Forhold mellom barn og voksne

Denne delen skal handle om det mest tabubelagte av alt, nemlig seksuelle forhold mellom barn og voksne. Hva er slike forhold? Hvordan skiller slike forhold seg fra forhold mellom voksne? Hva er problemene ved slike forhold?

Viktige temaer vil være hva vi legger i kjærlighetsbegrepet når det kommer til barn, forutsetningene for de unges samtykke, likestilling mellom barn og voksne og hva det er ved seksualiteten som kan lede til misbruk, det som vil bli definert som objektiviseringen av seksualiteten.

Fire retningslinjer for seksuelle forhold mellom barn og voksne vil bli presentert, slik de kunne tenkes å være i et samfunn som ikke kriminaliserer slike forhold.

Spørsmålet om incest vil bli berørt, likeledes hvordan de pedofile oppfattes og et viktig avsnitt om balansegangen mellom frihet og grenser. Til slutt vil det bli gjort rede for behovet for en ny seksualitet i samfunnet.

Det har ikke vært lett å lage denne delen. Det er ikke tvil om at seksuelle forhold mellom barn og voksne reiser mange vanskelige spørsmål. Det er et håp om at spørsmålene her vil bli klargjort, og at noen svar vil bli gitt.

Forhold

Forhold mellom barn og voksne kan være så mangt.

Det er sønnens eller datterens forhold til sine foreldre. Nå vil man kanskje ikke kalle dette for forhold. Avkommet er jo avhengig av sine foresatte og må leve med dem uansett. Et forhold blir det når man etablerer en personlig kontakt, når man begynner å oppfatte hverandre som jevnbyrdige, når man har behov av hverandre. Noen foreldre vil aldri etablere et slikt forhold til sitt avkom, fordi de i bunn og grunn ikke trenger noe fra et barn.

Kvinner har tradisjonelt hatt lettere for å ha forhold til barn, fordi de føder dem og steller dem de første årene. Menn kan også ha følelser som er like omsorgsfulle, selv om følelsene gjerne vekkes en stund etter fødselen, når den unge begynner å bli et individ. Noen unge har ikke en far, eller de har bare et dårlig forhold til han. Da kan et forhold til en annen voksen mann bli viktig.

De fleste forhold mellom barn og voksne er ikke-seksuelle. Forholdet er basert på vennskap. Man er på bølgelengde. Man har kanskje felles interesser og kan gjøre ting i fellesskap, eller man føler at man komplementerer hverandre og har nytte av hverandre. Barn kan like å omgåes voksne fordi det der er muligheter og nytte. Voksne kan like å omgåes barn fordi de er åpne, lekfulle og rett frem.

Forhold mellom barn og voksne er som oftest vennskapsforhold. Vennskap kan sies å være grunnlaget for alle forhold, men noen vennskap glir over i rene kjærlighetsforhold. De unge har lett for å bli glad i andre. Kjærligheten for dem er allestedsnærværende og en del av deres livsglede. Denne utstrålingen virker tilbake på den voksne. Forelskelsen slår gnister.

Barn forstår ikke den abstrakte kjærligheten. Kjærlighet for dem er konkret og fysisk. Det er tid sammen, opplevelser i fellesskap, oppmerksomhet om egne ting, overraskelser, latter, tøysing, kjærtegn, den fysiske kontakten her og nå. Barn kan ikke, i motsetning til voksne, leve med kjærligheten som et rent abstrakt begrep, som et løfte, som et prinsipp, eller som minner fra en annen tid. Voksne kan snakke om kjærligheten, de kan si hvor mye jeg elsker deg, gullklumpen min. Men uten det konkrete og det fysiske vil barnet aldri forstå denne kjærligheten, og den kan komme til å bli uten betydning.

Om den unge også er fysisk tiltrukket den voksne, kan forholdet bli seksuelt. Man blir kåte på hverandre. Noen barn er orienterte mot voksne. Noen voksne er orienterte mot barn. Om to slike finner sammen, kan det bli et seksuelt forhold. Det er slike forhold det primært skal handle om her.

”Da jeg var liten, skjønte jeg instinktivt at det var mennene som hadde det. Jeg drømte om å legge meg ned ved siden av en voksen mann. Det var der spenningen lå.”

”Anne er ok. Hun er egentlig en supergrei jente. Vi har alltid hatt det moro sammen. Nå i sommer var vi på tur og hadde det fint. Skulle ønske vi kunne være ordentlig sammen. Bare så synd at Anne ikke har pupper.”

Forhold mellom barn og voksne kan aldri bli som forhold mellom voksne. En viktig forskjell er at man ikke kan isolere seg som et par. Barn og voksne kan ikke gifte seg og etterligne det sosialt aksepterte ekteskapet, om ikke annet fordi ekteskapet forutsetter en uforanderlighet, som kanskje er naturlig for voksne men ikke for barn. Det er ikke mulig å sette betingelser om troskap og varighet, ikke fordi kjærligheten ikke kan være like intens, men fordi barn er i en fase av livet der de forandrer seg. Voksne forandrer seg også, bare at forandringene skjer langsommere.

Hva med sjalusi? Vil man ikke sette krav i et forhold? Er ikke forholdets vesen å ekskludere andre? Vi har ofte absolutte krav til kjærligheten. I realiteten kan det åpne, det pragmatiske, det kompromissvillige være en bedre måte å basere forhold på. Det er ikke gitt at én og samme person kan dekke alle éns behov til enhver tid, og det er heller ikke gitt at bare en person trenger omtanke. Kjærligheten er et levende vesen og forandrer seg. Vi skal ikke basere hele vårt selvbilde på å bli godtatt av en bestemt person. Mentalt helsemessig er det ingen god idé å bli for fiksert på noen. Men selvsagt føler man sorg den dagen kjærligheten ikke er mer. Og man skal forlange ærlighet fra den annen part. Ofte er det uærligheten som er mest sårende.

Det seksuelle i et forhold kan være viktig, men vennskapet er enda viktigere. Det er vennskapet som holder seg, så lenge man mener at man noe til felles og trenger hverandre. Vennskapet kan deles med andre. Seksualiteten kan ikke like lett deles med andre.

Ikke alt ved forhold til barn er like lett. Barn kan generelt være mer selvsentrerte enn voksne. Dette kan gjøre samværet med dem anstrengende. Voksne har lært å ikke sette egne behov i forgrunnen og ikke tro at alt rotérer omkring én selv. Mange barn elsker å ha en stor voksen til hånds, styre, få sin vilje, få den voksne til å kjøpe ting til seg, osv. Her må man være forsiktig og ikke la seg utnytte. Grenser og respekt må være gjensidig. Det må læres.

Seksualitet er kommunikasjon. Seksualiteten er et språk. Det er et språk vi lærer. Vi er født med en generell språkevne, men selve ordene og deres betydning må tilegnes. Bare da kan vi uttrykke følelser med dette språket og få et forhold til å fungere. Selvsagt må ikke alle barn ha seksuelle forhold med voksne for å lære om seksualitet, men de må i det minste ha gode forbilder for sin sensualitet og seksuelle identitet.

Forhold mellom barn og voksne kan være så mangt. Det kan dreie seg om å bli godtatt som et likeverdig menneske, det kan være å føle seg som voksen og finne en god venn, det er av og til en søken etter trygghet eller en flukt fra ensomheten, det kan være å få litt opplæring og omsorg, vite at man betyr noe for en annen, eller tilfredsstille nysgjerrighet og kåthet. Men til syvende og sist har slike forhold bare et veldig enkelt innhold, at to mennesker er glad i hverandre.

Seksuelle forhold mellom barn og voksne reiser mange spørsmål. Det kan være om kjærlighetens vesen, om samtykke, likestilling, farer og selve forestillingen om at barn kan ha glede av slike forhold. La oss se på hvert spørsmål.

Ubetinget kjærlighet?

Det er ikke mulig å snakke om forhold mellom barn og voksne uten å komme inn på begrepet kjærlighet. Et relevant spørsmål er følgende: er kjærligheten mellom to voksne forskjellig fra kjærligheten mellom et barn og en voksen?

De fleste voksne kan ikke elske et barn som ikke er deres eget. Kjærligheten til barn defineres utifra barnets tilknytning til én selv. Den er betinget av den ansvars- og omsorgsfølelsen man kjenner. Voksne kan derfor ikke skille sin kjærlighet for barn fra det ansvaret man har for et bestemt barn, det barnet man er far eller mor til. Dette er en så stor selvfølge at de fleste ikke er klar over det. I vårt samfunn er kjærlighet til barn ikke definert utenfor eller forbi denne ansvars- og omsorgsfølelsen.

Mange mener derfor at kjærlighet til barn er forskjellig fra kjærligheten til voksne. Man kan ikke, eller man får ikke lov til å mønstre de samme følelsene for et barn som ikke er ens eget. Hvorfor er det sånn? Har dette å gjøre med samfunnsorganiseringen? Samfunnet er organisert rundt kjernefamilien. Typisk for kjernefamilien er en tett kobling mellom plikter og ømhet, ansvar og nærhet. Det intime, det nære, selve kjærligheten skal av prinsipp bare finne sted i kjernefamilien. Bare to helt bestemte voksne får lov til å føle noe for et barn. Disse følelsene er uløselig knyttet til det formelle ansvaret man har for det. Det nære kan ikke løsrives fra pliktene og ansvaret. Kjærligheten balanserer - eller legitimerer - det litt ubehagelige i at barn er bundne og underlagt de voksne.

Foreldre er nok glad i sine barn, men de er glad i dem på en helt bestemt måte. Som forelder føler man naturligvis et spesielt ansvar, en særlig omsorg og en naturlig ømhet for sine egne barn. Dette er greit. Men når man begynner å snakke om 'kjærlighet til barn', er det viktig å ha klart for seg på hvilke premisser slik kjærlighet eksisterer. Kjærlighet er ikke det samme som omsorgs- og ansvarsfølelse. Kjærlighet er betinget av gjensidighet. Kjærligheten eksisterer som en relasjon. Den må være gjengjeldt. En kjærlighet som ikke er gjengjeldt vil gjøre at man finner andre objekter for den. Man kan elske det faktum at man har ansvaret for et barn. Man kan elske sin egen rolle som omsorgsperson. Man kan begynne å elske sin egen kjærlighet, som bare er en raffinert form for egenkjærlighet. Hva barnet måtte mene om all denne kjærligheten, hva det måtte uttrykke tilbake, blir uvesentlig.

Jeg har blitt fortalt at pedofili bryter mot et viktig prinsipp når det kommer til barn, nemlig at barn skal elskes uten betingelse. Den pedofile kjærligheten er, i motsetning til foreldrekjærligheten, en seksuell kjærlighet, dvs. at den i sitt vesen skal forlange noe tilbake fra den man elsker. Den pedofile skal sette betingelser for sin kjærlighet til barn, nemlig at barnet skal 'tilfredsstille den voksne'. Hvis barnet ikke 'tilfredsstiller den voksne', vil barnet heller ikke bli elsket, sier man.

Nå tror jeg heldigvis at de fleste voksne i sine kjærlighetsforhold ikke setter seksuelle betingelser. I motsatt fall må du være temmelig egoistisk. Et slikt forhold kan ikke vare. Dette er ikke bare et spørsmål om hva du kan slippe unna med, men hva du legger i begrepet kjærlighet.

Hvorvidt introduksjonen av seksuelle følelser i kjærligheten gjør den egoistisk, er et åpent spørsmål. Svaret avhenger av hvordan du oppfatter seksualiteten, hvilken rolle du mener den har. Vanligvis vil kjærlighet mellom voksne ikke utelukke seksualitet, men det betyr virkelig ikke at man kan sette seksuelle krav til den andre.

I dag mener de fleste at seksualitet både kan og skal uttrykke kjærlighet. Man tar på hverandre fordi man er glad i hverandre, eller i det minste fordi man vil oppleve et fellesskap. Seksualiteten er en sosial kraft. Den binder oss sammen. Den kommuniserer følelser. Den skal være gjensidig og likestille oss. Er den egoistisk når barn blir involvert? Det kommer an på hvorvidt man mener at barn har seksuelle behov. Det kommer an på hvorvidt man mener at barn kan samtykke og at voksne er i stand til å ta hensyn til barns egenart og ønsker.

La oss se det fra barnets perspektiv. Et barn vil aldri være takknemlig for den omsorgen det får fra sine foreldre, rett og slett fordi han/hun tar denne omsorgen for gitt. Foreldre kan ikke (og skal ikke) forlange noe igjen for sin omsorg. Det er et privilegium, ikke en investering, å ha barn. Ansvaret skal aldri være basert på gjengjeld. Barn vil søke andre grunner enn omsorgen det mottar for å elske noen. Barn vil føle kjærlighet for dem de etablerer et personlig forhold til. Det er nå at vi virkelig kan snakke om kjærlighet til/for/med barn. Grunnlaget for kjærlighet er alltid gjensidighet og samtykke.

Ubetinget (ugjengjeldt) kjærlighet finnes i religiøs kjærlighet (kjærligheten til en taus Gud) eller i fedrelandskjærlighet (kjærligheten til eget land og folk). Felles for slike typer kjærlighet er deres selvgodhet. Ofte vil slike mennesker føle seg moralsk hevet over andre. Den ubetingede kjærligheten har ingenting med forhold å gjøre. Den kan lede til moralisme og intoleranse. I verste fall kan man begå grusomheter i kjærlighetens navn. Den betingete kjærligheten, derimot, gjør oss ydmyke fordi den ikke kan leve uten gjensidighet, fordi den ikke kan finnes uten at man har gjort seg fortjent til den, fordi ingen har rett til å elske noen hvis man ikke blir elsket tilbake. Det er altfor lett å unnskylde egoisme ved å si at "jeg elsker". Å elske betyr ikke at man har rettigheter overfor noen.

Jeg er helt enig i at barn trenger ubetinget omsorg så lenge de ikke kan klare seg på egenhånd. Det må aldri settes seksuelle krav eller andre krav for slik omsorg (slik som skoleprestasjoner, idrettsbragder, lydighet, etc). Den som setter slike krav er ikke oppgaven verdig. Man skal føle ansvar og omsorg for et barn så lenge det er avhengig, men dette er ikke det samme som et kjærlighetsforhold. Et forhold blir det når barnet på egenhånd kan gjengjelde kjærligheten.

Kjærligheten eksisterer alltid som en relasjon. Den eksisterer ikke løsrevet fra hva den annen part måtte mene eller kan gjengjelde. Kjærlighet har ikke nok med seg selv. Den er til i et utvekslingsforhold med andre. Barn vil forstå at kjærlighet må være gjensidig betinget. De blir glad i de menneskene som bryr seg om dem. Det seksuelle er en del av det. Det seksuelle vil være tilpasset det barnet selv uttrykker og vil ha. Dette legger grunnlaget for et syn på sex og kjærlighet som ikke er utnyttende.

Mange mennesker i vårt samfunn har ikke særlig høye tanker om seksualiteten. Grunnlaget for et slikt syn ble lagt i vår barndom, i vårt første møte med seksualiteten. Derfor er det ikke likegyldig hvordan vi oppfatter unge menneskers følelsesmessige og seksuelle behov.

En god måte å uttrykke følelser er seksualitet, og da menes ikke bare samleiet men alle typer hudkontakt. Seksualiteten er ikke egoistisk hvis vi har lært at den deles med andre.

Så nei, det finnes ikke noe forskjell mellom kjærligheten mellom to voksne og kjærligheten mellom et barn og en voksen. Det finnes bare én kjærlighet. Den brauter ikke, den påberoper seg ikke rettigheter, den er aldri seg selv nok.

Samtykke?

Et vanlig spørsmål angående forhold med barn er: Kan barn samtykke til seksuelle handlinger?

De fleste voksne har erfart at barn meget vel kan uttrykke behag og ubehag. De kan godt si i fra (ganske høylytt også) hva de mener om saker og ting, hva de liker og ikke liker. Svært unge barn kan også gi uttrykk for hva de føler, selv om de ikke kan uttrykke det med ord. De fleste voksne oppfatter hva barn liker.

Men for mange er samtykke noe mer enn bare evnen til å si ja. Samtykke er nærmest et juridisk begrep. Bare mennesker over 18 år kan inngå juridisk bindende avtaler. Og selv om seksualitet ikke kan sammenlignes med juss, så finnes det mange som mener at du må være passe gammel for å kunne styre unna farer, vite hva som er ditt eget beste og stå ansvarlig for dine egne handlinger. Er du yngre enn 16 år kan du ikke inngå 'bindende avtaler om sex'.

Mange mener at premisset for et barns samtykke ikke så mye dreier seg om evnen til å uttrykke hva man liker eller ikke liker, men heller det å forstå at seksualiteten kan innebære farer, eller alternativt at den gjør at du må stå ansvarlig for dine egne handlinger, noe barn generelt ikke kan. Seksuelle handlinger har konsekvenser som barn ikke kan ta innover seg, sier man. De er ikke erfarne nok til å vite når man skal si nei. Premisset for et barns samtykke er derfor ikke evnen til å si ja, men nødvendigheten av å si nei.

Hvis vi godtar at seksualiteten kan være farefull, er spørsmålet om samtykke til seksuelle handlinger derfor et spørsmål om vi godtar at barn møter disse farene, eller alternativt om voksne kan eller vil støtte sine barn i de tilfellene de kan si ja.

Det kan være nyttig å illustrere begrepet samtykke og barn. Hvert år dør det i gjennomsnitt ti barn under 15 år på norske veier, og rundt seks ganger så mange blir hardt skadd, se her. Vi vet at barn utsettes for fare når de ferdes i trafikken, både som fotgjengere, syklister og i en bil. To forhold blir viktige i denne sammenheng:

• Vi forbyr ikke bilkjøring på steder der barn ferdes av den grunn. Vi forlanger ikke at barn forstår farene ved å sette seg i en bil før de faktisk gjør det. Det finnes ingen lavalder for å sitte i en bil. Voksne vet at når barn setter seg i en bil, så utsettes de for fare. Det voksne samfunnet godtar denne faren, selv om de godt vet at x antall barn hvert år drepes og skades i trafikken.
• Vi tillater at barn ferdes i trafikken fordi voksne fører rattet. Den voksne gjør sitt ytterste for at barna ikke skal skades. Dette kan virke som en opplagt selvfølge, men i realiteten er dette selve forutsetningen for at bilkjøring med barn kan finne sted. De voksne er der for å støtte barna.

Bilbruk illustrerer to viktige aspekter når det kommer til barn og samtykke. For det første er ikke evnen til å si ja eller nei det vesentligste. Voksne kan velge å ta hensyn til det barn vil, eller de kan velge å ikke gjøre det. De voksne definerer selve innholdet i begrepet samtykke. Samtykke er heller ikke koblet til hvor stor fare barna utsettes for. Barn kan pålegges å utføre handlinger de ikke forstår faren ved, så lenge voksne mener at handlingene er rett og riktige. Bilkjøring er riktig, mens seksuell aktivitet ikke er det. Dette er selve grunnen til at barn 'ikke kan samtykke' til seksuelle handlinger.

For det annet er barn og samtykke et spørsmål om i hvilken grad de voksne er der for å støtte dem. De fleste voksne vil sine barn vel. Av og til skjer det ulykker i trafikken, men det har vi lært å leve med. Det har blitt statistikk. Samfunnet har lært å leve med trafikkulykker. Samfunnet har ikke lært å leve med de tilfellene der barn faktisk blir seksuelt misbruk. En annen måte å si det på er dette: En bilulykke sier ikke noe generelt om bilkjøring, mens et tilfelle av seksuelt misbruk sier noe generelt om seksualiteten.

Mange vil nå hevde at ulykker i trafikken ikke kan sammenlignes med seksuelt misbruk. Ulykker bare skjer, mens seksuelt misbruk kan avhjelpes ved å si at alle barn ikke kan samtykke. Da glemmer man at voksne kan støtte sine barn i møtet med seksualiteten på akkurat samme måte som de kan støtte dem i sitt møte med trafikken. Voksne er der for å gjøre det. De skal overføre sin kunnskap og sin erfaring til neste generasjon. At dette er en selvfølge når det kommer til trafikken, men ikke når det kommer til seksualiteten, viser bare hvor forskjellig holdningene til seksualitet er. Grunnen til at bilkjøring er ok er ikke fordi at den rent objektivt er mindre farefull enn seksuelle forhold (tvert imot), men fordi vi har ulike oppfatninger om hvem som skal stå for opplæringen og støtten. Voksne kan ikke være en positiv støtte for sine barn i møtet med seksualiteten fordi vår kultur er tuftet på idéen om seksualiteten som avgrenset, privat, isolert, selv-sentrert, fastsatt fra fødselen av, utviklet inni oss selv og for egne interesser.

Vi tar det som en selvfølge at vår oppførsel i trafikken er noe vi lærer av andre. Vi tar det overhode ikke som en selvfølge at vår seksuelle oppførsel er noe vi lærer av andre, dette tiltross for at seksualiteten mer enn noe annet formes av faktorer omkring oss.

Moralisten vil forby bruk av bil så lenge barn skades i trafikken. Moralisme er kjennetegnet ved en forenkling av virkeligheten langs akser som bare tjener én hensikt. Moralisten vil også forby seksuelt samkvem med barn så lenge barn misbrukes, uten å innse at seksuelt misbrukt først og fremst skjer fordi barn møter seksualiteten alene. Det voksne samfunnet har ikke evnen til å støtte dem.

Så joda, barn kan samtykke til seksuelle handlinger hvis voksne velger å la dem få lov til det. Men samtykke kan ikke finne sted uten åpenhet, erfaring og støtte.

Likestilling?

Vi hører ofte at barn og voksne ikke er likestilte. Gjør denne mangelen på likestilling at barn og voksne ikke kan ha seksuelle forhold?

Likestilling er ikke det samme som å forutsette at vi alle er like. Kvinner og menn er stort sett likestilte i dagens Norge, men det betyr ikke at kvinner forutsettes å være lik menn. Likestilling er å leve med forskjeller. Likestilling er å lage lover og skape holdninger som gjør at vi har de samme rettighetene, de samme mulighetene og den samme friheten. I vårt demokrati skiller vi ikke på kjønn, rase eller tilhørighet. Likestilling er å ha et samfunn med mangfold.

Noen mener at vi må skille på alder. Barn er barn. Barn er umodne, uoverveide og uselvstendige. Barn må adlyde de voksne. Voksne har makt over barn. Barn må føye seg etter de voksnes vilje. Dette gjør at barn ikke kan være likestilte med voksne.

Andre mener at de samme prinsippene nok gjelder for barn, men at barn trenger støtte. Barn er i en opplærings- og utviklingsfase, og kan ikke forutsettes å ha det samme ansvaret som voksne har. De kan ikke ha det samme ansvaret, og dermed kan de heller ikke få de samme rettighetene og mulighetene. Uten rettigheter er de ikke likestilte med voksne.

Barn og voksne er ikke like. De vet vi. Men kan de være likestilte?

Vi voksne skal ikke basere vårt forhold til barn på hva de ikke er. Vi skal basere vårt forhold til dem på hva de er og hva de kan. Det er ikke forskjellene mellom oss som avgjør hvor likestilte vi er. Det er hva vi har til felles som mennesker, hva vi kan dele, som avgjør likestillingen.

Med fare for å generalisere, kan man si dette om barn: De har ikke kompliserte analytiske evner. De kan ikke resonnere om rent abstrakte begreper. De kan ikke uttrykke seg særlig godt med ord. De kan ikke vurdere alle konsekvenser av en handling. Til gjengjeld har de god sosial intelligens (evnen til å omgås andre), de oppfatter lett følelser og intensjoner hos andre, de leser ansikter, de er flinke til å kommunisere ikke-verbalt.

I nære forhold mellom mennesker er ikke analytiske evner og abstrakte begreper av særlig betydning. Det nære finner sted på et mer grunnleggende plan. Det er det ikke-verbale, det følelsesmessige og intensjonene som utgjør kjernen i et forhold. Dette kan de unge like mye om som de voksne. Det kan godt være at forhold mellom voksne inkluderer det å snakke om og dele ganske abstrakte begreper, men jeg tør påstå at alle nære forhold mellom mennesker, uansett alder, har det samme ikke-verbale og følelsesmessige grunninnholdet. Kjærlighet er ikke en abstrakt idé. Det er øyekontakt, et smil, en latter, en glede, et fellesskap.

Hvis vi godtar at barn og voksne har en felles seksualitet, så er dette et godt område der de kan være likestilte. Her snakker vi om helt grunnleggende behov. Disse behovene kjenner ingen alder og er noe vi alle deler. Men det forutsetter naturligvis at vi respekterer hverandres forskjeller. Likestilling kan som kjent aldri finne sted om vi bare tar hensyn til den ene part. Likestilling forutsetter at vi oppfatter mellom-menneskelige forhold som noe annet enn maktforhold. Barn skal ikke være redde for voksne. I realiteten kan samvær mellom barn og voksne, seksuelt eller ikke-seksuelt, aldri finne sted uten gjensidig respekt. Den autoritære oppdragelsens tid er forbi.

Barn og voksne kan ha forhold basert på gjensidighet og likeverd, men bare så lenge ingen tror at barn og voksne er like.

Fare?

Vår kultur tar det nærmest for gitt at barn skades av seksuell aktivitet. Hva er denne oppfatningen basert på? Hvorfor er seksualiteten så farefull?

Noen peker på seksuelt overførbare sykdommer. Nå er det slik at vi blir syke så lenge vi omgås andre. Alternativet er å låse seg inne og sky all kontakt, ikke å anbefale. Alt fra influensa til gonoré er noe vi risikerer i vår daglige omgang med andre. Vi tåler dette. Vårt immunforsvar trenger sykdom for å vedlikeholde seg selv. Det finnes selvfølgelig mer alvorlige sykdommer man kan få, slik som smittsom hjernehinnebetennelse og AIDS, men da blir det mer et spørsmål om sannsynlighet og om enkle foranstaltninger man kan gjøre for ikke å bli syk. Det er å bruke kondom eller unngå dem som kan være syke. Seksualopplæring tar nettopp sikte på å minske sannsynligheten for å få sykdommer. Seksualiteten skal være en sosial kraft, den skal binde oss sammen, den skal ikke skille oss og være destruktiv.

Når mange snakker om seksualitet og fare, så mener de ikke kjønnssykdommer. De mener psykiske farer. De mener skader på sinn og følelsesliv. De snakker om misbruk. Er seksualiteten derfor voldelig? Har den, på en slags innebygget og uavvendelig måte, noe krenkende, nedverdigende og forgripende ved seg?

I Norge er det slik at seksualitet generelt ikke er forbudt mellom barn. Det finnes ingen lov som kriminaliserer seksuelle forhold mellom personer under 16 år. Vi er en del av den skandinavisk seksualkulturen, som blant annet kjennetegnes ved åpenhet omkring kropp og seksualitet, en ikke-religiøs, ikke-patriarkalsk samfunnsmodell, samt generell likestilling og respekt for svakhet.

Men det finnes ett aspekt ved vår seksuelle kultur som vi deler med hele resten av den vestlige verdenen, og som på en svært grunnleggende måte former vår oppfattelse. Det er objektiviseringen av seksualiteten.

Objektiviseringen av seksualiteten kjennetegnes blant annet ved:

• En projisering av seksualiteten utenfor éns selv, på et begjært objekt.
• En manglende erkjennelse av eller ansvar for egen seksualitet.
• En tendens til å beskylde eller bebreide objektet for seksualiteten.
• En idealisering eller idolisering av objektet.

Vi idealiserer det seksuelle objektet, samtidig som vi bare har forakt til overs for det seksuelle instinktet. Objektet kan være et annet menneske (f.eks. mannens oppfattelse av kvinnen som objekt) eller et selvbilde (f.eks. kvinnens oppfattelse av seg selv som objekt). Objektiviseringen karakteriseres ved at seksualiteten ikke sitter i oss selv, i et sensuelt selv, men utenfor oss selv, i et seksuelt objekt. Det er objektet som er seksualiteten.

Objektiviseringen av seksualiteten virker ved at den skaper og vedlikeholder en bestemt type menneske: den seksuelle egoisten.

Den seksuelle egoisten er en person der seksualiteten ikke kommer innenifra én selv, fra et sensuelt selv, men skapes av noe utenfor én selv (av kvalitetene til et objekt). Hos den seksuelle egoisten deles ikke seksualiteten med andre, fordi man selv ikke har noen seksualitet å dele. Det er objektet som er seksuelt, som både er kilden til seksualiteten og har skylden for seksualiteten.

Det er når vi forstår betydningen av det seksuelle objektet i vår oppfattelse av seksualiteten, at vi også forstår frykten for misbruk og overgrep. Vår seksualitet kjennetegnes ved at vi dyrker objektet, samtidig som vi bare har skam og forakt til overs for instinktet. Seksualiteten er fremmedgjort fra oss selv gjennom det seksuelle objektet. Objektet (seksualiteten) må om nødvendig beherskes og overvinnes, eller også fornektes og undertrykkes. Dette skaper den seksuelle egoisten og kan legge grunnlaget for seksuelt misbruk.

Dette aspektet ved vår seksuelle kultur gjør forholdet mellom barn og voksne så farefullt. Det er et aspekt som går igjen i alle forhold, men som i tilfellet med barn kommer så mye tydeligere frem. Vi er med god grunn redd for misbruk, for misbruk, gjennom objektiviseringen av seksualiteten og den seksuelle egoisten, er bakt inn i vår seksuelle kultur.

For på en mer konkret måte å vise hva som menes med den seksuelle egoisten, presenteres her en kort fortelling fra en anonym kilde, oversatt fra engelsk.

Vi kan voldta henne

Jeg husker dagen vel. Mine to favorittvenner og jeg hang utenfor der jeg bodde. De var 'D' og 'S', og jeg kaller dem favorittvenner, for det var det de var. Jeg vet ikke om de var mine bestevenner, men de var begge mer populære og kulere enn meg, og jeg likte å vanke sammen med dem. 'S' hadde til og med en luftpistol hjemme som han kunne ta ut av huset og bruke uten å spørre om lov. Vi gikk alle i syvende klasse. Fra hvor vi sto kunne vi se huset til Andrea. Hun gikk også i syvende klasse og var ny i nabolaget. Hun så bra ut. Hun hadde langt, blondt hår, trange jeans og hadde fått riktige former. Hun hadde bryster! Svært merkbare bryster! De fleste av guttene mente at hun var deilig.

Så sto vi der og syntes at vi var kule, og snakket om Andrea, om hvor bra hun var og hva vi ville gjøre med henne. Vi ville ha samleie med henne, men vi brukte ikke akkurat det ordet. Vi sa at vi ville "vri henne" eller "valse henne" eller "pule henne" *, ord som for meg i dag synes å hentyde til gutter som de aktive og jenter som de passive. Men vi visste ikke bedre. Jeg tror ikke noen av oss hadde hatt en meningsfull samtale med noen som faktisk visste noe om sex. Hva vi visste var hva vi hadde overhørt fra voksne, eller hva vi hadde lært av pornofilmer i all hemmelighet. Selve idéen om at sex er en erotisk glede du deler med andre var noe vi sannsynligvis aldri hadde tenkt på. Vi var tolv år gamle, vi var kåte, vi ville ha sex, men ingen av oss hadde lært noen verdens ting om det. Tvert imot, det virket som om det var om å gjøre å holde oss i uvitenhet. Var de voksne virkelig så naive at de trodde at uvitenhet på en eller annen magisk måte ville gjøre oss mindre interessert i sex? Selve det faktum at voksne snakket i lav stemme om det, ble flaue og ikke syntes at jeg burde vite noe, overbeviste meg om at dette var noe jeg måtte vite.

Og så sa 'S': "Vi kan voldta henne". Jeg mener å huske at jeg ble litt sjokkert over forslaget, men prøvde ikke å vise det. Jeg mente å ha hørt om voldtekt, og forsto at det innebar å få en jente (idéen om å voldta en gutt, at noe slikt i det hele tatt eksisterte, hadde aldri slått meg) til å gjøre seksuelle ting mot hennes vilje. Så forklarte 'S' hvordan vi kunne ta henne med til et skogholt i nærheten og voldta henne. Han forklarte aldri nøyaktig hvordan vil skulle få henne ditt, og heller ikke hva vi skulle gjøre etter at vi hadde voldtatt henne. Jeg er ikke helt sikker på om jeg forsto at voldtekt var en kriminell handling, men jeg visste at man kunne havne i store problemer. Jeg tror ikke 'D' syntes at idéen var god heller. Hans reaksjon var, om jeg husker riktig, som min, en tilbakeholden aksept, et "Ja, kanskje vi kan gjøre det, men..." Heldigvis droppet 'S' planen om å voldta Andrea og vi begynte snart å snakke om andre ting. Jeg tviler på om jeg kunne ha deltatt i denne vanvittige planen, selv om 'S' hadde klart å overbevise oss begge. Jeg vet at jeg faktisk likte Andrea, selv om jeg ikke kjente henne personlig. Jeg tror ikke at jeg ville ha klart å takle en situasjon der hun gråt på grunn av noe jeg gjorde med henne.

Jeg tenkte knapt på denne samtalen etter den dagen. 'S' foreslo aldri mer å voldta jenter, og følgende sommer flyttet både han og Andrea. Jeg så aldri Andrea igjen. Jeg traff 'S' to eller tre ganger i åttende klasse, men aldri mer etter det. I ettertid lurer jeg på hvor 'S' fikk denne idéen om å voldta Andrea. Fra fjernsyn? Fra en bok? Fra hans eldre bror? Fra sin far? Misliker jeg 'S' for å ha foreslått noe slikt? Nei. Synes jeg at han var en dårlig person som kunne ha foreslått noe slikt? Nei. Jeg synes bare synd på han. Han var akkurat slik de voksne ville ha han — uskyldig, som i realiteten betød at han var naiv og uvitende. Hvis du med overlegg holder tilbake nøyaktig og viktig informasjon fra noen, kan du da bebreide dem for hva de måtte finne på av dumheter og skadeverk på egenhånd?

...............
* Den engelske originalen bruker ordene "pork her or screw her or fuck her", ord som på en bedre måte kobler sammen seksuelle handlinger med vold og ydmykelser. "Fuck" er et ord for samleie, men er også det vanligste banneordet i USA.

Det er rimelig å anta at det finnes dem som går rundt hele livet og er 'uskyldige' på denne måten, dvs. har en fullstendig og total manglende erkjennelse av at seksualiteten er noe som finnes i dem selv og som de deler med andre.

Hva er problemet med 'S' i historien over? Mange vil si at 'S' enda ikke har lært å kontrollere sine 'naturlige' instinkter. Seksualiteten er på en 'naturlig' måte utemmet, ensidig, besittende og i grunnen brutal. Samfunnets oppgave er å temme denne 'naturlige' seksualiteten og gjøre den ufarlig. Til det kreves sensur, kontroll og oppdragelse. Vi må hele tiden føre en kamp mot seksualiteten. Bare på den måten blir den sosialt akseptert. Det finnes en dyp konflikt mellom seksualiteten og det siviliserte samfunnet, sier man.

Det virkelige problemet med 'S' er at han allerede har objektivisert seksualiteten. Han mener at Andrea genererer seksuelle lyster i han (trange jeans, bryster). Seksualiteten sitter ikke i han selv, men i Andrea. Fordi det er hun som gjør han seksuell, vil han ha en manglende erkjennelse av og ansvar for sin egen seksualitet. Andrea kan derfor benyttes som et objekt. Andrea er det begjærte objektet, hun idoliseres. Men denne idoliseringen fjerner samtidig enhver mulighet Andrea måtte ha for å delta i seksualiteten som en likeverdig partner.

På denne måten kan vi si at misbruk og voldtekt er bygget inn i selve vår seksualitetsforståelse, i hvordan vi oppfatter seksualiteten. Dette betyr selvsagt ikke at vi på noen som helst måte godtar misbruk. Tvert imot, det er gjennom fordømmelsen av misbruket at vi idoliserer objektet. Idoliseringen av objektet og fordømmelsen av dets misbruk er to sider av samme sak.

Når vi er redde for seksuelle forhold mellom barn og voksne, er dette et direkte resultat av objektiviseringen. Vi er redde for den seksuelle egoisten. Dette er en generell redsel som gjelder i alle forhold, men som i tilfellet med barn settes på spissen. Barnets uvitenhet og uskyld gjør det fremfor alt til et objekt. Samtidig vil vi nettopp at barnet skal være uvitende og uskyldig. Det er jo tross alt idealet, det vi idoliserer, det ærbare og begjærte objektet i ett, selve måten vi forstår seksualiteten. De fleste kan ikke betrakte barn utenfor og forbi denne objekttenkningen.

Det finnes ingen fare ved at barn og voksne har seksuelle forhold. Men da må vi først ha lært å erkjenne vår egen seksualitet og være i stand til å dele den med andre.

Kan barn ha glede av sex med voksne?

Seksuelle overgrep mot barn er vel dokumentert. Det hersker ingen tvil om at noen har fått traumer etter slike overgrep. Men hva sier dette om seksuelle forhold generelt? Mange mener at det generelt ikke er mulig for barn å ha seksuelle forhold med voksne. De sier at det aldri har vært dokumentert noen positive seksuelle forhold, og at dette mer enn noe annet er grunnen til å fordømme slike forhold. All seksuell kontakt mellom barn og voksne er da per definisjon misbruk. Finnes det noe som kan motsi dette?

Den mest kjente vitenskapelige undersøkelsen som dokumenterer positive seksuelle opplevelser mellom barn og voksne er den amerikanske Rind-studien fra 1998. Studien er egentlig en sammenfatning eller sammenstilling av mange undersøkelser, der studenter i USA ble spurt om deres opplevelser som barn. Den viser at 'misbruk' (child sexual abuse) ikke ble oppfattet negativt av alle, og at for dem som oppfattet det negativt, så kunne dette korreleres med andre faktorer som utrygg oppvekst og dårlige familieforhold (family environment). Den viktigste konklusjonen er at seksuelle forhold i seg selv ikke er årsaken til psykiske problemer.

Denne studien har naturligvis ikke gått upåaktet hen blant dem som er i mot slike forhold. Her i Norge publiserte tidsskriftet for Den norske legeforening en artikkel som forsøkte å undergrave konklusjonene og integriteten til forfatterne. Det er verd å merke seg at forfatteren til den norske artikkelen ikke trengte å gjøre rede for hvordan vedkommende selv stiller seg til slike forhold. Det virker som om det er lettere å fastholde at seksualiteten i seg selv er årsaken til psykiske problemer enn å begi seg inn på å kritisere familien, vårt barnesyn og barns oppvekstvilkår. Artikkelen viser til såkalt nevrobiologisk forskning, og kan påvise fysiske skader av sex, på samme måte som legestanden en gang påviste fysiske skader av onani. Problemstillingen blir snudd på hode, og man sier at seksuelle forhold i familien skaper dysfunksjonelle familiesystemer som igjen leder til psykiatriske symptomer. Artikkelen konkluderer med at det er viktig å hindre utbredelsen av 'nye myter' av hensyn til de misbrukte barna, uten å gjøre rede for hva årsakene til at barn blir misbrukt er.

Den største myten av dem alle er myten om at barn alltid tar skade av seksuell aktivitet. Kontroversen omkring Rind-studien illustrerer et viktig poeng: det finnes intet objektivt ståsted i forhold til seksualiteten. Å bruke vitenskapen til å belegge moralske påstander er feil. Legene skal ikke bruke sin autoritet til å fortelle oss hva den 'naturlige' seksualiteten er.

Hvorvidt barn kan ha sex med voksne er og forblir et moralsk og etisk spørsmål. Som pedofil, ville jeg aldri drømme om å hevde at alle barn må ha eller burde ha sex med voksne. Det er like dumt som å si at alle under 16 år ikke vil ha sex med voksne. Barn er på dette området akkurat like individuelle som voksne er, de modnes i ulikt tempo og har ulike interesser og personligheter. De unge bør generelt vokse opp i et miljø med åpenhet omkring seksualitet, de må få lov til å gjøre valg, men hva de selv vil delta i må alltid være opp til dem selv. Dette er mitt svar på det etiske og moralske spørsmålet.

Jeg er uenig i Rind-studien på ett punkt. Jeg tror ikke at jenter generelt tar mer skade av sex med voksne enn det gutter gjør. Denne forestillingen om jenter (og jenters forestilling om seg selv) er bygget på objektiviseringen av seksualiteten, på at jenter oppfatter seg selv som objekter, og at de derfor på siviliserte (eller ikke så siviliserte) måter bare kan tvinges inn i det. Dette er ikke riktig.

Som oftest vil positive seksuelle forhold mellom barn og voksne være av det anekdotiske slaget, dvs. at de ikke kan verifiseres. Et godt eksempel på dette er minnene og historiene som finnes på engelsk her. Jeg tviler stort sett ikke på ektheten av hva man kan lese her, selv om jeg selvfølgelig ikke kan gå god for historiene, og alltid må risikere å bli beskyldt for å være partisk.

Av og til kan man lese anonyme innlegg på internett, der det direkte eller indirekte innrømmes at man hadde sex med voksne som ung og likte det, f.eks. som her:

SOL Debatt mai 2008 - Er pedofili naturlig (arkivert):

I Norge regnes den seksuelle lavalder for å være 16 år. Alt under dette regnes for pedofili. Det er naturlig for en 14-åring å ha sex-debut. Mange har også sin debut under denne alder. Så lenge personene er jevnaldrende, blir det ikke ansett som tabu. Men hvis den ene parten er over 18 - 20 år, "blåses det i basunene" med en gang.

For min egen del kan jeg si at jeg debuterte da jeg var 15. Kjæresten min fortalte meg da at hun debuterte da hun var 12, mannen var 35. De hadde ofte hatt sex sammen før hun traff meg, og hun konstaterte at hun nøt av det...

Jeg husker vel tilbake på 1980-tallet når kvinner offentlig kunne innrømme at de en gang hadde hatt sex med voksne, uten at de på noen som helst måte hadde tatt skade av det. Det kunne forekomme debattinnlegg i aviser under fullt navn. Det var modig. Jeg husker spesielt en kvinne som snakket om tiden da hun "ikke hadde et hår, ikke et dun, på kjønnsorganet". En annen kvinne kunne ikke huske en tid hvor hun ikke hadde hatt en penis i munnen. Nå trengte ikke disse innrømmelsene nødvendigvis implisere voksne, men de var ærlige beretninger om sex lenge før man var blitt 'lovlig'. Menn kunne også fortelle om slike ting. En profilert forsvarsadvokat har i en bok beskrevet seksuelle opplevelser fra han var tolv år.

Hvorfor står ikke flere frem og forteller? La oss tenke oss at en kvinne hadde en positiv seksuell opplevelse som ung. Det kan generelt skje på to måter. Hun var yngre enn tolv år, og det seksuelle skjedde med et familiemedlem (eldre bror, far, bestefar). Hvis hun forteller, kan hun risikere å utsette en bestemt identifiserbar mann — som hun er glad i — for straffeforfølgelse. Eller hun var mellom tolv og femten år, og det seksuelle skjedde med en lærer, en nabo eller annen tilfeldig mann, i hans bil, i hans leilighet, etc. Da er ikke en identifiserbar person så mye problemet, men mer hvordan hun selv vil bli oppfattet av samfunnet, av familien, av kjæresten, osv.

Kampen om den seksuelle sannheten er beinhard og pågår hele tiden. I vår tid er misbruk sannheten, og enhver som ikke godtar denne sannheten risikerer straff. Misbruks-sannheten sier en god del om vår generelle holdning til seksualitet, for om vi fortier positive seksuelle opplevelser i ung alder, legger vi samtidig grunnlaget for en skjev oppfatning av barndommen. Vi gjør oss selv til ofre. Dette er farlig, fordi en slik offermentalitet tar vekk troen på den frie viljen, på hva som gjør oss til mennesker.

Fire retningslinjer

Det er på tide å angi de fire retningslinjene som bør gjelde for seksuelle forhold mellom barn og voksne.

Det har vært laget flere slike retningslinjer. De er litt forskjellige. I pamfletten til clogo.org (som finnes her) er det i avsnitt 8.1 angitt ett sett med retningslinjer. Pedofili.info har valgt å bruke retningslinjene som finnes (arkivert) her. De ble antagelig utformet av den nederlandske psykologen Frits Bernard på 1980-tallet. Her er retningslinjene oversatt til norsk:

1. Samtykke fra barnet og den voksne.

2. Åpenhet mot foreldrene til barnet.

3. Frihet for barnet til å trekke seg fra forholdet når det vil.

4. Harmoni med barnets utvikling.

- Punkt 1 er grunnlaget for alle seksuelle handlinger mellom mennesker, uansett alder. Gitt at muligheten for voldtekt og misbruk eksisterer, så er samtykke det som gjør at vi begår lovlige handlinger med hverandre. Mange vil stille spørsmålstegn ved om barn kan samtykke. Evnen til å samtykke kan ikke sees på isolert, men er avhengig av om det finnes et miljø av åpenhet, erfaring og støtte rundt barnet.

- Punkt 2 er en garanti mot den ubalansen i makt som mange mener eksisterer i en barn-voksen relasjon. Åpenhet er også en forutsetning for tilegnelse av kunnskap, som igjen er en forutsetning for samtykke.

- Punkt 3 skal garantere at den unge part er likeverdig i forholdet. Barn skal ikke ha seksuelle forhold med noen de er avhengige av. Samtykke får mening når den unge føler seg fri til å si nei uten å risikere noen form for straff.

- Punkt 4 handler om hva man faktisk gjør sammen seksuelt. Det seksuelle skal være tilpasset barnets fysiske og mentale utvikling. En voksen kan ikke ha ordinære samleier med unge barn. Sære seksuelle praksiser, som kan fungere mellom voksne, fungerer ikke med barn.

Incest

Incest kan bryte med punkt 3 over, dvs. friheten til å trekke seg fra forholdet når man vil. Incest kan også bryte med intensjonen i punkt 2, i den forstand at en tredjepart må finnes til for å hindre maktmisbruk. Mange mener derfor at incest ikke bør tillates, uansett.

Dette kan godt være riktig. Men det hindrer ikke at seksuelle forhold innen familien kan være (og har vært) en positiv opplevelse for alle. Ironisk nok er det nettopp i familien at intimiteten skal finne sted i vårt samfunn. Familien er fortsatt den eneste virkelig sosialt aksepterte arenaen for seksuell aktivitet. Men familien har også undertrykket sine medlemmer. Seksualitet i familien er derfor et stort paradoks, forbundet med lengsler og ubevisste drømmer, nærhet og fjernhet, hjemmets lune vegger og det stengte rommet, beskyttelse og besittelse, tabuer og kontroll.

Incest viser oss et enkelt faktum når det kommer til seksualiteten, et faktum som burde være innlysende for alle, men som ikke er det: Ingen lover eller regler, juridiske eller mellom-menneskelige, formelle eller uformelle, kan erstatte den gode viljen. Bekjempelse av misbruk og voldtekt avhenger til sist utelukkende av bånd mellom mennesker. Vi kan lage de strengeste lovene og true med de verste straffene, men det blir uvesentlig så lenge mennesket ikke vet noe om kjærlighet.

Tabuet omkring incest illustrerer hvordan vi oppfatter det seksuelle instinktet. La oss anta at en far har en datter. Som fedre flest nekter han å oppfatte henne som et seksuelt objekt, han har bare denne store omsorgs- og ansvarsfølelsen for henne. Han vil naturligvis ikke ha sex med sin egen datter, han kan bare ikke fordra at noen annen vil ha sex med henne. Han liker ikke hennes lærer eller hennes trener. Han liker ikke mannen på stranden. Han liker ikke hvordan hun går kledd eller hvordan hun oppfører seg. Han liker ikke at hun er ute alene, osv. Han blir konfrontert med det seksuelle instinktet, og har bare forakt til overs for det.

Datteren vil bedre forstå sin far. Derfor vil hun først undres over hva han vil med henne, for siden å gjennomskue at all denne omsorgen og omtanken ikke så mye dreier seg om hennes egne interesser, men om hennes fars interesser. Denne forståelsen vil etterhvert forme hennes syn på seg selv som objekt, men også hennes syn på menn som måtte oppfatte barn som seksuelle objekter, nemlig at slike menn er 'ekle' — simpelthen fordi de ikke er positive og ærlige med henne.

Holdningen til seksuelle forhold mellom barn og voksne farges i høy grad av holdningen til incest. Holdningen gjør at vi generelt ikke er i stand til å være åpne om seksualiteten mellom generasjoner. Det gjør punkt 2 i retningslinjene over vanskelig å gjennomføre. Men seksualiteten forsvinner ikke av den grunn. Den finnes alltid til. Spørsmålet er bare hvordan den kommer til uttrykk.

De pedofile og samfunnet

Det er ingenting ved de fire punktene over som bare gjelder for barn. De er helt generelle når det kommer til seksuell adferd. Likevel kan dette ikke uten videre aksepteres.

Samtykke er naturligvis alltid en forutsetning. Likevel har samtykke historisk sett spilt liten eller ingen som helst rolle i vår kulturs fordømmelse av seksuelle handlinger, om de så skjedde utenfor ekteskapet, mellom personer av samme kjønn eller der forplantningen ikke var målet. Aller klarest vises dette når voldtatte kvinner ikke tør stå frem og si hva som skjedde, fordi de er redde for sitt omdømme.

Åpenhet er selvsagt viktig. Likevel har vi alltid betraktet seksualiteten som et eksklusivt anliggende. Den er ikke noe vi lærer sammen med andre, den bare finnes til. Troen på seksualiteten som et privat anliggende er en av de største misforståelsene som finnes. Vi snevrer inn vårt seksuelle jeg, vi skiller den ut fra resten av livet, vi lukker den inn i små rom. Misbruk trives alltid i lukkede rom, i mørket der ingen kan se.

Frihet vil vi alle ha. Likevel tror vi fullt og fast på monogamiets suverenitet. Vi tror på vår egen uforanderlighet, på at om vi bare finner den rette, så kan vi gi avkall på friheten. I virkeligheten forandrer vi oss gjennom hele livet, og kan trenge ulike partnere i ulike faser av livet. Vi må kunne være ærlige om dette. Vi sier at vi ikke skal ha sex for vikarierende motiver, men sex som salg og belønning er bygget inn i monogamiets dobbeltmoral.

Harmoni er en selvfølge. Likevel er vi aldri på lag med seksualiteten. Den er overalt, bare ikke i oss selv. Seksualitet er noe vi kan bruke og forbruke, eksperimentere med, eller også utnytte. At så mange i etterkant angrer på noe de var med på, viser hvor lite vi er i stand til å finne harmoni og fellesskap.

Som pedofil, er jeg naturligvis interessert i å forstå hvorfor samfunnet har så mye i mot seksuelle forhold mellom barn og voksne. Jeg forsøker å forstå hva dette sier om den voksne seksualiteten generelt, for det er jo den som bestemmer hva 'seksualitet' er. Hvorfor kan ikke barn og voksne dele det seksuelle? Hva er det ved seksualiteten som gjør den så ødeleggende? Hvorfor møtes de pedofile av så lite forståelse og så mye fordømmelse i samfunnet?

Jeg har pekt på mange forklaringer. En forklaring er at voksne innbiller seg at barn ikke har noen seksualitet, eller at barns seksualitet er lukket inn i dem selv. Dette argumentet har blitt tilbakevist utallige ganger, først av Sigmund Freud. En annen forklaring er at seksualitet har noe krenkende, nedverdigende og forgripende ved seg, og at den derfor ikke egner seg for barn. En slik forklaring er mer troverdig, fordi vi lever i en kultur der vi objektiviserer seksualiteten. Den idéelle seksualiteten skal være besittende, ekskluderende og eiebegjærlig. Seksualitet er ikke noe vi deler med andre, den er noe som utvikles og virker i isolasjon. Betegnende nok har mange voksne ingen særlig høye tanker om den seksuelle siden av et forhold. Seksualiteten er i bunn og grunn uten mening, bortsett fra den tilfredsstillelsen av eget ego som den legger opp til. Den pedofile er da også forgriperen, egoisten. Frykten for pedofili er frykten for den seksuelle egoisten.

De pedofile er fryktet og marginalisert i samfunnet på grunn av hva mange oppfatter som 'seksualitetens egentlige vesen'. De pedofile blottstiller noen svært ubehagelige sannheter ved det begjærte objektet, slik det gir seg tilkjenne i vår kultur. For 150 år siden utviklet vi det victorianske kvinneidealet, med kvinner som var passive og hjemmeværende, og det borgerlige barneidealet, med barn som var passive og uskyldige. Begge idealer har en uhyggelig fellesnevner. I boken Harmful to Minors sier Judith Levine det på denne måten:

Judith Levine, Harmful to Minors, 2002, side 27 :

Vår kultur frykter den pedofile, hevder kritikere, ikke fordi han er en avviker, men fordi han er ordinær. Og jeg mener ikke ordinær som iskrem-mannen eller presten. Nei, vi frykter han fordi han er oss. I sin fine studie 'The culture of child-molesting', sporer den litterære kritikeren James Kincaid denne frykten tilbake til midten av det nittende århundret. Da, sier han, skapte den anglo-amerikanske kulturen det uskyldige barnet, og definerte tilstanden som begjærløs subjektivitet, samtidig som et nytt ideal for hva som var det begjærte seksuelle objektet ble til. Begge idealer hadde identiske attributter — mykhet, ynde, føyelighet, passivitet — og begge kulturelle konstruksjoner, som oppsto samtidig på denne tiden, har siden presentert oss for et ubehagelig psykososialt problem. Vi dyrker vår erotiske tiltrekning til barn, sier Kincaid (jfr. skjønnhetskonkurranser av typen der JonBenet Ramsey* deltok). Men vi finner også denne tiltrekningen motbydelig (jfr. det alminnelige sjokket og fordømmelsen av hvordan JonBenet ble 'seksualisert' i slike konkurranser). Derfor projiserer vi den erotiske tiltrekningen utad, og skaper et monster vi kan hate, fange inn og straffe.

...............
* JonBenet Ramsey var en seksårig amerikansk barnestjerne, som ble funnet drept i sitt hjem i 1996, se her.

På denne måten fungerer de pedofile som syndebukkene, og denne funksjonen er på sin måte en del av objektiviseringen av seksualiteten. Vi hates, ikke så mye fordi vi er sære, men fordi vi avdekker en seksualitet som er i konflikt med seg selv.

De pedofile er ingen sær gruppe. Pedofile følelser er langt mer alminnelig enn mange tror. Men dette er en idé som ikke er godtatt. Ikke bare det, idéen er ikke ønsket. Å kunne få lov til å omgåes barn i dag, å kunne være fysiske med dem, ha dem på fanget, kose med dem, ha brytekamp eller kilestund, se dem nakne — og attpåtil like alt dette, ville ha det, bli glad av det, til og med opphisset — forutsetter den totale og fullstendige ikke-eksistensen av pedofili. Det er ikke nok å vite at man selv ikke er pedofil (som de fleste jo ikke er). Det forutsetter at man ikke en gang vet at pedofile følelser finnes, at muligheten ikke er der. Ellers blir man usikker. Er jeg pedofil? Er jeg en overgriper om jeg liker barn? Det oppstår en nagende tvil og en ubehagelig selvbevissthet som gjør forholdet til barn anstrengt. Det spontane blir borte. De pedofile skal være en sær gruppe med 'syke' mennesker på samfunnets ytterkant. Bare da kan man ha et avslappet forhold til barn.

I de senere årene har de pedofile blitt mer synlige i media. Er dette et tegn på at samfunnet er i ferd med å ta et oppgjør med sin egen seksualitet, eller er dette bare starten på en videre umenneskeliggjøring av oss?

Frihet og grenser

Hvis man studerer de fire retningslinjene nøye, vil man oppdage at de tildels motsier hverandre. Dette er ingen tilfeldighet. De skal nemlig sørge for at to sider av en felles interesse ivaretas.

For det første er det interessen av å være seksuell. Det er å finne identitet og ha et godt forhold til sin kropp og sine følelser. Dette er viktig for ens livskvalitet. For det annet er det å kunne sosialisere seksualiteten, slik at den fungerer sammen med andre. Det finnes ingen motsigelse mellom disse to interessene, men de må læres. Det dreier seg om å finne grensene for friheten. Frihet uten grenser er ikke frihet. Det er egoisme.

Friheten til å trekke seg fra forholdet når man vil og kravet om harmoni er to sider av samme interesse. Frihet er ikke noe vi uten videre kan forutsette finnes mellom barn og voksne, men frihet er vesentlig for et samtykke. Eksistensen av en slik frihet avhenger av fraværet av seksuelle krav. Det seksuelle må være i harmoni med de unges utvikling og ønsker. Det er å finne frem til hva man har til felles og kan dele. Dette er å sosialisere seksualiteten slik at den fungerer sammen med andre. Det forutsettes at den voksne allerede vet hva dette betyr, og kan formidle holdningen videre til de unge.

På samme måte er samtykke og åpenhet to sider av en felles interesse, for om vi lever med åpenhet om seksualitet, så får nødvendigheten av et bevisst samtykke mindre betydning. Det nyfødte barnet trenger ikke å samtykke for å få sine kroppslige behov dekket. Vi forlanger ikke samtykke for å mate det, stelle det, holde det og kose med det. Vi antar at barnet samtykker, fordi vi vet at det har bestemte behov. Begrepet samtykke er ofte misforstått, fordi det forutsetter at vi alltid må ha et bevisst forhold til hva vi selv vil ha. Når man er ung, vil man ikke nødvendigvis være så bevisst på denne måten. Det ligger i sakens natur at man er søkende og usikker. Da er spørsmålet heller å bli møtt på en riktig måte. Det forutsetter at de voksne rundt barnet vet hva som er riktig, dvs. har den rette holdningen og er åpne. Ethvert ungt menneske må alltid bli behandlet som et kompetent og sosialt vesen. Det er slik de må møtes. Da vil frihet og grenser, sikkerhet og usikkerhet, samtykke og behov utfylle hverandre.

Når mange ikke kan forstå seksuelle forhold mellom barn og voksne, vil de ofte ikke forstå denne balansegangen mellom samtykke og åpenhet, mellom frihet og harmoni. De er redde for seksualiteten og sier at dens vesen ikke er å ta hensyn til andre. Eller de har en holdning til barn som er autoritær. Barn skal ikke være med og ta valg, prøve seg frem og ha innflytelse over seg selv. Dette gjøres for 'barnets beste', men vet de hva som er barnets beste når de utelukker seksualiteten? Barn er like informerte som vi gjør dem, og deres samtykke springer ut av relasjonen mellom dem og oss.

Seksualiteten er både noe vi lærer og noe vi lærer bort. Den er sosialisering, utvikling av relasjoner. Det er samspillet mellom selvet og det andre. Alle må bidra og ha noe å gi. Bare da vil relasjonen fungere i praksis. Denne lærdommen tar vi siden med oss inn i voksenlivet. At denne balansegangen kan være vanskelig, det hersker det ingen tvil om. Men det finnes ingen eksistens utenfor seksualiteten. Det gjenstår bare å lære å leve med den.

En ny seksualitet

Vi er redde for maktovergrep. Vi er redde for den seksuelle egoisten, samtidig som hele vår kultur går ut på å snevre inn seksualiteten, avgrense den og besitte den gjennom det seksuelle objektet. Vi skaper dette objektet, vi fremmedgjør seksualiteten fra instinktet og oss selv. Samfunnet er redd for forhold mellom barn og voksne fordi slike forhold avdekker en motsigelse i vår oppfatning av hva seksualitet er. Seksualiteten skal være en sosial kraft, et fellesskap, noe vi lærer å dele med andre, samtidig som den skal være besittende, ekskluderende, privat og løsrevet fra resten av livet. Seksualiteten snevres inn til en autonom drift vi kan styre og beherske. Den skal helst få utløp i den produktive formeringen, i familiens strenge roller og vanntette skott, eller sublimeres i jobb og karrière.

I tilfellet med voksne kan motsigelsen tolereres, ved f.eks. å gi kvinner økonomisk frihet, retten til å bryte ut av ekteskapet, lage krisesentre. I tilfellet med barn har vi enda ikke funnet — eller forstått — eller godtatt — de reglene som må gjelde for at denne motsigelsen ikke skal gjelde. For å fjerne motsigelsen kreves en ny seksualitet.

Vi er redde for maktovergrep. Vi er redde for 'de pedofile'. Men et sivilisert samfunn kan i lengden ikke leve med frykt. Vi kan ikke godta at et stort antall foreldre må gå rundt og være redde for sine barn. Vi kan ikke godta at vi må frykte gotterimannen og lommemannen. Det er ikke gjennom frykt, fornektelse og forbud at vi lager en seksualitet.

Vi er redde for maktovergrep. Vi er redde for den seksuelle egoisten. Men hvor kommer den seksuelle egoisten fra? Blir noen født slik, eller blir den seksuelle egoisten skapt av samfunnet?

Ironisk nok er det nettopp mangelen på selvinnsikt og selvaksept som er med på å forklare hvorfor noen begår seksuelle overgrep. Dette faktum, mer enn noe annet, får meg til å forstå hvor viktig det er å få en ny seksualitet. Vi må kvitte oss med objekttenkningen. Vi må lære å godta instinktet og vite at seksualiteten er noe som finnes i oss selv og som deles med andre.

Andre kan være glad i barnet ditt. Barnet ditt kan være glad i andre. Kan du leve med dette? Kan en far akseptere at hans datter eller sønn liker voksne? Vi må kunne dele kjærligheten og seksualiteten med andre, og være ydmyk i forhold til den. Seksualiteten skal ikke finnes utenfor oss selv, men i oss selv. Vi må løsrive seksualiteten fra samfunnets maktstrukturer, fra eiendomsrett og familieheder. Seksualiteten skal ikke brukes til å fremme egoistiske mål. Seksualiteten skal finnes i oss, blant oss og for oss.

Vi må ta seksualiteten tilbake fra dem som vil tjene penger på den. Vi må ta seksualiteten tilbake fra dem som kobler seksuelle behov til produkter og kjøpshandlinger. Vi må lære å bli sensuelle vesener, eller rettere sagt lære å beholde vårt opprinnelige sensuelle selv, slik den var når vi var barn. Vi må gjennom livet beholde et godt forhold til vår egen kropp og våre følelser. Vi må kunne se sammenhengen mellom barnets og den voksnes seksualitet. Vi må alltid ha respekt og ta hensyn til de unges egenart og spesielle behov. Vi må ha et åpent, avslappet, tillitsfullt og kjærlig forhold til dem. Bare da vil det å vise følelser med seksualitet innta sin rette plass i vår felles menneskelighet.

Alt dette er enkelt i teorien, men så vanskelig i praksis. Prinsippene er enkle de, det er lett å skrive dem ned, men hva de krever av samfunnet og av oss er så mye mer komplisert. Samfunnets seksualitet er vevd inn i hele vår kultur og væremåte. Mange vil bli oppgitt og spørre hvorfor vi ikke kan holde barna utenfor alt dette. Seksualitet og forhold er da vanskelig nok å finne ut av for voksne. Hvorfor må barna trekkes inn i dette? La barn få lov til å være barn, sier de. Men vi løser ikke problemet ved å holde dem utenfor. Tvert imot, vi skaper problemene ved å holde dem utenfor.

Er samfunnet simpelthen ute av stand til å skille seksualitet fra maktutøvelse? Jeg tror ikke det, men da må vi først ha lært å leve med seksualiteten. I realiteten er gode forhold mellom barn og voksne, seksuelle eller ikke-seksuelle, selve nøkkelen til å skape et godt samfunn.