Barnesyn
Barnesynet i dag er bedre enn det var før. Disiplin og
lydighet forventes ikke mer. Barn er ikke så mye objekter og
eiendeler, men de er alene og sårbare. Hvem er de egentlig? Hvor er
deres plass i samfunnet? I FNs
barnekonvensjon fra 1989 kan vi lese dette:
Artikkel 12
1. Partene skal garantere et
barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til
fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører
barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med
dets alder og modenhet. (...)
Artikkel 16
1.
Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i
sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse,
eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme. (...)
Men hvem er barn?
Artikkel 1
I denne konvensjonen menes med
barn ethvert menneske under 18 år, hvis ikke barnet blir myndig
tidligere etter den lovgivning som gjelder for barnet.
Konvensjonen er formet omkring den gode viljen, den
omsorgen og beskyttelsen de voksne skal gi barn, og det er jo bra.
Her står lite som ikke de aller fleste kan være enige i. Jeg
forestiller meg et stort bord dekket til fest, hvor bare voksne
sitter rundt bordet. En av de voksne reiser seg og holder en tale om
barna. Dette vekker sterkt bifall fra alle rundt bordet, noen feller
en tåre og alle blir ømme om hjertet. De kjære barna våre. Slik
forestiller jeg meg FNs konvensjon om barnets rettigheter med
tilleggsprotokoller, som en festtale, men hvor er barna? De er langt
vekk fra det bordet, trygt oppbevart i barnehager, skoler og
fritidsordninger til festdeltakerne kommer hjem.
Oppdrar vi barn til
hjelpeløshet?
Temadag arrangert av Barnehageforum
I tidligere avsnitt er det vist at de land som er mest
sentimentale og moralske når det gjelder barn også er de land som
har det dårligste barnesynet. Vi snakker om hykleri og dobbeltmoral.
Det finnes en sammenheng mellom et dårlig barnesyn og antall
graviditeter og aborter hos unge. Det er en sammenheng mellom
barnesynet og antall barn i fengsel. Det er en sammenheng mellom
dårlig barnesyn og barn utsatt for avstraffelser og vold. Et dårlig
barnesyn leder også til manglende seksualkunnskap, som igjen leder
til et høyt antall registrerte seksualforbrytere (f.eks. 31,800 in
Storbritannia per 2012, se her
og 751,538 i USA per 2013, dette tallet stiger stadig, se her).
I dag bestemmes barnesynet ofte ut i fra hensynet til
sikkerhet. Det ligger i tiden. Dette går gjerne på bekostning av
barnets frihet og medbestemmelse. Et godt eksempel på dette er
kontroversen omkring bruk av sykkelhjelm.
Det ble foreslått å gjøre sykkelhjelm påbudt for alle
under 16 år, se her.
Mange er kritiske til dette forslaget fordi det ikke er begrunnet ut
i fra en reell nyttevurdering og virker innskrenkende på den
personlige friheten, se her. Noen
bruker vitenskapelige argumenter og statistikk fra Australia for et
påbud, se her.
Andre sier at dette er misbruk av statistikk fordi en nedgang i
antall hodeskader ikke tar hensyn til en generell nedgang i
sykkelbruken etter at loven kom, se her. Overdreven
tro på at sykkelhjelmen kan beskytte barn kan lede til tragedier, se
her og
her og
her. Forslaget om påbud gjøres
sikkert ut i fra hensynet til barnas beste (og det er jo bra), men
problemet er bare at forslaget kan lede til en innskrenkelse i
barnas frihet og ansvarsfølelse. Et forslag om påbud sender ut et
signal om at alle barn er maktesløse. Samtidig vil ikke det
offentlige ta på seg ansvaret for situasjonene der hodeskader kunne
vært unngått om barnet hadde brukt sykkelhjelm. Det offentlige
fraskriver seg ansvaret for friheten og de skadene som kan oppstå.
Denne ansvarsfraskrivelsen dikterer barnets egen holdning til
ansvar. De spør: Er det ikke meningen at jeg skal ta et personlig
ansvar for mine egne handlinger? Hvem svikter om jeg ikke bruker
sykkelhjelm og blir skadet? Vil jeg, når jeg har blitt 16 år, være
en god syklist simpelt hen fordi jeg brukte sykkelhjelm?
Bruk av sykkelhjelm illustrerer forholdet mellom ansvar
og frihet. De som er for et påbud har en slags uuttalt tro på at
hodeskader hos barn aldri kan forekomme. Dermed skaffer de seg et
moralsk overtak over dem som ikke vil ha et påbud, ved
indirekte å si at de andre vil at barn skal utsettes for
hodeskader. På denne måten hevder de at de tar ansvar for barn. Men
å tro at hodeskader hos barn i trafikken aldri kan forekomme er en
måte å løpe fra en annen type ansvar. Det handler om å ta ansvaret
for konsekvensene av vår frihet og de skadene som uunngåelig er
resultatet. De som er imot påbudet vil si at de er like opptatt av
at barn ikke skal skade seg i trafikken, bare at dette best gjøres
ved å engasjere dem (og deres foreldre) til å bli gode syklister. De
appellerer til det personlige ansvaret hos hver enkelt.
Sykkelhjelmen kan bli til en unnskyldning for ikke å ta ansvar. Da
er forslaget om påbud en slags ansvarsfraskrivelse. De som vil ha et
påbud fraskriver seg ansvaret for at barn skal ta ansvar og bli gode
syklister.
Et stort behov av sikkerhet i samfunnet er alltid et
tegn på svakhet. Et stort behov av sikkerhet kommer ikke
nødvendigvis av at de reelle farene har økt, men at samfunnet har
blitt mindre i stand til å takle sårbarhet. En grunn til dette kan
være en generell fraskrivelse av det personlige ansvaret, at man
overlater ansvaret til de profesjonelle eller til politiet eller til
det offentlige. Er dette en naturlig konsekvens av at vi lever i et
samfunn hvor den kollektive tankegangen står svakt?
Jo mer opptatt samfunnet er av å beskytte barn, jo mer
isolert blir barn. Jo mer isolert barn er, jo mer oppfattes de som
maktesløse og i behov av beskyttelse. Dette er en ond sirkel. Når
politikk blir et spørsmål om å være mest mulig moralsk, kan man lett
bli fristet til å overse nødvendigheten av det personlige ansvaret
og den prisen vi betaler for vår frihet.
Dagens barnesyn er preget av stor usikkerhet. Vi er i en
overgangsfase. Det gamle barnesynet finnes ikke mer, men hva skal
erstatte det? Barn er ikke mer objekter underlagt de voksne, men vi
kan heller ikke oppfatte dem som en del av samfunnet. I et
demokratisk samfunn finnes det en generell erkjennelse av at alle
har rett til medbestemmelse og frihet. Alle har rett til å bli sett
på som enkeltindivider og bli behandlet ut i fra egne evner og
modenhet. Barndommen som konstruksjon ble laget i en tid som ikke
var demokratisk. I dag har mange fremdeles problemer med å skjønne
at barn først og fremst er mennesker som ikke skal umyndiggjøres.
Det tradisjonelle bildet av barndommen er farlig fordi det tilegner
barn manglende evner. Ikke bare det, det vil at barn skal forbli
barn, og voksne skal behandle dem deretter, som en gruppe som skal
isoleres i sin barndom. I takt med at samfunnet har forandret seg og
voksne ikke lenger tar så mye del i barns daglige liv, har det
oppstått en fremmedgjøring som synes å fremme denne tendensen.
Her ligger en av hovedutfordringene for fremtidens
barnesyn. Hvordan skal barn og voksne igjen få ta del av en felles
virkelighet? Hvordan skal barn og voksne utvikle seg sammen? Vi må
alltid oppfatte de unge på lik linje med voksne. Vi må ikke skille
på alder. Dette er det grunnleggende barnesynet vi må ha. Bare når
vi har et slikt syn, vil vi forstå at barns sikkerhet best ivaretas
ved at de får ansvar, og støttes av voksne i sitt ansvar.
Det finnes en utmerket kronikk på dansk med tittelen
"Barn skal støttes og ikke styres", se her,
som sier mye om hvordan barnesynet skal være. Barn er født sosiale
individer. For å oppmuntre denne egenskapen kreves det et miljø hvor
de blir møtt med respekt og anerkjennelse, at voksne lytter og tar
seg tid. Voksne og barn er ikke like. Da blir det enda viktigere å
være respektfull. Barn skal ha gode forbilder i voksne, også for
hvordan voksne behandler barn. Derfor er det viktig hvordan barn
møtes og oppfattes. Oppfattes barnet primært ut i fra dets
mangler, eller oppfattes det ut i fra dets evner og kompetanse?
Dette er to grunnleggende forskjellige barnesyn, og de innvirker på
hvordan man ser på utviklings- og læringsprosessen hos de unge, som
igjen innvirker på hvilken holdning man har til dem. Hvis
mangelsynet dominerer, vil lærerrollen være autoritær, korrigerende
og styrende; hvis kompetansesynet dominerer vil lærerrollen være
veiledende, støttende og anerkjennende. Dette siste synet vil ikke
bare fremme kreativiteten og innlæringen hos de unge, men også være
med på å gjøre dem til hele og fulle individer i samfunnet.
Barn har alltid stått for fremtiden. De er
fremtiden. I den grad vi tror på fremtiden, i den grad tror vi at
barn har makt til å forme sin fremtid. Dette er grunnlaget for alle
rettighetene barn har. Dette er grunnlaget for alle holdningene til
barn: at de snart er voksne.
Barnesyn er, når alt kommer til alt, ingenting annet enn
menneskesyn.
|