Barnesyn

Den seksuelle lavalderen

Med den seksuelle lavalderen mener vi den (eller de) lovene som setter en bestemt alder som kriterium for å kunne samtykke til sex. Dette betyr ikke nødvendigvis at det er straffbart for personer under den seksuelle lavalderen å ha sex. Det betyr at det er straffbart for en person over alderen å ha sex med en person under alderen. I Norge er seksuell lavalder knyttet til kriminaliseringen av seksuelle relasjoner mellom personer med en aldersforskjell på mer enn ca. 3 år, der den ene part er yngre enn den seksuelle lavalderen.

Den seksuelle lavalderen er et relativt nytt begrep. I kriminalloven av 1842, i kapittel 18 "Om Løsagtighed", ble for aller første gang en bestemt alder knyttet til begrepet utukt.

Kriminalloven 1842, Kapittel 18 'Om Løsagtighed'

Her står det:

For det første legger man merke til at begrepet barn ikke blir brukt. Istedenfor tales det om "Qvinde" som er over eller under en viss alder. Barndommen var i 1842 ikke oppfunnet og tatt i bruk som begrep.

For det annet legger man merke til at loven bare gjaldt for jenter. Det fantes riktignok en paragraf for såkalt omgang mot naturen, men denne var ikke knyttet til alder:

Straffearbeid i femte grad var straff fra 6 måneder til 3 år. "Fængsel" kunne være alt fra 4 dager til 8 måneder. Når utukten var førøvet med vold ble paragraf 1 i kapittel 18 om voldtekt brukt. Da var det straffearbeid fra 6 til 12 år. Hvis offeret hadde lidd betydelig skade på legeme eller helbred, var det straffearbeid i første grad, dvs. på livstid; hvis offeret hadde omkommet var det dødsstraff, men dødsstraff for noen forbrytelse ble ikke fullbyrdet i Norge etter 1875 (jfr. 'Den eldre og den gjeldende straffelovs bestemmelser om sedelighetskrenkelser', Innstilling I fra Straffelovkomiteen, 1925).

For tilfellet med jente under tolv år var utukten å regne som "forøvet med Vold, om hun end i Gjerningen har samtykket". Paragrafen sa helt klart i fra at man skulle bortse fra tilfellet der jenta hadde samtykket. I dagens lover om seksuell lavalder nevnes ikke en gang muligheten for at barn kan samtykke.

Den seksuelle lavalderen for jenter ble altså femten år i 1842, og minimumsstraffen for utukt med jente mellom tolv og femten år var 6 måneders straffearbeid eller "Fængsel" (4-30 dager på vann og brød eller 16-120 dager på alminnelig fangekost). Minimumsstraffen for utukt med "Qvinde, som er yngre end tolv Aar" var 6 år, uavhengighet om hun hadde samtykket eller ikke.

Det som var fundamentalt nytt med loven av 1842 var at "Utugt" ble knyttet opp til en bestemt alder. Det som ikke var nytt var forestillingen om at jenters/kvinners samtykke til seksuelle relasjoner utenfor ekteskapet var uvesentlig i forhold til om det var begått "Utugt" eller ikke. Vi lever i en kultur hvor jenters og kvinners samtykke historisk sett aldri har vært av stor betydning. Dette er det mest grunnleggende aspektet når vi skal forstå loven om seksuell lavalder.

I dag er det populært å tro at de første lovene om seksuell lavalder ble laget 'for å beskytte barn', men det er ikke sant. Loven av 1842 sprang ut av datidens kvinnesyn, og var et uttrykk for det patriarkalske samfunnet. Den gang oppfattet man kvinner som mannens eiendom. Hunkjønn hadde verdi kun i kraft av sin 'uskyld' og 'ærbarhet'. Opp igjennom tidene hadde alle skrevne og uskrevne lover om seksualitet gått ut på å legitimere og beskytte denne 'ærbarheten'. I Gulatingsloven (ca. år 900) står det:

Jon Skeie, Den norske Strafferett, Bind I, 1937, side 100:

Den som finner sin hustru, søster, datter, mor, stemor [stedatter], brorhustru eller sønnehustru i samleie utenfor ekteskap, har rett til å drepe mannen, om han vil.

En mann kunne bli straffet for voldtekt (han kunne bli lyst fredløs og tape eiendom), men krenkelsen var ikke begått mot jenta selv men mot hennes far, ektemann eller bror. Dette opphevet betydningen av hva jenta/kvinnen selv måtte ha samtykket til, eller hvordan hun selv oppfattet handlingen. Enhver seksuell akt utenfor ekteskapet vanæret ætten, og jenta var selv skyld i det, om det så var ren voldtekt. At voldsofferet skulle bli pålagt skyld er en forestilling og et syn som har holdt seg helt frem til våre dager. Og om jenta hadde samtykket, så hadde hun ved såkalt hemmelig samleie, dvs. samleie utenfor ekteskapet, like mye vanæret ætten.

Jon Skeie, Den norske Strafferett, Bind I, 1937, side 99:

Fra de nordiske land har man ikke nogen oplysning om at ætten hadde rett til å drepe en kvinne som hadde vanæret seg. Men efter eldre dansk rett kunde hun selges som træl (...) Og efter svenske lover som var gjeldende rett omkring år 1300, kunde foreldrene jage bort en datter (...) og dermed også berøve henne retten til arv (...)

I Magnus Lagabøtes lover fra 1263 ble prinsippet om den private hevnretten opphevet. De nye lovene satte dødsstraff for voldtekt. Men all kjønnslig omgang mellom ugifte (leiermål) ble fortsatt regnet som en krenkelse og en forbrytelse mot mannen som far, sønn, bror eller ektemann:

Jon Skeie, Den norske Strafferett, Bind I, 1937, side 127:

For vitterlig (vidnefast) samleie med en annens hustru var straffen full mannebot til ektemannen, for vitterlig samleie med en manns datter, søster eller mor var den halv mannebot.

I 1687 ble Christian V's Norske Lov innført. Siette Bog, Cap. 13 Om Løsagtighed presenterte en rekke nye lover på dette området.

Legg merke til hvordan det gjøres forskjell på beryktet og uberyktet "Møe". Straffen for voldtekt kunne falle bort hvis gjerningsmannen giftet seg med offeret eller "give hende af sine Penge og Gods efter fællis Venners Raad og Samtykke". Straff for voldtekt var basert på at jenters/kvinners verdi på ekteskapsmarkedet falt som resultat av voldtekten.

Det er interessant å merke seg at begge parter i incest ble straffet like mye (etterhvert ble den yngre part dog straffet mindre hardt). Man oppfattet ikke incest som en overgriper-offer situasjon slik vi gjør i dag, men heller som et utslag av "Løsagtighed". Barn ble ikke betraktet som ofre. Dette gjenspeilte synet på unge mennesker i samfunnet den gang. Straff for incest, akkurat som straff for voldtekt, var uavhengig av alderen på de impliserte.

I Revisjon av straffelovens bestemmelser om forbrytelser mot sedeligheten, avgitt av Straffelovrådet 17 mars 1960 kan vi lese:

Innstilling fra straffelovrådet, 1960
Vedlegg til Odelstings-proposisjon nr. 40 (1961-62), side 6:

De gamle landskapslovene hadde få regler om disse forbrytelser. Voldtekt ble ansett som en legemsfornærmelse og var opprinnelig fredløshetssak. På grensen mot ærekrenkelse sto leiermål med en annen manns hustru, forlovede eller kvinnelig pårørende. Andre regler om forbrytelser av seksuell art fantes ikke i de gamle lovene.

I det 16. og 17. århundre ble området for straffbare seksualkrenkelser sterkt utvidet, og Christian V's Norske Lov av 1687 inneholder en rekke straffebestemmelser på dette område. Lovboken setter således straff for voldtekt, samleie mellom ugifte, ekteskapsbrudd, prostitusjon, bigami, incest og omgjengelse mot naturen m.v., jfr. lovbokens 6. bok 13. kapitel «Om Løsagtighed». Etter lovboken var det dødsstraff for voldtekt, og omgjengelse mot naturen ble straffet med «Baal og Brand». Utukt i forbudne ledd ble straffet med døden. For fars forseelse med datter og sønns forseelse med mor, «skulde Kroppene, naar de halshugne ere, kastis paa en Ild og opbrændis». Den som hadde hatt utuktig omgang med tre eller flere forskjellige kvinner, ble straffet med døden «eller i andre Maader med højeste Straf andre til Exempel og Forskrekkelse».

I praksis lempet man etterhvert på flere av disse strenge straffe-bestemmelser, og mange av dem eksisterte bare på papiret. Ved en forordning av 12. juni 1812 ble straffen for leiermål (omgjengelse utenfor ekteskap) opphevet.

Det er sannsynlig at seksualmoralen i kristendommen var hovedårsaken til at lover mot "Løsagtighed" bredde om seg fra 1500 til 1800. Straffene gjenspeilte et brutalt samfunn, men de var også utformet for å ha en offentlig moraliserende effekt "til Exempel og Forskrekkelse".

Norge fikk sin første paragraf om lavalder i 1842. I Sverige fikk straffeloven av 1864 denne paragrafen:

Kap. 18 § 7. «Övar man otukt med kvinna, som ej fyllt tolv år; dömes till straffarbete från och med fyra till och med åtte år och, om hun av gärningen fick svår kroppsskada eller död, till straffarbete från och med åtta till och med tio år eller på livstid.»

«Övar man otukt med kvinna, som fyllt tolv, men ej femton år; dömes till straffarbete i högst två år eller fängelse i högst sex månader.»

Den danske straffeloven av 1866 fikk disse paragrafene:

§ 173. «Bedriver nogen utugt med et pigebarn under 12 aar, ansees han med strafarbeide indtil 8 aar, forsaavidt gjerningen ikke efter sin øvrige beskaffenhed medfører høiere straf.»

§ 174. «Den, som til utugt forfører et pigebarn i en alder af 12 indtil 16 aar, straffes med fængsel, ikke under 2 maaneder, eller under skjærpende omstændigheder med strafarbeide indtil 4 aar. Tiltale finder dog kun sted paa forældres eller værges forlangende».

Det er interessant å sammenligne disse paragrafene med den norske.

I den danske loven av 1866 tas for første gang ordet "pigebarn" i bruk. Man kan si at barndommen nå var tatt i bruk som begrep. Snart skulle ordet barn innføres i alle lands lover.

I alle de tre skandinaviske landene var lovene kun for "pigebarn". Det kan virke som om det var nødvendig å finne et nytt kriterium for utukt, ettersom leirmål (omgjengelse utenfor ekteskap) var i ferd med å forsvinne som straffbart begrep (menn ville gjerne ha sex utenfor ekteskapet uten å bli straffet for det - bordeller var en vekstnæring i 1800-tallets Europa). Man trengte et moderne begrep for å kriminalisere utukt, og hva bedre enn alder i et Europa med et voksende borgerskap og en romantisering av barndommen...

Hvorfor akkurat femten år? Ingen lov om seksuell lavalder har noensinne forsøkt å berettige en bestemt alder. I alle utkast om nye lover av denne typen finner man aldri et forsøk på å redegjøre for, eller forklare, eller begrunne alderen i lovteksten. Dette forklarer også hvorfor det finnes ulike aldersgrenser i ulike land. Alderen har i bunn og grunn alltid vært vilkårlig. Det er sannsynlig at femten år hadde sammenheng med konfirmasjonsalderen på 14 år. Konfirmasjonen ble innført i Norge i 1736 (se her) og markerte overgangen til gifteferdig (voksen) alder. Å straffe "Utugt" og "Løsagtighed" har alltid vært et spørsmål om å straffe sex utenfor ekteskapet.

Hvorfor akkurat tolv år? Når menn skulle forestille seg hvordan en annen mann kunne ha sex med et "pigebarn", så forestilte de seg samleie, dvs. at den voksne mannen tvang penis inn i skjeden på den lille jenta. Volden (voldtekten) lå i å tvinge noen til samleie når de fysisk var for små til det. Det er sannsynlig at tolv år ble valgt fordi et "pigebarn" fra denne alderen hadde kommet i puberteten, og det var forventet at hun kunne gjennomføre et regulært samleie.

Den norske og den danske loven skilte seg på et vesentlig punkt, og det var i spørsmålet om objektiv skyld. Den norske loven satte en alder på 15 år som en objektiv grense. Loven ignorerte dermed alltid de unges oppfatning av hva som hadde hendt, og inngikk i en lang tradisjon av offentlig seksualmoral hvor det gjaldt å beskytte 'ærbarheten' til jenter og kvinner. Den danske loven satte en aldersgrense på 16 år, men tiltale fant bare sted om foreldrene eller vergen hadde anmeldt forholdet (subjektiv skyld). Det er uklart hva som var motivet for dette. Det har alltid vært i foreldrenes interesse å beskytte 'ærbarheten' til sine døtre. At påtalerett ble overlatt dem var derfor ikke nytt. På den annen side, hvis foreldrenes interesse ikke lå i å beskytte ærbarhet, men heller i å påse at døtrenes seksuelle relasjoner kom i stand uten tvang og overgrep, så representerte subjektiv skyld virkelig et nytt syn på jenters rett til å ha sex utenfor ekteskapet. Foreldrene skulle være der for å se etter sine døtres interesser, ikke moralisere om seksualitet. Dette var nytt, og i så måte var den danske loven av 1866 mer moderne enn den norske loven av 1842. Senere forsvant subjektiv skyld fra den danske loven, men det er fortsatt ikke noe minstestraff eller noe påbud om obligatorisk voldtekt i Danmark (se § 222 her).

Nederland hadde en lov om subjektiv skyld for personer mellom 12 og 16 år helt frem til 2002, se her. Fra da av ble seksuell lavalder et objektivt kriterium. Man tok vekk foreldrenes rett til å avgjøre hva som var best for egne barn. Dette er spesielt rart når man tenker på at foreldre oftest er de som kjenner sine barn best.

I 1902 fikk straffeloven i Norge sin moderne utforming. "Forbrydelser mod Sædeligheden" ble samlet i straffelovens kapittel 19. Lovene gjaldt nå for unge av begge kjønn. Ordet barn ble tatt i bruk i lovteksten. Den seksuelle lavalderen ble hevet fra 15 år til 16 år. Plutselig var det flere barn i Norge som var ute av stand til å samtykke, hva nå det kom av...? 12 år ble til 13 år. Plutselig ble det flere voldtekter i Norge, nå også mot jenter som var kommet i puberteten og var fysisk i stand til å gjennomføre et samleie.

Minstestraffen for omgang med barn under 13 år var nå bare ett år, og kunne være lavere såfremt samleie ikke hadde skjedd. Var denne reduksjonen i straff nødvendig fordi man hadde hevet alderen fra tolv til tretten år? Når man kaller noe for voldtekt som ikke er voldtekt, så får man problemer. Dette ble påpekt i innstillingen fra straffelovskomiteen i 1925.

Innstilling I fra Straffelovkomiteen 1925
Vedlegg til Odelstings-proposisjon nr. 8 (1927), side 13:

I kommisjonens lovbestemmelse om utuktig omgjengelse med barn under 13 år (§195) heter det — likesom i lovens § 195 — at denne forbrydelse «straffes som i § 192 bestemt». Den almindelige straff for utuktig omgjengelse med barn under 13 år blir med andre ord fengsel fra 21 dage til 10 år; kun i det tilfelle, at gjerningsmannen har hatt fullbyrdet samleie med en pike under denne alder, setter loven en mindste straff, og denne er ett års fengsel. Det kan vel ikke godt ha vært kommisjonens mening, at der også blandt barn under 12 år kan være så «provokatorisk letfærdige kvinder», at der for samleie med dem må være det samme lave minimum som for voldtekt. Men den har ikke gitt nogen annen begrunnelse for den store nedsettelse i straffen for utuktig omgjengelse med barn.

Loven fra 1902 inneholdt to andre paragrafer med tradisjoner helt tilbake til Gulatingsloven.

I dag finnes ikke disse paragrafene mer. §209 ble opphevet i 1927. §214 ble opphevet så sent som i 2000, se her. De som tror at lovene om seksuell lavalder i sin tid ble laget 'for å beskytte barn' tar feil. De ble laget for å hindre at jenter hadde sex utenfor ekteskapet. Først i 1974 ble en mann for aller første gang dømt for voldtekt innenfor ekteskapet (se her). Men selv i dag er det vanskelig for mange å ha et absolutt konsekvent syn på hva voldtekt er. Voldtekt har med tvang å gjøre. Om en part føler at vedkommende ikke kan si nei til en seksuell handling (på grunn av vold eller trusler om vold) så er det voldtekt. Seksuelle handlinger skal skje i en atmosfære av tillit og frivillighet.

I 1927 ble 13 år til 14 år.

I innstillingen fra straffelovskomiteen av 1925, som ledet opp til de nye lovene i 1927, ble forbrytelser mot sedeligheten diskutert. Man hadde hevet alders-grensene i 1902. Nå var man overrasket over at 'sedelighetsforbrydelser mot barn' hadde økt. Flere forklaringer og teorier ble presentert:

Innstilling I fra Straffelovkomiteen 1925
Vedlegg til Odelstings-proposisjon nr. 8 (1927), side 3 og 6:

Det er en utbredt opfatning at voldtekt og sedeligforbrydelser mot barn har økt i den senere tid, og at disse forbrydelser i det hele blir bedømt for mildt av våre domstoler. Og det er ikke bare på tilfeldige iakttagelser en sådan opfatning har vært bygget. (...) Komiteen har søkt å skaffe det best mulige grunnlag for en bedømmelse av kriminaliteten og rettspleien på dette området. (...) Opgavene viser som man vil se en sterk stigning efter 1905, særlig i antallet av utuktsforbrydelser mot barn. (...)

Tabell side 4 i Innstilling I fra Straffelovkomiteen 1925

Innstilling I fra Straffelovkomiteen 1925
Vedlegg til Odelstings-proposisjon nr. 8 (1927), side 8:

I den almindelige opfatning har nugjeldende straffelov og domstolenes milde straffeutmåling (som har hatt en formell hjemmel i lovens nye system) fått hovedskylden for den store økning, som man uten bestemte statistiske opgaver har regnet med. Så enkel er nok ikke saken. Det er ikke vår mening å benekte, at straffens størrelse har sin betydning, og komiteen vil foreslå vesentlige skjerpelser. Men det vil nok vise sig på dette område som ellers, at selv de strengeste straffer ikke kan gjøre noget underverk, hverken i å hindre at kriminaliteten stiger, eller i å drive tilbake en kriminalitet, som er steget under en mild eller slapp rettspleie.

Det som først og fremst bestemmer antallet også av sedelighetsforbrydelser (når vi tenker oss at de sinnssyke og imbecille er tatt i forvaring og fjernet som faremoment) er en mangfoldighet av nedbrytende krefter, som straffelovens anvendelse ikke når. Den tiltagende kriminalitet på dette område er ikke noget særegent for vårt land eller vår tid (vi står ennu, som man vil se, bedre i visse henseender enn enkelte andre kulturland).

Den synes alltid og overalt å være en følge av samfundslivets utvikling bort fra den ordning, hvor legemlig arbeide er det økonomiske grunnlag og et hjem den samlende makt. Man antar — og visselig med rette — at nutidens boligmangel er én viktig årsak også til moralsk usundhet. I byer og tettbebyggede strøk, hvor man som regel ikke har noget kroppsarbeide for barn, og hvor disse på den annen side stadig er utsatt for sjelelig smitte, kan foreldrene med sin beste vilje ofte ikke bevare dem fra en tidlig moralsk fordervelse; særlig uheldig er naturligvis de familier stillet som er henvist til å bo i ett rum sammen med fremmede.

Hadde medlemmene av komiteen selv noen gang utført legemlig arbeide? Hvilken tro de hadde på hjemmet som den samlende makt! Mannens makt, naturligvis, ikke kvinnens eller barnets makt. At det fantes mindre og mindre "kroppsarbeide for barn" skal vi for så vidt være glade for, så lenge barn kunne utnyttes som billig arbeidskraft. Datidens barnesyn gikk ut på å disiplinere barn til å bli lydige soldater og arbeidere i samfunnsmaskineriet. Å kontrollere seksualitet var en måte å kontrollere maktforholdene i samfunnet.

Innstilling I fra Straffelovkomiteen 1925
Vedlegg til Odelstings-proposisjon nr. 8 (1927), side 8:

Det er uten videre klart, at barn som tidlig blir vakt til erotisk begjær og avstumpet i sin bluferdighetssans er sterkt utsatt for misbruk både fra eldre venner og voksne personer; de gir visstnok ikke sjelden selv anledningen til den straffbare utukt.

Unge mennesker er seksuelle vesener. Vi er født seksuelle. Barnesynet i det 19'ende og 20'ende århundret var en lang prosess mot å gjøre de unge aseksuelle. Seksuell interesse hos barn ble derfor oppfattet som påtvunget dem utenfra av "eldre venner og voksne personer". Uvitenhet, eller frykt, skam og avholdenhet, ble regnet som normalt.

Innstilling I fra Straffelovkomiteen 1925
Vedlegg til Odelstings-proposisjon nr. 8 (1927), side 8:

Der har i løpet av de siste 20 år foregått en meget sterk forskyning i våre samfundsvilkår, som nok kan forklare meget av økningen i den seksuelle kriminalitet. Men neppe det hele. Og der er en annen omstendighet, som visselig har øvet en betydelig virkning, nemlig utbredelsen av utuktige billeder og skrifter. Man vil i denne forbindelse ikke undlate å nevne, at også avisene tildels inneholder notiser og (under estetisk maske) artikler som lite egner sig til barnelæsing. Vi har i § 211 en straffetrusel som er rettet mot det undergravningsarbeide sådanne billeder og skrifter øver. Og komiteen vil foreslå en vesentlig skjerpelse også på dette området. Men det er alltid vanskelig å håndheve sådanne straffebestemmelser, navnlig mot usedelige skrifter, på grunn av den naive respekt for alt som selv kaller sig kunst (eller kanskje rettere: på grunn av engstelsen for ikke å gjelde som fordomsfri). Vi har på dette område været vidner til en eiendommelig mangel på forståelse av det hensyn man skylder barn og ungdom og derigjennem samfundet. (...)

Dette er holdninger og argumentasjon vi kjenner igjen fra dagens debatt om pornografi, ikke minst barnepornografi. Barn hevdes å seksualiseres av "utuktige billeder og skrifter". Interessen påtvinges dem utenfra.

Innstilling I fra Straffelovkomiteen 1925
Vedlegg til Odelstings-proposisjon nr. 8 (1927), side 9:

I forbindelse med spørsmålet om å la kommunene ha enerett til kinematografvirksomhet for å beskytte sig mot misbruk som den private konkurranse frister til, blev det fra en av disse partiers første menn bl.a. uttalt: «Det er fremhevet fra flere kanter, at det særlig er barn og unge mennesker det her gjelder å vokte. Jeg synes det er noget sterkt, at man bare skal ta hensyn til disse, og at man derfor også skal by voksne mennesker bare barnemat.» (...)

Litt morsomt, men også med en nedsettende holdning. Å beskytte barn er vel og bra. Problemet er bare at det alltid er voksne som setter premissene for denne beskyttelsen. Dette misforholdet har blitt en del av det moderne barnesynet. Tidligere tiders kvinnesyn gikk ut på at menn følte de måtte beskytte kvinner mot ulike farer. Med en slik unnskyldning kan man slippe unna med nærmest hva som helst av undertrykking.

Innstilling I fra Straffelovkomiteen 1925
Vedlegg til Odelstings-proposisjon nr. 8 (1927), side 9:

Drikkfeldighet og rustilstand under handlingens forøvelse synes efter de resultater direktør Nissen er kommet til i sin utredning å forekomme betydelig sjeldnere ved sedelighetsforbrydelser enn f.eks. ved legems-krenkelser og tyveri. (...) Hvor stor betydning drikkfeldigheten og beruselsen har hatt som årsak til sedelighetsforbrydelsene er det ikke mulig å si. Om vi regner med procentene for voldtekt og utukt med barn for perioden 1919-1922, 40.7, ligger jo deri en mulighet for et betydelig årsaksmoment. Og man kan ikke sette ut av betraktning, at stigning i drikkfeldighetsprocenten kan motsvare noget av den store økning i sedelighetsforbrydelsenes antall, som særlig kjennetegner perioden 1914-1922.

I 1919 ble salg av brennevin forbudt etter en folkeavstemning. I 1927 var forbudstiden over etter en ny folkeavstemning. Brennevin og sex har det til felles at de begge av moralister oppfattes som 'rus'. Det er liten tvil om at det var moralister, motivert av et ønske om å beskytte mennesker mot seg selv og lage en bedre verden, som drev igjennom og vant folkeavstemningen i 1919. Hva man etterhvert oppdaget var at mange, til tross for de beste ønsker, 'ikke visste sitt eget beste'. Konsumet av brennevin tok nye former. I 1923 ble det skrevet ut 1.8 millioner legeresepter for brennevin, se her. Hva man også oppdaget var at om man kriminaliserer noe, så vil bare kriminelle holde på med det. Smugling av brennevin fikk et enormt oppsving og bidro til å øke kriminaliteten i samfunnet. Moralistene ville nå ha mer politi og hardere straffer. Istedenfor vant den sunne fornuft i en ny folkeavstemning. I dag har vi lært å leve med alkohol. Har vi lært å leve med barns seksualitet?

Innstilling I fra Straffelovkomiteen 1925
Vedlegg til Odelstings-proposisjon nr. 8 (1927), side 27:

Sedelighetsforbrytelser mot mindreårige er heller ikke alltid like straff-verdige — selv helt bortsett derfra at en betydelig del av dem som gjør sig skyldig i disse forbrytelser er personer som befinner sig på et lavt utviklingstrinn eller er åndelig sløvet, omenn ikke alltid i den grad at man finner å burde anvende sikkerhetsforvaring i stedet for straff mot dem. Der finnes i Oslo — og uten tvil i de fleste andre større byer — et ikke lite antall piker under 16 år, som offentlig byr sig frem til utukt. Å innlate sig med disse er en handling hvis straffverdighet ikke kan sammenlignes med den forbrytelse å skjende et uskyldig barn. Alle vil vel også medgi at det straffverdige ved handlingen er mindre jo ringere aldersforskjellen er mellom de to. Ja selv hvor det gjelder forbrytelse mot § 195 forekommer der i virkeligheten tilfelle hvor den subjektive skyld ikke er så overveldende stor at det er berettiget i loven å sette svære minimumsstraffer.

Her røper komiteen en ikke uvesentlig kunnskap om "et ikke lite antall piker under 16 år". Forskjell i straffverdighet var en ide som gikk tilbake til tiden med "Berøgtede" og "Uberøgtede" kvinner. Bak lå den egentlige grunnen til lover om seksuell lavalder: De skulle hindre sex utenfor ekteskapet. "Å skjende et uskyldig barn" er selve nøkkelen til å forstå slike lover. Noen barn er mer uskyldige enn andre. De som bød seg frem til utukt hadde alltid vært et særtilfelle og trengte ikke beskyttelse i like stor grad. De hadde frivillig gitt seg hen til lasten.

I dag har barnesynet endret seg på den måten at det bare finnes 'uskyldige' barn.

Innstilling I fra Straffelovkomiteen 1925
Vedlegg til Odelstings-proposisjon nr. 8 (1927), side 32:

Efter den eldre lov var utukt med pikebarn under 12 år likestilt med voldtekt, mens samleie med piker i alderen 12-15 år blev straffet med straffearbeide i femte grad (6 måneder til 3 år) eller fengsel. Piker over 15 år blev ansett som voksne i sexuel henseende. Ved loven av 1902 blev den første grense hevet fra 12 til 13 år og den annen fra 15 til 16 år. Et flertall i komtieen (alle undtagen Sund) foreslår, at den nedre grense heves ytterligere til 14 år.

Ingen nærmere motivasjon for at grensen skulle heves til 14 år ble gitt, utenom det generelle behovet for en straffeskjerpelse naturligvis. Når man ikke trenger å begrunne en seksuell lavalder, når en slik alder ikke er begrunnet i tilnærmet objektive fakta om unge mennesker, er veien åpen for å heve alderen vilkårlig så lenge man tror at dette vil 'beskytte' noen. Hvem samfunnet til en hver tid betrakter som barn avhenger av det synet samfunnet har på barn. Et negativt barnesyn vil ha den effekt at mennesker langt opp i tenårene oppfattes som barn.

Dermed hadde komiteen gjort sitt arbeid. Dette var paragrafene som ble vedtatt i Stortinget i 1927:

Straffeloven §195 av 1927:

Den, som har eller medvirker til at nogen har utuktig omgjengelse med et barn under 14 år, straffes med fengsel i minst 3 år. På samme måte straffes forsøk.

Under særdeles formildende omstendigheter kan straffen nedsettes, dog ikke lavere enn til fengsel i 2 år, hvis fornærmede er under 12 år, og ellers ikke lavere enn til fengsel i 1 år.

Hvis fornærmede omkommer eller får betydelig skade på legeme eller helbred, eller den skyldige tidligere har vært straffet efter denne paragraf eller efter §§ 191, 192, 193, 196 eller 212, er straffen fengsel fra 4 år inntil på livstid. Som betydelig skade på legeme eller helbred anses efter denne paragraf i alle tilfelle veneriske sykdommer.

Villfarelse med hensyn til alderen utelukker ikke straffeskylden.

Straffeloven §196 av 1927:

Den, som har utuktig omgjengelse med barn under 16 år, straffes med fengsel fra 6 måneder inntil 5 år.

Har den skyldige tidligere vært straffet efter denne paragraf eller efter §§ 191, 192, 193, 195 eller 212, er straffen fengsel i minst 2 år.

Villfarelse med hensyn til alderen utelukker ikke straffeskylden.

Et fremskritt med disse lovene var at påbudet om obligatorisk voldtekt ble fjernet. Selvsagt er det mulig å bli dømt for å ha voldtatt en person under 14 år, men voldtekt som kriminell handling er uavhengig av alderen på offeret. Det er imidlertid ingen garanti for at dette påbudet ikke vil komme tilbake. I Sverige ble nylig lavalder knyttet til voldtekt ved en lovendring i 2005, se her. Er en slik tilknytning nødvendig fordi samfunnet ikke kan begrunne lover om seksuell lavalder på annen måte?

Den neste endringen i de norske lovene ble gjort i 1963 (Odelstings-proposisjon nr. 40 (1961-62)). Da kom et lite, men viktig tillegg i §195 og §196 som sa at straff kan falle bort hvis "de som har hatt den utuktige omgang, er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling". Synet på seksualiteten hadde forandret seg. 60- og 70-årene var tiden for den seksuelle revolusjon. I denne tiden ble det skapt en større forståelse for at barn også er seksuelle individer. Et godt eksempel på dette var den svenske boken 'Barnens kärleksliv' som kom i 1983 (mer informasjon her).

Hva vil jevnbyrdighet i alder og utvikling si? Loven selv sier ingen ting. Det kan virke som om man var gått lei av å fastsette ubegrunnede aldre i lovtekster. For å få svar må vi se på rettspraksis. I den kommenterte utgaven av Norges Lover står dette:

§195, Den kommenterte utgaven av Norges Lover, side 452:

For å avverge eventuelle urimeligheter ble det i 1963 åpnet adgang til å frifinne når partene er «omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling». En tilsvarende regel er også oppstilt i § 196 fjerde ledd.

Begge bestemmelsene gir bare adgang til å frifinne ved relativt små aldersforskjeller, men det er antakelig adgang til å akseptere litt større forskjeller i relasjon til § 196 enn til § 195 (...) Og i relasjon til § 196 er det også grunnlag for å legge vekt på om fornærmede er 14 eller 15 år, jfr. 90/1217.

Høyesteretts praksis synes å ha blitt noe mer liberal den siste tiden. I 81/1084 aksepterte ikke Høyesterett en aldersforskjell på 3 år og 1 måned i forhold til en jente på 14 år og 8 måneder. Se også 77/895 hvor fornærmede var 14 år og 8 måneder, og aldersforskjellen var 3 år og 5 måneder. I 94/1000 ble derimot en aldersforskjell på 3 år og 11 måneder akseptert i forhold til en jente på 14 år og 3 måneder. Her fremheves det dessuten at det også må «ses hen til partenes utvikling ved vurderingen av hvor stor aldersforskjell som kan godtas. Hvor fornærmede er kommet betydelig lenger i sin utvikling enn hva som kan sies å ligge innenfor et normalt variasjonsområdet, er det grunn til å legge noe mindre vekt på forskjell i alder» (s. 1001). I 94/1032 ble derimot ikke en aldersforskjell på 4 år og 4 måneder akseptert i en sak hvor fornærmede var 14 år og 11 måneder.

Det kan virke rart at Høyesterett skal vurdere år og måneder på denne måten. I alle tilfelle viser dette at seksuell lavalder i Norge er knyttet til kriminaliseringen av seksuelle relasjoner mellom personer med en aldersforskjell på mer enn 3 til 4 år, der den ene part er yngre enn den seksuelle lavalderen.

§195, Den kommenterte utgaven av Norges Lover, side 453:

Når fornærmede er over 15 år, aksepterer Høyesterett som nevnt noe større aldersforskjell, jfr. 90/1217 hvor fornærmede var 15 år og 8 måneder, mens aldersforskjellen var 4 år og 2 måneder. (...)

For å være jevnbyrdige i utvikling må partene både fysisk og psykisk være noenlunde likt utviklet (...) Vilkårene er kumulative. Straffrihet er mao. betinget av at begge vilkår er oppfylt (...) Dessuten er de uttømmende. Andre formildende omstendigheter kan bare tillegges vekt ved straffe-utmålingen (...)

Etter § 195 er det også adgang til å sette straffen under det lavmålet som følger av første ledd. Med de krav som stilles til aldersforskjellen kan fjerde ledd bare anvendes når gjerningspersonen er under 18 år. (...)

Partene skal være noenlunde likt utviklet, både fysisk og psykisk. Bare hvis den fornærmede part er unormalt utviklet kan det legges mindre vekt på forskjell i alder. Likhet er prinsippet. Norge har et barnesyn som ikke er motstander av ung seksualitet som sådan (slik det f.eks. er i Storbritannia, hvor all seksualitet mellom personer under 16 år er straffbart, se britiske Sexual Offences Act). Men forutsetningen for straffefrihet er likhet i alder, eller at forskjellen i alder utjevnes med unormal utvikling hos den yngre part.

Hvorfor akkurat 3 til 4 år i forskjell? For å forstå dette må vi igjen se på hva såkalt normal seksualitet er ment å være. Det er seksuelle handlinger som skal skje innenfor ekteskapet. Dette er sentralt. Statistisk sentralbyrå har publisert en artikkel om gjennomsnittlig aldersforskjell i ekteskapsinngåelser. Det er en nesten uhyggelig sammenfall mellom denne, 3.5 år, og praksis i saker om lavalder. Det følger at relasjoner med en større aldersforskjell om nødvendig betyr at den eldre 'utnytter' den yngre, eller at den yngre 'selger seg' til den eldre, all den tid ekteskapsinngåelse ikke er målet med en slik relasjon. Og det er nettopp slike argumenter som går igjen når mange ikke bare skal begrunne en lov om seksuell lavalder, men også hvorfor stor aldersforskjell mellom partnere er moralsk forkastelig.

Paragraf 196 annet ledd fikk i 1963 også et tillegg om uaktsomhet:

Straffeloven §196 av 1963, annet ledd:

Villfarelse med hensyn til alderen utelukker ikke straffeskyld, med mindre ingen uaktsomhet kan legges gjerningsmannen til last i så måte.

Dette må tolkes som enda en måte å myke opp urimeligheten i å sette en generell alder. Det kan dog være litt vanskelig å forstå hvordan to som kjenner hverandre nogenlunde godt kan være i tvil om den annens alder. Men i alle fall er muligheten for at den 'fornærmede' kan si at vedkommende er over 16 år en måte å erklære ansvar for handlingen.

Seksuallovbruddsutvalget la i 1997 frem forslag om at tilsvarende skulle gjelde for dem under 14 år, jfr. avsnitt 4.5.4.3 i NOU 1997:23. I 2000 gikk Justisdepartementet imot dette forslaget, jfr. avsnitt 6.2.2 i Odelstings-proposisjon nr. 28 (1999-2000). Man brukte argumentet med at straffeforfølgning ville bli en større belastning for noen under 14 år. Riksadvokaten skrev:

Odelstings-proposisjon nr. 28 (1999-2000), avsnitt 6.2.2.3:

«(...) Dersom alder ikke lenger blir et objektivt vilkår, vil det for sakens parter og domstolen lett fremstå som ønskelig - kanskje også nødvendig - med fornærmede til stede i retten og gjennomføre en eksaminasjon med det formål nærmere å klarlegge vedkommendes opptreden forut for den hendelse saken gjelder. Det er neppe tvilsomt at straffeforfølgningen da vil bli en vesentlig større belastning for de fornærmede som er under 14 år. I dag vil fornærmedes forutgående atferd i stor grad være rettslig irrelevant (bortsett fra straffutmålingen), og saken vil derfor også strafferettslig sett lettere bli ansett tilstrekkelig opplyst gjennom bruk av dommeravhør.»

Er det urimelig å spørre om ikke aldersvillfarelse også kunne avklares i et dommeravhør?

I en høyesterettsdom nylig (Rt. 2005 s. 833) ble en mann frikjent for sex med en trettenåring fordi retten mente at mannen vanskelig kunne forstå hvor gammel jenta var, og fordi en tiltalt (per Den europeiske menneskerettskonvensjonen) alltid har rett til å forsvare seg med en aktsomhetsvurdering i forhold til skyld-spørsmålet, se her.

Den siste vesentlige endringen til lovene om seksuell lavalder kom i 1992, jfr. Odelstings-proposisjon nr. 20 (1991-1992). Da ble en ny alder introdusert i §195 annet ledd som kunne gi fengsel i 21 år.

Straffeloven §195 av 1992, annet ledd:

Fengsel inntil 21 år kan idømmes hvis (...) handlingen (...) er foretatt overfor barn under 10 år og det har skjedd gjentatte overgrep. (...)

Man legger merke til at 'utuktig omgang' (eller 'utuktig omgjengelse') er byttet ut med ordet 'overgrep'. Ordet overgrep er et ladet ord, og er på sett og vis en forhåndsdom over hva som har skjedd. Å bruke ordet overgrep er nesten det samme (men ikke like ille) som å bruke ordet voldtekt. Denne tiden (1985-1991) var en tid for økt bevisstgjøring om traumatiske seksuelle opplevelser i barndommen. Samfunnets barnesyn led av dette, fordi man nå følte at barn trengte mer beskyttelse. Frykt og usikkerhet tok overhånd. I et slikt klima ble det vanskeligere å skille mellom positive, frivillige seksuelle opplevelser og negative opplevelser med press, tvang og vold. Dette er forhold som har holdt seg helt frem til våre dager. Ingen liberalisering av lovene om lavalder har vunnet frem i Norge siden 1963, selv om det flere ganger har kommet forslag (se f.eks. avsnitt 3.6.3.4 i NOU 1997:23).

Hvorfor akkurat 10 år? Det er ikke lett å si. Vi går alle igjennom ulike stadier i vår utvikling fra nyfødt til voksen. Vi er født med en seksualitet, men vår identitet og vår bevissthet om denne seksualiteten utvikler seg de første månedene og årene av vårt liv. Oppfattelsen av identitet er knyttet til evnen å skille mellom et Selv og et Annet. I våre første levemåneder oppfatter vi at et Annet finnes. Vi utvikler en identitet og et Selv på grunn av og i forhold til dette Annet. Identitet utvikles ved en kontinuerlig interaksjon med omverdenen. Identitetsutvikling er en dynamisk prosess.

Fakta om menneskets bevissthet finnes her. Man har forsøkt å lage ulike tester på bevissthet. Den såkalte speiltesten antyder at barn er bevisst seg selv ved 18 måneder. Les mer om speiltesten og utviklingen av bevissthet her. Forskning har vist at et menneskets kjønnsidentitet (oppfattelsen av at man tilhører et bestemt kjønn) fastsettes når vi er mellom 18 og 24 måneder, se her. Mer informasjon om barns seksuelle utvikling finnes her. Gutter og jenter er litt forskjellige ved at gutter utvikler seg litt langsommere enn jenter. Men når vi har blitt ca. 3 år gamle er vi bevisst både oss selv og vårt kjønn. Mentalt skulle vi derfor være i stand til å samtykke til seksuelle tilnærmelser fra denne alderen. Hva et barn er modent for, eller hevdes å kunne forstå og samtykke til, er fra denne alderen mer et kulturelt spørsmål enn et fysiologisk eller psykologisk spørsmål. Hvor moden og opplyst man er avhenger av det miljøet og det samfunnet man vokser opp i, og er knyttet til hva vi kaller barnesyn.

Paragrafene 195 og 196 om seksuell lavalder som gjelder akkurat nå finnes her.

Det kan være interessant å sammenligne den seksuelle lavalderen i Norge med andre land. En oversikt over aldrene for utvalgte land er gitt i tabellen nedenfor. Tabellen er veiledende, fordi denne informasjonen endrer seg hele tiden. Det er viktig å merke seg at aldrene kan være forskjellige for heteroseksuelle, homoseksuelle eller lesbiske relasjoner. Alderen kan også være forskjellig for gutter og jenter, f.eks. 12 år for jenter og 14 år for gutter (12j/14g). I noen land finnes det ikke en entydig lavalder (det kan f.eks. dreie seg om lover for subjektiv skyld mellom visse aldersgrenser) og dette er angitt som 14-18. Informasjonen er hentet fra Wikipedia og ageofconsent.com. Aldrene i tabellen kan endre seg og tabellen er bare veiledende.

Land
Albania		14	14-18	14
Argentina		15	15	15
Australia	Queensland	16	18	16
Australia	Victoria	17	17	17
Belgia		16	16	16
Bermuda		16	18	16
Brasil		14-18	14-18	14-18
Chile		14	18	18
Colombia		12j/14g	14	14
Danmark		15	15	15
Estland		14	14	14
Etiopia		15	ulovlig	ulovlig
Finland		16	18	18
Filippinene		12-18	18	18
Frankrike		15	15	15
Hellas		15-17	17	15-17
Guatemala		14j/16g	18	18
Island		14	14	14
India		18	ulovlig	ulovlig
Iran		ekteskap	ulovlig	ulovlig
Irland		17	17	17
Israel		16	16	16
Italia		14	14	14
Japan		13-18	13-18	13-18
Kanada		14	18	14
Kina		14	udefinert	udefinert
Madegaskar		21	21	21
Malta		12-18	12-18	12-18
Mexico		12	18	18
Nederland		16	16	16
New Zealand		16	16	16
Nigeria		13	ulovlig	udefinert
Norge		16	16	16
Pakistan		16j/18g	ulovlig	ulovlig
Polen		15	15	15
Portugal		18	18	18
Romania		15	ulovlig	ulovlig
Saudi-Arabia		ekteskap	ulovlig	ulovlig
Slovenia		14	14	14
Storbritannia	England, Skotland & Wales	16	16	16
Storbritannia	Nord-Irland	17	17	17
Spania		13	13	13
Sverige		15	15	15
Sør-Afrika		16	19	19
Sør-Korea		13	13	13
Tjekkia		15	15	15
Thailand		15	udefinert	udefinert
Tyskland		14-16	14-16	14-16
Tyrkia		15	18	18
Uganda		18	ulovlig	ulovlig
Ukraina		individuelt	16	16
Venezuela		12-16	16	16
Ungarn		14	18	18
USA	Alabama	16	ulovlig	ulovlig
USA	California	18	18	18
USA	Florida	16-18	ulovlig	ulovlig
USA	Louisiana	17	ulovlig	ulovlig
USA	Maine	16	16	16
USA	New York	17	17	17
USA	Nord Dakota	18	ulovlig	ulovlig
Østerrike		14	14	14

Seksuell lavalder kan være alt fra 12 år til 21 år. Alderen er ikke grunnlagt i objektive fakta om barns utvikling, men er basert på lokale kulturelle tradisjoner.

Land i Midt-Østen har den mest konservative seksuelle lovgivningen i verden. Seksuelle relasjoner er bare lov innenfor ekteskapet, og relasjoner mellom personer av samme kjønn er forbudt. Ekteskapets betydning viser opprinnelsen til alle lover om seksuell lavalder. I Norge var lovene likedan frem til 1800-tallet. Lavalder i disse landene bestemmes av når man kan gifte seg, vanligvis 18 år. Iran er et unntakstilfelle. Her bestemmes ekteskapsalderen av trostilhørighet. For muslimer er den 15 år for gutter og 9 år for jenter. Seksuell lavalder er et produkt av samfunnets syn på ekteskapet og forholdet mellom menn og kvinner.

I USA er relasjoner mellom personer av samme kjønn forbudt i de fleste sør-statene. Den føderale lavalderen er 16 år, men mange delstater bruker 17 eller 18 år. Det er ironisk at lovene (og håndhevelsen av dem) i USA på mange måter reflektere praksis i Midt-Østen, et området som USA ellers ikke vil sammenligne seg med.

Enkelte land har ikke en klart definert lavalder. Istedenfor er det rettspraksis som bestemmer hvilken alder som gjelder for de som dømmes. Det blir tatt hensyn til om jenta har nådd puberteten.

I Russland og Ukraina foretaes det en individuell vurdering av hvor moden jenta er (for Ukrainas del se her og paragraf 155 her). Man kan naturligvis bli dømt for voldtekt uavhengig av alderen på offeret. Land som ligger utenfor den vestlige og islamske kulturen har ofte pragmatiske lover om seksuell lavalder, sprunget ut av en annen kulturell tradisjon når det gjelder seksualitet og makt i samfunnet.

For å sammenfatte: I det gamle patriarkalske samfunnet var kvinner og barn mannens personlige eiendom. Lover mot seksualitet gikk ut på å gi mannen rett til å straffe dem som hadde forringet hans eiendom eller krenket hans heder og ære. Når det offentlige samfunnet overtok ansvaret for straffeforfølgelse, var lovene mot seksualitet rettet inn på å bevare familiens 'ærbare' kvinner og 'uskyldige' jenter mot løsaktighet. Når kristendommens morallover ble borgerlig straffelov, ble lovene utformet for å hindre utukt og prostitusjon (se tilfellet med England her). Lovene hadde som mål å undertrykke kvinners og jenters seksualitet og hindre sex utenfor ekteskapet. Når barndommen ble oppfunnet som begrep, ble barn tillagt egenskaper (eller rettere sagt en mangel på egenskaper) som skulle vise at de var akkurat like 'forsvarsløse' og 'uskyldige' som det gamle patriarkalske samfunnet alltid har villet ha dem. I dag er barn mer 'forsvarsløse' og 'uskyldige' enn noensinne. Barndommens utvidelse til langt opp i tenårene viser hvor universelt dette maktbehovet er.

I dag vil de fleste, når de skal forsvare lover om seksuell lavalder, bruke en eller flere av disse argumentene:

• Uvitenhets-argumentet. "Vi har en seksuell lavalder fordi alle under X år er såpass umodne og uvitende at de ikke er i stand til å samtykke til sex". Det er et faktum at vi er født seksuelle vesener. Det er et faktum at mennesker har en grunnleggende identitet fra vi er 3 år. Etter dette er barn akkurat like modne som samfunnet gjør dem. De har akkurat like mye kunnskap som samfunnet gir dem. Et negativt barnesyn betyr at barn forblir umodne og kunnskapsløse frem til X-års alderen. Et barns 'uskyld' er ikke annet enn uvitenhet, og et samfunn med et negativt barnesyn aksepterer gladelig denne uvitenheten.
• Autoritets-argumentet. "Vi har en seksuell lavalder fordi alle under X år er redde for alle over X + 4 år". Det nærliggende spørsmålet er: Hvorfor er de redde? Er det fordi barn føler at de ikke har medbestemmelsesrett? Er det fordi voksne misbruker sin autoritet overfor barn? Er ikke et slikt argument uttrykk for samfunnets barnesyn? Istedenfor å appellere til fornuft og forklare ting, istedenfor å være et godt eksempel, vil voksne kommandere, belære og bruke disiplin. Noen sier at det finnes sannheter og lover som ikke kan diskuteres med barn, som de bare må adlyde, men hva sier dette om barnesynet? Ingen under X år trenger å være redde for voksne hvis voksenverdenen tar dem på alvor. I hvilken grad dette skjer henger sammen med barnesynet i samfunnet.
• Likhets-argumentet. "Vi har en seksuell lavalder fordi alle under X år ikke er fysisk og psykisk utviklet som dem over X + 4 år". Like barn leker best, sies det. Men hvor like er barn? Hvor forskjellige får barn lov å være? Skal de som er mer modne enn sine jevnaldrende leke med umodne jevnaldrende? Og kan ikke noen på X - 1 år like så mye seksuelt misbruke noen på X - 3 år? Det viktigste er din evne til å sette deg inn i andre menneskers tanker og følelser, og det tar ikke slutt ved X + 4 år, snarere tvertimot. Menn og kvinner er heller ikke likt utviklet, men empati gjør at vi kan ta hensyn til ulikhetene. I hvilken grad du tar hensyn til andres vilje og ønsker har med din person å gjøre, ikke din alder.
• Førevar-argumentet. "Vi har en seksuell lavalder fordi enkelte voksne misbruker barn". Det finnes voksne som mangler empati, som har lav impulskontroll og liten evne til å ta hensyn til andre. Det er et faktum. Men i hvilken grad skal de få lov til å representere alle over X + 4 år? Det finnes generelle lover mot voldtekt og misbruk som kan anvendes mot slike personer. Noen vil si at barn er mer sårbare og at det er viktigere å anta at de alltid er ofre. Men barn er akkurat like mye ofre som vi gjør dem. Er seksuell lavalder til for at foreldre ikke vil gi informasjon og ta ansvar for sine barns seksualitet? Er det ubehagelig å anerkjenne at andre kan være like mye glad i ditt barn som deg selv? Eller holdes foreldrekjærlighet for å være mindre egoistisk, mer nobelt enn seksuell kjærlighet? Henger dette sammen med en generell redsel for sex, at sex mellom voksne oppfattes som utnyttende, korrupt og fordervet i vår tid? Har det med AIDS å gjøre? I alle fall er barn en utmerket målgruppe for anti-sex lover, fordi barn ikke har de samme mulighetene til å bli hørt som voksne, som igjen naturligvis kommer av det generelle barnesynet i samfunnet.

Noen vil si at lovene om seksuell lavalder er en garanti for at voksne kan bli dømt for overgrep. Om det ikke foreligger et overgrep, vil forholdet heller ikke bli anmeldt, sier de. En slik argumentasjon er feil av to grunner. For det første vil selve ideen om at samfunnet alltid betrakter noen under X år som ute av stand til å samtykke ha en tilbakevirkende kraft på de unge selv. Et barn vil i større grad influeres av samfunnet rundt seg. I en tid med en utbredt holdning om at barn alltid er uskyldige ofre, vil evnen til å gjøre seg opp en egen oppfatning av hva som skjedde bli svekket. Barn er mindre i stand til å leve med usannhetene og hykleriet i samfunnet. For det annet vil en slik argumentasjon alltid innebære at de unge må lære å holde noe hemmelig. Dette i seg selv er aldri bra. Misbruk trives i en atmosfære av sensur, hemmeligholdelse og isolasjon. Vi skal ikke forutsette at hemmeligholdelse skal være måten å tillate seksualitet.

Hva kan erstatte seksuell lavalder? Det er ikke mulig å se lovene isolert fra samfunnets syn på barn. I et samfunn som aksepterer barns seksualitet, som er fri for fordommer på dette området, vil det være de unge - ikke de voksne - som bestemmer hva de har lyst til å gjøre med egne og andres kropper. Voksne skal bare legge forholdene til rette og lære at ingen får utnytte andre. Kunnskap, åpenhet og samhørighet er den beste garantien for at barn ikke presses til å gjøre noe de ikke vil. Dette vil også ha en innvirkning på vår utvikling. Empati og seksualitet er noe vi lærer ved interaksjon med andre. Frykten for overgriperen i samfunnet har alltid sprunget ut av en manglende vilje til å gi barn en seksuell oppdragelse.

Den beste måten å beskytte de unge er å informere dem. Den beste måten å beskytte de unge er aldri å la dem være alene i sitt møte med seksualiteten. Tvang og misbruk både oppstår og videreføres i en atmosfære av uvitenhet, sensur, tabuer og isolasjon. Når samfunnet har fått et barnesyn som utelukker dette, vil lovene om seksuell lavalder være utgått på dato.