Barnesyn

Myndighetsalderen

Myndighetsalderen er den alderen hvor en person får alle rettigheter det vil ha resten av livet. Myndighetsalderen i Norge er 18 år. Hva som spesielt gjelder fra denne alderen er at man får stemmerett, kan inngå juridiske avtaler og har råderett over egne økonomiske midler. En fin oversikt over hvilke rettigheter man får mellom 4 og 18 år finnes her.

Myndighetsalderen ble tidligere kalt lagalderen.

Wikipedia - Myndighetsalder:

I Magnus Lagabøtes Landslov av 1274 ble lagalderen satt til 20 år. I 1619 ble myndighetsalderen hevet til 25 år. 27. mars 1869 ble den så senket til 21 år. I 1969 ble myndighetsalderen igjen 20 år, og så i 1979 18 år.

Fra 1604 var kvinner umyndige. Fra 1863 ble ugifte kvinner myndige på lik linje med menn, men gifte kvinner forble umyndige fram til 1888.

I tidligere tider var myndighetsalderen bare av interesse for dem som eide jord. Det dreide seg om et fåtall rike, privilegeret menn. Myndighetsalderen hang sammen med privilegiet i å kunne få bestemme over familie, eiendom og offentlige anliggender. Det er å anta at demokratiseringen av samfunnet endret holdningen til hvem som skulle være myndige. Derfor ble kvinner myndige, og myndighetsalderen sank.

I NOU 2001:3 ble det foreslått å senke stemmerettsalderen til 16 år i kommune- valg. Dette ble avslått. Det er interessant å lese begrunnelsen for dette:

NOU 2001:3, avsnitt 7.2.1:

Disse medlemmer innser at hensynet til et sterkere engasjement blant ungdommen i spørsmål vedr. politikk og lokaldemokrati kunne tale for å senke stemmerettsalderen ved lokalvalg. En senket stemmerettsalder kunne stimulere interessen for politikk og samfunnsspørsmål blant ungdom. På den annen side taler en rekke momenter mot en slik endring:

Stemmerettsalderen bør følge myndighetsalderen, som er 18 år. Det synes ikke naturlig å skulle gi stemmerett til personer som ikke har nådd myndighetsalderen.
Ut fra prinsipielle hensyn bør man ha samme stemmerettsalder ved samtlige valg. Da stemmerettsalderen ved stortingsvalg er 18 år - og det ikke er aktuelt å endre denne - tilsier disse hensyn at det er den samme stemmerettsalderen ved lokalvalg.
Hensynene til enhetlig regelverk, og tradisjoner, tilsier at man har én felles stemmerettsalder.

Disse medlemmer finner at motargumentene mot en senket stemmeretts-alder veier tyngre enn pro-argumentene.

Det virker som om rent byråkratiske argumenter (slik som enhetlig regelverk) brukes istedenfor å svare klart på hvorfor 16-åringer ikke kan stemme. Aner vi en tendens til å gå rundt problemet og ikke ta de unge på alvor? Generelt møtes ideen om senket stemmerettsalder med stor skepsis, se f.eks. her. Les også om å gi 16-åringer stemmerett her.

Den alminnelige stemmerettsalderen ved alle valg skulle vært senket til 15 år, det samme som den kriminelle lavalderen. Hvis man kan bli straffet etter lovene i et land, må man også kunne ha innflytelse over dem med sin stemmerett.

Den reelle myndighetsalderen for både gutter og jenter, den som hadde praktisk betydning for de brede lag av befolkningen i tidligere tider, var alderen man ble konfirmert. Dette skjedde når man var 14 til 15 år. Konfirmasjonen markerte overgangen til gifteferdig alder. Konfirmasjonen ble obligatorisk for alle i Norge i 1736.

En prest foreslo å senke konfirmasjonsalderen til 12 år, se her. Dette forslaget ble ikke godt mottatt.

NRK Nyheter, 12.05.2006:

Hammer mener det er rart at kirken har lagt konfirmasjonen til en så rotete alder som 14-15 år.

- Da vil jeg heller at de skal være over pubertetsalderen, for noe av tanken med konfirmasjon er jo at man skal trå inn i de voksne rekker, sier biskop Laila Riksaasen Dahl.

Hun er enig med Teie-presten i at konfirmasjonen er lagt til en vanskelig alder. - Jeg har vært ungdomsskolelærer, jeg vet at den alderen de er i når de konfirmeres, det er den vanskeligste alderen, så man kan jo spørre hvorfor vi gjør det sånn, sier Dahl.

Men å la 12-åringer stå til konfirmasjon, det er ikke et godt alternativ, mener biskopen.

Den 'vanskelige alderen' er et begrep voksne bruker når de må hanskes med barn som ikke er barn.

I vår moderne tid har vi forstått at alle har rett til medbestemmelse, i særdeleshet i saker som angår oss selv. I kapittel 5 i Barneloven om foreldreansvaret og hvor barnet skal bo fast står det:

Barneloven § 31:

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Dette er et utmerket prinsipp. Det samme finnes i Barnevernloven:

Barnevernloven § 6-3:

Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker, skal barnet alltid regnes som part.

I hvilken grad får disse prinsippene lov til å bestemme relasjonen barn-voksen?