Munch og barn

Velkommen til den store Edvard Munch-utstillingen her på pedofili.info.

Av effektivitetsgrunner brukes asynkron opplasting og Javascript må være slått på.

Det syke barn

Munch debuterte på Høstutstillingen i 1886 med maleriet Det syke barn.

Hos publikum vakte maleriet hån og latter. Datidens naturalistiske stil tillot ikke det Munch forsøkte å uttrykke: følelsene knyttet til minnet om søsterens død. Hvordan lage et bilde av noe som bare kan føles? En måte å gjøre det på er å gi betrakteren ikke bare det ferdige resultatet, den endelige illusjonen, men ta oss med på selve tilblivelsen. I Det syke barn er dette gjort ved å la kuttene og skrapingen i malelagene bli værende for at vi skal se hvor mye tvil, raseri og smerte som skulle til. I motsetning til denne maleriske volden, eller kanskje nettopp på grunn av den, fremheves den enorme skjørheten i ansiktet på den hvite puten.

Det syke barn. Litografi. 1896

Som modell til Det syke barn brukte Munch en 11 år gammel jente. Det finnes en unik artikkel i Dagbladet fra 1950 som forteller oss hvem denne elleveåringen var.

Dagbladet 30 desember 1950:

«Syk pike» har overlevd sin mester

(...)

Mange av dem som har vært i forbindelse med disse ungdomsverkene, har sikkert en eller annen gang stilt seg dette spørsmålet: Hvem var den sykelige piken som Munch brukte som modell? Fikk hun oppleve mesterens berømmelse, eller døde hun mens han ennå ble harakirisert av mang en forstandig og fremtredende borger i dette land? Hva rakk hun å oppleve før livet smuldret hen i den spede kroppen? For det er vel ingen grunn til å tvile på at det ikke er noe jordisk igjen av det sjelfulle ansiktet på den hvite puten, — nå, 65 år etter at «Syk pike» ble malt.

Men det er i høyeste grad grunn til å tvile på det. Så merkelig den enn kan høres lever B e t z y N i l s e n i aller beste velgående den dag i dag. Hun er 77 år nå, og bortsett fra at ansiktet fremdeles er sjelfullt, er det ikke mye som minner om den sykelige piken. Hun bor i et lite hus på Fosseløkka ved Halden, — på den ene siden rir Tistaelva dovent noen tømmerstokker nedover, og på den andre siden av huset går et fjell loddrett til værs. Fru Betzy Nilsen selv viser seg å være en staselig, intelligent dame med nettopp det rette blinket i øyekroken og en frisk stemme som bærer frem mang en fornuftig tanke og mang en fornuftig oppfatning av litt av hvert. På den annen side er det ikke så rart at vår stemme bærer preg av aksentuert forundring da vi spør:
— Hvordan kan De ha vært modell for «Syk pike»?

Fru Betzy Nilsen er nettopp hva man forstår med en god og snill dame. Men om sin modellvirksomhet hos Edvard Munch vil hun ikke gjerne snakke.

— Det er fordi jeg har hatt mye vondt av det, sier hun. Lokalpressen har allerede skrevet om meg og det er det mange som ikke tåler. Dessuten var det et avsnitt i Grete Berggravs bok «Våpenløs kamp» som gikk meget sterkt inn på meg. Det var en meget lei historie. Inger Munch, altså malerens søster, hadde sagt til bokas forfatterinne at jeg var en frekk, rådhåret jentunge, som var hissig på å få pengene etter hver time. Husker De det avsnittet:

— Hvem er modellen til «Syk pike»? Kjente du henne?
— Javisst kjente jeg henne. Hun var en rødhåret, frekk 15-års jentunge som hjalp tante på kjøkkenet. Edvard ble betatt av huden og det røde håret hennes og ba henne sitte for seg. Det ville hun gjerne, men hver gang hun hadde sittet den tiden hun skulle, spratt hun opp, rakte frem hånden og sa:
— To kroner og seksti! Det var den avtalte prisen og hun ville ha den kontant.

— Men fikk De ikke oppreisning for det sitatet, fru Nilsen?

— Jo, det gjorde jeg. Jeg hadde bare 25 øre timen som modell for Munch, og jeg måtte ofte vente på de pengene. Jeg gikk til overrettssakfører Arnessen i Halden som lovte å anstille undersøkelser gratis da jeg ikke hadde penger til juridisk bistand. Han skrev flere brev, men frk. Munch svarte bare at hun med «frekk» hadde ment «freidig». Til slutt truet overrettssakføreren visstnok med rettssak, og først da ble sitatet dementert i en rekke større aviser her på Østlandet. Men jeg led mye mens den historien sto på. Jeg ble liggende syk, så leit syntes jeg det var. Jeg brente alle brev og papirer jeg hadde fått fra Edvard Munch, det eneste jeg har igjen er en reproduksjon av de to bildene, og så denne.

Fru Nilsen trekker frem en postanvisning på 50 kroner. På baksiden er det en hilsen med mesterens karakteristiske signatur.

— Ifølge Jens Thiis var årsaken til at De ble modell at Munch traff Dem på gata..?

— Det er ikke helt riktig. Den egentlige årsaken var at min bror brakk benet i Brænneribakken i Oslo. Selv bodde vi i Korsgata 17. Nærmeste læge var korpslæge Christian Munch, Edvards far, og vi løp og hentet han. Neste gang han kom i sykebesøk hadde han med seg sønnen Edvard. Jeg var 11 år den gangen og satt i sykestol da han kom. Som barn hadde jeg hatt engelsk syke, og jeg kunne ikke gå før jeg var fem år gammel. Jeg måtte ake meg fremover på baken ved å skyve fra med hendene. Etterpå var jeg mye syk, og lægen trodde ikke jeg ville bli svært gammel. Imidlertid ble jeg da konfirmert — selv om presten sa at jeg var mindre enn alle de andre, selv om jeg sto og de andre satt! Jeg var svært sykelig på den tiden korpslægen var på besøk med sin sønn, og da Edvard fikk se meg ba han straks om å få lov til å male meg.

— Og det fikk han?

— Ja, men først var det en forvikling. Jeg skulle møte opp i hans atelier, og det gjorde jeg. Men for å få arbeide i fred låste han døra, og da ble jeg livende redd. Jeg løp bort til døra og skrek at jeg ville ut. Edvard Munch forsøkte å berolige meg alt han kunne, men det hjalp ikke. Og jeg ble sloppet ut. Senere møtte jeg opp i hans hjem, og der satt jeg modell til «Syk pike». Jeg hadde som sagt 25 øre i timen, men det var ikke bestandig han hadde penger. Når han hadde noen, stakk han dem til meg med en fort bevegelse.

— Var det slitsomt å sitte modell?

— Ja, det var det. Jeg satt dørgende stille i opptil en time. Straks jeg roterte på hodet, utbrøt han: Stille! Rolig! Han var svært interessert i sitt arbeid, han gikk opp i maleriet med liv og sjel. Han strøk over og begynte på nytt, han pusset på bildet og rettet på det. Munch brukte nesten ett år på «Syk pike».

— Var han ofte sint?

— Nei, aldri. Han var svært rolig. Når det var andre til stede i huset, var han bestandig taus, men så snart vi var alene kunne han prate litt. Han kunne f.eks. spørre meg om hva jeg syntes om bildet. Da hendte det jeg sa meningen min, at det var bedre før han rettet det. Det lignet mer tidligere. Og han kunne svare at nå var det kunst. — Det kan godt hende, sa jeg, men pent er det ikke. Da lo han og sa at jeg var en farlig kritiker. Og når jeg klagde over det ildrøde håret mitt — min barndoms store ulykke! — lo han igjen og sa at det var akkurat slik det skulle være.

— Og etterpå satt De modell til «Vår»?

— Det var fire år senere, i 1889. Men først var det Betzy og rotten. Edvard Munch hadde en rotte i bur i atelieret i Mariboegate. Rotta hadde han visst fått av en eller annen. Det var en meget pen rotte med røde, deilige øyne. Det eneste som jeg synes ikke tok seg ut på den, var halen. Jeg pleide ta rotta ut av buret og kjæle litt med den. Munch fikk se det, og fant at det var motiv til et bilde. «Betzy og rotten» ble solgt til Antwerpen for 10 000 kr., fortalte han meg senere. Han fortalte også hvordan det gikk med rotta. Den hadde for vane å rusle rundt på bordet og knipe smuler når Munch spiste. En dag var han så uheldig å søle litt rødvin på bordet. Rotta slikket vinen i seg — og det døde den av.

— Hvor gammel var De da De sto modell for «Vår»?

— Jeg var 15 år. På den tiden var jeg hushjelp hos familien Munch, og hadde fem kroner måneden. I fritiden satt jeg modell gratis, det var inkludert i månedslønnen. Korpslæge Christian Munch tjente ikke så mye, og familien levde meget spartansk. Det var Edvards tante, frk. Karen Bjølstad, som styrte huset i det halve året jeg var der. Hun var flink, men meget streng. Alt gikk stille for seg der i huset, alt virket så innestengt og rolig. Den eneste som kunne juble opp litt av og til var korpslægen selv.

— Hadde familien mye imot at Edvard Munch ville bli maler?

— Det hadde jeg absolutt ikke inntrykk av. Det var kunstnersinn i dem alle sammen. Selv tanten, frk. Bjølstad, holdt på med noe utenom det vanlige. Hun laget landskaper av mose, småstein og trebiter — jeg vet ikke hva det kalles. Edvard Munch gikk stadig like voldsomt opp i sitt arbeid. Jeg kan huske at han hadde en loslitt jakke som var for kort. Mens han malte sto han hele tiden og trakk nervøst i den. Han var stadig opptatt av bildet han holdt på med. Jeg kunne stå intetanende og arbeide med et eller annet på kjøkkenet, da jeg plutselig kunne se ham stå inne i et annet rom og titte på meg i forskjellige vinkler.

— De nevnte at De traff Munch siden?

— Ja, jeg sluttet i jobben etter et halvt års tid. Siden så jeg Munch igjen i 1935, da jeg var i Oslo med min velse sønn Leif. Munch gikk sammen med Jappe Nilssen i Stortingsgata. Han og Munch passerte oss, men så kom Munch tilbake og spurte, litt tvilende: Men er det ikke Betzy? Min sønn og jeg ble buden til Ekely dagen etter, og der ble vi meget vennlig motatt. Min sønn fikk 50 kroner av ham, og Munch sa at han aldri ville glemme meg nå da han visste at jeg levde. Siden sendte jeg ham et gratulasjonskort på 70-årsdagen og undertenet det «Syk pike». Like etter fikk jeg en sjekk på 200 kroner. Fra da av sendte han meg gjerne 50 kroner hver jul. Da han døde fikk jeg sendende 500 kroner fra frk. Inger Munch.

(...)

Den syke piken ble en velutrustet, frisk dame etter at hun hadde passert konfirmasjonsalderen. Da hun sluttet hos familien Munch, begynte hun på en papirfabrikk, og dette yrket brakte henne til Randsfjorden der hun giftet seg 20 år gammel. Senere ble det Drammen og for noe over 30 år siden flyttet de til Halden. Mannen — som var maskinfører ved en papirfabrikk der — lever også i høyeste grad. Det er med atskillig stolthet fru Betzy Nilsen forteller at han har hogt tre favner ved i høst i en alder av 80 år. De har hatt åtte barn, en hærskare barnebarn og fem barnebarnsbarn.

Godt gjort av en syk pike!

Maleriet med Betzy og rotten finnes nedenfor. Der finnes også en studie av Betzy Nilsen laget ett år senere (og som ikke nevnes i artikkelen). Munch må ha hatt kontinuerlig kontakt med henne i tidsrommet 1886-1889 fra hun var elleve til hun var femten (og han var mellom 22 or 25 år gammel).

Betzy og rotten. 1886

Betzy Nilsen. 1887

Barndomsminner

Det finnes et fotografi av Edvard Munch med sin mor og sine søsken fra 1868. Han ble fem år det året. Vi ser det følsomme ansiktet til gutten til høyre.

Moren og barna. 1868

Moren døde samme år som fotografiet ble tatt. Hans eldste søster Sophie døde i 1877, femten år gammel. Sykdom og død fantes i Munchs barndom, og det satte uten tvil preg på hans følsomme sinn. Etterhvert ble inntrykkene bearbeidet i visuell form. Det var lengselen etter en morsfigur.

Edvard og hans mor. Tegning. 1886/1889

Utenfor porten. Omkring 1893

Ved dobbeltsengen. Tegning. Omkring 1892

Og det var barnets reaksjon på døden. Dette var temaer som skulle oppta Munch som ung mann.

Den døde mor og barnet. Tegning. 1893-1897

Den døde mor og barnet. 1899/1900

Den døde mor og barnet. 1897

Pubertet

Minnet av sin eldre søster har antagelig inspirert Munch til å visualisere angsten knyttet til seksuell oppvåkning. Maleriet Pubertet er en svært empatisk skildring av det å være jente, fra oppfattelsen av at man nå er et seksuelt objekt ned til de våte hårstråene på skulderen hennes. Maleriet har stor gjennomslagskraft fordi vi med en gang gjenkjenner problemet, samtidig som vi ikke kan artikulere hva problemet er.

Pubertet. 1887

Det er interessant å studere variasjonene Munch laget av Pubertet. I 1895 var det mer alderen til modellen som kom frem.

Pubertet/Den unge modell. Litografi. 1895

I 1902 er det angsten (natten) som trer frem og modellen nærmest forsvinner.

Pubertet/Om natten. Radering. 1902

Endelig laget han en versjon der rollene på sett og vis er snudd. Nå er det koketten som sitter på sengen og lokker.

Sittende akt på sengen. 1902

Barnets perspektiv

Et lite kjent maleri viser oss hvordan Munch kunne se verden fra et barns perspektiv. Hos landhandleren står en jente på 7-8 år som sikkert har blitt sendt av sin mor for å gjøre innkjøp. Kanskje er dette hennes første gang og vi aner hennes usikkerhet. Legg merke til hvordan bildets utsiktspunkt har blitt senket ned til hennes høyde, et grep som gjør at vi får en helt annen innlevelse i hennes situasjon.

Hos landhandleren i Vrengen. 1888

I 1885 malte Munch et unikt portrett av en ikke-identifiserbar ung jente. Bildet er ikke sentimentalt, har ikke sykdom, angst eller død som tema, og skiller seg dermed fra mange av de andre bildene han laget av barn. Denne piken med sine intense blå øyne har en enorm tilstedeværelse og oppretter en kontakt med betrakteren, slik hun sikkert gjorde med Munch en gang også.

Pikehode. 1885

Såpass inntrykk gjorde denne piken at han mange år senere malte en kopi av henne (om det da ikke er en ny pike som ligner).

Blond småpike. 1891

Barnets perspektiv på verden kommer nok en gang frem i Lekende barn på gaten i Åsgårdstrand. En ung jente titter på oss. Hun virker plaget. Plaget av guttene i gaten? Mennene i bakgrunnen? Sin egen hvite kjole det ikke må komme flekker på?

Lekende barn på gaten i Åsgårdstrand. 1901-03

Det finnes to andre mindre dramatiske bilder, som likefullt identifiserer seg med barnets verden:

To barn. 1890

Sommeraften i Åsgårdstrand. 1891

I eventyrskogen

Munch laget en serie med bemerkelsesverdige bilder som nærmest kan karakteriseres som illustrasjoner til en barnebok. Bildene inngikk i en serie med mystiske bilder fra skogen i Borre med og uten barn. Kontrasten mellom den høye skogen og barna sier noe om hvordan barn opplever verden.

Eventyrskogen. 1901-02

Barn i skogen. 1901-02

To barn på vei til eventyrskogen. 1901-02

Munch skrev lyrisk om disse inntrykkene:

Hans-Martin Frydenberg Flaatten 2013, side 159:

Om Morgenen gik jeg mod Skoven — først langs Veien med de små fredelige Huse på hver Side — indi Haver med blomstrende Kirsbær — og Blomster og Grønt — Der hilste jeg på al[l]e de søde Småunger — deres Stemmer var som en ung Drik i mit syge Sind — Deres store Øine — var en skjøn forladt Verden jeg havde været i — Deres yndige vårlige Bevægelser var en Fryd for Øiet — Og Småpigerne — hvor de var Kvinner og Smågutterne hvor de var Mænd — — Småpigerne — sky skjælmske — yndige og listige — Gutterne — keitede — hovne — troskyldige og modige — vraltede de om lydende Naturloven — — og så begyndte Skoven — som små kirkespir — høiere og kraftigere til Skoven stod som en svær høitidelig Kirke — Stammer i Stammer — Pillaer i Pillaer — og Fuglene gav musikken —

Små voksne

Barnesynet på Munchs tid var ikke slik det er i dag. Barn var i mindre grad skilt ut fra resten av samfunnet. Samtidig var de underlagt streng disiplin. I enkelte av Munchs malerier fremstår de som små voksne.

Oscar og Ingeborg Heiberg. 1895-96

Men dette handler ikke bare om klær og manér. Jenta i rød hatt nedenfor har en alvorlig mine som ikke står i stil med hennes alder, i alle fall ikke med dagens øyne. Hva grubler hun på?

Jente med rødrutete kjole og rød hatt. 1902-03

En av Munchs mest kjente bilder er Pikene på broen. Her ser vi hans karakteristiske bølgenede linjer og ekspressive farger. Merk at månen ikke reflekteres i vannet og det gjør bildet enda mer mystisk.

Pikene på broen. 1901

De færreste vet at jentene som stå modell var rundt 11 år gamle. De ser eldre ut i sine lange skjørt. Vi leser:

Hans-Martin Frydenberg Flaatten 2013, side 149:

Modellene til pikene skal ha vært tre venninner som bodde fast i Åsgårdstrand. Ungjenta i hvitt er nok Magda Gustavsen, gift Jonassen (1890-1983), og hun fortalte som gammel dame om forholdene da Munch malte mesterverket: «Vi lekte bare sisten på broen vi, Dagny, Randi og jeg. Han myste mot oss, denne underlige særlingen, som malte så fæle bilder. Ville vi stå stille lite grann, vi småpiker, så han fikk laget en skisse? Vi så utover vannet, dultet til hverandre og kniste litt mens han streket opp.» Ifølge Magda skal jenta i grønn kjole være Dagny Svensen, gift Gravdahl, og Randi Semb er henne i rødt.

Pikene på broen. 1901

Badende barn

Over flere år malte Munch bilder av barn som bader. Kunne disse bildene vært laget i dag? Nakne barn på en strand? Hmm. Voksen mann som ser på og lager bilde? Hmm. Tiden var i sannhet mer uskyldig på så mange måter.

Badende gutter. 1894

Badende piker. 1897-99

Badende gutter. 1897-99

Badende barn. 1897-99

Badende gutter. 1897-99

Badende gutter. 1904-05

Barndom. 1908

Barn som modeller

Barn sto modell for flere av Munchs bilder. Det virker som om han hadde barnetekke. Fylkeskonservator i Vestfold Harald Hals II skrev dette:

Hans-Martin Frydenberg Flaatten 2013, side 177:

Ingen kan — hvor stor kunstner han ellers er — male et barn så karakteristisk i få strøk som Munch dersom han ikke er gla i unger og har deres tillit.

Sittende ung pike. 1887

Fiskergutt fra Nice. 1891

Fiskergutt fra Nice. Pastell. 1891

Guttehode. Pastell. 1891

To småpiker med blå forklær. 1904-05

Jente nedenfor er identifisert som Pauline Krause, hvis mor arbeidet for Dr. Linde, en av Munchs meséner.

Blåkledd ung pike. 1904

To unge piker i hagen. 1905

Modelloppdrag

Munch fikk etterhvert bestilling på å male portretter av barna til bekjente og kunstinteresserte.

Ludvig Meyers barn. 1894

Nora Mengelberg. 1894

Dr. Lindes sønner. 1903

Når det gjelder Esches barn nedenfor, er det interessant å merke seg forskjellen mellom det første, ganske så konvesjonelle bildet av begge barna og det andre, svært ekspressive maleriet av Erdmute Esche alene. Antagelig er dette siste maleriet laget direkte fra inntrykk og ikke fra et fotografi.

Esches barn. 1905

Erdmute Esche. 1905

Om aldersforskjeller

I Åsgårdstrand ble Munch kjent med familien Book. Datteren Petra Fredrikke (1887-1948) ble Munchs hushjelp fra 1903 og noen somre fremover. Det finnes et fotografi av Munch arm i arm med en uidentifisert jente foran atelieret i Åsgårdstrand fra 1904, og det er ikke utenkelig at det er 16-17 år gamle Petra.

Fotografi fra Munchs have i Åsgårdstrand. 1904

Hans-Martin Frydenberg Flaatten 2013, side 177:

Småpikene som omga Munch, kunne også være litt uærbødige. Harald Hals II forteller om en fjorten-femten år gammel jente som hjalp maleren med å stelle i huset. Hun skal ha vært et «munnrapt lite vesen», og hun var ikke imponert verken av «mannen som sådan, hans alder eller hans kunst. Tvertom tok hun seg adskillige friheter, gjemte nøkkelen til huset for ham og drev andre spilopper uten at Munch ble sint for det». Denne ungjenta er sannsynligvis Petra Book, som stelte for Munch begge somrene 1903 og 1904. Ifølge Gierløff kalte hun arbeidsgiverens bilder for smørerier, tillot knusing av tallerkner og pistolskyting under måltidene, men levde også ifølge Ludig Ravensberg til fulle opp til fornavnet sitt og var en klippe på kjøkkenet.

Munch malte et gruppebilde av mor Book og hennes to døtre. Den lille jenta er Karola Margot (1897-?). Dukken hun holder skal visstnok være en gave fra Munch på hennes bursdag, sendt hele veien fra Roma (Hans-Martin Frydenberg Flaatten 2013, side 157).

Familien Book. 1901

Året etter var Karola blitt større og hun ser oppmerksomt på maleren. De eldre kvinnene er mer bortvendte og anonyme. Munch ville kanskje uttrykke hva som skjer når man går fra en alder til en annen.

Fire livsaldre. 1902

Forholdet mellom far og datter kan være vanskelig. I et dobbeltportrett aner vi en gjensidig stahet og en ulmende konflikt, med Munchs karakteristiske evne til å fange det vesentlige i et menneskeansikt.

Gammel fisker med sin datter. 1902

Søstrene Bugge Andersen

I juni 1902 traff Munch fire jenter som var søstre og bodde i samme gate som han i Åsgårdstrand. Jentene var kledd i sorg over sin nylig avdøde bestemor. Pappa var langt borte. Han var taubåtkaptein i New York.

Fire piker i Åsgårdstrand. 1902

I et fotografi tatt et par år senere er også minstesøster Sigrid Aierona med (født i 1902).

Bugge Andersen-søstrene. Fotografi. 1903-04

Anna Olava (1892-?)

Hjørdis Natalia (1896-?)

Edle Helene (1897-?)

Ruth Agnes (1900-?)

Det ble malt to bilder til av søstrene året etter.

Fire piker i Åsgårdstrand. 1903

Et fotografi fra badelivet i Åsgårdstrand fra 1910 skal visstnok vise flere av Bugge Andersen-søstrene (Hans-Martin Frydenberg Flaatten 2013, side 198). Hj = Hjørdis. Ed = Edle. S = Sigrid.

Badeliv i Åsgårdstrand. Fotografi. 1910

Det er sannsynlig at Tre piker i Åsgårdstrand fra 1905 også forestiller Bugge Andersen-søstrene.

Tre piker i Åsgårdstrand. 1905

Krise og selverkjennelse

Tiden mellom 1902 og 1908 kan karakteriseres som Munchs identitetskrise. Uheldigvis ledet dette til skade, både på han selv og andre. Dette kunne ha vært unngått om han hadde kjent seg selv bedre. Etter en siste konfrontasjon forlot han Norge i 1905 og oppholdt seg flere år i utlandet. Med det la han også jentene i Åsgårdstrand og de glade minnene bak seg, og livet smilte ikke lenger til han.

Gate i Åsgårdstrand. 1901

Hans-Martin Frydenberg Flaatten 2013, side 233-234:

Munchs eksil i Tyskland trekker ut i tid. I slutten av juni 1908 skriver han igjen til tanten at han i Warnemünde har «en liden Have med Argurker Salat og Reddiker — men ikke så stor som i Aasgaardstrand». Vi ser at han hele tida sammenligner tyske forhold med de norske. Han lurer på om Karen og Inger snart skal reise til hytta hans, og legger slett ikke skjul på at han lurer på hvordan det går i badebyen: «Jeg glæder mig til at høre om de forskjellige Folk der — Småpigerne fra sidst er vel nu store — Træerne i Haven er vel osså voxet.»

Den lille engelen

Ottilie Schiefler, kalt den lille engelen eller Die kleine Engel, var datter til en av Munchs tyske meséner, Gustav Schiefler. Det spesielle med Ottilie var at Munch hadde kontakt med henne både som barn og voksen. Ottilie Schiefler ble født 4 mai 1899 og døde 15 oktober 1992. Hun ble 93 år gammel og opplevde to verdenskriger.

Ottilie Schiefler. 1905 ("Rohdruck." er fjernet fra fotografiet)

Det finnes ikke noe maleri av Ottilie, men Munch laget flere raderinger av henne. Den mest ferdige er denne:

Ottilie Schiefler. Radering. 1907

Arne Eggum 1987, side 88:

Like før Munch mottok oppdragene å male Friedrich Nietzche og Esche-familien, foreslår han for sin venn Gustav Schiefler at han skal radere portrettet av dennes lille datter, Ottilie, av Munch kalt «die kleine Engel». Han skriver fra Åsgårdstrand 1905:

Ich hätte so gern «die kleine» radiert — Können Sie mir vielleicht eine Fotografi schicken — Durch diese und Erinnerung kann ich wohl was machen —

Munch får tilsendt en rekke fotografier, men har store vanskeligheter med å fullføre denne raderingen. De mange portrettoppdragene har sannsynligvis lagt beslag på Munchs konsentrasjon.

Han blir bedt om å returnere fotografiene, men har tydeligvis tillatt seg å beholde ett som vi finner i hans etterlatenskaper. Vi må derfor anta at det er dette Munch har tatt utgangspunkt i. Han beklager stadig at han ikke har kommet igang, og skriver bl.a. til fru Schiefler i januar 1906:

Es tut mir leid das die kleine Engel nicht fertig ist — Es ist schwierig mit der Fotografie — aber es wird kommen.

Ottilie var en moden jente. Nedenfor ser du hennes håndskrift, antagelig en julehilsen til foreldrene juleaften 1905. Hun var da 6 år.

I et brev fra fru Schiefler til Munch i 1913 (Ottilie var da 14 år) leser vi (min oversettelse):

Brev fra Luise Schiefler 30 november 1913:

(...) Die kleine Ottilie wird ein grosses Mädchen, sie ist grösser als ich, hält sich leider schlecht, aber interessiert sich für “Feuerbälle“ und wünscht sich glühend zu Weihnachten auch einen Ball mit Herren. Ich denke, das ist das beste Mit tel, eine gute Haltung zu erzielen. Der Junge dient in Frei burg und schreibt wenig. Johanna ist für den Winter in Bremen und turnt, Liesel instrumentiert Bach. Weihnachten sehen wir hoffentlich alle Kinder bei uns, am 27. wollen wir hinausgehen nach Mellingstedt für 10 Tage, das tut meinem Mann immer so gut die absolute Ruhe. Im übrigen geht es ihm und mir gut, und wir hoffen von Ihnen dasselbe. Herzliche Grüsse von uns allen Ihre Luise Schiefler

[Lille Ottilie blir en stor jente, hun er høyere enn meg, fører seg dessverre dårlig, men interesserer seg for "ildkuler" og har et glødende ønske om et ball med voksne menn til jul. Jeg tenker som så at det er det beste middelet for å oppnå en god holdning. Gutten tjenestegjør i Freiburg og skriver lite. Johanna er for vinteren i Bremen og turner, Liesel spiller Bach. I julen håper vi å se alle barna hos oss, på den 27. vil vi dra ut til Mellingstedt i 10 dager, den absolutte roen gjør alltid min mann så godt. Forøvrig går det bra med han og meg, og vi håper det samme for Dem. Hjerteligste hilsener fra alle oss din Luise Schiefler]

I et brev fra 1924 ber Ottilie om å få lov til å bruke et motiv i en exlibris.

Brev 9 desember 1924

Ottilie Schieflers exlibris

I 1927 sendte hun et bilde av seg selv og skriver dette (min oversettelse):

Brev fra Ottilie Schiefler 7 desember 1927:

München, den 7. Dez. 27. Lieber sehr verehrter Herr Munch! Zu Ihrem Geburtstag - er ist doch am 12.? - möchte ich Ihnen dies Jahr doch wieder meine herzlichsten Grüsse senden & Ihnen für Ihr neues Lebensjahr viel Schönes & recht viel Gutes wünschen. Ich bedaure noch so sehr, Sie bei Ihrem letzten Zusammen sein mit den Eltern nicht auch gesehen zu haben; ich muss ge stehen, es hätte mir viel Freude gemacht, da ich von Ihren Be suchen aus meiner Kindheit noch so lebhafte Eindrücke habe. Damit Sie sehen, wie sich “die kleine Engel“ zum erwachse nen Menschen entwickelte, lege ich Ihnen ein kleines Bild & auch eins von unserm. Mellingstedter Haus bei, dass Sie vielleicht in teressiert? Mit herzlichen Grüssen & den besten Wünschen Ihre Ottilie Schiefler

[München, den 7 des. 27. Kjære, meget ærbødige Herr Munch! Til din bursdag - er det den 12'te? - må jeg i år igjen sende deg mine hjerteligste gratulasjoner og for ditt nye leveår ønske deg mye vakkert og godt. Jeg angrer fortsatt så mye på at jeg ikke så deg siste gang du var sammen med mine foreldre; jeg må tilstå at jeg ville hatt mye glede av det, da jeg fortsatt har så levende inntrykk fra dine besøk i min barndom. For at De skal se hvordan "den lille engelen" har utviklet seg til et voksent menneske, legger jeg ved til deg et lite bilde og også ett av vårt hus i Mellingstedt som kanskje vil interessere Dem? Med hjertelige hilsener og beste ønsker din Ottilie Schiefler]

Hun hadde fortsatt "levende inntrykk" av Munch fra sin barndom.

Endelig finnes det et postkort fra 1940. Men da hadde verden endret seg. I 1943 ble Hamburg ødelagt i en ildstorm. I løpet av den isklade krigsvinteren 1944 med blending, rasjonering og eksplosjonen på Filipstadkaia, må det ha virket som om hele verden var i ferd med å rase sammen.

Postkort fra Ottilie Schiefler. 1940

I Warnemünde

Etter at Munch forlot Norge bodde han i Tyskland. I feriene var han i Warnemünde, en liten tysk by på Østersjøkysten. Fra denne perioden finnes noen spesielle bilder av barn. Ett av dem er møtet mellom en arbeider, en grov voksen mann, og en jente på fem-seks år i det hun springer frem og skal omfavne han. Det er mange kontraster her. Den voksne verdenen med sine alvorlige menn og mørke arbeidsklær, og barneverdenen i sine lyse og glade farger, arbeiderens ansikt med et forherdet geip og jenta som tillitsfullt løfter sine armer. Lys og skygge møtes, det grove og det fine, og viser at det finnes bånd og behov som bygger bro over alder.

Arbeideren og barnet. 1907

Barn var ikke lenger bare til glede for Munch. I et bilde fra en allé virker det som om de sperrer veien. Symbolsk er det bare en vei frem, og den er blokkert.

Barneflokk i alléen. 1906

På sine vandringer rundt om i Warnemünde har Munch sannsynligvis kommet over denne flokken med barn i en bakgate. Jentene er opptatt med noe. Gutten ser ikke helt glad ut. Er han i ferd med å miste uskylden? Hva skjer egentlig her?

Gate i Warnemünde. 1907

Et siste bilde fra året etter har også karakter av et flyktig inntrykk, som et raskt tatt fotografi. Det er som om det ikke var nok tid til å registrere jentene som individer.

Tre småpiker på stranden. 1908

Nervesammenbrudd og rekonvalesens i København

Et hektisk og rastløst liv, sammen med et nervøst sinn og høyt alkoholforbruk, måtte få konsekvenser. I 1908 fikk Munch et nervesammenbrudd og ble innlagt på dr. Jacobsens klinikk i København.

Bekjente i København sendte over sine døtre for å få Munch på bena igjen. Således innfant Pernille Kirkeby seg på klinikken, datter til Anker Kirkeby, redaktør i Politiken, og Munch malte to bilder av henne.

I det første bildet står Pernille litt usikker foran den store mannen som nå skal lage bilde av henne. Blikket flakker og hun knuger hendene.

Pernille Kirkeby. 1909

I det andre bildet er det opprettet kontakt med maler Munch og hun har et lurt uttrykk i ansiktet og en antydning til smil.

Pernille Kirkeby. 1909

Kragerø

I mai 1909 kunne Munch forlate klinikken og reise hjem til Norge, i første omgang til Kragerø. Fra nå av ble Munchs liv roligere. I Kragerø var han ute blant barn og malte.

I Kragerø. 1909

På staffeliet i fotografiet har Munch maleriet Barn på knausen.

Barn på knausen. 1910

Det finnes to andre malerier fra Kragerø med liknende motiv.

Gate i Kragerø. 1910-11

Gate i Kragerø. 1910

Etter 1910

Etter Kragerø-perioden ble barn så og si borte fra Munchs motivkrets. Dette kan ha mange årsaker, men det er sannsynlig at et roligere liv gjorde at han traff færre nye mennesker. En mer isolert tilværelse hadde som naturlig konsekvens at kontakt med mennesker generelt ble mindre. Vi skal heller ikke se bort i fra at omgang med barn hadde en nervøs effekt på Munch som han nå ville unngå (akkurat som han unngikk å drikke alkohol).

Et unntak er arbeidet med Aula-dekorasjonene der også barn er med. Han laget denne skissen:

Naken liten pike. 1912-15

To gutter på stranden. 1911

Barn i gata. 1910-15

I 1919 malte han Ingeborg Roede på 13 år og hennes venninne Karen Dedekam. Ordet backfischer er tyskt og betyr tenåring (dette var før den anglo-amerikanske innflytelsen på språket).

To backfischer. 1919

I 1930 kom en tidligere modell på besøk, og Munch malte henne og hennes sønn.

Kvinne med liten gutt. 1930

I 1935 laget han noen bilder av sønnene til kunstsamler Rolf Stenersen.

Johan Martin og Sten Stenersen. 1935

Borgerskapets seksualitet

I et spesielt maleri latterliggjør Munch borgerskapets seksualitet med dets eiendoms-besittelser, kjøp og salg. Vi ser en far med tre gifteferdige døtre ute og promenerer i vårværet. Slike promenader var en del av et rituale der fedre bød frem sine døtre til passende ektemenn. I dag ville vi ha kalt dette menneskehandel. Det var spesielle strøk i byen der slike promenader kunne finne sted. I Hamburg finnes en hel gate oppkalt etter denne praksisen, Jungfernstieg.

Vårpromenade. 1916/18

Ekteskapet (med tilhørende formeringsseksualitet) ble av borgerskapet oppfattet som en eiendomstransaksjon, der døtre skulle bys frem til høystbydende for å videreutvikle egne kontakter og formue. Som en slags komisk-ironisk pendant, har Munch foran plassert en ung mann som betrakter varene, mens hans kropp med hatt får en assosiasjon av en erigert penis. Det hele hadde vært å le av, om vi bare kan se bort i fra hvor mye makt borgerskapet har tilranet seg over seksualiteten.

Munchs kvinnesyn

Mange av Munchs mest kjente verk fremstiller kvinnen som farlig på ulike måter.

Vampyr/Kjærlighet og smerte. 1893

Ung mann og hore. 1893

På sofaen. 1913

Aske. 1925

Marats død. 1907

Hun er enten en utspjåket kokette, en beregnende selger, en snyltende vampyr, et manipulerende offer eller en kald morderske. Jeg er sikker på at kvinner kan lage en tilsvarende liste med overdrevne og karikerte egenskaper ved menn, men få kan gi dem en slik visuell kraft som Munch. Man skal lete lenge etter fremstillinger av kvinnen som åpen og mild.

Sykesøsteren. Radering. 1909

Ett av de sentrale verkene til Munch er Madonna, et maleri som på ingen måte er nedlatende eller misogynt.

Madonna. 1894

Det bemerkelsesverdige ved dette maleriet er den totale mangelen på objektivisering i fremstillingen av kvinnen. Det finnes nok av eksempler på mannlige malere som fremstiller kvinnen med et konvensjonelt blikk, dvs. som et objekt, f.eks. Edgar Degas og Anders Zorn. Munch fremstilte aldri (eller svært sjeldent) kvinnen som et begjært objekt. Hun fremstilles først og fremst som et menneske. Det forklarer det allmen-menneskelige i hans kunst, men det impliserer også at han ikke så seksuelt på kvinnen.

Munch ble sannsynligvis aldri virkelig følelsemessig involvert med en kvinne. Det snakkes om "fru Heiberg", men hun var en "gift og erfaren kvinne" og kan tolkes som en lengsel etter en morsfigur, en lengsel han fort kom til å modne seg vekk fra.

Mannsrollen

Munch laget et par bilder av en mann og en kvinne (han selv og sin modell), der mannen poserer i en for Munch ukarakteristisk stil som en forfører av kvinner. Mannen er pågående og besittende. Kvinnen har karakter av en dukke. Med Munchs evne til å uttrykke seg, kan bildet bare oppfattes som en karikatur av den typiske mannsrollen og den konvensjonelle relasjonen mellom mann og kvinne. Problemet er hva som egentlig utgjør mannsrollen når man ikke forfører voksne kvinner.

Forføreren. 1913

"Nu henger du i Nasjonalgalleriet, Henriette"

I Åsgårdstrand ble Edvard Munch kjent med 11-12 år gamle Henriette Gjermundsen og hennes venninne. Munch malte tre bilder av dem. Det meste kjente er På Verandaen. Her står venninnene foran huset hans i Åsgårdstrand og ser utover hagen og den gråblå Oslofjorden. Henriette er jenta med den gule stråhatten.

På verandaen. 1902

I hagen. 1902

Veden hugges og sages. 1902

I tilknytning til det siste bildet hadde Henriette Gjermundsen en kommentar mange år senere, i en artikkel i Aftenposten fra 1967:

Henriette Gjermundsen 9 år. 1900

Aftenposten 8 juli 1967:

Da Edvard Munch „forbedret” modellen

— Han bodde her i Åsgårdstrand i mange år, og det er klart at vi husker ham, vi som kjente ham. Selv bor jeg i huset ved siden av Munch-huset, og som småpike stod jeg modell for Edvard Munch mange ganger, sier Henriette Gjermundsen, 76 år og vital som få.

Vi finner henne krumbøyd over ugresset i en diger hage. Gjennom løvprakten skimtes Munch-huset, lite og beskjedent, men med minner innen sine vegger som, hvis de hadde kunnet tale, ville ha kunnet fortelle meget om en verdenskunsteners daglige liv.

— Jeg henger i Nasjonalgalleriet, jeg også, sier Henriette Gjermundsen. De to pikene med fletter nedover ryggen, vet De, jeg er den ene. Det heter «Verandaen».

— Betalte Munch honorar til modellene?

— Han hadde ingen penger på den tiden, så vi fikk kanskje noen små-ører, men da Nasjonalgalleriet kjøpte bildet i 1909, husker jeg at Munch sa til meg: Nu henger du i Nasjonalgalleriet, Henriette.

— Hvordan var Munch å omgås?

— Munch var en fin mann, han var bestandig høflig og bar preg av dannelse. Det har vært sagt så meget om ham, men jeg vet bare at han alltid var vennlig og hyggelig.

— Men hendte det ikke at det ble turet endel i Munchs hus?

— Det gjorde nok kanskje det, men jeg så aldri Munch beruset. Derimot var det endel av hans kunstervenner, som kunne ta seg en god posjon, uten at jeg skal nevne noen spesiell. De kunne det flere av dem.

— Hvilke andre bilder har De stått modell for?

— Det var som nevnt flere, et av dem er «Piker som hugger ved». Det viser to piker, en som sager og en som hugger. Det er jeg som står ved stabben. Men Munch jukset litt der. Jeg er kjevhendt og har alltid brukt venstre hånd til slikt arbeide. Det gjorde jeg også, da Munch satte meg til å kløyve opp småved. Men sannelig lot han meg bruke høyre som øksehånd på bildet, sier Munchs modell.

(...)

Husket som alltid "vennlig og hyggelig" av en ung jente. Det finnes ingen bedre hyllest for en mann som alltid sto på utsiden, som i bunn og grunn alltid var redd og ensom.

Selvportrett med bredbremmet hatt. 1905-06

Avslutning

Jeg håper at denne utstillingen har gitt ny innsikt i Edvard Munchs kunst. Munch hadde en unik evne til å se verden fra et barns synsvinkel. Dette er noe som sjelden poengteres. Det er fordi at en slik evne ikke passer inn i den voksnes kunstoppfatning. Om ikke annet har denne utstillingen vist hvor følelsesmessig knyttet Munch var til barn og barndom.

Kilder

Arne Eggum: Edvard Munch, Malerier - Skisser og studier, J.M.Stenersens Forlag 1983
Arne Eggum: Munch og fotografi, Gyldendal Norsk Forlag 1987
Arne Eggum: Edvard Munch Livsfrisen fra maleri til grafikk, J.M.Stenersens Forlag 1990
Gerd Woll: Edvard Munch Samlede Malerier, Cappelen Damm 2008
Hans-Martin Frydenberg Flaatten: Edvard Munch Måneskinn i Åsgårdstrand,
Sem & Stenersen Forlag 2013