Barnesyn
Jeg har i de foregående avsnitt pekt på en rekke forhold
som uttrykker samfunnets syn på barn. Det har med hvordan voksne
vurderer barns tilregnelighet og evne til å ta ansvar. Det har med i
hvilken grad de får lov til å bestemme over egne anliggende. Det har
med deres oppdragelse og kunnskapstilegnelse, hvilken rolle skolen
skal spille og hvordan voksne vil at barn skal utvikle seg. Og det
har naturligvis med oppfattelsen av barn som seksuelle individer,
hvilke rettigheter de har til seksualkunnskap, prevensjon og
seksuell omgang. Det kanskje viktigste man lærer ved å studere disse
forhold er hvor foranderlige de har vært opp igjennom tidene. Selve
forstillingen om barndommen som en avgrenset del av livet har ikke
alltid eksistert, i alle fall ikke i den form vi kjenner i dag.
I de siste femti år har barndommens utvikling blitt et
tema for vitenskapelig forskning. I 1960 kom boken "Barndommens
historie" av Philippe Ariès (norsk oversettelse 1980). Denne boken
ble starten på et nytt fagfelt. Ariès hevder at barndommen tok til
på 1600-tallet. Før den tid var barn å regne som voksne i miniatyr,
nærmest som dverger, eller, når de var riktig små, som valper.
Grunnen til et slikt syn skulle være den høye barnedødeligheten, som
gjorde at foreldre ugjerne knyttet følelsesmessige bånd til sitt
avkom før de var passe gamle. En annen grunn var økonomisk, at det
var nødvendig at også barn bidro til husholdet, helst like mye som
voksne. Derfor hadde det liten praktisk hensikt å se noen større
forskjell på barn og voksne. Senere forskning har vist at foreldre
tiltross for dette hadde stor hengivenhet for sine barn. I et slikt
henseende fantes det også en barndom i middelalderen og i tidligere
tider (se avsnitt 2.1 her
og på engelsk her).
Det er rimelig å anta at foreldre alltid har vært følelsesmessig
knyttet til sine barn, men hvilke oppfatninger og hvilke
forventninger de hadde til dem har endret seg.
Ariès hevder at barndommen er en kulturell konstruksjon.
Barndommen oppsto på 1600- og 1700-tallet når staten, kirken og
ulike filantropiske interesser tok til å interessere seg for barn
som gruppe. Konstruksjonen er kjennetegnet ved at barn ble skilt ut
fra resten av samfunnet og satt i en slags karantene, til de selv
kunne håndtere alle farene i verden og var oppdratt til lydige
samfunnsborgere. På 1700-tallet var det tre ideologier som hadde
stor innflytelse på denne utviklingen: rasjonaliteten
(opplysningstiden), romantikken og pietismen. Det følgende er hentet
fra Norsk nettskole - En innføring i barnelitteratur:
Rasjonalistisk syn: I tråd med opplysningstidas
ideologi ble det hevdet at barn var vesener som i utgangspunktet
hadde alt å lære. De var ubeskrevne blad (tabula rasa) som gjennom
voksnes innsikt om fornuft skulle få innprentet lærdom og
leveregler, som var nyttige for dem og
samfunnet.
Romantisk syn: Dette synet var representert
ved Rousseau som hevdet at barn er født som en del av naturen, og at
det som barn hadde sin egen natur som skulle hegnes om og gis fritt
spillerom. I nært samspill med naturen kan det da bevare kontakt med
skaperverkets iboende visdom og godhet. Barnet ble lovprist for sin
uskyld og umiddelbarhet.
Pietistisk syn: Dette synet
hevdet at mennesket var kommet til verden besmittet av arvesynden.
Barnet var tilbøyelig til å søke det onde. Dermed ble utallige
historier i de før omtalte misjonsheftene bygd opp som lærestykker
der det ble demonstrert at ulydighet ikke lønte seg. Guds lange arm
innhentet alltid synderen, som så måtte underkastes lov og dom.
Her
kan man lese om barneoppdragelses-teoriene til Jean-Jaques Rousseau
og boken Emile. Det var snakk om den såkalte naturlige
oppdragelsen, som skulle skje isolert fra voksenverdenen, en verden som var
fordervet. Oppdragelsen skulle skje "i pakt med naturen og i takt
med barnets utvikling og forutsetninger". Emile skulle sendes ut i
skauen alene. Det ble innført en vilkårlig alder, 15 år, som skulle
være skillet mellom barnet og den voksne. Dette tallet kan sies å
være forløperen til alle magiske tall i senere tids lovtekster (jfr.
seksuell lavalder). Emile skulle ikke lese bøker før han var 15 år.
Og den naturlige oppdragelsen var forbeholdt gutter, ikke jenter.
Kirken og det pietistiske synet skulle få stor
innflytelse på barndommen som konstruksjon. Kirken forsto at barn
var lettere mottagelig for kristen indoktrinering. Derfor dreide
skolegang på 1700-tallet seg om tilegnelse av kristendomskunnskap.
Sentralt i pietismen er
moralen, at det finnes et skille mellom kjødets lyst, kroppen, og
det åndelige. Dette er kampen mellom det gode og det onde. Før den
riktige moralen kommer på plass er barn å regne som onde og må
tuktes. Etter dette er barndommen med dets uskyld på sett og vis et
paradis. Med seksualiteten kommer syndefallet, skammen og
fordrivelsen fra paradis. Derfor var det viktig at barn skulle
forbli rene i tanke og handling. Ikke minst gjaldt dette onani.
Endelig har vi det rasjonalistiske synet, et syn som har
holdt seg bedre enn både det rent pietistiske og romantiske synet,
og som skulle få avgjørende betydning inn i vår tid. Det er ikke
uten grunn at barndommen som begrep oppsto når en ny klasse dukket
opp i Europa: borgerskapet. Denne klassen besto av det nye
mellomsjiktet i samfunnet med utdannelse og eiendom, slik som
fabrikkeiere. Denne klassen skulle snart utgjøre hele det etablerte
samfunnet. Klassen var organisert rundt kjernefamilien, ikke ætten
eller klanen som i tidligere tider. Barndommens historie følger
fremveksten av borgerskapet, fordi det var nå at barn skulle oppdras
til pliktoppfyllende og lydige samfunnsborgere. Konformitet,
disiplin og forutsigbarhet var nødvendige dyder når barnet en dag
selv skulle bli en del av borgerskapet. Barneoppdragelse ble et
offentlig anliggende. Den nye kjernefamilien var isolert og
aseksuell, og hadde derfor lite å lære barnet. Det var skolen og
militærvesenet som nå fikk oppgaven å sosialisere den nye
generasjonen. Borgerskapets familie var preget av plikter og
disiplin, med et strengt skille mellom de ulike rollene til
medlemmene i familien. I praksis var familien en institusjonalisert
undertrykkelse av kvinnen og barnet. Det var nå at vi fikk begrepene
"Barnet skal sees, men ikke høres" og "Barns lydighet er grunnlaget
for alle andre dyder". På denne måten ble et helt århundre av barn
oppdratt til å bli tankeløse medløpere i samfunnsmaskineriet og
lydige soldater i galskapen vi kaller første og annen verdenskrig.
Den offentlige kontrollen med barndommen kan spores
tilbake til ulike filantropiske ideer, som isolert sett var
begrunnet ut i fra et ekte engasjement for barn og deres interesser,
men som siden skulle umyndiggjøre dem.
Harald Thuen, Introduksjon til 'Barn og barndom' av
Hugh Cunningham, norsk oversettelse 1996 :
Filantropene
hadde ikke bare et ømt hjerte for de nødlidende barna, de ga også
uttrykk for et sterkt samfunnsansvar. Barneredningen i perioden fra
1830-årene og fire-fem ti-år framover, er internasjonalt gjerne
blitt kalt, som Cunningham peker på, «child rescue», mens neste fase
fram mot 1920-tallet er blitt omtalt «child saving». De to begrepene
brukes for å beskrive en endring i forholdet mellom det private og
offentlige engasjementet i barneredningen. Under den første fasen
ble redningstiltakene i all hovedsak holdt oppe gjennom frivillig
arbeid, gaver og almisser. I den neste kom myndighetenes inntreden
til syne gjennom voksende økonomiske bidrag og etterhvert via
politisk styring og lovregulering. Tiltakene ble nå mer ambisiøse og
ulike faggrupper begynte å gjøre seg gjeldende på arenaen.
I utgangspunktet var meningen at barna skulle reddes fra
et liv i nød. Dette skjedde på privat initiativ ved at det ble laget
en rekke barneasyler i de større byene (f.eks. Grønland Asyl
opprettet av Paul Hansen Birch i Christiania 1841). Siden ble
asylene til hjem og anstalter. Barna skulle nå 'vernes' og
'beskyttes'. Det dreide seg ikke mer om «forsømmede Børn», men barn
som viste dårlig oppførsel og manglende disiplin. Vi fikk vergeråd,
kommunale tvangsskoler, skolehjem og ulike barnevernsinstitusjoner,
gjerne plassert på øyer for at de innsatte ikke skulle rømme (jfr.
Bastøy skolehjem). Det offentlige overtok ansvaret for
finansieringen og oppsynet av institusjonene. Dermed mistet det
voksne samfunnet det personlige ansvaret for barnas ve og vel. Barn
mistet sin individualitet og sine rettigheter som enkeltmennesker,
og kunne behandles på en måte som voksne aldri ville ha funnet seg
i. En slik makt over barn, basert på autoritet, disiplin og lovverk,
kombinert med mangelen på personlig ansvar og etterrettelighet,
måtte ha som eneste konsekvens at barn ble misbrukt. Og det ble også
resultatet.
I rapporten Barnehjem
og spesialskoler under lupen finnes en oversikt over
omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjonene fra 1945 til
1980. Det er verd å sitere følgende fra rapporten:
Barnehjem og spesialskoler under lupen, 2004, avsnitt
3.1 :
Det moderne barnevernet fikk sitt gjennombrudd i år
1900 ved innføringen av Lov om behandling af forsømte børn, eller
vergerådsloven, som den er kalt. De nye kommunale vergerådene ble
gitt myndighet til å gripe inn overfor barn og foreldre med
advarsler, opphevelse av foreldremyndigheten og bortplassering i
fosterhjem eller i ulike barneinstitusjoner.
(...)
Reformmotivene var sterkt inspirert av den
institusjonsutvikling som hadde skjedd over hele Europa på det
oppvekstpolitiske området i siste halvdel av 1800-tallet. Til grunn
for utviklingen lå opplysningstidens nye barndomsforståelse, hvor
barnet ble sett på som et fornuftsvesen i utvikling som var langt
mer påvirkelig og formbart med hensyn til oppdragelse og opplæring
enn man hadde antatt i tidligere epoker. Samtidig brakte ideene med
seg en ny varhet for barndommen som en avgrenset kroppslig,
emosjonell og kognitiv livsfase. Man begynte smått om senn å se på
barndommen som en særegen og viktig fase i menneskets livssyklus. I
krysningen mellom nyttehensyn og naturidealisme skulle epokens nye
krav til barneomsorg og oppdragelse finne sin form, og dette skapte
grobunn for en rekke nye institusjoner (...)
avsnitt 1.9.4
:
For flere av de barna som ble plassert i barnehjem
og/eller spesialskole, bidro oppholdet til en forsterket
problemutvikling. Det at barn kunne bli utsatt for forhold som både
er og var uverdige og ulovlige, avspeiler mangelfulle etiske og
pedagogiske kvaliteter hos de ansvarlige og mangelfulle
tilsynsordninger både internt og eksternt.
avsnitt 1.12
:
Framtidens barnevernsinstitusjoner bør i tråd med dette
drives slik at barn og unge etter alder og modenhet selv får
råderett i personlige spørsmål. Tvang må kun anvendes i situasjoner
der det er helt nødvendig for å avverge skade på person og eiendom.
De kunnskaper vi rår over når det gjelder vilkårene for god
oppvekst, må legges til grunn som forpliktende retningslinjer.
Institusjoner kan sees på som levende organismer som kan utvikle seg
både i positiv og negativ retning. For å skape positive
oppvekstbetingelser vil institusjonene ha behov for en fastlagt
struktur med et forpliktende program og tilstrekkelig fleksibilitet
og autonomi for å kunne imøtekomme det enkelte barns behov.
I dag kan det være vanskelig å forstå hvilken
konstruksjon barndommen er. Da kan det hjelpe å trekke en parallell
til tenåringen. Tenåringen ble oppfunnet for femti år siden, når
ungdomskulturen etablerte seg på 50-tallet. Tenåringen fikk en
identitet forskjellig fra de voksne og ble en egen gruppe i
samfunnet. Synet på tenåringen ble til når de kunne dra i krig men
ikke stemme, kjøre moped men ikke bil, gå på ungdomsskole og gymnas,
få prevensjon og være seksuelt aktive, og når de fikk en juridisk
stilling halvveis mellom barnet og de voksne. Det er naturligvis
forskjeller på tenåringssyn og barnesyn, men når det gjelder
seksualitet, pornografi og prostitusjon er synet på mange måter
blitt det samme. Voksne vil at tenåringer seksuelt skal være barn
til de har blitt 18 år. Mange vil nå hevde at voksne nettopp tar
ansvar for barn og ungdom når de beskytter dem på denne måten, men
ansvar er ikke det samme som å isolere en ung person til det selv
kan klare seg på egen hånd. Ansvar er fellesskap, å ta del i de
unges liv, å være der som støtte når noe dårlig skjer og inspirasjon
når det går bra. Det dreier seg egentlig om to typer ansvar: den som
bare ser farene og vil isolere, og den som ser mulighetene og vil
sosialisere. Det er en konflikt mellom to holdninger til barn, og
bunner i hvilken grad voksne er villige (eller kan) ta del i
barnets liv.
På 60-tallet kom den seksuelle revolusjonen. Dette innebar
en frigjøring fra tidligere tiders syn på seksualitet. Barn fikk i
en periode også nyte godt av denne nye friheten. Man begynte å
forske på seksualitet hos barn. Sexologien fikk en oppblomstring i
verden etter å ha ligget nede siden nazi-tiden (se boken Erotikk og
Fundamentalisme av Thore Langfeldt). Kvinnen fikk en seksualitet.
Barnet fikk en seksualitet. Seksuelle minoriteter ble synlige. Et
fint bildet på ånden fra denne tiden får man ved å lese Lars
Ullerstams bok De erotiska
minoriteterna fra 1964. Man forsto at de første forestillingene
man som barn fikk om seksualitet ble selve grunnlaget for det synet
man senere skulle få. Et oppvekstmiljø fri for fordommer, med nærhet
og god seksualkunnskap, var nøkkelen når man senere skulle ha et
harmonisk sexliv. Barnets seksualitet trådde frem som et begrep.
I tilknytning til dette kom en rekke lover som bedret
barns rettsstilling og status, blant annet lover mot avstraffelse og
fysisk misbruk. Man kan si at barnesynet i samfunnet gikk fra å
betrakte barn som objekter, underlagt de voksnes vilje og
handlinger, til å bli subjekter med egen vilje og selvstendighet.
Dette var i tråd med hele omvurderingen av autoritet og menneskesyn
som skjedde på 60-tallet.
Reaksjonen kom på 80-tallet. En ny konservativ bølge
skyllet over verden. De kollektive løsningene vek plassen for
markedskreftene, Meg-samfunnet og de såkalte familieverdiene, som
bare var et forsøk på å etablere borgerskapets kjernefamilie i
hjemmet igjen. Problemet var bare at ingen var hjemme. Kvinnen hadde
forlatt hjemmet for jobben og karrièren. Barnet hadde forlatt
hjemmet for barnehagen, skolen og kameratene. Mannen hadde forlatt
hjemmet når han ikke lenger ville være gift og ta ansvaret for
husholdet. På mange måter er samfunnet igjen tilbake til en tid hvor
'stammen' og lokalsamfunnet er viktigere i et menneskes liv. Til
dette hører også at de fleste i dag har mange ekteskap og
samboerskap bak seg, og ikke kan føle tilhørighet til en bestemt
familie.
På det seksuelle området forsøkte de reaksjonære
kreftene å stanse demokratiet fra 60-tallet. De homoseksuelle fikk
skylden for AIDS. Kvinnen fikk skylden for familiens oppløsning,
barnas kriminelle adferd og narkotikamisbruk. Det har ikke lyktes å
reversere rettighetene til kvinner og homoseksuelle, men når det
gjelder barn har de reaksjonære hatt mer suksess. Ved å kjøre frem
seksuelt misbruk, har de lyktes i å skape en atmosfære av
frykt og usikkerhet omkring temaet barn og seksualitet, som gjør at
sensur, fornektelse og tabuer igjen får råde grunnen. Misbruk har
blitt det dominerende aspektet ved barns seksualitet. Alle andre
aspekter undertrykkes. Dette har gjort at samfunnets barnesyn igjen
defineres ut i fra barnet som objekt, som underlagt de voksnes vilje
og handlinger. Det misbrukte barnet er alltid et offer, et
maktesløst vesen i behov av beskyttelse. Barnesynet har tatt skade
av dette.
|