Kjærlighetsfolket

I 2005 oversatte jeg boken Kjærlighetsfolket av Ellen Berit Bjørnskog fra norsk til engelsk. Denne boken kom ut i 1988 på Tiden Norsk Forlag og er ganske spesiell. Forfatternavnet er et pseudonym. Jeg fikk tillatelse av forlaget til å lage en engelsk oversettelse og publisere den på nett.

Før jeg sier mer om boken, er det kanskje best simpelthen å lese den. Linken til min engelske oversettelse er her:

Det er naturligvis best å lese boken på originalspråket. Boken finnes på biblioteket, se f.eks. her. Den er også av og til å få tak i brukt (søk f.eks. her).

I det følgende skal jeg diskutere denne bokens innhold, og forklare hvorfor den er så interessant for alle som vil ha en kritisk holdning til vår kulturs seksualmoral.

Jeg anbefaler først å lese boken, fordi det følgende vil gi mange utdrag og røpe mye av innholdet.

Om boken

Kjærlighetsfolket av Ellen Berit Bjørnskog er i sitt ytre en bok om oppveksten og livet til en norsk jente på 50-, 60- og 70-tallet. Vi følger bokens hovedperson, Ragni, fra hun er syv år gammel til hun dør tragisk som trettisyvåring.

Vi følger Ragni i hennes søken etter nærhet, tilhørighet og fysisk kontakt, fra hun er en ung jente til hun blir voksen. Tragedien utvikler seg når hennes grunnleggende behov ikke blir dekket av et samfunn som uunngåelig og uavvendelig vender seg bort fra henne og nekter henne det hun søker etter. Ragni blir en fremmed midt i samfunnet.

Vi er alle født med grunnleggende behov. Disse behovene har alltid eksistert. Ulike kulturer har i ulike tider i varierende grad greid å dekke disse behovene. Bokens sentrale tese er at våre samfunn i dag tildels har blitt svært dårlige til å dekke dem. Dette blir symbolisert ved å plassere Ragnis liv mellom en god fortid og en (forhåpentligvis) bedre fremtid. Fornektelsen av nærhet, tilhørighet og fysisk kontakt er ikke noe som alltid har eksistert, og det trenger heller ikke alltid være sånn. På denne måten gir boken et lite håp til slutt, til tross for Ragnis tragiske skjebne.

Hva skjer med mennesker som ikke får dekket sine grunnleggende behov for nærhet og berøring? De blir voldelige. Enkeltindivider og hele samfunn blir voldelige. En viktig del av boken beskriver hvordan dette henger sammen, hvordan fornektelse av nærhet leder til aggressiv og voldelig oppførsel. Dette kan gå i arv. Mennesker som ble slått vil selv slå. Ragni går heller ikke fri fra denne utviklingen, men til forskjell fra de rundt henne kan hun etterhvert forstå sammenhengen og fri seg fra den. Hun prøver å komme vekk fra voldsspiralen. Hennes gjenfødelse i slutten av boken blir et symbol på at hun har klart dette.

Samfunnets seksualmoral eksisterer alltid i relasjon til samfunnets voldsmoral. Synet på seksualitet henger sammen med synet på vold. Om vi dyrker volden, om vi estetiserer framstillingen av vold, så vil vi sensurere nakenhet og holde nærhet, følelser og seksuelle handlinger i forakt. Dette er årsaken til at nakenhet virker støtende på så mange, mens fremstillinger av vold er god underholdning. Seksualitet er forbundet med synd og skam, mens styrke, disiplin og avholdenhet fortjener beundring og respekt.

Holdning til seksualitet farges av holdningen til vold. Vold skaper forakt for nærhet og seksuelle handlinger. Ikke bare det, seksualiteten selv blir brutalisert. Seksualmoralen vil kjennetegnes ved at man må beskytte de 'svake' mot de 'sterke'. Seksualmoralen går ut på å beskytte ofre fra overgripere, fordi jo seksualitet gir seg tilkjenne som forakt for svakhet.

Seksualmoralen i et voldsfiksert samfunn har en tendens til å berettige seg selv, for den synden og skammen den forfekter skaper en forakt for seksualitet, som igjen berettiger synden og skammen. Seksualmoralen er restriktiv fordi seksualiteten er brutal og utnyttende. Samtidig er det seksualmoralen selv, ved sin sensur av nærhet, som mer enn noe annet brutaliserer seksualiteten.

Seksualmoralen, akkurat som voldsmoralen, er med på å opprettholde og produsere forakt for seksualitet. Når et samfunn skal begrunne sin motstand til seksuelle relasjoner mellom barn og voksne, vil det alltid gå ut på at seksualiteten oppfattes som voldelig og utnyttende. Dette er et uunngåelig fenomen ved et voldsfiksert samfunn. Seksualmoralen fremmer sin egen logikk, ved at den skaper forakt for seksualitet. Vold krever alltid konflikter, og seksualmoralen er med på å skape disse konfliktene. Ethvert overgrep er en bekreftelse på at en streng moral er nødvendig. Samtidig vil denne moralen mer enn noe annet oppmuntre til overgrepene ved sin sensur av våre grunnleggende menneskelige behov. Det er dette Kjærlighetsfolket handler om.

I det følgende blir deler av boken sitert og kommentert. Først et utdrag om behovene til Ragni når hun er syv år.

Hun liker å dele seng med moren. Det er godt med en varm kropp å krype inntil. Av og til når det kommer tanter på besøk, kryper hun inntil tantekroppene også. Det er det samme hvilken kropp det er, bare det er noen der. Å våkne i en tom seng er skremmende. En varm kropp er trygghet. Varme mannskropper er også gode, det oppdager hun når hun er sju år gammel. Med bestefaren har hun aldri hatt noen fysisk kontakt, men så får moren en kjæreste. Han heter Bernt og er treogførti år. Ofte sover han hos dem, fordi han er for trøtt til å dra hjem, og da rer bestemoren opp til han på gulvet i kjøkkenet. Utpå natten pleier Ragni å våkne av at han kommer opp i senga til henne og moren. Det blir trangere å sove der da, men deiligere også. Som regel ligger moren i midten med Ragni og kjæresten på hver side, men det hender at kjæresten ligger i midten også. Det liker Ragni. Han har bred rygg og fast, fin bak som det er godt å trykke seg inntil. Av og til blir han og moren urolige, han trekker noen skjelvende sukk som om han gråter og så beveger han baken en stund. Han og moren gjør noe hemmelig og Ragni føler en svak sjalusi. Men så en natt, etter at han har holdt på med det hemmelige og hun hele tiden har trykket seg tett, tett inntil ham, snur han seg mot henne i stedet. Han skjelver og lukter svakt av øl. Hun blir glad og opphisset. Skal han gjøre det hemmelige med henne også? Han har noe foran, noe mykt og pølseaktig. Hun tar på det. Så rart! Nå puster han fortere og smyger hånden forsiktig innunder trusene hennes. Berører henne nedentil, mellom bena. Så godt! Han bruker to fingrer og trykker lett og varsomt, og hun presser seg mot han og vil mer, for det er så deilig. Med en stemme som er fremmed og grøtete hvisker han:

— Ligg ikke så urolig nå, mora di kan våkne ...

Hun er for opphisset til å greie å ligge helt rolig, men hun prøver. For dette er virkelig noe hemmelig, noe moren ikke må få vite, det skjønner hun. Etter at han har ligget stille en stund og pustet fort, tar han dette rare pølseaktige som også er vått og glatt og trykker det mot henne der hvor det er aller best. Lett, rytmisk. Buksene har han tatt av henne, og hun har selv hjulpet til. Det er så godt, det er det deiligste hun har kjent, og da han slutter og snur baken mot henne igjen, er hun fryktelig skuffet og har lyst til å slå ham.

— Vi får sove litt også, hvisker han. — Vi kan gjøre det mer en annen gang.

Dette utdraget må være unikt i norsk litteratur. Ikke det at seksuelle handlinger mellom barn og voksne ikke har vært skildret andre steder, men måten det skildres på, som noe som den unge part vil og har glede av. Alle andre beskrivelser av denne typen fremstiller barnet som offer. Den unge blir påtvunget en handling uten mening og glede som ledd i en lidelseshistorie, og inngår derfor i den konvensjonelle seksualmoralen.

Det er to aspekter som virker 'sjokkerende' ved dette utdraget. Først hvordan en syv år gammel jente framstilles. Hun er bevisst, pågående og stiller krav. Dette bryter med det vanlige synet på barn som passive og hjelpeløse. For det annet, hvordan den voksne mannen framstilles, som snill og forsiktig, og ikke som en beregnende, hensynsløs misbruker. Det konvensjonelle synet på barn krever et konvensjonelt syn på voksne (og da spesielt menn). De skal presse og utnytte barn seksuelt. Men her finner det seksuelle forholdet sted som et naturlig resultat av behovet for nærhet.

I realiteten er det ingenting sjokkerende eller uvanlig ved at barn søker fysisk kontakt med voksne eller har glede av å bli seksuelt stimulert. Det er bare at seksualmoralen lærer oss å forakte og frykte slik kontakt. I alderen fra ca. 6 til 9 år vil de fleste utvikle en personlighet og en seksualitet som vil vare livet ut. De færreste opplevde seksuelle forbindelser med voksne som barn, men de fleste vil minnes at stimulering av kjønnsorganene var godt, og at man ikke satte grenser for seksualitet slik man gjør i voksen alder.

Det aller viktigste ved utdraget over er hva det sier om våre grunnleggende behov for nærhet og andres kropper, både i ung alder og senere. Seksualitet har først og fremst en sosial funksjon hos mennesker. Den er et motiv for å søke sammen med andre og lære å dekke felles behov. Dette er en evne vi trenger å lære og som har nytte langt utover det rent seksuelle. Hos mennesker har seksualitet alltid en sosial dimensjon, ved at den åpner for samhandling og interaksjon med andre. Reproduksjon er en av de minst interessante aspektene ved menneskelig seksualitet.

Forholdet til Bernt må holdes strengt hemmelig, og Ragni oppdager snart konsekvensen av mangelen på åpenhet. Bernt kan ikke ta seg av henne på samme måte som hennes mor, og dette produserer snart sjalusi, konflikt og følelsen av svik.

Den høsten fylte hun åtte år, og av tantene fikk hun fødselsdagskort med blomster og kattunger på. Hun følte seg voksen, men på skolen ertet de henne fordi hun var så liten. Bernt sa også at hun var liten. Han kom ikke lenger så ofte på besøk som før, det var ett eller annet med at han hadde så mye å gjøre. Det ble for kaldt å være på gjemmestedet også, så det var ikke så ofte de kunne gjøre det hemmelige. Det var nesten bare moren han gjorde det hemmelige med nå, og Ragni ble sjalu. Hver gang han delte seng med dem, lå hun og ventet på at han skulle snu seg mot henne etterpå. Hun trakk ned buksene, trykket seg mot baken hans og ventet. Da ingenting skjedde, hendte det at hun begynte å sparke og gråte. Av og til våknet moren og sa: — Har du mareritt, Ragni? Da gråt Ragni enda mer, og moren slo på lyset og ga seg til å trøste henne. Ofte sto Bernt også opp, kledde på seg og sa at han måtte hjem. Han så nesten ikke på Ragni. En gang sparket Ragni til ham og freste, og moren så forbauset på henne. — Men hva er det som går av deg, Ragni? Sparker du Bernt som er så snill?

— Han er ikke snill, han er dum!

— I morgen kan du bli med meg på kino, sa Bernt. — På cowboyfilm. Vil du det?

— Du er dum!

Hun sa det med en stemme som skalv, mens hun stirret tårevått og trassig på ham. Han fikk det travelt med å lete etter noe i lommene sine - en fyrstikkeske eller et nøkleknippe. Så klemte han moren til adjø, og Ragni fikk en klapp på kinnet.

— Ha det da, jenta mi. Vær snill mot mammaen din nå.

Han gikk, og fra kjøkkenvinduet så hun ham svinge seg opp på sykkelen. Han snudde seg ikke og vinket engang. Det var i grålysningen, og Ragni sto der i flanellsnattkjolen sin og stirret nedover veien. Etterpå kastet hun seg på senga og gråt og gråt. Hun følte seg forrådt og sviktet.

— Men hva er det med deg, Ragni? spurte moren og strøk henne over håret. Berøringen fikk Ragni til å rykke til og gråte enda heftigere. — Gå vekk, gå vekk! hylte hun.

— Men kjære deg, ungen min ...

— Gå vekk! Jeg har vondt i magen!

Dette er et godt eksempel på at seksualmoralen berettiger seg selv, for mange vil si at Ragnis tårer og smerte er et resultat av hva Bernt har gjort mot henne. I realiteten er det seksualmoralen selv som gjør at Bernt ikke kan dekke hennes behov, at han ikke kan være åpen og nær henne som han skulle, og som gjør at hun blir lei seg. Det Ragni enda ikke forstår er at Bernt er redd henne. Han er redd for at forholdet skal bli kjent. Han er redd for hennes krav og for å binde seg for sterkt til henne, noe som vil sette hemmeligheten og han selv i fare.

At moren ikke forstår hva som egentlig er i veien med Ragni, er en første indikasjon på at forholdet mellom mor og datter ikke fungerer. At moren generelt har lite innsikt i sin datters behov og følelser, er et tegn på voksen-verdenens fremmedgjøring overfor barn. Ragni må fare med usannheter for å slippe unna. Det er ironisk og verd å merke seg at kvalme hos barn av enkelte hevdes å være et tegn på seksuelt misbruk.

Ragni lærer om forskjellen mellom menn og kvinner, en forskjell som for det meste er kulturelt betinget.

Mannslivet var helt forskjellig fra kvinnelivet og mannsmagene forskjellige fra kvinnemagene, lærte Ragni. Mennene tålte mer. Bestefaren tålte for eksempel den halve hektoen med kjøttpålegg som bestemoren hadde gjemt så lenge at den var blitt bedervet.

— La han få det. Har tar det, kunne Ragni høre når kvinnene dekket bordet. Og bestefaren gjorde det. Han gumlet i seg den servelaten som hadde fått et seigt belegg og spiste den sure lapskausen som de ikke hadde greid å oppbevare kaldt nok i sommervarmen.

Det var synd å kaste mat, så det var fint at de hadde bestefaren.

De fine fruene i bygda brukte ikke bestefaren som søppelkasse, men de brukte ham til å kløve ved og drepe kattunger. Det var ikke kvinnfolkarbeid dette å ta liv. Det var menn det ble sendt bud etter når noe skulle slaktes eller avlives.

De tålte det.

En gang ble bestefaren bedt om å avlive en hjemløs hannkatt som noen var blitt lei av å ha rekende rundt husveggen. Han skulle få ei krone for det. Ragni sto i vinduet og så ham gå av gårde med en liten tomsekk under armen. Da han kom hjem, var han uten sekk. Ragni lurte på om han virkelig hadde gjort det, og hvordan, men hun torde ikke spørre, og han gikk rett inn i kjøkkenet og spyttet i fiskebolleboksen før han la seg, gretten, med ansiktet til veggen.

Denne forskjellen mellom kjønnene begynte tidlig. Som nyfødte var visst guttebarna svakere enn jentebarna, men etterpå ble de fort sterkere, forsto Ragni.

Denne høsten var hun på gulrotslang med noen av skolekameratene sine. De var tre gutter og to jenter, og faren til den ene av guttene oppdaget dem. Han ba dem bli med ut i vedskjulet, som enda ikke hadde fått vinterforsyningen med brensel.

— Vent her, sa han, og ingen av dem torde gå noe sted. Etter en stund kom han tilbake med et bjørkeris han hadde dyppet i varmt vann. Alle måtte ta av seg buksene og stille seg mot veggen på rekke og rad.

Så slo han.

Han startet med jentene som sutret og gråt, enda det var de som fikk de mildeste slagene.

Verst gikk det utover den gutten som var hans egen sønn. Blodet rant nedover de tynne lårene, men det kom ikke en lyd fra ham. Ragni husket bare et hvitt, sammenbitt ansikt som rykket til hver gang riset traff.

Senere fikk denne gutten en lillesøster som han prøvde å drepe ved å puffe til vogna så den trillet utfor en skråning og ned i elva. Det ble det i hvert fall påstått. Jentungen skrek og folk kom til. Etterpå ble broren hennes sendt bort. På forbedringshjem, sa noen.

Ragni husket at han hadde villet gi henne alle gulrøttene sine den gangen i åkeren, og at hun hadde tatt imot fire.

Han het Vebjørn, og hadde vært den flinkeste i klassen i regning.

Kjærlighetsfolket er også en kjærlighetserklæring til menn, skrevet av en kvinne. Kanskje forfatteren mente at dette var nødvendig i en tid (slutten av 80-tallet) hvor oppmerksomheten omkring incest og misbruk ga alle menn et slags kollektivt monster-stempel?

Vi presenteres for volden i samfunnet, for troen på volden som nødvendig og uavvendelig. Her kommer troen til uttrykk i fysisk avstraffelse av barn. Dette er nødvendig, mener mange. I dag ville kanskje en voksen mann ikke ha sluppet unna med å gi andres barn ris på baken på denne måten. Men det er ikke fordi at samfunnet ikke tror på volden mer, men fordi samfunnet lettere skjønner at slike avstraffelser i sitt vesen er perverse. Vi kan trygt anta at ulike fysiske overgrep mot barn opp i gjennom tidene har etterlatt sår på sjelen, som i sitt omfang ikke på noen som helst måte kan sammenliknes med hva seksuelt misbruk har etterlatt seg. Likevel er det seksuelt misbruk som trekkes frem og som alltid er temaet. Dette kommer av synet på vold kontra synet på seksualitet i vår kultur. Vold er nødvendig og fortjener respekt, mens seksualitet er syndig, 'svakt' eller perverst.

Bernt besøker Ragni og hennes mor. Ragni er ikke sint på ham mer. Hun er nå åtte år, og nyter av å være hunkjønn i selskap med hankjønnet.

Denne lørdagskvelden hadde han [Bernt] med seg øl også, og han og bestefaren drakk. Ikke mye, men nok til at bestefaren begynte å le. Ragni tagg seg til å få smake et par slurker. Det var vondt.

— Nei, nei, nei, sa moren, — gi ikke jentungen øl.

— Hun blir ikke full av et par slurker, lo Bernt.

Men Ragni ville ikke nøye seg med et par slurker. Hun stjal glasset til Bernt og tok enda flere. Han måtte løpe etter henne for å få tak i det igjen. Innholdet skvalpet utover kjøkkengulvet. Ragni kravlet rundt og prøvde å slikke det opp. Hjertet hennes hamret og hun strålte da han løftet henne opp og satte henne ned på taburetten ved siden av moren.

— Du må ikke drikke øl du som er så liten, sa han.

— Jeg er ikke liten lenger, jeg er stor, sa Ragni og så utfordrende på ham.

Pang! Det sang en smerte i hodet til Ragni. Det var moren som hadde fiket til henne. Gråtende gled hun ned fra stolen og innunder bordet. Moren prøvde å hale henne opp igjen.

— La henne være, sa bestefaren.

— Ja, hvis hun slutter med den remjingen, sa moren dirrende. — Hun tror hun skal klare å skrike seg til viljen sin. Gud vet hvem hun likner på. Meg er det ikke!

Dette er det klareste uttrykket for at det først og fremst er kvinner som undertrykker sitt eget kjønn. Det er episoder som dette som gjør at Ragni etterhvert hater sin egen mor.

Som ung jente er hun ikke redd for menn. Det har hun jo heller ingen grunn til. Mennene i hennes liv, hennes bestefar og Bernt, har aldri vært truende eller gjort henne noe vondt. Dessverre passer denne mangelen på redsel dårlig sammen med samfunnets seksualmoral. Hun har enda ikke lært å være 'redd slemme menn' eller 'redd om sitt rykte'. Et konvensjonelt syn på jenter må om nødvendig bety et konvensjonelt syn på menn. Frykten for mannen er både en forutsetning for å opprettholde seksualmoralen, og et nødvendig resultat av moralen, av at menn ikke har lært hvordan de skal oppføre seg seksuelt.

Ølet til Bernt, Ragnis smaking, munnen på steder som 'smaker vondt', har naturligvis en klar erotisk symbolikk. Boken blir aldri pornografisk fordi det ikke spekuleres i slike scener.

Ragni lærer snart om hvordan samfunnet oppfatter seksualitet.

Skolen begynte igjen, og nå var Ragni ni år og stor jente. En dag i frikvarteret sto hun og Elin og en gutt som het Tore og pratet sammen. En større gutt kom bort til dem og ville vite om Ragni og Elin hadde pult noengang. Elin ble sprutrød og rasende, og etterpå spurte Ragni henne hva det å pule var for noe.

— Det er noe stygt! sa Elin. — Noe folk gjør i senga.

— Å, sa Ragni.

— Ja, det er når mannen putter tissen sin inn i ... æsj, det er så stygt. Rock Hudson og Doris Day har aldri gjort det, det er jeg sikker på.

Elin samlet på filmstjernebilder og hadde en hel pappeske full. — Ikke Roy Rogers og Dale Evans heller! la hun fort til. — Og jeg kommer aldri til å gjøre det. Aldri i livet. Kommer du?

Ragni bøyde hodet. Det banket i strupen og bruste i tinningene.

— Nei, hvisket hun. — Aldri.

Å pule ... det var altså navnet på det hun hadde gjort. Og det var noe stygt. Det aller styggeste Elin visste ...

Neste dag på skolen sa Elin at hun også var sikker på at mammaen og pappaen hennes aldri hadde gjort det. Da lo en av guttene rått. — Åssen kunne de få deg, da, hvis de ikke hadde gjort det? Det er jo sånn de får unger, dumma!

Det er jo sånn de får unger ... På nytt ringte det i Ragnis ører og hun kjente redselen som en kjempehånd som klemte til rundt brystet. Til vinteren var det ett år siden hun og Bernt hadde gjort det hemmelige. Det som het å pule og var stygt.

Ragni lå og kjente på magen sin om nettene, svett av angst. Tenk om den begynte å vokse? Tenk om hun skulle ha en unge nå? Hun kjente og kjente, og syntes at den ble større dag for dag. Hun greide ikke å følge med på skolen lenger, hjernen hennes var lammet av skrekken for dette: At hun hadde gjort det styggeste som fantes og at hun nå skulle ha et barn som straff, akkurat som moren den gangen hun fikk Ragni.

Ragni lever i et samfunn som ikke gir grunnleggende seksualkunnskap. Den kunnskapen hun har, har hun ervervet selv sammen med Bernt. At en ni år gammel jente har fått slik kunnskap, er naturligvis uvanlig. Nå utfordres denne kunnskapen av den konvensjonelle kunnskapen, eller skal vi si mangelen på kunnskap, formidlet av ukyndige jevnaldrende og 'litt større' gutter. Den første taktløse gutten som vil pule dukker opp. Hans seksualkunnskap er hentet fra nakenbladene og klotteriet på doveggene. Elins kunnskap er hentet fra tanter med tantemoral, fra ulike jenteblader med moralprekener og fra de fine, rene, rompeløse amerikanske filmstjernene (at Rock Hudson trekkes frem er ingen tilfeldighet, han var selve symbolet på det seksuelle hykleriet i Hollywood).

At barn ikke får helt grunnleggende seksualkunnskap, slik som hvordan man blir gravid, passer godt inn i hva som er seksualmoralens hensikt i et voldsfiksert samfunn: å sensurere seksualitet og gjøre den farlig og utilgjengelig. Uvitenhet er en måte å utøve makt på, under påskudd av å beskytte barn. Men hva trenger barn å beskyttes mot? Mot kunnskapen som kommer fra nakenbladene, doveggene og fiksjonene på filmlerretet.

Ut i fra en blanding av skrekk for å få barn, andres holdning til hva hun har gjort og hennes egen sjalusi, røper til slutt Ragni hemmeligheten for sin mor.

Og Ragni fortalte. Hakkende, snufsende. Hun gråt ikke fordi det hun fortalte fremkalte vonde minner hos henne. Hun gråt fordi hun visste at det hun gjorde nå kanskje ville ødelegge Bernt, sende ham i fengsel. Hun sviktet ham nå, men på en måte hadde jo han sviktet henne for lenge siden, helt siden han sluttet å gjøre det hemmelige med henne.

Hun forsvarte seg med det.

Og moren tvang henne til å fortelle alt.

Det eneste Ragni ikke fortalte, var hvordan hun selv hadde søkt Bernt, trykket seg inntil ham, tigget og ventet ... Ragni hadde lært hva skam var. Og i løpet av denne grå lange ettermiddagen, mens snøen flagret hvit forbi vinduet, lærte hun enda mer om det. Hun lærte at ikke engang Gud kunne tilgi dette Bernt hadde gjort. Moren gjentok ordet om og om igjen, hamret det inn: Forbrytelse. Og Ragni frøs på ryggen. Bernt var en forbryter. Hun ville aldri, aldri se ham mer! Øynene til moren var fulle av hat mot denne mannen som hun hadde vært glad i. Ragni kjente plutselig at hun hatet ham, hun også. Han hadde gjort noe forferdelig mot dem alle.

Ingenting kunne bli som før.

Ragni har nå fått ny kunnskap om seksualitet, og denne nye kunnskapen tar det ikke lang tid før hun setter ut i praksis.

Mens moren skramler bittert med oppvasken som hun alltid er alene om, tar Ragni med seg dukken sin og går ut på gårdsplassen hvor gresset enda er vått. Hun legger den ned og begynner å trekke kjolen av den mens det vesle dukkeansiktet stirrer alvorlig på henne.

Ragni blir plutselig ildrød, for den leken hun ville at dukken skulle være med på nå, var en stygg lek, en lek som Gud ville straffe dem begge for ... Hun løfter dukken opp etter benet for å kle på den igjen, men slipper den som om hun har brent seg.

Benet ... dukkefoten. Den runde, faste vesle tøyfoten som hun ... Skammen hamrer i Ragni. Bak døra henter hun piasavakosten og slår. Hun slår og gråter, gråter og slår. For straffedommen må komme, det har hun lært, og sorgen må også komme slik at Gud kan tilgi.

Hun slår til dukkeansiktet er ugjenkjennelig, til det vesle hodet nesten er skilt fra tøykroppen. Men foten, foten sitter der ennå ... Hun løper opp på kjøkkenet, henter bordkniven og begynner å skjære. Kroppen hennes vrir seg i smerte, og hun hikster, for hun ødelegger noe hun har elsket så høyt, men det er nødvendig. Slik moren slår Ragni når hun har gjort noe galt, må Ragni slå dukken som har latt seg lede til stygge ting ... Hun skjærer vilt, og endelig får hun hull, fyllet tyter ut og foten dingler bare i en tøybit før den er helt av.

Hun hulker voldsomt, men med smerten kommer tryggheten, moren har hørt henne og kommer, og nå kjenner hun armene hennes rundt seg, varme og kjærlige, slik det bare skjer når hun gråter.

— Ragni da, vesle ungen min, hva er det med deg?

Moren tar henne med opp uten å legge merke til kniven som Ragni har slengt fra seg, uten å se den ødelagte vesle kroppen i gresset. Ragni får kaffe med melk og sukker i og vugger hikstende og salig i morens armer. Hun vil ikke at sånne øyeblikk skal ta slutt. Hun klemmer og koser og klamrer seg helt til moren rød og andpusten skyver henne vekk:

— Gi deg da, unge!

Vi hører ofte frasen om at "barn skal få lov til å være barn". Dette har som naturlig konsekvens at niåringer oppfører seg som fireåringer og fjortenåringer oppfører seg som niåringer. Barn er ikke mer enn hva som til en hver tid forventes av dem. Vi formes alle av andres oppfatning om oss selv.

Seksualmoralen har alltid vært knyttet til kristendommens forestilling om Gud og Djevelen, om kampen mellom det Gode og det Onde. Kroppen og kroppens funksjoner, ikke minst de seksuelle, var ofte forbundet med det Onde fordi veien til frelse lå i bønn, disiplin, avholdenhet og askese. På denne måten var kristendommen med på å skape et voldsfiksert samfunn, ved at den skapte konflikter og selv-forakt i mennesker. Kristendommen har alltid hatt problemer med å forstå at veien til det gode ligger i at mennesker lærer å dekke felles behov. Seksualitet er en sosialiseringsprosess som nettopp har som mål å dekke felles behov. Det gode dreier seg ikke om individets behov men om fellesskapets behov. Frelsen og det gode blir til når mennesker er nær hverandre og kan elske hverandre. Det gode er ikke narsisme. Det gode er ikke abstrakt, men konkret som fysisk berøring.

Den klassiske syklusen i kristendommen, synden som leder til straffen som leder til tilgivelsen, som leder til fristelsene, som igjen leder til synden, er i sitt vesen konfliktorientert og voldsfiksert. Det er ingen tilfeldighet at akkurat denne religionen er så populær i vår vestlige, individualistiske og materialistiske kultur. Her kommer individet foran fellesskapet. Forholdet til Gud er som en personlig regnskapsbok. Det gode må gå med overskudd hos hver enkelt, ellers går sjelen din bankerott.

Kristendommens hovedbudskap er kjærligheten. Det er når de kristne vender tilbake til dette budskapet, at de alltid vil forstå menneskets behov.

Fem år har gått og Ragni har blitt fjorten år. Bernt har sonet ferdig sin straff, og Ragni treffer han tilfeldig på en fest i bygda.

Nå først ser hun ham. Ser håret hans, så tynt og grått det er blitt, og ansiktet hans, så herjet og forandret ... Hun har sett slike ansikter før, og hun vet at hun nå sitter foran en mann som er alkoholiker.

Han har sluppet taket i hånden hennes. Nå ser han på henne igjen og rister på hodet.

— Ragni, gjentar han. — Så stor du er blitt ... nesten voksen dame ... jeg kjente deg nesten ikke igjen.

— Ikke jeg deg heller, greier hun å si. Hun hører selv hvor fiendtlig og hard stemmen er. Vet at det er unødvendig, men hun har rett til å hate og avsky ham, har hun ikke det? Etter det han gjorde mot henne.

Nesten som han leser tankene hennes sier han: — Jeg hadde håpet at jeg skulle få treffe deg en gang. Slik at jeg kunne be deg om tilgivelse for det som hendte.

Han nesten hvisker det, likevel ser hun seg rundt i angst. Tenk om folk hører hva han sier? Eller skjønner hva de sitter her og snakker om? Gamlekjæresten til moren til Ragni, han som ble dømt for en sedelighetsforbrytelse ... Folk er ikke dumme. De kan legge sammen to og to.

Bernt tar en flat lerke opp av lomma. Ser bedrøvet på henne og drikker. Hun greier ikke møte dette blikket. Dette blikket som minner om bestefarens blikk den gangen han hadde lungebetennelse og trodde at han skulle dø.

— Kan du tilgi meg, Ragni? gjentar han.

Samtidig legger han hånden sin lett over hennes. Og denne berøringen gjør henne rasende. Hvilken rett tror han at han har til å røre ved henne? Han, som har rørt henne en gang og hundre ganger for mye! Han, en gammel forfyllet skogsarbeider. Tror han kanskje at hun fremdeles vil løpe etter ham på do og trekke ned buksene for at han skal kjæle med henne?

— Nei! hvisker hun mot han. — Jeg tilgir deg aldri for det du gjorde mot meg den gangen. Jeg var bare en unge, jeg visste ikke bedre. Du var voksen og visste at det du gjorde var en forbrytelse! Jeg hater deg og kommer alltid til å hate deg så lenge jeg lever! Du ødela meg! Vet du ikke det? Du ødela meg!

Seksualmoralen har en tendens til å berettige seg selv, for det er bare når Ragni er overbevist om at hun ble misbrukt at hun ser en mening med sin mors, klassekameratenes og hele det etablerte samfunnets oppfatning av Bernt. Så lenge samfunnet overbeviser seg selv om at seksuelle forhold mellom barn og voksne er misbruk, så vil slike forhold være misbruk. Ragni er redd for hva de andre skal si og tenke om henne. Det er frykten for å være annerledes som er med på å overbevise henne om at det hun var med på var galt. Derfor hater hun nå Bernt. Hvor mange andre har ikke gått i den samme fella?

Bernt tar selvmord. Denne hendelsen og omstendighetene rundt den gjør at Ragni langsomt begynner å gjennomskue hennes mors og samfunnets hykleri. Hun vender tilbake til sine naturlige behov i håp om å kunne finne nærhet og fellesskap, nå som hun har blitt stor og 'lovlig'. Men selv om Ragni har gått igjennom en utviklingsprosess, er samfunnet rundt henne fortsatt den samme. Forholdet til jevnaldrende Gunnar viser dette.

De holder ut i fem måneder til. De er blitt enige om å røre minst mulig ved hverandre, slik at de farlige følelsene ikke blir vekket på nytt.

Ragni er våken om nettene og kaster på seg og gråter. Får ikke sove. Finner ingen ro, fordi hun er så full av forbudte tanker.

På sensommeren skal syltetøykrukkene fylles igjen. Moren sender Ragni på bærtur. Gunnar blir med. Det er galskap, men nå er det så lenge siden sist de har vært alene sammen at de nesten har glemt hvor farlig det kan være.

Det er ikke mange bær de har fått i spannet før de kysser hverandre og ender i den myke, kjølige bjørnemosen. Og de har ikke vinterklær på seg, slik som sist, ikke noe beskyttende hylster som først må skrelles av. Gunnar har bare en tynn skjorte og shorts, Ragni har en blomstrete sommerkjole med en liten truse under. Snart har han knappet opp kjolen hennes og ligger hikstende med hodet mellom brystene hennes, som hun har frigjort fra BH'en. De er to kropper som handler blindt og instinktivt, slik menneskekropper og dyrekropper har handlet i millioner av år, og de sanser seg ikke før han er i ferd med å trenge inn i henne og den uventede, skarpe smerten får henne til å skrike. Da kaster han seg til side, men hun klamrer seg fremdeles fast til ham og det hvite, melkeaktige som kommer fra ham sprøyter over magen og underlivet hennes.

En stund ligger han stille med ryggen mot henne, som død, før det rykker i ham og han begynner å hulke. Så krabber han seg opp på alle fire og vender er hvitt, ugjenkjennelig ansikt mot henne.

— Du kjempet ikke imot! hikster han. — Du prøvde ikke engang å kjempe, du ga bare etter for lystene dine! Du er ikke noe annet enn en hore! Jeg hater deg!

Han slår. Hun sanser at slaget kommer, men rekker ikke å verge seg. Hodet eksploderer, og mens blodet renner fra munn og nese kommer hun seg på bena. I redsel raver hun vekk fra ham, men han er raskere enn henne og hogger tak i henne på nytt. Nå faller han på knærne, ber om unnskyldning. Han har aldri slått noen før i hele sitt liv, dette blir første og siste gang. Om hun kan tilgi ham det stygge ordet han kalte henne også? Han forsto ikke selv hva som gikk av ham ...

Ragni fortsetter å gå mens han sleper seg på knærne etter henne. — Du kan godt forakte meg, sier hun til slutt, og ser på lommetørkleet sitt som er gjennomtrukket av blod. — Jeg er ikke redd for forakt. Men du får ikke slå. Å bli slått er det verste jeg vet.

— Jeg forstår, sier Gunnar gråtende. — Du må tilgi meg, Ragni!

En halvtime senere kommer hun inn på kjøkkenet hjemme og setter det tomme blåbærspannet på benken. Blodet drypper fra lommetørkleet hun holder mot nesen. Hun legger det fra seg på en avis før hun går bort til servanten, tar fatet og fyller vann i det for å vaske seg. Moren stirrer et øyeblikk forferdet. Hva er nå dette for noe?

— Vi kranglet, lyver Ragni. — Og så slo han meg.

— Jaså, sier moren. — Jaja, du kan jo være nokså vidløftig og stygg i munnen. Det var kanskje ikke ufortjent.

— Mener du det?

— Jeg vet ikke hva jeg skal mene, sier moren. — Du forteller meg jo aldri noe mer. Men denne Gunnar virker som en ordentlig gutt. Veloppdragen og pen ... Jeg har vanskelig for å tro at han slår deg uten grunn. Du kan jo være stygg i munnen, som sagt, det vet jo jeg som kjenner deg. Og trassig og stivnakket ...

Fordi jeg har en vilje, tenker Ragni. Du som aldri hadde noen vilje selv, unner ikke meg noen heller. Du burde være glad for trassen min, mamma, glad! Jeg kommer aldri til å la meg kue slik som du, skjønner du!

Menn som slår kvinner er ikke et ukjent fenomén. At det var 'første og siste gang' det skjedde, er heller ikke ukjent. Gunnars manglende seksualkunnskap gir seg til kjenne som en total uvitenhet om kvinners seksuelle behov. Ordet hore brukes om kvinner som har lyst, selv om ordet egentlig har med dem som tar betalt for seksuelle tjenester og er det motsatte av lyst. I seksualmoralen kan kvinner bare ha interesse av sex hvis de får betalt for det.

Moren til Ragni er med på å forsvare nødvendigheten av å tukte Ragni. Igjen er det kvinner selv som undertrykker sitt eget kjønn. I vår voldsfikserte kultur er en slik tuktelse nødvendig fordi seksualiteten er brutal og fremmedgjort. Dette får Ragni smertelig erfare når hun flytter til Oslo og blir invitert opp til et hotellrom.

Ragni nøler. Hun vet ennå ikke riktig.

Da avgjør han det: — Du er vel ikke redd meg? smiler han, og Ragni svarer fort at naturligvis er hun ikke det.

Hun beviser det med å bli med ham. Er hun ikke voksen jente nå, kanskje, kan hun ikke passe seg selv? Rommet er lite, med utsikt til bakgården. Det står en flaske whisky på bordet, og han skjenker to tannglass. Ragni vet at hun allerede har fått nok å drikke og nipper bare så vidt til sitt.

— Du drikker jo ikke, sier han og setter seg ved siden av henne i sofaen. — Men det var kanskje ikke for å drikke at du ble med hit opp heller?

— Nei, mest for å prate.

— Prate? ler han. — Kom igjen nå, du ser nok uskyldig ut, men du er ikke født i går. Du vil det samme som jeg. Ikke sant?

Han tar rundt henne, og nå er ikke hendene hans ømme og nølende lenger, nå tar de hardt. Siden hun har fulgt ham frivillig på rommet, synes han kanskje ikke det trengs flere høflighetsfraser.

— Jeg tror ikke, sier hun lavt, — at vi vil det samme akkurat nå. Hvilken båt var det du sa du var på?

— Hvilken båt? Kutt ut pisspratet nå ...

— Men jeg har lyst til å høre. Jeg kunne også tenkt meg å ta jobb ombord på en båt.

Hun snakker febrilsk. Hun vil at han skal forstå at hun også lengter ut, akkurat som han må ha gjort engang. Hun lengter etter å være menneske og kamerat for noen. Men Ørnulf er full og har mistet tålmodigheten. Han har følt seg snytt og skuffet en gang før i kveld, da han havnet på klubben og ikke på en skikkelig restaurant med floor-show og lekre damer, og han har ikke lyst til å føle seg snytt og skuffet en gang til. Han vil ha henne på ryggen nå, med én gang, han kan ikke skjønne at det kan være noe å vente med. Dermed velter han seg over henne.

— Ta av deg buksa, sier han hissig.

Men hun er sint og skuffet nå og kjører den ene lange neglen hun har inn i halsen hans. Han banner og blir mørkerød i ansiktet av raseri. Ragni kommer seg på bena og vil rømme ut av døra, for hun vet hva som kommer nå, hun ser det i øyene hans og gjenkjenner det. Det handler om forakt. Det handler om en mann som synes at en jente som frivillig blir med ham inn på et rom har visse forpliktelser hun ikke kan stikke fra.

— Du ble vel ikke med hit opp for å se på glansbilder heller, di jævla fitte!

Hun rekker fram til døra, gudskjelov, hun rekker ned trappa hvor hun snubler i siste trinnet og slår seg. Resepsjonsvakten gir henne et kjølig blikk der hun halter forbi. Jakka hennes ligger igjen der oppe, men hun vil ikke tilbake dit nå. Hodet hennes dunker og tårene sprenger og vil ut. Hun hadde hatt en drøm. Hun var blitt med ham inn på rommet også med et sterkt behov, et inderlig ønske. Men alt Ørnulf maktet å gi henne var sin forakt. For hjemme i en eller annen vestlandsbygd ventet det sannsynligvis en jente han kunne beundre og respektere. En jente som aldri gikk alene på steder som klubben, og som iallfall aldri ble med en mann inn på et hotellrom ...

Ragnis drøm om fellesskap er ødelagt. Hun gifter seg, men ekteskapet gjør bare isolasjonen større. Hun vil ikke ha barn, fordi hun er redd for at hun vil slå dem som straff for de slagene hun selv fikk som barn. Hun tar abort og får etterhvert alvorlige psykiske problemer. Hun blir nødt til å gå til psykolog.

Det siste utdraget jeg har valgt å ta med er på sett og vis bokens avgjørende punkt, der Ragni, med sin fulle bevissthet om samfunnets seksualmoral, blir konfrontert med logikken i denne moralen, her manifestert ved uttalelsene til en kvinnelig psykolog.

Den kvinnelige psykologen lener seg bakover og smiler forsiktig til Ragni.

— Jeg tror du husker feil, sier hun. — Jeg tror ikke at en jentunge på sju år kan oppleve en seksuell forbindelse med en voksen mann så positivt som du fremstiller det her. Ikke misforstå meg nå, jeg påstår ikke at du lyver. Men du vet, vi fortrenger mange ting fra barndommen vår. Ofte husker vi det vi helst vil huske, og skyver det andre bakover i underbevisstheten ... Ofte ser vi ting i et helt annet lys også når det er gått så mange år. Det vanligste er iallfall at en sjuåring vil oppleve noe sånt som skremmende og ekkelt også, i tillegg til den spenningen som naturligvis er forbundet med dette å gjøre noe ulovlig ... Men du husker altså bare spenningen? OK, du kan fortsette. Unnskyld at jeg avbrøt deg.

— Er det i orden at jeg tenner en røyk?

— Jeg ser helst at du ikke gjør det, men hvis du er aldeles nødt, så ...

Ragni kjenner at skjelvingen gir seg og viker plassen for et kaldt, krystallklart raseri. Hun stirrer på den velkledde, fremmede kvinnen i skinnstolen, kvinnen som hun nettopp har åpnet seg for. Det er omtrent halvannen meter mellom dem. Hun har vært hos tre mannlige psykologer først, uten å greie å snakke om dette. Fremdeles med rester av sin tillærte redsel for menn ... Så hadde de anbefalt henne å prøve en kvinne.

Men det er kvinnene som bestandig har sviktet henne og hindret henne, slik hun føler seg sviktet og hindret nå også. Hindret i å fortelle sannheten. Denne kvinnen, som det første kvarteret smilte så søsterlig og vitende til henne, har nå distansert seg. Inntatt sin plass, sin rette plass, milehøyt over mennesker som Ragni, som roter rundt i sin verden av innbilninger og feiltolkninger og forvirrede drømmer.

— Jeg er ikke aldeles nødt, sier Ragni langsomt og finner lighteren sin og tenner. — Men jeg gjør det allikevel.

— Jeg har dessverre ikke noe askebeger her, sier psykologen («Kall meg Anne») fremdeles smilende.

— Det synes jeg du burde ha, Anne. Her hvor alle slags folk — også de som røyker som en dampbåt — kommer for å prate om ting det virkelig kan være en påkjenning å snakke om.

— OK, jeg skjønner ditt behov for å provosere.

Ragni roter i veska si på nytt, finner deodoranten sin, skrur av toppen og bruker den som askebeger. Anne smiler fremdeles.

— Jeg husker noe mer enn bare spenningen, sier Ragni. — Jeg husker også at jeg syntes det var godt. Kroppen vår har erogene soner, har jeg lest. Også spedbarn reagerer med nytelse ved berøring av de erogene sonene. Nå tror jeg at barn og unge som opplever seksuelle tilnærmelser fra voksne får en sterk følelse av skyld nettopp fordi de ofte opplever nytelsen som en viktig del av det. En nytelse de mener seg påtvunget. Jeg synes det er sprøtt. Om noen hadde tilbudt meg et karbonadesmørbrød utenom de faste spisetidene mine, ville jeg tatt imot det uten betenkelighet, uten å ha opplevd nytelsen ved å spise det, som noe påtvunget. Om noen hadde strøket meg over kinnet, og jeg hadde likt det, ville jeg heller ikke opplevd det som påtvunget.

Hun stirrer den lyshårete kvinnen — som tydeligvis føler seg forpliktet til å smile — rett i øynene. Nå blir smilet langsomt borte. Nå har hun nok noen alvorsord å si Ragni.

— Seksuallivet vårt er vel en for innviklet og finstemt mekanisme til at det lar seg sammenlikne med å ta en bit av et smørbrød, tror du ikke? Seksuallivet bør være en del av et likeverdig forhold mellom to mennesker. Det kan aldri bli et likeverdig forhold mellom et barn og en voksen. Der vil barnet alltid være den svakere part.

— Naturligvis. Så bør vel barn og voksne avholde seg fra alt samkvem da, på alle måter, fordi det aldri vil foregå på en likeverdig måte! sier Ragni hardt.

Kvinnen rister på hodet og smiler igjen. Bøyer seg fram. Blir fortrolig: — Du var for liten til å forstå det da, men du forstår det nå, ikke sant? At det Bernt gjorde mot deg var en forbrytelse. Han var en voksen mann som tvang deg inn i en situasjon du ikke var moden for.

— Han tvang meg ikke, tvang meg aldri! Hvorfor prøver du å fortelle meg dette? Er det du som har opplevd dette, eller er det jeg? Hver eneste dag blir både barn og voksne tvunget, som du sier, inn i situasjoner de ikke er modne for. Det er sjelden noen blir opprørt over det, hvis det ikke har noe med seksuallivet å gjøre! Og en forbrytelse, det er da å gjøre et annet menneske vondt.

— Men han gjorde deg jo vondt. Han formet det seksuallivet du har nå i voksen alder, og skapte det mislykkede forholdet du har til menn.

Ragni bøyer hodet og knytter hendene. Faen, sier hun inni seg. Faen, faen, faen! Mulig at hun har et mislykket forhold til menn, skjevt og skakt og perverst, men det forholdet hun har til kvinner er verre. De menneskene hun virkelig har hatet i sitt liv, har vært kvinner. De som har satt grenser for henne og holdt henne igjen og hindret henne i å gjøre alvor av alle drømmer, har vært kvinner. De som har presentert henne for begrepene skam, synd og forbrytelse, har vært kvinner. Og nå sitter denne allvitende, smilende damen her, denne damen som har studert sjelens mysterier ut og inn i sju år, hun sitter her og prøver å fortelle henne at roten til alle hennes problemer ligger hos en alkoholisert, trekkspillende skogsarbeider som berørte Hennes Hellige Kjønn for snart tredve år siden.

— Takk, sier Ragni og reiser seg. — Jeg har nettopp funnet ut noe.

— Jeg er glad hvis du synes at denne samtalen har hjulpet deg, sier psykologen stramt idet Ragni tømmer innholdet av det improviserte askebegeret sitt i vasken. — Men vi trenger naturligvis å snakke mer om dette her. Vi har bare så vidt rørt ved toppen av isfjellet når det gjelder problemene dine. Hvis du vil, kan jeg finne en ny time til deg nå med en gang, eller du kan ringe ...

— Jeg ringer, lyver Ragni.

Tyve sekunder etterpå står hun ute på gata igjen og puster ut.

Du kunne ha blitt en forbryter denne gangen, Ragni, tenker hun. Du kunne ha drept henne! Fordi hun akkurat som moren din prøvde å fortelle deg hva du skulle føle og tenke og til og med huske.

Psykologen sier: "Det kan aldri bli et likeverdig forhold mellom et barn og en voksen. Der vil barnet alltid være den svakere part." Dette er det mest sentrale argumentet de fleste bruker når de skal forklare sin motstand mot slike forhold. De spør aldri seg selv hva dette sier om deres syn på seksualitet. Handler seksualitet om dominans, om å bruke et annet menneske til egne, egoistiske formål? Hvis dette er tilfellet, så er argumentet helt logisk. Hvis seksualitet istedenfor handler om å lære å ta hensyn til og dekke andres behov, har dette argumentet ingen mening. I et voldsfiksert samfunn, i et samfunn som dyrker skammen og sensurerer berøringen, som bare har forakt til overs for kroppslige behov og svakhet, vil seksualiteten være egoistisk og hensynsløs.

Argumentet sier ikke bare noe om synet på seksualitet. Det sier like mye om synet på barn. Barn er ikke likeverdige med voksne. En gang sa man at kvinner ikke var likeverdige med menn. Det er vår kultur og våre holdninger til andre mennesker som bestemmer hvor likeverdige vi er. Når Ragni innvender at mangelen på likeverdighet må bety at barn og voksne skal avholde seg fra alt samkvem, kan psykologen bare fastslå at seksuelt samkvem er en forbrytelse. Forbrytelsen det her er snakk om er en forbrytelse mot samfunnets syn på barn, på hva som er akseptabelt i relasjonen mellom barn og voksne. I et voldsfiksert samfunn kan man utmerket vel tolerere avstraffelser og fysiske overgrep mot barn, men ikke seksuelle handlinger. Dette springer ut av samfunnets grunnleggende syn på vold kontra seksualitet.

Synet på barn og synet på seksuelle forhold med barn er autoritært. Det må være slik i et voldsfiksert samfunn. Derfor er det så viktig for psykologen å overbevise Ragni om at hun ble utsatt for tvang. Da kan hennes mislykkede forhold til menn naturlig forklares innenfor rammen av volden. Hvis Ragni nekter for å ha blitt utsatt for tvang, kan hennes traumer bare forklares ut i fra det det i realiteten er, som et resultat av det forkvaklede synet på seksualitet og henne selv som barn.

Ragni har kjent på kroppen den volden og den forakten som hennes kjønn møtes med når det søker fellesskap. Er dette mennenes skyld? Eller er det Ragnis egen skyld? Ragni vet, i motsetning til så mange andre, at skylden ikke ligger hos verken menn eller kvinner, men i det synet samfunnet har på seksualitet.

Det er ikke vanskelig å forstå den integriteten og det innsynet som krevdes for å skrive denne boka. All honnør til forfatteren. Det var også imponerende av Tiden Norsk Forlag å trykke boka. Dette krevde mot, i en tid da hysteriet omkring incest og seksuelt misbruk av barn var på sitt høyeste. At boken ble underkjent og ignorert da den ble utgitt, er ikke merkelig å forstå. Den er altfor klarsynt, frimodig og intelligent til noe annet.

Ragni i Kjærlighetsfolket er den jenta vi alle drømmer om ... Hun symboliserer fri vilje i et samfunn som ikke gir barn egen vilje, og som ikke tillater at barn senere når de er voksne står frem og sier at de var frie når de var barn. At Ragni forteller den store hemmeligheten og får Bernt i fengsel, er ikke noe vi kan bebreide henne for. Det viktigste er at hun klarte å se sammenhengen tilslutt. Hun ble igjen den jenta hun en gang var.

Denne boken tilhører fremtiden, når samfunnet en dag har lært det Ragni lærte.