa, ble ikke mobbebegrepet lansert innen det pedagogiske fagfeltet og i den offentlige debatten før tidlig på 1970-tallet (Forsman 2003). I følge Forsman, var det den svenske legen og kirurgen Heinemann (1972), som introduserte mobbing som fenomen i den svenske debatten i begynnelsen av 1970-tallet. Heinemann var særlig opptatt av å avdekke behovet for å både synliggjøre, og få iverksatt tiltak mot mobbingen i svensk skole. I sine beskrivelser av en rekke mobbesituasjoner, både blant barn og voksne, har han etter mitt syn greid å synliggjøre både ofrene, mobberne og de mekanismer som ofte ligger til grunn for mobbeadferd. Heinemann har også påpekt de alvorlige langtidsvirkningene som mobbing kan føre til hos ofrene.

Hvorfor ble mobbing et begrep akkurat i denne tiden?

Skolepsykologi 6/2004 - Dag Hareide, En kritisk beretning om «Den store nordiske mobbekrigen», side 36 :

Hvorfor fikk vi denne spesielle oppmerksomheten rundt mobbing i Norden, og hvorfor skjedde det nesten utelukkende i skolen? Et mulig svar kan ligge i den usikkerhet og krise som oppsto i overgangsfasen mellom den gamle, autoritære og den nye mer liberale reformpedagogiske skole. Nordiske land var langt framme i oppgjøret med den autoritære skole. Sverige var det første landet som forbød lærere å slå elever, og innføring av demokratiske elevråd skjedde tidlig i Norden. I den gamle, autoritære skole i den vestlige verden var den synlige voldsbruk lærerens rettighet. (...)

En annen enklere forståelse ligger i at Norden som Europas fredeligste region også naturlig har lav toleranse for plaging av folk, spesielt barn. De nordiske land var blant de første som fikk lover mot at foreldre kunne slå egne barn. Fokus har kommet på «skjult vold» mot barn og kvinner i hjemmene. Mobbekampanjene er slik sett en del av at voksne mennesker tar ansvar.

Det finnes flere definisjoner på begrepet mobbing. I en brosjyre laget av barne-, ungdoms- og familiedirektoratet gir man denne definisjonen:

Dan Olweus og Cecilia Solberg, Mobbing blant barn og unge, Bufetat, 2006, side 8 :

Mobbing kjennetegnes av følgende tre forhold:
• negativ eller ondsinnet atferd
• som gjentas og foregår over en viss tid
• i et forhold som er preget av ubalanse i styrkeforholdet mellom partene; den som blir utsatt, har vanskelig for å forsvare seg.

De fleste definisjoner av mobbing inkluderer tidsaspektet og en ubalanse mellom partene. Derfor er enkeltstående handlinger ikke mobbing, men har mer med vold og overgrep å gjøre. Når det er balanse mellom partene, vil det dreie seg om konflikter og uoverensstemmelser mellom individer og ikke mobbing. Mobbing er systematisk plaging over tid uten betingelse og uten løsning. Ubalanse i styrkeforholdet kjennetegnes ved at det er gruppen som plager (eller bifaller til plagingen) av individet. Ikke alle definisjoner av mobbing inkluderer ondsinnethet. Å ha med ondsinnet adferd har en tendens til å gjøre mobbing om til et spørsmål om bevisst adferd hos ett enkelt individ, mobberen, når det vesentlige er hvordan mobbeofferet selv opplever situasjonen, se her.

Mobbing er først og fremst et sosialt fenomén. Det er et fenomén som oppstår i og er betinget av grupper med mennesker. I grupper med mennesker finnes det gruppemekanismer. De kan, om de ikke tøyles, produsere mobbing.

Dan Olweus og Cecilia Solberg, Mobbing blant barn og unge, Bufetat, 2006, side 14 :

Noen sentrale mekanismer i gruppemobbing er følgende:

• Sosial smitte. Visse elever kan bli påvirket til å delta i mobbingen hvis den som leder plagingen, er en de beundrer. De som «blir smittet», er gjerne barn/unge som selv er litt usikre og som kan ønske å hevde seg.

• Svekking av normale sperrer mot aggressive tendenser. Hvis verken lærere eller medelever prøver å hindre mobbingen, blir mobberen eller mobberne belønnet gjennom sin «seier» over offeret. Dette kan bidra til å svekke mer «nøytrale» elevers sperrer mot aggressive tendenser og medføre at de selv begynner å ta del i mobbingen.

• Redusert følelse av individuelt ansvar. Det er godt kjent fra sosialpsykologien at en person føler mindre ansvar og har mindre skyldfølelse hvis det er flere som deltar i en negativ aktivitet som for eksempel mobbing. Dermed kan vanligvis hyggelige, men kanskje lett påvirkelige elever iblant være med på mobbingen uten større betenkeligheter.

• Gradvise forandringer i oppfatningen av mobbeofferet. Gjennom de stadige angrepene og nedsettende kommentarene blir offeret etter hvert oppfattet som en temmelig verdiløs person som «nesten tigger om juling». Dette er med på å redusere skyldfølelser hos dem som deltar i mobbingen, og kan også være en delforklaring på hvorfor medelever vanligvis ikke prøver å stoppe plagingen av offeret.

Grunnen til at mobbing er et så utbredt fenomén er fordi mobbing uttrykker og ivaretar maktstrukturene i en gruppe. Maktstrukturene kommer til uttrykk når alle tror at alle andre godtar mobbingen. Dette er hva som kalles den kollektive illusjonen.

Fredrikke - Oddbjørn Knutsen, Mobbing i skolen: årsaker, forekomst og tiltak, kap. 8, 2005 :

I de fleste mobbesituasjonene er det tilskuere til stede. I skolen er det ikke sjelden at det står en hel del elever i ring rundt mobberne og mobbeofferet. De barna som står rundt og ser på er ofte langt flere enn de som er direkte involvert i mobbesituasjonen. De deltar vanligvis ikke aktivt men forholder seg passivt til det som skjer. I følge Roland og Vaaland (2003) tror den enkelte tilskueren som oftest at de andre barna er mer positive til mobbingen enn det de egentlig er. Dette hindrer dem i å støtte mobbeofferet. Den enkelte tror han eller hun er alene om å synes at dette er fælt og at det må stoppes. Derfor tør de ikke å protestere mot mobbingen. Enkelte kan til og med gå sammen med mobberne. Mobberne tror at alle tilskuerne bifaller det som skjer fordi ingen protesterer. Mobbeofferet på sin side tror også at tilskuerne støtter mobbingen fordi ingen sier noe i mot mobberne. Dette øker belastningen på mobbeofferet. Dette fenomenet kaller Roland for en kollektiv illusjon mellom mobber, mobbeofferet og tilskuerne.

Bifall til mobbing kan godt være en illusjon, men maktstrukturene i en gruppe, og frykten for å skille seg ut, er høyst reelle. Mobbing identifiserer styrke i kraft av å støte ut den svake.

Mobberen mobber ikke fordi vedkommende er 'ond', men fordi vedkommende er utpekt til å være lederen. Det er forventningene til en leder som er den vesentligste drivkraften bak mobbing. Karakteren til mobberen kommer i annen rekke, selv om det innenfor forskning om mobbing har vært populært å individualisere problemet og utpeke en syndebukk - for dermed lettere å prøve å lokalisere problemet og løse det.

Skolepsykologi 6/2004 - Dag Hareide, En kritisk beretning om «Den store nordiske mobbekrigen», side 24 :

Andre nyere nordiske forskere har sett seg lei på denne ensidige individualiseringen. Christina Salmivalli og en gruppe forskere ved Turku Universitet beskriver de forskjellige rollene i mobbing som et sosialt fenomen; med vekt på andre roller enn mobber og mobbeoffer. Den som mobber får støtte fra medhjelperen og forsterkeren. Den som mobber får støtte fra: forsvareren. Og den som melder seg ut kalles: outsideren. De har gjort mange studier rundt mobbing som gruppeprosess og er opptatt av at intervensjon ikke bare må skje mot individet, men med hjelp av uformell påvirkning fra gruppen og i klassemiljøet.

Hvis vi individualiserer mobbingen, og tilskriver enkelte barn en ond natur, kan vi lett tro på en autoritær oppdragelse. Vi kan havne i den paradoksale situasjon at vi tror at vi løser problemet ved å mobbe mobberen.

Det er ironisk at mobbing først oppsto som begrep i skolen. Voksne skulle liksom ha vokst fra seg denne villskapen og lot seg ikke influere av gruppemakt og gruppemekanismer. Dette sier mye om samfunnets barnesyn: at barn tilsynelatende lever i en egen barneverden, og ikke først og fremst er mennesker med den samme psyken og de samme problemene som voksne har. I dag vet vi at mobbing også skjer blant voksne. Det er god bevissthet om temaet, se f.eks. her. Landsforeningen mot mobbing på arbeidsplassen ble stiftet i 1987, se her.

Tiltross for ulike mobbeprogrammer, er mobbing et stort problem i norske skoler. I 2003 kunne vi lese at mobbing blant elevene i grunnskolen hadde økt med 70% over en periode på seks år, se her. I brosjyren fra barne-, ungdoms- og familiedirektoratet leser vi:

Dan Olweus og Cecilia Solberg, Mobbing blant barn og unge, Bufetat, 2006, side 8 :

Omfang
Våre store skoleundersøkelser viser at omtrent 17 prosent av elevene i barneskolen og ungdomsskolen, eller en av seks elever, er innblandet i mobbing med en viss regelmessighet – enten som offer eller som mobbere eller begge deler (...) Omtrent tolv prosent eller 75 000 elever er mobbeofre og knapt sju prosent eller 35 000 elever mobber andre elever. To prosent (ca. 10 000 elever) er både offer og mobber. Fem prosent av elevmassen eller én av 20 elever er innblandet i mer alvorlig mobbing som skjer minst en gang i uken . Mobbing er et betydelig problem i norsk skole, et problem som berører svært mange elever.

Antimobbeprogrammer ble hevdet å ha en effekt rundt 2004, men i den senere tid er det registrert en økning av problemet, se her. Aftenposten skriver at 1 av 4 unge opplever mobbing, og at mobbing i skolen øker for første gang på flere år. I VG leser vi:

VG.no:

Flere blir hyppig mobbet på skolene

(VG Nett) Flere barn blir mobbet på skolen enn i fjor, og de mobbes oftere, viser tall fra Elevundersøkelsen 2008. Dermed fortsetter den uhyggelige trenden fra samme undersøkelse i 2007 - andelen elever som blir utsatt for hyppig mobbing på skolen, stiger.

(...)

Økende tendens

(...)

I 2007 oppga 23,2 prosent at de ble mobbet. Det samme tallet har i 2008 økt med 0,8 prosent til 24 prosent. Andelen elever som blir mobbet alvorlig eller hyppig har økt fra 4,5 prosent i 2005 til 5,4 prosent i 2008. Andelen som opplever mobbing er større på barnetrinnet enn på høyere trinn. Analysen gir ingen påviselig forandring i spørsmål om bråk og uro.

Prosentandelen som oppga å ha blitt mobbet
i grunnskolen og videregående skole. Hentet fra her.

Ingen bør være i tvil om alvoret i mobbing, og hva som skjer med dem som utsettes for dette gjennom år. Ethvert avvik fra normen kan danne grunnlag for mobbing. Et godt eksempel på dette er overvekt. Overvekt kan lede til mobbing, men kan også forsterkes av mobbingen, fordi overvekt kan være knyttet til spiseforstyrrelser. Psykiske problemer hos barn og ungdom både starter med og videreføres av at de blir mobbet.

Tidsskrift for Den norske legeforening:

I langt de fleste undersøkelser har man vektlagt sammenhengen mellom mobbing og mental helse. Man har undersøkt nivået av angst, depresjon, sosial desintegrasjon, ensomhetsfølelse, negativ selvoppfatning, frykt for negativ evaluering, atferdsvansker, selvmordstanker, selvmordsforsøk og subkliniske psykotiske opplevelser blant barn og unge som er involvert i mobbing. Resultatene viser gjennomgående en sterk assosiasjon mellom det å bli mobbet og symptomer på dårlig mental helse (...)

Studier gjennomført blant barn og unge viser at det er en høy korrelasjon mellom psykiske og kroppslige helseplager, og det er blitt foreslått at det til en viss grad kan være den samme etiologien som ligger til grunn for problemene. Somatiske plager som er blitt satt i sammenheng med mobbing, er infeksjons- og smertetilstander, anspent muskulatur, svimmelhet, kvalme, appetittløshet, tretthetsfølelse og sengevæting.

(...)

Til tross for at mobbing er sterkt assosiert med helseplager, er det mange barn som ikke forteller om problemene til foreldre eller lærere, og det er viktig at helsepersonell vurderer mobbing som en mulig innvirkende faktor når de møter barn og unge med psykiske og somatiske helseproblemer.

Er mobbing 'naturlig', et slags grunninstinkt i mennesket som gjør at vi reagerer mot svakhet, vi beskytte det sterke i gruppen, en «survival of the fittest»? Eller er nettopp referansen til 'det naturlige' problemet, at mobbing blant mennesker bare uttrykker en mangel på sosial opplæring og ansvar, den avhengighet av sosialisering som utmerker oss og skiller oss fra andre arter? Gruppen kan lett bli et tyranni om vi ikke skjønner nødvendigheten av opplæring i empati. Å bekjempe mobbing er et spørsmål om å lære å ta personlig ansvar. Skolen er i dag det viktigste, kanskje eneste, stedet hvor barn lærer dette. I den grad skolen er autoritær - ved at den reflekterer maktstrukturer mellom barn eller mellom barn og voksne - og fremmer individets egne evner og suksess på bekostning av fellesskapet, i den grad vil mobbeproblemet bare øke.

Skolepsykologi 6/2004 - Dag Hareide, En kritisk beretning om «Den store nordiske mobbekrigen», side 28 :

NÅR LÆRERE MOBBER
En avgjørende test på om mobbeprogrammene dreier seg om mobbing, og ikke bare om å befeste maktstrukturer; er om læreres og ansattes mobbing av elever blir satt på dagsorden. Det er alarmerende at «mobbing» i Norden i all hovedsak har blitt gjort til noe som skjer mellom elev og elev.

Side 36 :

Lærerne må lære seg å takle egne konflikter, utvikle en samtalekultur og bli en rollemodell for empati og konfliktløsning. De må også lære megling. Elever trenger positiv læring i sosial kompetanse og konflikthåndtering. Skolen må ha et program for elevmegling og for elevers medansvar for skolens kultur. Først i siste instans må læreren se sin rolle som den som bruker sanksjoner når det andre ikke nytter – men først da.

Å tro at barn lever i en adskilt barneverden er farlig. Bare sammen med voksne lærer de å fungere i en gruppe. Barn sosialiseres ved hjelp av samtaler, samhold og gode forbilder.

Kjøpepress og nasking

I en tid der vi har satt barnet på pidestall og erklært det for hellig, kan det falle mange voksne tungt for brystet å måtte konfronteres med barnets forbrytelser. Det har vært en betydelig økning i antall barn under 15 år som begår ulike typer lovbrudd.

SSB:

Mer vold, nasking og graffiti blant barn

Tallet på barn under 15 år siktet for voldsforbrytelser var fem ganger så høyt i 2001 som i 1992. Antall barn under 15 år tatt for nasking ble nesten tredoblet i løpet av samme tiårsperiode, og skadeverk har blitt den nest viktigste grunnen til at unge barn blir registrert som lovbrytere hos politiet.

For voksne er graffiti skadeverk. For unge er graffiti et behov for markering, identitet og eksistens. Hvorfor kan ikke disse behovene dekkes i forståelse med voksen-samfunnet, istedenfor i opposisjon til det? Tagging er et godt eksempel på de latente konfliktene som eksisterer mellom generasjoner. Her går Oslo kommune til angrep på tagging. Her blir påstandene besvart.

Dette avsnittet skal primært handle om nasking, fordi denne type lovbrudd klart er den største blant de unge, og fordi nasking sier noe om hvordan det er å leve i forbrukersamfunnet.

SSB:

I løpet av 90-tallet er det blitt noen færre barn som er tatt for grovt tyveri, mens antall barn siktet for simpelt tyveri er mer enn fordoblet og antall barn tatt for nasking er blitt nesten tre ganger så høyt. Når det gjelder disse mindre alvorlige tyveriene gjør de unge jentene fra 13 til 16 år seg særlig gjeldende. I alderen 11 til og med 14 år utgjør jentene 40 prosent av alle siktede med vinningskriminalitet som hovedlovbrudd, og blant tolv- og trettenåringer er jentene i flertall når det gjelder nasking og simple tyverier.

Nasking er typisk jentekriminalitet. Hva får tolv-tretten år gamle jenter til å stjele så mye? Er dette bare en tilfeldighet, eller har det sammenheng med kjønn og seksualitet? På nettstedet ung.no drevet av Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) leser vi disse kommentarene på siden om butikktyveri:

Ung.no:

Smurfen
Oj oj oj... Har blitt tatt for nasking. Jeg. En trur aldri det kommer til å skje, men jo da.. Jeg var en flink tyv i mange år, men problemet er bare at hvis man stjel over lenger tid glemmer man liksom at man stjel. .Ikke tenkte vel jeg på vekterne, kameraene eller hva som ville skje hvis jeg blev tatt. Jeg er idag 22 år og har en liten datter, hun var med meg når jeg stjal. Heldigvis sov hun, og våknet ikke för jeg slapp ut av vekternes kontor. Jeg nasket förste gangen når jeg var 10 år. Jeg blev ikke tatt, og fortsatte. Når jeg var 14 blev jeg tatt -pinlig, pinlig.. (...)

Prinsesse Bøllefrø
Når jeg var liten ca. 4-7 år likte jeg å stjele. Ikke fordi jeg likte å være slem, men jeg ville ha fine ting. Når foreldrene mine tok meg i det, sa de at jeg kom til å få et skikkelig problem når jeg ble eldre, men av en eller annen grunn har jeg liksom vokst det av meg. Hvis jeg tar noe nå så er det liksom en tier eller en tjuekroning fra lommeboken til pappa, og det er for å kjøpe meg mat på skolen :P Jeg anbefaler ikke å stjele, men jeg forstår absolutt hvorfor folk får kick av det! Og folk som ikke har stjålet noe som helst har ingen rett til å dømme de som har. Noen gjør det fordi de må, andre fordi de syns det er gøy. Men jeg tror få gjør det fordi de har lyst til å være slem mot andre.

Prinsessen sier at noen stjeler fordi de må, andre fordi det er gøy.

Kleptomani regnes som en vane- og impulsforstyrrelse (adferdsforstyrrelse), der man er tiltrukket av å ta ting som tilhører andre. Adferden er forbundet med spenning og gir en følelse av tilfredsstillelse under og like etter handlingen, se her. Om det også inkluderer seksuell spenning, bruker man ordet kleptofili. Forbindelsen til seksualitet er interessant på flere områder. Selve objektet som stjeles kan ha en seksuell betydning, se på engelsk her. Kleptomani er i likhet med seksualitet 'forbudt', det gir en følelse av å ha 'kontroll', det handler om å 'ta noe i besittelse' og det rettferdiggjør 'avstraffelse', alle temaer karakteristiske for vår seksuelle kultur.

Sexologer i dag mener at perversjoner ikke trenger å involvere kjønnsorganene i det hele tatt, men kan bestå av handlinger som skjuler deres seksuelle natur og opptrer som seksuelle surrogater. Eksempler er kleptomani og pyromani, som bare tilsynelatende ikke har med seksualitet å gjøre, se her. Gutter vil finne seksuelle surrogater i aggressive og utadrettete handlinger slik som pyromani, spillegalskap og risikosport, mens jenter er mer innadvendte og tenderer mot kleptomani og trikotillomani. Det antisosiale ved disse handlingene - og deres mangel på impulskontroll - kan ledes tilbake til en uutviklet, antisosial og hemmet seksualitet.

Nasking er ikke det samme som kleptomani. De fleste som stjeler har ikke noe dypt psykologisk motiv for å gjøre det. Det dreier seg i de fleste tilfeller om vinningsmotiver, å få tak i det man 'må ha'.

Lommelegen.no:

Kleptomani er ikke vanlig nasking
Det naskes som aldri før, lyder avisoverskrifter. I Oslo taper forretningene en million kroner hver eneste dag fordi kunder og ansatte stjeler. Det [er] et stadig økende problem, og det er mange som blir tatt for nasking.

Den aller største gruppen som blir anmeldt er ungdommer mellom 14 og 19 år. De fleste ungdommer har venner eller bekjente de vet har nasket i butikker. De aller fleste stjeler for vinnings skyld, men noen få lider av en sykdom som får dem til å gjøre det.

(...)

Unyttig stjeling
Ungdommer stjeler stort sett merkeklær, sminke, smykker og parfyme. Dette er dyre ting som ikke alle har råd til å betale selv, og et stort klespress gjør at enkelte prøver å skaffe seg de nyeste klærne ved å stjele i butikker.

Dette er noe som skiller vanlig nasking fra kleptomane. De som er kleptomane stjeler gjerne ting de ikke trenger. Det de stjeler blir gjerne stuet bort i huset, gjemt, glemt eller gitt bort til noen andre. De har ikke bruk for det selv, det er selve stjelingen som er det viktige.

(...)

Hvorfor blir man kleptoman?
Det er et spørsmål det ikke finnes noe sikkert svar på, men det finnes noen teorier.

Noen av dem går ut på at personen har fått for lite kjærlighet som barn. Det som er sikkert er at det er en psykisk lidelse, og den hører til blant de impulsive lidelsene.

Den såkalte "lykkepillen" brukes mot kleptomani - se her - slik den brukes til så mye annet i vår tid.

Nasking er nøye koblet til fremveksten av det moderne forbrukersamfunnet.

Butikktyveri kan kalles den første moderne forbrytelsen, et produkt av økende masseproduksjon og påfølgende markedsføring på slutten av 1800-tallet.
- Konsument-kulturen manipulerer sansene, forfører dem, og svekker menneskenes evne til å motstå fristelsene, forklarer Lisa Tiersen, kultur-historiker ved Barnard College i New York. Det var ikke uvanlig at hjemmeværende fruer tok på seg finklærne, og dro ut på de reneste tyveritoktene. Korsettene ble ofte fylt til bristepunktet med varer. Så forstemmende var fenomenet for den regjerende viktorianske tidsånden at en ny mental forstyrrelse ble postulert for å kunne forklare det - kleptomani. Som en tilstand er kleptomani fremdeles anerkjent, men blir svært sjelden diagnostisert. For de aller fleste som stjeler av vane lider av tvangsnevroser, mener ekspertene. De øvrige er profesjonelle kriminelle, narkomane - og spenningssøkere. Noen beregninger viser at en fjerdedel av alle disse er tenåringer.
- Personlig har jeg aldri opplevd det eller hørt kolleger snakke om kleptomani, sier Oslo-psykologen Hans Olav Fekjær, som har drevet praksis så langt tilbake som 1968. - Jeg tror tilstanden er helt marginal her i Norge.

Unge jenter nasker angrepillen.
Hentet fra Dagbladet.

Norge ligger på Europa-toppen når det gjelder nasking. Det er karakteristisk at det er materiell overflod, ikke materiell nød, som betinger utbredelsen. Kleptomani eksisterer i en slags symbiose med sin lovlige motpart: shoppingsyke eller shoppemani (patologisk shopper, eng: shopaholic) der man er ute av stand til å motstå impulskjøp. Mange unge opplever et sterkt kjøpepress. Reklamen appelerer hele tiden til det vi enda ikke har. Den installerer i oss en slags permanent misnøye. Den kobler menneskelige behov til fysiske gjenstander og kjøpshandlinger.

Å kritisere forbrukersamfunnet og dets materialisme får ofte et komisk skjær over seg - nettopp fordi vi til de grader lever i et avhengighetsforhold til dette samfunnet og de premissene det hviler på. For mange er forbruk selve beviset på våre fremsteg og vår utvikling. Å kritisere dette samfunnet er et privilegium for de privilegerte.

Studvest.no:

Mer enn noe er julen markedskreftenes høytid. Dette året forventes det at vi vil bruke mer penger enn i fjor. Er dette en utvikling som vi liker? Nei, mente noen og arrangerte den internasjonale kjøpefrie dagen som i år gikk av stabelen lørdag 24. november. I Bergen ble den markert med utdeling av pepperkaker på Torgallmenningen.

EN SKUMMEL UTVIKLING
– Formålet med denne dagen er at folk skal bli mer bevisst på sitt eget forbruk, sier Marianne Gulli, som var blant de frivillige i regnværet lørdag. Hun understreker at «kjøpefri dag» ikke trenger å bli tatt helt bokstavelig.

– Det er ikke slik at «kjøpefri dag» betyr at du ikke har lov til å kjøpe en melkekartong hvis du er tom for melk. Det viktigste er at man tar et standpunkt mot shoppingpresset, og reflekterer rundt sitt eget forbruksmønster. Dette er jo noe som den enkelte kan gjøre noe med.

Gulli, som til vanlig studerer sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, er bekymret for retningen som nordmenns juleforbruk tar.

Bak denne ufrivillige komikken ligger alvoret.

Naushad Ali Qureshi - Oppvekst og oppvekstvilkår i et postmoderne samfunn:

Stress er et stort problem for mange barn i postmoderne samfunn. En regner med at så mange som 90 000 barn i skolealderen lever i en sterkt stresset situasjon pga. aktivitetsnivået som forventes av barn. Deres hverdag preges av å være gjennomorganisert på den ene siden, og av fragmentering og mangel på sammenheng i de ulike arenaer på den andre. Barn og unge utsettes for aktivitetspress, kjøpepress og utseendepress fra foreldre, venner, reklame og andre media. For mange barn og unge kan det være vanskelig å leve opp til mange og til dels kryssende forventninger fra venner og foreldre. Dette er en av vår tids store problemer som rammer barn og unge hardest, og mange ganger kan vi se både psykiske og fysiske symptomer. Alt fra depresjoner og stress til de alvorligste utslagene i form av spiseforstyrrelser og selvmord.

Handling på impuls er noe vi lærer å unngå som barn, med mindre vi lever i et samfunn der impulshandlinger er selve grunnlaget for økonomien.

Barnevern

I avsnittet om overvekt henviste jeg til denne artikkelen i Aftenposten. Det dreide seg om en jente på tolv år som skulle sendes til fosterhjem. Jentas fedmeproblem var hovedbegrunnelsen for å frata moren omsorgen.

Nå er det slik at vi trenger et barnevern. Det er ikke gitt at alle foreldre kan ta hånd om sitt avkom på en god måte. Vi mennesker er ikke perfekte, og ting kan gå galt som gjør at vi ikke egner oss som omsorgspersoner. Dette avsnittet skal ikke dreie seg om hvorvidt vi trenger et barnevern eller ikke, men om det faktum at barnevernet har fått en stadig større innflytelse over mange flere barns liv, og at barnevernet ofte, utifra en blanding av bedrevitenhet, maktarroganse og mangel på personlig ansvar, skaper konflikter istedenfor å løse dem.

Det har vært en sterk økning i antall barnevernssaker.

Aftenposten.no:

40.000 får hjelp fra barnevernet

Det er nå dobbelt så mange barnevernsbarn som i 1990. Hvert år de siste årene har 10 000 nye barn fått hjelp av barnevernet. Eksperter gir ulike forklaringer på veksten.

De aller fleste barna mottar ulike hjelpetiltak, alt fra opphold i besøkshjem til hjelp fra støttekontakt. Den kraftige økning av barn på slike hjelpetiltak er hovedforklaringen på den sterke veksten i antall barnevernsbarn. Men det er også et økende antall barn som opplever at andre må overta omsorgen av dem.

Større utfordringer.
Eksperter forklarer utviklingen både med endringer i familieforhold og med holdningsendringer til barnevernet.

- Før var det et tettere samfunn hvor familier i flere generasjoner bodde nær hverandre, og nabokona brydde seg, sier Ann-Marit Sæbønes, direktør i Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet (Bufdir).

Det har vært en tildels voldsom økning i barnevernssaker. Akuttplasseringer øker også.

NRK.no:

Akuttplassering i barnevernet aukar

Tal på akuttplasseringar i barnevernet har auka kraftig. Dei fire fyrste månadane i år har talet auka med 20 prosent samanlikna med same periode i fjor.

- Det uroar oss. Me må heilt klart gå igjennom årsakene til at dei har auka, seier Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt (AP)

Tidlegare inn med tiltak
Alle kommunane i landet har motteke brev frå barne- og likestillingsdepartementet, som uttrykkjer uro over auken i talet på akuttplasseringar i barnevernet.

- Eg trur at ein av hovudutfordringane er at me må koma tidlegare inn med tiltak. Det kan førebyggja veldig mange konfliktar, seier Huitfeldt.

Departementet er urolig over økningen. Det barne- og likestillingsministeren ikke sier er at denne økningen er ønsket. I 1992 fikk Norge en ny barnevernslov. Intensjonen var nettopp at det skulle bli lettere å ty til barnevernet - at "flere barn skulle få hjelp".

Adressa.no:

Fra 1996 til 2006 økte antall meldinger til barnevernet fra 20 800 til 31 084. Det er en økning på 64 prosent. Samtidig har antall henleggelser av meldinger holdt seg nesten stabilt, noe som betyr en kraftig økning av antall barn med tiltak i barnevernet. Det var fra ca. 20 000 1996 til ca. 40 000 i 2006 som mottok tiltak av barnevernet i løpet av året. Rundt 10 000 nye barn kommer inn under barnevernet hvert år og antallet nye tilfeller øker. (...)

Etter min mening, og jeg antar blant det politiske flertall, er det ikke bare negativt at flere får hjelp fra barnevernet. Intensjonen med den nye barnevernsloven som kom i 1992, var nettopp at flere barn skulle få hjelp. I samme periode har antall stillinger i det kommunale barnevernet bare økt med 27 prosent.

Det er ideologiske årsaker som ligger til grunn for at stadig flere blir tatt hånd om av barnevernet. Det kan være drømmen om det 'perfekte samfunnet', eller det kan være troen på vitenskapen, på at du må ha en universitetsgrad for å vite noe om barn. Generelt har idéen om at staten har myndighet over barn, og kan fostre dem opp, vært sentral i utviklingen av det moderne samfunnet. Offentlig barnevern inngår i denne idéen.

Barnevernets historie:

Barnevernet i Norge er i første rekke et etterkrigsfenomen, og et resultat av velferdsstatens utvikling. Før vergerådsloven kom var offentlig barnevern et lite koordinert fagfelt gjennom bestemmelser i kriminal-, fattig- og skolelovgivningen, og kunne like gjerne omfatte tukthus og bortsetting til det som ble oppfattet å være gode hjem. (...)

Barnevernloven av 1953 tok utgangspunkt i at det er foreldrene som har ansvar for barnet, og som skal sørge for at det får den omsorg det har behov for. Loven la hovedvekt på forebygging, sosial service og hjelpetiltak. Tvangstiltakene skulle bare benyttes når de rene hjelpetilbudene ikke førte frem. Svakhetene med denne loven var at barnevernet kom i en rollekonflikt med seg selv. Det skulle være et hjelpeorgan, samtidig som det skulle være et organ som forberedte og avgjorde tvangssaker. Og lovbestemmelsene som hjemlet tvangsinngrep ble kritisert fordi kriteriene ikke var formulert presist nok i lovteksten.

17.juni 1992 vedtok derfor Stortinget en ny barnevernlov som tydeliggjorde rollefordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune. Loven la også avgjørelsesmyndigheten i tvangssaker til et organ utenfor og uavhengig av barnevernet.

Det er en fylkesnemnd som har avgjørelsesmyndighet i tvangssaker, se her. Nemndas sammensetning blir omhandlet her. I nemnda skal det sitte to oppnevnte sakkyndige psykologer. Deres undersøkelser og vurderinger er sentrale når nemnda tar stilling til om tvungen omsorgsovertakelse er nødvendig. Dette gjøres for å "bidra til økt rettssikkerhet". Men hvor uavhengige er disse psykologene? Samme person kan i noen saker være sakkyndig for kommunen, i andre saker sitte som sakkyndig i nemnda. I en rapport om sakkyndige i barnevernssaker, skriver man:

Joar Tranøy - Menneskerettigheter og barnevern i Norge og Sverige:

Sakkyndighetsrollens funksjon i fylkesnemnda og andre rettsinstanser i barnevernsaker er ikke problematisert. Det er for eksempel ikke stilt spørsmål om hva slags relasjoner det er mellom barnevern og sakkyndige. Både retten, fylkesnemnda og barnevernstjenesten tar utgangspunkt i det samme utvalg av sakkyndige. De samme sakkyndige psykologer tar vanligvis oppdrag både fra barneverntjenesten og domstolen. (...)

Psykologmiljøene er små. De fleste kjenner hverandre. Sakkyndige er i mange tilfelle ikke eksterne fagpersoner, men en del av et nettverk med tette bånd til barnevernet. Rettssystemet støtter denne praksis. Det synes som det i flere tilfeller utvikles et ”toppfolkenes partnerskap” mellom sakkyndige psykologer, barnevern og rettsvesen. Tette bånd kan oppstå mellom sakkyndige psykologer, barnevern og rettsvesen. Slike bånd kan influere på psykologers metodebruk, spesielt i forhold til vurdering av såkalt autorative kilder.

Hva betyr alt dette? Det betyr at man tar i bruk vitenskapen (psykologien) i et forsøk på å objektivisere noe som alltid må hvile på individuelt skjønn og relativ kunnskap. Det danner seg en liten eksklusiv elite som mener at de vet hva som er best for barn. I et forsøk på å fraskrive seg et personlige ansvar, tar man i bruk såkalte objektive personlighetstester - f.eks. MMPI, se her - som danner grunnlaget for å ta barn vekk fra deres foreldre. Barnevernet har en agenda. De vil at flere barn skal få hjelp av dem. Til dette formålet tar de i bruk vitenskapen, og kan påberope seg retten til å vite hva som er best for barn.

Jeg trodde det var slutt med at voksne kunne bruke fysisk makt på barn i Norge, men jeg tok feil. I Vindafjord-saken (se også her) ble to barn på rundt ti år tatt med makt av politiet. Dette ble videofilmet og lagt ut på YouTube (fjernet per november 2009). I en video sier datteren flere ganger nei. I en annen video blir sønnen tatt.

Nå tror jeg ikke at politifolkene som tok disse barna syntes at det var en god dag på jobben, men "plikten kaller" om det heter. De som hadde ansvaret for avgjørelsen trengte ikke å hente barna selv. Deres ansvar begrenser seg til den stillingen de innehar, og tar slutt så fort de går over i en ny. De vil antageligvis aldri mer ha noe med disse barna å gjøre. Ansvaret for deres skjebne pulveriseres i faglige komitéer og nemnder, i stillingsinstrukser og lovparagrafer. I barnevernsloven leser vi:

Barnevernsloven

§ 6-3. Barns rettigheter under saksbehandlingen.

Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. (...)

Er dette bare fine ord?

Vindafjord-saken er ikke unik. En 15 år gammel jente blir slått og lagt i håndjern etter å ha rømt fra barnevernet og hjem til mor, se her. Det er ikke vanskelig å finne nettsteder som er kritiske til barnevernet:

• knut.com
• barnasrett.no
• origo.no
• Barnevernetdreper
• likestilling.com
• r-b-v.net

Innholdet på disse nettstedene kommer med tildels skarpe utfall mot barnevernet og er opprørende lesning. Hvor kommer alt dette hatet fra? Ser vi her grensene for hva det offentlige kan befatte seg med? Er overtredelsen av disse grensene med på å gjøre så mange rasende? Flere politikere krever opprydding i barnevernet. Det planlegges et massesøksmål, se her.

Burde ikke barnevernet bidra til å løse konflikter istedenfor å skape dem? Burde man ikke la være å ta barn med makt? Burde ikke barn få et ord med i laget når avgjørelser fattes som angår dem?

'Barnas beste' er en frase som ofte brukes av voksne. Hva som er barnets beste bestemmes av hva voksne mener er best. Når de ikke kan bli enige om hva som best, vil begrepet brukes i en prestisje- og maktkamp mellom voksne. Voksne skyver barna foran seg i kampen for egne interesser. 'Barnas beste' blir et alibi og en unnskyldning. Og det er en mektig unnskyldning, nettopp fordi barn i vår tid har kommet til å stå for alt det som er svakt og sårbart. 'Barnas beste' har stor følelsesmessig gjennomslagskraft i et ellers kyniskt samfunn.

Barnevernet er kanskje nødvendig i en tid der det personlige ansvaret smuldres vekk og der "nabokona ikke lenger bryr seg". Men det er ingenting som kan erstatte det personlige ansvaret, minst av alt barnevernet, og nettopp derfor må barnevernet trå svært varsomt frem.

Fantasiverdener og ensomhet

Mange flere barn opplever konflikter mellom dem som står dem nærmest.

Sinnetshelse.no:

- Hvor mange norske barn og ungdommer opplever hver år at foreldrene skiller seg?

- Vi vet jo både fra statistikken og fra våre egne liv at skilsmisse er vanlig, og at en skilsmisse i mange tilfeller involverer barn. I vårt land vil annethvert ekteskap som inngås oppløses dersom dagens trender fortsetter; 50,4 prosent er siste tallet fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Hvert år opplever mellom 11 000 og 12 000 barn i Norge at foreldrene får formell skilsmisse. De siste fem årene er det til sammen 55 200 norske barn under 18 år som har opplevd at foreldrene har skilt seg, ifølge SSB.

- Hva med barn av samboende foreldre?

- De må også tas med, og sannsynligvis er samlivsbrudd blant samboere vel så vanlig som oppløsning av ekteskap.

Når disse tas med, anslås det at ca 25 000 norske barn hvert år opplever at foreldrene går fra hverandre.

Familiestiftelsen.no:

De siste årene har omlag 12 000 norske ekteskap blitt oppløst hvert år, i tillegg til oppløsning av et ukjent antall samboerskap. Disse bruddene berører omkring 20 000 barn (tall fra SSB). En stor andel av samlivsbruddene fører til konflikter mellom foreldrene, først og fremst knyttet til fordeling av barna. Nyere norske undersøkelser viser at omkring en av tre foreldre har langvarige konflikter om barna etter samlivsbruddet. For 10-15 prosent av foreldrene er det snakk om et betydelig konfliktnivå (Kitterød, 2004, Thuen, 2004). For å hjelpe foreldre som har konflikter i forbindelse med barnefordeling, har en utviklet en relativt omfattende offentlig meklingsordning som er nedfelt både i ekteskapsloven og barneloven. Mange foreldre finner likevel ikke frem til konfliktfrie løsninger, og velger å bringe saken inn for domstolen. Det finnes ingen samlet oversikt over antallet slike saker, men beregninger på bakgrunn av opplysninger fra noen domstoler, tilsier at det dreier seg om minst 1000 saker hvert år.

Vi får barn som lever en pendlertilværelse mellom far, mor, besteforeldre og avlastningsforeldre. De lever i bag. Barn må forholde seg til stadig flere nye voksne og kan få problemer med å knytte seg til noen av dem.

Senter for atferdsforskning - Barnet i barnehagen. Relasjoners betydning for tidlig utvikling:

En stor andel norske barn går i barnehage. Vi har i dag stor kunnskap om den avgjørende betydningen tidlige relasjoner mellom barnet og omsorgspersoner har. Tidlige relasjoner danner grunnlaget for barnets oppfattelse av seg selv, omsorgspersonen og forholdet mellom de to. Dersom dette forholdet er preget av usikkerhet og ambivalens, vil barnet stå i risiko for å bære med seg en utrygghet i tilknytning til omsorgspersonen, men også til andre mennesker som man vanligvis vil regne med at barnet kan klare å knytte seg til.

Økt bruk av barnevernet bidrar til disse problemene.

dt.no:

Stadig nye voksne
-Disse barna må forlate foreldrene sine. De søker trøst hos nye voksne. Hvis de da etter tre til fire måneder får beskjed om at de må begynne helt på nytt hos enda noen nye voksne, er det mange som får vanskeligheter, sier Myrvold.

Barna bør ikke være i beredskapshjem lenger enn at de hele tiden føler at de er gjester i hjemmet, mener han.

Barnevernsjef i Drammen Ann Helen Nesset er enig med Myrvold i at ventetiden er for lang.

– Men det er også viktig å finne det rette fosterhjemmet. Det bør i alle fall ikke gå mer enn tre-fire måneder, sier hun.

Barn med komplekse utfordringer må ofte vente lenger.

– Konsekvensen er at barnet sitter på vent og vet det skal et annet sted, sier Nesset.

Konsekvensen blir at barn lukker seg inn i seg selv og blir ensomme. Vi får nye typer mangelsykdommer.

Aftenposten.no:

Ny mangelsykdom
- Det holder ikke at oppveksten er fri for tradisjonelle risikofaktorer hvis barnet ikke får tilfredsstilt behovet for de gode tingene, som kjærlighet, trygghet, tillit, omsorg, nærhet og grenser. Forskning viser at vi er i ferd med å utvikle en ny type mangelsykdom i den vestlige verden. Før ble barna syke av mangel på C-vitaminer. I dag blir de syke av stress og manglende tillit til utydelige voksenmodeller, sier han.

Svenske studier viser at det barn i 7-årsalderen ønsker seg mest av alt, er mer tid med foreldrene.

- Svenske barn har svart det samme de siste femti årene, når de er blitt spurt hva de ønsker seg mest av alt her i verden: Mammas og pappas tid. Tid til å gjøre hyggelige ting sammen, sier Svensson. Han advarer foreldre mot å bli så opptatt av seg og sitt at det går på bekostning av rollen som barnas viktigste, voksne forbilde.

- Utydelige foreldre og voksne fører til at barna slutter å se på dem som forbilder. Da velger de heller andre forbilder, for eksempel ungdommer på sin egen alder med negativ adferd. Sånn skapes gjengmiljøene, sier Svensson, som støtter seg både på egne erfaringer med kriminalitetsforebyggende arbeid, og på internasjonal forskning.

Foreldrenes tid med barna er såkalt kvalitetstid. Det er ferie og avkobling, ikke alvor og opplæring. Mor og far vil ikke bruke tiden på vanskelige ting når de får tid med barna sine. Da skal man hygge og kose seg. Det vanskelige overlates til barnas 'arbeidstid', dvs. når de er i barnehage eller på skole.

Det blir stadig flere ensomme barn.

rb.no:

Ser stadig flere ensomme barn

LILLESTRØM: Ann- Kristin Fiskerud opplever stadig flere ensomme barn når hun er på skolebesøk.

Hun er fylkessekretær i Mental Helse Akershus. Mental Helse er landets største organisasjon for brukere og pårørende innen psykisk helse.

– Vi har ikke noe tall på hvor mange barn som er ensomme, men vi ser en økende tendens til at barn blir gående alene. Det opplever vi når vi er på skolebesøk, sier Ann- Kristin Fiskerud.

Rikere, men mer ensomme barn, var konklusjonen på en stor nordisk undersøkelse i 1996.

Dagens Medisin:

Norske barn har de siste tiårene fått bedre materielle kår. Samtidig som de har fått et dårligere nettverk, viser nordisk undersøkelse. Fungerende barneombud Knut Haanes mener store grupper av barn er i ferd med å bli ekskludert fra samfunnet.

Mindre støtte fra slektninger og venner, kortere tid sammen med voksne, hyppigere samlivsbrudd hos foreldrene: Sammenlignet med barn i resten av Norden har norske barn de siste to tiårene hatt den mest negative utviklingen når det gjelder nettverk og sosiale relasjoner. - Norge er det eneste landet i Norden hvor barn opplever mindre sosial støtte enn tidligere, konstaterer forsker Leeni Berntsson ved Nordiska hälsovårdshögskolan i Göteborg. Hun har ledet den store nordiske undersøkelsen av livskvalitet hos barn. I 1984 var Norge det landet i Norden hvor barn hadde det beste nettverket.

Undersøkelser viser at flere barn sier de har dårlig livskvalitet. Jentene er i flertall.

tv2.no:

Flere unge jenter enn gutter føler håpløshet og tristhet, lider av søvnmangel og har selvmordstanker, viser en ny norsk undersøkelse. (...)

Undersøkelsen viser at unge jenter har klart dårligere livskvalitet enn gutter. 27 prosent av jentene hadde det som i denne rapporten er definert som ”dårlig livskvalitet” mot bare 14 prosent av guttene.

Spiseforstyrrelser hos jenter handler om dyp ensomhet.

Skolenettet.no:

Spiseforstyrrelser handler også om ensomhet, dyp ensomhet. Heltidsprosjektet «kropp» gir liten plass for andre. Man tør ikke, vil ikke og orker ikke dele en utslitt kropp og et kaotisk eller tomt indre liv med noen andre. Det som startet som en kamp for å skjule et lavt selvbilde, utvikler seg til en gledesløs og ensom tilværelse hvor man etter hvert mister taket i seg selv og ikke lenger er aktør i sitt eget liv. Sist, men ikke minst handler spiseforstyrrelser om angst. Angst for ikke å strekke til. Angst for å leve og angst for å dø. Angst for å begynne å spise. Angst for ikke å greie å stoppe å spise. Angst for å miste kontrollen. Angst for å legge på seg. Angst for å skille seg ut og angst for ikke å bli sett. Angst er rett og slett et gjennomgangstema for de fleste med spiseforstyrrelser og påvirker i stor grad dagliglivet.

Stadig flere barn har uspesifiserte smerter og er stillesittende.

Dagens Medisin:

Stadig flere barn har smerter

Stadig flere barn blir henvist til St. Olavs Hospital med uspesifiserte smerter. – Dataspill og tidspress kan kanskje være forklaringen, mener overlege Marite Rygg.

Mange gutter lever i en fantasiverden bestående av actionfilmer og dataspill. Heltene i filmene, som er karikaturer av menn, blir virkelige idealer når guttene ikke har kontakt med virkelig voksne som kan gi dem et realistisk mannsideal. Forestillingen om det annet kjønn blir også uvirkelig. Den blir en karikatur av overutviklede former og underutviklede sinn. Guttene lever fullstendig i en egen verden, der vold glorifiseres og svakhet blir sett ned på. Skolene har blitt voldsarenaer der man vurderer å innføre sikkerhetsvakter, se her og her. Lærerne plages og er redde for sine elever. Utdanningsforbundet har laget en brosjyre med tittelen "Trygg på jobben - en brosjyre om vold og trakassering". Der leser vi at 57% av lærerne har vært innblandet i vold eller truende situasjoner i yrkessammenheng de siste fem årene. Her truet en norsk femtenåring med skolemassakre.

Figur fra et dataspill.
Legg merke til kontrasten mellom det barnlige ansiktet med den lille nesen og
munnen, og resten av den - skal vi si - utviklede kvinnekroppen.
Legg også merke til koblingen mellom sex og vold.

Økende avhengighet til rollespill, der man bruker all tid foran en pc-skjerm for å sanke poeng og prestisje, er et tegn på at flere og flere finner den virkelige verdenen meningsløs. Det har vært en sterk økning av unge som må utredes for spillavhengighet, se her og her. Det er tragisk at unge må ty til spill for å lære ting som "teamarbeid, resultatorientering, evne til strategisk planlegging og til å utvikle en best mulig taktikk for å nå et fastsatt mål".

At de unges isoleres og er ensomme er ikke noe nytt. Det var en forutsetning for hele det moderne barndomsbegrepet slik det vokste frem på 1800-tallet. Barn skulle holdes i isolasjon til de ble ansett ferdige som voksne. Men det ligger en stor selvmotsigelse i dette. De unge opplever at voksenverdenen ikke trenger dem, og dermed føler mange at de heller ikke har noen grunn til å entre den verdenen. De forblir i sin barneverden. 'Ingen voksen trenger noe fra et barn' hører vi. Dette er både en skremsel og en tragedie, en tragedie fordi det rommer stor ensomhet.

Konklusjon

Da jeg satte meg ned for å lage denne delen, hadde jeg ingen anelse om at det sto så ille til. Jeg viste ikke at såpass mange barn har såpass mange problemer, og at antallet og problemene bare øker.

Det var ikke nødvendig å intervjue noen eller oppsøke fjerne kilder for å innhente de faktaene som er gjengitt her. All informasjon finnes lett tilgjengelig på internett. Det går nesten ikke en dag hvor man ikke kan lese om ett eller flere av de temaene som er tatt opp her.

Dagbladet 26 oktober 2008. Titusenvis av barn dopes i søvn.
Slår alarm: Norske barn får mest sovemedisin i verden. Ekspertene advarer mot bruken.
Slik får du barnet til å sove.

Man får inntrykk av at det finnes god kunnskap om problemene, om det så er ADHD, allergi, spiseforstyrrelser, overvekt, pillemisbruk, skolepress, mobbing, selvskading, nasking eller spillavhengighet (selv om få enda vil innrømme at ADHD er en ren konstruksjon). Mange skriver om temaene, og det er generelt god bevissthet om dem. Det man ikke så ofte ser er et forsøk på å se sammenhengen mellom dem, mellom f.eks. overvekt og mobbing, mellom spiseforstyrrelser og skolepress eller mellom ADHD og pille/narkotikamisbruk. Enda færre gir en forklaring på hvorfor så mange barn har psykiske problemer i vår tid.

Totalinntrykket er forferdelig. Sett i en helhet markerer dette slutten på barndommen — barndommen som en sorgløs og uskyldig tid. Det kan godt være at barn aldri noensinne har hatt det sorgløst og uskyldig, men det avgjørende er hvordan voksne innbiller seg at barndommen er, eller hvordan de forsøker å få barndommen til å være.

Hva skjer når samfunnet har et problem det ikke finner noen god forklaring på? Jo, samfunnet har en tendens til å finne syndebukker. Og hvem kan syndebukkene være? Jo, det er naturligvis 'de pedofile'. Det er tidlig seksualitet som har blitt den store forklaringen på barns psykiske problemer. Seksuelt misbruk ble et sentralt begrep rundt 1985 når psykiske problemer tok over for fysiske problemer som det store helseproblemet. Spedbarnsdødelighet, tuberkulose, ernæring, hygiéne og infeksjoner var da problemer som stort sett hadde blitt løst. Fra nå av var det de psykiske helseplagene man snakket om når man snakket om barns helse.

Å hevde at seksuell aktivitet i barndommen er årsak til psykiske problemer senere i livet har mange fordeler. Barndommen ligger i en tåke, der reelle og imaginære minnesbilder blandes sammen. Minner fra denne tiden er like mye ønsker og drømmer som virkelighet, og kan formes av voksne. Seksuell aktivitet har alltid blitt forstått som truende for karakter og helse. Hos barn var onani lenge et helseproblem. I dag er 'seksuelt misbruk' problemet. Å hevde at barn tar skade av seksuell aktivitet kan dog ikke begrunnes ut i fra rent fysiske symptomer, rett og slett fordi slike koblinger ikke lar seg bevise av den moderne legevitenskapen (se imidlertid et forsøk på dette her). Da er det enklere å ty til psykiske symptomer, nettopp fordi slike symptomer ved sin vaghet og subjektivitet ikke så lett lar seg etterprøve. Det finnes aldri noen klar sammenheng mellom årsak og virkning når det kommer til psykiske plager, og dermed kan 'seksuelt misbruk' bli en sekkebetegnelse og forklare nærmest et hvilket som helst problem.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler der 'seksuelt misbruk' forklarer det meste av barns og voksnes psykiske problemer.

VG.no:

Barnevernet trodde ikke på ADHD-diagnosen, men mente jenta (9) var seksuelt misbrukt. Symptomene er stort sett de samme, ifølge lederen for barnevernstjenesten i Nordlandskommunen.

bt.no:

- Det har vært spekulert i flere mulige «kvinnespesifikke» årsaker til fedme. Et eksempel er vektøkningen i forbindelse med svangerskap, som kan være vanskelig å bli kvitt etter fødsel. Det har også vært hevdet at flere kvinner enn menn lider av spiseforstyrrelser, og at kvinner oftere er utsatt for seksuelt misbruk enn menn.

Den norske legeforening:

Det er kjent at mange personer med spiseforstyrrelser har vært utsatt for seksuelt misbruk. Det er ikke funnet noen spesifikk sammenheng mellom seksuelle overgrep og spiseforstyrrelse, men man regner seksuelle overgrep som en generell risikofaktor for utvikling av psykiske lidelser (...) Det er store metodiske problemer i undersøkelser om forekomst av seksuelt misbruk, men mye tyder på at ca. 30 % av pasienter med bulimi har vært utsatt for dette. I denne undersøkelsen er det brukt en vid definisjon på seksuelt misbruk, og 68 % av pasientene rapporterer en eller flere episoder med klart uønsket seksuell kontakt.

Folkehelseinstituttet:

Seksuelt misbruk er tidligere forbundet med en rekke psykiske plager, som depresjon, posttraumatisk stress, angst, søvnløshet og sosial funksjonsforstyrrelse. At seksuelt misbruk også kan føre til ekstrem frykt under fødselen er en ny observasjon.

Likevel finnes det flest barn og unge med psykiske problemer i helt vanlige familier, se her. I rapporten "Trivsel og oppvekst – barndom og ungdomstid" leser vi:

TOPP-studien, side 14:

Det er likevel viktig å merke seg at hovedparten av barna som utvikler betydelige psykisk plager og normbrytende atferd ikke kommer fra spesielle risikogrupper.

Dette viser tross alt at det finnes et reelt ønske om å finne virkelige årsaker til barns psykiske problemer, ikke bruke anledningen til å trakassere og forfølge en seksuell minoritet, eller ta seksualiteten vekk fra barn.

Finnes det da noen god forklaring på hvorfor så mange barn i vår tid har psykiske problemer?

Allergi avdekker et merkelig paradoks ved vår samfunnsutvikling. Vi liker å tro at helse er et spørsmål om fravær av sykdom. Vi viser til helsestatistikker der norske barn er på topp. Vi satser alt på hygiéne og renhet, i den tro at vi da ikke vil bli syke. Barnets verden er en steril verden, der de fødes inn i og vokser opp isolert fra resten av det biologiske miljøet vi mennesker som art er en del av.

I realiteten er helse et spørsmål om å være i stand til å takle sykdom. Til det kreves et aktivt og utviklet immunforsvar som trenes gjennom sykdom. Vi er i dag bare i den spede begynnelsen når det gjelder å fullt ut forstå hva dette innebærer. Allergiproblemet kan godt betegne slutten på en epoke i menneskets historie, som vi kan kalle hygiéneepoken, en tid der man trodde at helse betød fravær av sykdom, når helse i realiteten er et mål for kroppens og samfunnets evne til å takle sykdom. Skifte i perspektiv er mye dypere enn mange tror, fordi vi i de siste 200 år har innbilt oss at isolasjon fra naturmiljøet har på jorden var en forutsetning for fremgang.

Ingen vil naturligvis bli syke, men barnesykdommer er den prisen vi betaler for å holde oss friske i voksen alder. Da må vi i utgangspunktet ha nærhet til miljøet omkring oss. Troen på helse som synonymt med hygiéne og isolasjon har også innvirkning på hvordan vi ser på seksualiteten. Betegnende nok kan seksualitet i vår kultur være både 'skittent' og 'sykdomsfremkallende', fysisk såvel som psykisk.

Spiseforstyrrelser er den lidelse som er mest knyttet til isolasjon fra seksualitet. Det er problemet med å kjenne igjen, identifisere og uttrykke følelser. Her oppsummeres det på denne måten:

Spiseforstyrrelsen tjener seg selv. Den er en kontroll med angsten, samtidig som den fremmer angsten. Den er en konstruksjon av identitet, samtidig som den rommer tomhet. Den fremstår for seg selv som vellykket og velfungerende, samtidig som den har i seg sin egen destruktivitet. Hele dette settet med årsaker og virkninger er identisk med angsten for intimitet og mangelen på seksuell opplæring. Man har et umodent forhold til følelser og affekter.

Vektproblemer leder til at man blir kroppsfiksert. Barn som veier for mye tenker først og fremst på vekt og figur. Barn som ikke er overvektige legger vekt på andre egenskaper enn sin kropp når de skal bedømme seg selv. Overvektige barn har økt risiko for psykiske problemer, se her. Vi snakker om de konsekvensene et negativt kroppsbilde har i en kultur med et tynnhetsideal. Tynnhet er et symbol på nøysomhet, askese og fravær av seksualitet. Tykkhet er et symbol på eksess, umoral og slapphet. Både tynnhet og tykkhet skaper distanse til kroppen, og gjør at man begynner å oppfatte kroppen som noe utenfor én selv, som et objekt som ikke er en del av jeg'et. Kroppen blir fremmed. Det virkelige problemet med 'tynnhet' og 'tykkhet' er at man kan komme til å tro at man ikke er likt, fordi man ikke tolererer seg selv. Kroppen blir en fiende, ikke en venn.

Kontroll er nøkkelordet. Hvis det finnes ett ord som kan betegne vår tid, så må det være kontroll. Det er kontrollen for å øke lønnsomheten. Det er kontrollen for å øke prestasjonene. Det er kontrollen med kroppen. Vi mener at vi trenger kontrollen, men kontrollen trenger også oss. Kontroll er nemlig ikke entydig positiv eller negativ. Kontroll skaper behov for mer kontroll. Kontroll er forførende. Vi leser at norske barn aldri har hatt det tryggere, se f.eks. her. Dette faktum gjør ingen glade. For noen vekker det en mistanke om at barn er overbeskyttet, mens det for andre er en påminnelse om at barn fremdeles dør i ulykker og at vi trenger mer kontroll.

Hvorfor har ikke samfunnet funnet en balansegang mellom kontroll og ikke-kontroll av barn? En grunn er fremmedgjøring. Barn er mysterier for voksne. Vi vet for lite om dem, dette tiltross for at alle voksne en gang selv var barn. Vårt enorme behov for kunnskap om barn er så typisk for vår tid. Å innhente kunnskap er en måte å få kontroll. Det ligger i sakens vesen at vi alltid må innhente mer kunnskap. Det må alltid gjøres mer forskning. Vi er fremmedgjort til objektet for kunnskapen, fordi kunnskapstilegnelse objektiviserer det vi studerer. Vi vet for lite om barn – fordi vi vet for lite om oss selv. Vårt kunnskapsavhengighet gjør oss redde for å godta selvfølgeligheter. Vi fremmedgjøres. Derfor kan voksne si med største alvor at vi trenger å lytte og snakke mer med barn.

For å kunne ta seg skikkelig av barna er det viktig å skaffe seg innsikt i hva det vil si å være barn. Vi må kjenne deres behov, interesser og væremåte. Det er et tankekors at ikke alle barn deltar i idrett for å vinne og framheve seg selv. Ofte kan samvær, kontakt og tilhørighet med kamerater bety like mye. Siden barn er forskjellig, er det viktig å bruke mye tid sammen med de, og bli kjent med de. Vi må observere, lytte, høre og snakke med dem før vi kan legge en plan som tar hensyn til ulike forutsetninger. Premissene for barneidrett må vi altså finne hos barna selv.

Barn er i en læringsfase. På siden fra SSB om barns levekår før og nå leser vi:

SSB:

Lek er en viktig prosess som lærer barn å meste ulike situasjoner som medfører risiko. I sammenhenger hvor vi aksepterer at barn utsettes for en viss risiko, kan en del av de mindre alvorlige uhellene og skadene betraktes som naturlige hendelser i barns utvikling og læring (...)

"Trygghetssamfunnet" kaller professor Gunnar Breivik ved Norges Idrettshøgskole dagens oppvekstvilkår for barn i Norge. Breivik er sterkt kritisk til den rådende etterkrigsideologien som handler om å gjøre alt så trygt og sikkert. I dag satses det på teknologi, altså sikkerhetssystemer av ulike arter. Breivik savner satsing på mestring. Undersøkelser fra Oslo-skolene viser at 25 prosent av førsteklassingene ligger etter den forventede motoriske utviklingen. Han mener man trenger en kritisk gjennomgang av regelverket, og et program fra det offentlige som fokuserer på aktivitet, trening, utvikling og mestring, ikke ensidig fokus på sikkerhet (...)

En kontrollert verden er en usikker verden. Det er en verden full av trusler. Derfor har vi et slikt stort behov for å sikre barn. Dette er bare en annen side ved kontrollen. Men hva trenger barn å sikres mot? Hvis vi utvikler trygghet gjennom mestring, og kompetanse gjennom prøving og feiling, så faller det store sikkerhetsbehovet vekk. Prisen vi betaler for mestring er forekomsten av skader. Hvorfor kan vi ikke akseptere dette? Ligger problemet i at vi altfor ofte tenker kortsiktig, at alt skal være perfekt akkurat nå?

Er kontakt og tilhørighet, det som føyer oss sammen, viktigere enn konkurranser og prestasjoner, det som skiller oss fra hverandre, når det kommer til læring? All læring er i utgangspunktet en sosialiseringsprosess, der man selv må få være med og influere det som skal læres. Men på skolen kan utdanning ikke skilles fra kontroll. Det er kontrollen med hva som skal læres, hvordan det skal læres og omgivelsene for læringen. Elevens og studentens manglende kontroll over egen læreprosess er et uttrykk for kontrollbehovet. Gjennom strømlinjeforming, karakterpress og disiplin blir læring et problem. Psykiske problemer er nøye knyttet til i hvilken grad man føler at man har kontroll over egen situasjon.

Barn skal ikke leve i fantasiverdener. Barn skal ikke mobbe eller utøve vold på skolen eller andre steder. Barndommen skal handle om å bli introdusert til den virkelige verdenen, dvs. til voksenverdenen. Uskyld er ikke en tilstand som skal vare ved så lenge som mulig. Ironisk nok er det nettopp 'uskylden' hos barn (les: mangelen på sosial integrering og erfaring) som gjør at de begår uoverveide, egoistiske og antisosiale handlinger, også av seksuell art. Uskyld er ingen ønsket fase i et menneskes liv. Læringsprosessen er uløselig knyttet til god kontakt med voksne. God kontakt mellom unge og voksne er selve forutsetningen for deres psykiske helse.

Det er flere sinte barn og unge i dag, se her. Når unge har adferdsproblemer, er det en protest mot noe. Når så mye skjer på de voksnes premisser, samtidig som de unge skal forbli i sin barneverden, er det klart at reaksjonene kommer. De vil, i motsetning til voksne, være mindre flinke til å forstå eller uttrykke hva som er feil, de bare har et sinne i seg.

Hva er voksenverdenens svar? Fordi barn jo aldri har hatt det bedre enn i dag, søkes det etter alternative forklaringer. Det er en tendens til ansvarsfraskrivelse. Barndommen skal bevares i sin uskyld, dvs. at skylden ikke ligger i barnet eller i samfunnet omkring det. Barnet har et problem rett og slett fordi det er sykt. ADHD er det klareste uttrykket for dette.

Per Are Løkke, ADHD-epidemien og det biomedisinske paradigmet, Tidsskrift for den norske psykologforening, mars 2006:

Espen Idås uttrykker bekymring for at det biomedisinske behandlingsapparatet kan skade barn i dag. Jeg tror han har rett. For situasjonen er at vi har en sterkt økende mengde gutter og etter hvert også jenter som blir diagnostisert og medisinert. Kulturen har alltid straffet barn med asosial atferd hardt – og i dag ser vi at medisinering i tiltagende grad inngår som et ledd i vår kulturs måte å disiplinere atferd på. Dette får sitt mest tydelige uttrykk ved dagens ungdomsinstitusjoner, i fengslene og blant de narkomane – der svært mange ulykkelige omsorgssviktede og krenkede mennesker blir medisinert og diagnostisert ADHD. Og bør vi ikke spørre oss selv som psykologer hva slags makter vi er på lag med, når vi hører disse barna, ungdommer og voksne fortelle om en oppvekst i omsorgssvikt, vold, alkoholisme, angst og utrygghet og til slutt selv konkludere med at «Du skjønner, jeg lider av ADHD».

Generelt vil problemer bli forstått som medisinske problemer, for det er bare på denne måten at barnet (og samfunnet omkring det) forblir uskyldig.

Dagbladet, 26 oktober 2008:

Professor i sosialmedisin Steinar Westin er lite glad for den økte bruken av sovemedisiner hos barn.

– Vi er ikke født med et behov for sovemidler. Jeg er redd for at unger altfor tidlig skal oppleve at medisiner er løsningen på alt, sier Steinar Westin (...)

– Alle disse reseptene er sluttresultatet, men det betyr ikke nødvendigvis at fastlegene har grepet til medisiner som førstevalg. Det er når vi ikke ser andre utveier at løsningen kan bli et medikament. Det vi gjør blir som et barometer på samfunnet vi lever i, hvor stadig flere problemer oppfattes som medisinske problemer, sier Westin.

Det ligger naturligvis en stor umenneskeliggjøring i å oppfatte alle problemer som medisinske problemer. En slik oppfattelse tar vekk den frie viljen. Hvis vi mener at vi kan forklare all avvikende adferd utifra fysiske prosesser i hjernen, med tilhørende kjemiske stoffer for å korrigere disse prosessene, så vil friheten til å gjøre egne valg og stå ansvarlige for dem falle vekk. Det er ingen ting nytt ved en slik mekanistisk oppfattelse av mennesket. Det er en del av modernitets-prosjektet, troen på framgang ut i fra materielle og målbare størrelser. Det er troen på vitenskapen, på innhenting av fakta, på at slike fakta finnes og kan anvendes på en objektiv måte for det godes tjeneste, troen på at samfunnet stadig kan bli bedre. Forsøket på å forklare psykiske forhold rent biologisk har blitt brukt mot kvinner, homoseksuelle og pedofile. Det er å definere avvik som sykdom. Det er troen på at det er mulig å behandle denne sykdommen. Det er troen på at det finnes en normalitet, som i realiteten bare er et forsøk på å legitimere status quo og fordommer. I tilfellet med barn er dette forsøket ekstra ubehagelig, fordi så mange innbiller seg at barn ikke har en fri vilje, ikke er ordentlige mennesker, ikke influeres av forhold omkring seg, ikke kan danne seg egne oppfatninger og handle på grunnlag av dem.

Kontroversen omkring ADHD er et tegn på at barndommen er i ferd med å ta slutt. At flere og flere mener at de unges psykiske problemer ikke ligger i eller kan tilskrives dem selv, at problemet ikke er av medisinsk art, er etter min oppfatning det klareste tegnet på at barndommen som konstruksjon er over. De unge har i realiteten blitt gjort ansvarlige. De er ikke lenger passive, men har blitt gjort til aktører. Vi kan ikke løse de unges problemer ved å sykdomsforklare dem. Deres ve og vel er først og fremst et spørsmål om miljøet og samfunnet omkring dem. Det er her at barndommen tok slutt.

At det skal finnes en pille for enhver anledning, om vi så er altfor glade eller altfor lei oss, altfor spente eller altfor rolige, altfor trette eller altfor opplagte, er et forsøk på å individualisere problemer. Feilen ligger alltid i én selv. Mennesket mister forestillingen om at det kan influere sitt eget og andres liv. Behovet for ADHD springer ut av en individualisering og en ansvarsfraskrivelse. ADHD uttrykker en manglende evne til å ta inn over seg at noen barn trenger mer støtte og oppfølging fra voksne enn andre. Psykiske problemer er ikke individuelle problemer, men sosiale problemer. Barns psykiske problemer kan ikke løses ved å betrakte dem isolert.

Hvis det finnes et enkelt svar på hvorfor så mange barn i vår tid har psykiske problemer, så ligger svaret her: de lever isolert. De er isolert fra det biologiske og sosiale miljøet omkring seg. De er isolert fra ansvar, fra valg, fra tilhørighet, fra støtte, fra voksne. Voksne mener at barn aldri før i historien har hatt det bedre enn i dag. De mener dette fordi aksene vi bruker for å måle fremgang og suksess er materielle. Denne tankegangen har en avgjørende svakhet: barn er ikke objekter men mennesker.

I fremtiden kan vi godt stille oss like uforstående til nødvendigheten av at alle barn skal 'leve trygt' som nødvendigheten av mer vekst og uhemmet forbruk. Fremmedgjøringen mellom mennesker og fremmedgjøringen til resten av livet på jorden er to sider av samme sak. Vårt barnesyn vil bli sett på som like ubegripelig som at jorden bare er til for å brukes.

De unges velbefinnende og deres problemer er ikke ulike de voksnes, om det så er spiseforstyrrelser, pillemisbruk, mobbing, prestasjonspress, adferds-problemer eller allergi. Det er ikke slik at barn lever i en egen barneverden med egne barneproblemer. Mye av årsaken til barns problemer er at vi ikke klarer å se deres liv i sammenheng med livet til voksne. Problemene både skapes av og forverres med deres isolasjon, og en manglende evne til å se på dem som personer og individer. Barn og voksne har det meste til felles, fordi vi har den samme psyken, det samme sinnet. Forskjellen ligger i at barn ikke på samme måte kan uttrykke behov og sette krav. De bare ér. De har et væren. De er en del av det som simpelthen eksisterer og alltid har eksistert, uavhengig av hvor mye kunnskap vi måtte ha om denne eksistensen. Deres væren har krav på like stor respekt som noen voksens. Deres velbefinnende er et mål på vår felles evne til å leve i harmoni med oss selv og resten av livet på jorden.