En pedofil kvinne forteller

Jeg heter Maria, er født i Frankrike og er nå 48 år gammel. Jeg er yogalærer og turntrener. Jeg er overhodet ingen typisk pedofil, men hvem er? Jeg er heller ikke utelukkende pedofil, men er tiltrukket både voksne kvinner og menn, tenåringer og barn -helst jenter- fra ca. 7 år. Som mange bifile sier, jeg er tiltrukket mennesket, ikke kjønnet. Utseendet spiller allikevel en stor rolle for meg, idet jeg har en viss type som ideal som er uavhengig av alderen; vedkommende skal allikevel se ung ut for å være tiltrekkende, noe de fleste pedofile har til felles.

Jeg hadde heller ingen typisk barndom. Jeg vokste opp med bestemora mi i Barcelona, fordi foreldrene mine ikke kunne beholde meg lenger. Selv om mormor elsket meg, forsto hun meg ikke og jeg følte meg tom og ensom. Jeg klarte ikke å få noen venner på skolen, fordi jeg følte meg annerledes og de andre barna ikke forsto meg. Jeg så tydelig hvordan samfunnet prøvde å få barna til å overta kjønnsroller: jentene burde leke med dukker mens guttene skulle spille fotball, bl.a. Og jeg likte det ikke, delvis fordi at jeg selv hatet dukker og elsket fotball, men også fordi at jeg trodde på menneskets upåvirkelige valgfrihet. Så jeg nektet å tilpasse meg til samfunnet og dets regler. Jeg kunne ikke forklare tankene mine som jeg kan nå, jeg kunne bare reagere og protestere. Så de andre barna merket at jeg var eiendommelig og følte seg ikke bra sammen med meg. Allerede ved 7 års alder hadde jeg selvmordstanker. Men jeg fant trøst i kjærlighet, eller rettere sagt forelskelsen. Iblant var det jevnaldrende jenter, iblant voksne -lærere eller skuespillere. Kjærligheten var imidlertid alltid en stor skuffelse og en kilde til dyp sorg for meg, fordi jeg ikke visste hvordan jeg kunne få de andre til å elske meg eller bare bli venner. Den første jenta som fikk vite at jeg elsket henne forsto det ikke -vi var ni år- og jeg torde ikke å fortelle henne at jeg lengtet etter å ha sex med henne. Jeg hadde oppdaget sex sjøl og jeg visste ikke at andre mennesker visste hva det var for noe. Så jeg gråt i stillhet og tilfredsstilte meg selv ved å tenke på henne. Samtidig var det å være forelska min eneste trøst og håp for å kunne fortsette å leve, så når jeg tenker tilbake på den tida, er jeg takknemlig for å ha elsket.

Da jeg ble 10 år besluttet foreldrene mine seg for å ta meg tilbake til Frankrike for å bo sammen med dem. Jeg kjempet med nebb og klør imot det, da jeg var forelska i to personer i Spania (jenta jeg nevnte og en voksen skuespiller) og ikke kunne fortsette å leve uten å se dem. Men foreldrene mine forsto meg heller ikke og trodde det var best for meg å bo i deres land og hos dem. Min reaksjon var å hate dem og deres land og være bestandig innestengt på rommet mitt og -utenom skoletiden- gråte og ønske å dø. Jeg tenkte mange ganger på å begå selvmord, men jeg var redd for å føle smerte. Til tross for det, fortsatte jeg å bli forelska. Det løftet meg fra min depresjon. En av mine største kjærligheter var fysikklærerinna. Det varte i 4 år og snart visste hele skolen at jeg elsket henne. Heldigvis tok man ikke kvinnelig homofili på alvor i 70-tallets Paris, så jeg kan ikke si at jeg erfarte negative reaksjoner. Noe snakk om pedofili var det ikke på den tida. Vel fikk jeg negative reaksjoner fra lærerinnas side. Hun var grusom og kald mot meg. Hun må ha vært redd for å miste jobben sin. Hun hadde allikevel kunnet vært mer menneskelig, synes jeg! Jeg gjorde tusen gale ting for å nyte kjærligheten min, som å kysse de ting hun berørte, å vente utenfor skolen til hun kom ut, å vaske og kysse bilen hennes, osv. Ja, det var et skuespill for klassekameratene mine! Og da jeg var alene, innestengt på rommet mitt, gjorde jeg som om vi elsket. Jeg tvilte forresten ikke på at følelsene mine var normale, jeg var en stor rebell og forsvarte sterkt kvinnenes likestilling -dengang var det kampen som gjaldt. Men på min måte, ved å vise som 12-åring følelsene mine for en voksen kvinne til alle og enhver, noe som var helt tabubelagt, kjempet jeg også for de homo- og pedofile. Det var allikevel hardt. Hva jeg ikke hadde gitt for å få litt ømhet tilbake fra henne! Men sånn var min skjebne.

De første vennene jeg fikk var i den homofile bevegelsen. Jeg oppdaget den da jeg ble 19 år og var tilbake i landet mitt, Spania. Før det visste jeg altså ikke at det fantes slike grupper. Egentlig visste jeg ikke at det fantes andre homofile til jeg var 14 år! Den homofile bevegelsen var på den tida revolusjonær og omfattet alle seksuelle minoriteter -bifile, pedofile, transvestitter, transseksuelle, tenåringer. Det var en pedofil gruppe der også, husker jeg. Men jeg identifiserte meg sjøl ikke som pedofil ennå, dengang tenkte jeg ikke at alderen spilte noen som helst rolle. Den eneste gangen jeg hadde hørt om slike følelser i andre var da mora mi -som var kunstner- viste meg en tegning hun hadde fått av en mann hun kjente som tegnet små jenter. Hun sa at han likte dem. Jeg tenkte ikke noe særlig over det, bare at det var jo greit at det fantes andre mennesker utover det sedvanlige.

Så dro jeg til Danmark for å studere historie ved universitetet, og også der ble jeg innblandet i homsekampen. I Forbundet af 48, den danske foreningen, var det krig mellom menn og kvinner. Lesbene var separatister og anklaget bestandig mennene, spilte offer og krevde flere og flere kvelder for kvinner alene. Mot slutten av 80-tallet ble jeg utvist av gruppa jeg satt i uten å bli informert, bare fordi jeg hadde sagt en pedofil vits til en britisk lesbe! Jeg var også med på IGA -International Gay Association, eller ILGA som det kom til å hete senere. Der deltok jeg ofte i pedofili-verkstedene. På 80-tallet var man fremdeles tolerant overfor pedofili. Snart merket jeg imidlertid at det oppstod mer og mer intoleranse, særlig fra de britiske lesbers side. Og det smittet som et lyn over på norske, svenske og amerikanske lesber. Eller kanskje begynte det i USA, hvor det alltid har vært en eller annen heksejakt (heksene, kommunistene, homofile). Snart var hele ILGA besatt av viruset og alle vet hva det førte til. I 1994, i New York, ble de pedofile gruppene kastet ut av ILGA. Senator Jesse Helms ville svekke homsebevegelsen og fikk FNs delegasjoner til å øve påtrykk på ILGA, og til og med true dem med at de ville tape setet sitt i FN hvis de ikke ble av med sine pedofile medlemmer. Helms trodde ikke at ILGA skulle gå med på det. Men det skjedde, de homofile forrådet sine brødre og søstre for å bli akseptert av samfunnet.

På et personlig plan fortsatte mine ulykkelige forelskelser også i Norden. Jeg reiste rundt i ferien for å få litt trøst. Jeg kom tilbake til Spania i 1988. Jeg gikk tilbake til FAGC, den homofile frigjøringsbevegelsen i Barcelona. Der møtte jeg mitt livs største kjærlighet, som dessverre ble den mest smertefulle, dramatiske og tragiske. I 1992 ble jeg også litt forelska i en 11-årig jente for første gang. Det ble ikke noe av det heller, ikke en gang som venninner, men da visste jeg i hvert fall at jeg også var pedofil. Det ville bli flere unge jenter, men ikke et eneste vennskap.

Men jeg skal stanse litt i New York i 1994. Der ble jeg selv anfalt. Så snart jeg kom inn på rommet mitt (vi skulle bo i studenthybel) så jeg de to skotske kvinnene som også var på ILGAs europeiske konferanse i romjula før i London. Der ble det arrangert en demonstrasjon for å få lik lavalder for gutter og jenter i Storbritannia og jeg malte en plakat hvor det stod “Barnas rettigheter er menneskelige rettigheter”. De to lesbene så meg, stanset og leste hva jeg hadde skrevet og gikk sin vei. Senere, ved demonstrasjonstoget, var plakaten min forsvunnet! Lastebilen som kjørte med alle plakatene hadde bekvemt “glemt” å ta den med. Naiv som jeg var, tenkte jeg ikke videre på det. Men nå var de der igjen og de tilkjennegav at de ikke kunne dele kjøkkenet og baderommet med en pervers som meg! Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Jeg hadde faktisk glemt dem og husket ikke hvem de var før de nevnte episoden i London. Jeg nektet å gå. Jeg hadde full rett til å bli der. Ville de ikke dele hybelen med meg, måtte de gå istedenfor! De begynte å true meg. Jeg stod på mitt og de hentet en stakkars ung mann som jobbet som frivillig for konferansen. Lesbene skrek, truet og kalte meg for en “jævla pedofil” uten at de engang visste om min seksuelle legning. Jeg fornærmet dem også og den ene prøvde å slenge greiene mine ut av kofferten min! Gutten stoppet henne og de sa at de ville gjøre mitt liv til et helvete hvis jeg ble der. Gutten ba meg igjen og igjen meget vennlig at det beste ville være å gå til en annen hybel og jeg besluttet å gå. Jeg skrev et protestbrev som jeg senere leste opp foran plenumet. Jeg avsluttet med å påpeke at barna nok ikke var mennesker for de kvinnene, ettersom det eneste jeg hadde skrevet var at deres rettigheter var menneskelige rettigheter. Utav et publikum på kanskje 300 mennesker, var de eneste som klappet for meg de pedofile og et fåtall liberale. Så kom den ene skotten til mikrofonen. Hun sa at hun var en “barnesexmisbruksoverlever” og hun var følsom overfor den slags temaer og man måtte jo ha forståelse for henne. Nesten hele publikumet klappet for henne. Det satte tonen for resten av konferansen. En kvinne løp rundt med en plakat hvor det stod “Redd barna våre”. I det øyeblikk da man hadde telt stemmene og det var klart at de pedofile gruppene var kastet ut, ble det jubel i salen. Lesbene hadde gjort seg selv til ofre og brukt det for å få makt innen den homofile bevegelsen. Og mennene hadde ønsket det velkomment. Syndebukkene ble de som de politisk korrekte ville ha: de pedofile og de som forsvarte dem. Senere fant vi ut at ILGA hadde kjøpt stemmene av de fattige gruppene i Latin-Amerika og Asia ved å tilby dem penger for å komme til konferansen!

Vennene mine og jeg gikk ut av ILGA og begynte å planlegge en ny, mer liberal verdensbevegelse. Den nye bevegelsen skulle hete “Internasjonal Bevegelse for Seksuell Frigjøring”. Året derpå møttes vi i Hamburg, i 1996 i Athen og et år senere ble det arrangert en stor konferanse i Toronto. Selv om den var fremgangsrik, sluttet den med at amerikanerne og kanadierne sloss, og det ble ingen fortsettelse fra deres side. Grunnen til det forsto jeg aldri helt, men på en måte gjaldt det noe personlig og på en annen måte hadde det noe å gjøre med kanadiernes mindreverdighetskompleks og amerikanernes overlegenhetsfølelse. Det minner meg på forholdet mellom nordmenn og svensker ... I 1998 arrangerte FAGC, den katalanske homseforeningen, den siste konferansen. Alt tydet på at det ville føre til stor fremgang. De katalanske og baskiske homsegruppene var fremdeles revolusjonære og pedofilvennlige. Kvinnene hadde enda ikke fått makt i dem. Hva skjedde akkurat det året? Jo, kvinnene hadde gjort et opprør og fått makten i FAGC. Så FAGC var plutselig blitt til en reformistisk forening og dermed antipedofil, og vi var heldige å få lov til å fortsette med konferansen. EHGAM, den baskiske homofile frigjøringsforeningen, var den eneste i Spania som overlevde den nye tendensen. Og den nektet å påta seg den slags ansvarlighet som setet for en internasjonal bevegelse ville bety. Så det initiativet døde.

Etter hendelsene i ILGA i 1994, ble FAGC nødt til å ta stilling. Akkurat det året hadde jeg vært flere ganger på TV sammen med andre aktivister. Gymnastikk-klubbens formann så meg og han utviste meg. Jeg hadde undervist i turn der i flere år og det hadde aldri vært noe problem. Formannen tilstod at jeg ble kastet ut p.g.a. min homofili, og han påstod at klubben hadde fått hundrevis av brev fra foreldre som var redde for at deres barn ville bli smittet av min seksuelle legning! Det var en løgn. Foreldrene var helt OK med at jeg var der. FAGC gjorde en stor protestkampanje og jeg kom ut på flere TV-kanaler og i aviser. Gymnastikk-klubben ble gjort til skamme, men isteden for å bli bedt tilbake, ble jeg kastet ut av enda 3 turnklubber, ettersom den nye publisiteten denne gangen gjorde at noen foreldre så meg! I publikums øyne var jeg i hvert fall en heltinne og senere fant jeg en klubb som ikke visste om meg og som aksepterte meg. Turn var den eneste måten jeg kunne få kontakt med unge jenter på, og jeg elsket også turn. Jeg hadde alltid følt meg som en liten jente selv og turn var idretten for meg, til tross for de utallige skadene jeg pådro meg.

Samme år som jeg og noen andre fikk en pedofil gruppe i stand, kom jeg på fjernsyn (uten å vise ansiktet mitt) for å snakke om barnas rettigheter og pedofili. Men journalisten som hadde invitert meg hadde lurt meg. Programmets tema var slett ikke det jeg trodde, men barneprostitusjon og barnesexmisbruk. Jeg fikk ikke en gang lov til å avslutte setningene mine. Siden jeg hadde vært på TV flere ganger før, syntes noen journalister at de kjente meg igjen og de ringte til FAGC og spurte om man hadde en pedofilgruppe. FAGCs medlemmer ble redde og de stemte for at foreningen skulle være imot pedofili og de ba meg om å avgå. Statsadvokaten lette i flere måneder etter kvinnen som hadde snakket for pedofili på TV. Man kunne anklage meg for “oppmuntring til forbrytelse” og jeg løp risikoen for å bli fengslet. Heldigvis skjedde det ingenting. Etter det var jeg bare aktiv i IPCE, den Internasjonale Pedofil -og Barneemansipasjonsforeningen. Jeg lever som åpen pedofil, d.v.s. at jeg ikke gjemmer min legning hvis jeg blir spurt, og det hadde som resultat at jeg ble utfryst i et helt år fra Den norske foreningen i Barcelona. Deretter sluttet jeg helt enkelt å være med. Folk reagerer så følelsesmessig at de ikke kan, eller vil, forstå forskjellen mellom vold og frivillig seksualitet.

Årene som fulgte etter 1995 ble verre og verre for meg. Jeg fikk ennå en ulykkelig forelskelse, jeg ble gang på gang skadet i turningen, jeg kunne ikke gå, jeg var deprimert og kunne ikke jobbe ordentlig på tolv år. I 2002 begynte “sjelens mørke natt“ som det heter for meg. Jeg fikk mitt første forhold, som dessverre ble sabotert av min kjærestes bror etter bare et par uker. Det førte meg på det metafysiske sporet og til nye studier og ledet meg til å bli spirituell og stabil, fri fra depresjon og til å undervise i yoga. Jeg møtte også noen som hjalp meg med min depresjon.

Hva pedofili angår, kan jeg ikke turne lenger etter min siste alvorlige skade i 2005, så jeg ser ingen unge jenter mer, men jeg er heller ikke avhengig av turn, eller av å være i kontakt meg unge jenter for den saks skyld. Alt det var for å trøste meg de vanskelige åra. Det er vel synd at det ikke ble noe av kontakten med unge jenter, men det gjelder jo alle kontakter jeg hadde med de jeg var forelska i, barn eller voksne. Jeg burde ha nytt mer småtingene, som de mange gode stundene eller vennskapene jeg hadde med barn og voksne jeg ikke var tiltrukket av. Jeg burde ha vært mer takknemlig for de forholdene, uten å la mangelen på et kjærlighetsforhold deprimere meg. Nå er jeg det. Og ved å være mer spirituell tiltrekker jeg bedre omstendigheter. Det er tiltrekningskraftens lov, som det heter: lik tiltrekker lik. De som ikke tror på overnaturlige krefter og ånder kan i hvert fall tro på at negative følelser som frykt, hat, sinne, misunnelse o.l., fører med seg ulykke. Om det skjer fordi de svekker vår aura og tiltrekker tilsvarende onde energier eller fordi de fører oss inn i en offermentalitet er ikke så viktig. Det viktige er at vi strever etter å bli bedre, både for oss selv og for andre. Vi er alle knyttet sammen og vi påvirker hverandre på godt og ondt.

Jeg tror at mange pedofile har en lignende misjon som meg. Gjennom å ha valgt et liv ved inkarnasjonen som pedofil i et pedofilfiendtlig samfunn, har de muligheten til å reise seg fra depresjon og avhengighet og bli mer spirituelle. På den måten når vår sjel et høyere nivå. Samtidig balanserer man en eventuell dårlig karma fra tidligere liv og setter et godt eksempel for samfunnet. Samfunnet lærer å slutte å hate mennesker p.g.a hva de er eller hvem de elsker, og blir selv mer spirituelt. Også samfunnet skal lære ubetinget kjærlighet og hele menneskeheten skal nå et høyere nivå. Jeg tror f.eks. at Michael Jackson var en utviklet sjel. Han kom for å spre kjærlighet, spontanitet og glede. Men han ble misforstått av mennesker og hadde vanskelig for å tilpasse seg livet blant folk med en så begrenset mentalitet. Når man nå tenker tilbake på ham, ser man tydeligere gaven hans.

Jeg ønsker klarhet og mot til alle!

Sist endret september 2013